Anmeldt i Stavanger Aftenblad: «Sorg og sjalusi»

Stavanger Aftenblad, 22.12.11

Anmeldt av Vårt Land: «Katastrofen som evig mulighet»

I går dro jeg på kafé, og tok med meg Vårt Land, som jeg for tida mottar prøveabonnement på. Tanken var at jeg skulle lese den der, for så å legge den igjen til andre kafégåere, men da jeg bladde fram til kultursidene fikk jeg en overraskelse. Der var boka mi anmeldt!

Anmeldelsen ligger ikke på avisas nettsider, så de som gikk glipp av den kan lese den her:

Vårt Land, 22.11.2011.

Bortsett fra at anmelderen avslører store deler av tittelnovella er jo dette en fantastisk anmeldelse å få. Jeg er kjempeglad! Og ble du nysgjerrig på novella han omtaler i første avsnitt, kan du høre og se meg lese den høyt her:

(Bildet øverst i anmeldelsen er forresten ikke av meg, for de som lurte. Det er nok brukt for å illustrere den underliggende angsten …)

Alle vet hvem du er, av Joakim Hunnes

I går leste jeg boka Alle vet hvem du er av Joakim Hunnes, en av mine meddebutanter i høst. Det er vanskelig å si noe om denne romanen uten samtidig å si noe som avslører slutten, men jeg skal prøve.

Tiden Norsk Forlag, 2011. Omslag: Exil Design.

Alle vet hvem du er er skrevet i tredjeperson, med synsvinkelen hos hovedpersonen Sindre, som akkurat har blitt atten år og tatt førerkortet. Han er sammen med Helena, som er litt yngre enn ham, og som tidligere var kjæreste med voldelige Mads. I et lite miljø er Mads fortsatt en person Sindre treffer på. Helenas storebror Richard er også en tidligere omgangsvenn, som har flytta til byen og begynt på universitetet der han studerer litteraturvitenskap og røyker hasj. Når sommeren og slåtta er i gang, kommer han hjem til bygda, der han blant annet hjelper til på gården til Sindres familie.

Sindre trekkes mellom på den ene sida vennskapet med Richard, ønsket om å ha et godt forhold til faren, om å passe inn i Helenas familie, og på den andre sida frustrasjonen over å bli fortalt hva han bør og ikke bør gjøre med livet sitt (og hvordan), desperasjonen over å føle seg svak i møte med bøller som Mads, og den destruktive frihetsfølelsen når han selv opplever å bli (stilltiende og passivt) deltaktig i voldskriminalitet.

Historien fortelles kronologisk (med enkelte tilbakeblikk, som til da Sindre og Helena ble sammen), og handlingsspennet går over en sommer. Spenningskurvene styres av valgene Sindre tar og hvordan de påvirker relasjonene hans til andre, og da spesielt forholdet han har til faren. Hunnes er god på å få fram de underliggende spenningene i familierelasjoner, som i samtalen rundt middagsbordet hos Helenas familie, der storebror Richard provoserer lillesøstra til et raserianfall. Dette er svært gjenkjennelig, og meget godt skildra, både innholdsmessig og språklig.

Språklig sett er boka svært gjennomarbeida, og det vises at forfatteren har jobba med denne romanen i tre år. Bjørn O. Mørch Larsen fra Bergensavisen lar seg også imponere:

«Debutant Hunnes har et direkte og effektivt språk som fryder. Uten å miste fokus, bytter han tid, perspektiv og dialogform i en og samme setning. Og gir historien livlig fremdrift.» (Sitat henta fra forlagets presentasjon av boka.)

Jeg er absolutt enig. Språket er jevnt over presist og tydelig, til tross for tidvise lange setninger og avsnitt der komma brukes framfor punktum. I andre sammenhenger er dette et grep jeg ofte syns at gjør narrasjonen tung og omstendelig, men det fungerer i denne romanen, som med sine 141 sider er svært lettlest. Sjøl pløyde jeg igjennom den på et par timer.

Dialogen er spesielt god. I en tekst som er fullstendig blotta for dialogmarkører (Ingen anførselstegn eller replikkstrek, svært få taleverb knytta til utsagnene) er det imponerende lett å følge samtalene og forstå hvem som sier hva, og på hvilken måte. Et godt eksempel på en slik samtale er den mellom Sindre og kompisen HP, som går over to sider (side 50-52) uten å forvirre leseren. Det hender selvfølgelig noen få ganger at leseren må stoppe og tenke seg om, men for min del skjedde dette sjeldnere enn i mange romaner jeg har lest der dialogen er mye tydeligere avgrensa fra resten av teksten.

Helhetsinntrykket mitt preges av slutten, som jeg ennå ikke har klart å gjøre meg opp en klar, entydig mening om. Min ambivalente holdning er kanskje et godt tegn for boka, i og med at den innebærer at jeg tenker over valget forfatteren har tatt når han avslutter historien slik han gjør det, og betydninga det har for resten av romanen. Tittelen og slutten sett i sammenheng sier mye om hva det som skjer innebærer for hovedpersonen. Likevel hadde jeg nok ønska å se mer av det jeg oppfatter Hunnes som spesielt dyktig på: De vanskelige mellommenneskelige relasjonene.

Forfatteren makter å holde på ei ubehagelig og spent stemning gjennom hele romanen, a sense of impending doom ville jeg sagt på engelsk. Sjøl i de mest harmoniske og lyse partiene av fortellinga hadde jeg som leser hele tida en følelse av at noe kan komme til å gå forferdelig galt. Et godt eksempel på dette er den fine fiskescena der Sindre og faren fisker i elva og de går over de glatte steinene, eller når Sindre slår gress under slåtta. Det er så mye som ligger og dirrer mellom menneskene i denne romanen. Skildringa av bygdemiljøet er også svært god.

Joakim Hunnes. Foto: Paal Audestad.

Jeg gratulerer med en sterk debut, og ser fram til andreboka, som forfatteren i et intervju sier at han så vidt har begynt på. Personlig håper jeg at Hunnes fortsetter å skrive fram den eksistensielle angsten og det klaustrofobiske trykket som han skildrer så godt, uten at han lar handlingen gå over i det for ekstreme og ensarta. Det interessante i denne boka ligger (etter min mening) i den ladde spenninga og ikke nødvendigvis i forløsninga av den.

Dyster satire

Jeg trenger noe lett og morsomt, tenkte jeg, midt i eksamenslesinga. Du vet du er et lesende menneske når du må ha ei bok å koble av med, innimellom de andre bøkene du holder på med.

Jon Niklas Rønning, komikeren som er en del av moroduoen Bye&Rønning og som i tillegg er en av Norges mest brukte humortekstforfattere, har skrevet boka Generasjon Facebook, eller: Da alle skulle bli noe med media. Det hørtes morsomt ut, og jeg liker humorister som tar ting på kornet, og sparker litt i alle retninger.

Innimellom kapitler om ulike tema, får vi presentert en rekke “nye regler” forfatteren mener bør gjelde, i tillegg til ulike definisjoner om menneskene som visstnok tilhører Generasjon Facebook:

«Du er en del av Generasjon Facebook når:
Du irriterer deg over generaliseringer, og mener at du er mer unik enn stereotypene som blir presentert i denne boka»

Selv om jeg ikke kjente meg igjen i alle de morsomme generaliseringene til Rønning (mens vi snakker om å bli tatt på kornet, liksom), må jeg vel kunne sies å være en del av Generasjon Facebook, jeg også. «Det er blitt mimret for mye om 1980-årene; nå er det på tide å rette blikket mot dem som vokste opp på 1990-tallet», står det på baksida av boka. Jeg er født i 1984, forfatteren i 1979.

Og joda, Rønning er morsom. Det er nok ikke uten grunn at han brukes som tekstforfatter, og – uten at jeg vil tro at han ikke er morsom nok på egenhånd – har det nok bare vært positivt at han har hatt Anne Kat. Hærland som manuskonsulent.

Hærland er jo kjent for å være nådeløs, mens jeg assosierer Rønning i mye større grad med en snill humor. En liten del av meg vil se for meg et scenario der Rønning skriver alle de melankolske, nostalgiske og gode delene, og Hærland springer etter og krydrer med slemhet og snert, noe à la idéen om at Gaiman og Pratchett skreiv samarbeidsprosjektet Good Omens ved at Gaiman skreiv plottet og Pratchett sprang etter og krydra med vitser:

How Good Omens Was Not Written. Bildet er henta fra LittleDogStar på DeviantArt, og var en gave fra kunstneren til Gaiman. Du kan kjøpe din egen print på DeviantArt: http://littledogstar.deviantart.com/art/How-Good-Omens-Was-Not-Written-135309745

Slik er det naturligvis ikke, verken når det gjelder Gaiman og Pratchett eller i dette tilfellet, hvor Hærland ikke har vært med på skrivinga, men kun vært Rønnings konsulent. Jeg må nok bare forholde meg til at Jon Niklas Rønning har snert så det holder på egenhånd. Hans Erik Næss fra Ny tid beskriver ham som «simpelthen nådeløs i sine popsosiologiske betraktninger», og jeg må si meg enig.

Dette er nemlig ikke noen snill bok. Den er morsom, men den er langt fra lett. Den er dyster og negativ, med et mørkt syn på dagens oppvoksende generasjon både når det gjelder verdisyn, potensial for lykke, nåtid og framtid. Det er rett og slett en god satire.

Jeg lo mange ganger, men av og til tenkte jeg at det var som å lese en gretten gubbes betraktninger om sine irriterende naboer. Det skal han ha, han inkluderer seg selv i Generasjon Facebook. I tråd med god komikeretikette må man gjøre narr av seg selv for å ha lov til å gjøre narr av andre til det fulleste.

Boka tar for seg mange ulike tema, med innslag av både selvbiografiske og fiktive små fortellinger om mennesker i ulike situasjoner og valgene de tar, fordi de er en del av Generasjon Facebook.  Noen av disse syns jeg traff godt, men mange virka som om de var henta ut av en verden jeg aldri har tatt del i (og knapt visste at eksisterte) som når han beskriver kokain- og amfetaminvaner blant c-kjendiser og modeller. Dette er fjernt fra min virkelighet, men kanskje nærmere det Rønning observerer i sin hverdag? (I så fall er det er jo ikke rart at mannen blir kynisk.)

Noe av det jeg likte best i boka, var Rønnings fokus på gleden over å gjøre godt arbeid, og hans refleksjoner rundt at det ikke alltid skal være lett å lykkes. Han påpeker en tendens i samfunnet som nok bare vokser, nemlig troen mange har på at de kan late seg rike, bli kjendiser bare ved å dyrke sin individualitet.  En vakker, men urealistisk optimisme:

«Finnes det en slags moral i alt dette, et snev av optimisme og håp for Generasjon Facebook, som jobber for harde livet for å bli kjendiser? Det er rekordmange påmeldinger til reality-tv-show. Vi går på regi- og programlederkurs og betaler 120 000 i året for å gå på privat skuespillerskole i Uruguay. Vi drømmer om å bli tv-journalister, går fire år på medieskole i Australia, for deretter å komme hjem og ende opp i kassa på 7-Eleven på Tåsen. Vi har dratt selvdyrkingen til det absurde og lagt lista for lykke så høyt at den er nærmest umulig ikke å rive. Det er deprimerende for mange at det virker så urealistisk å oppfylle alle drømmene om kreativ suksess. Likevel slutter vi ikke å drømme. Det er egentlig ganske vakkert at vi føler at det er så lett å nå toppen»

Boka er god, den er morsom, men det er på ingen måte ei feel good-bok. Etter å ha lest den følte jeg meg ikke i godt humør. Snarere tvert imot: Jeg følte meg trist på vegne av min generasjon. Rønning forsøker å avslutte med en optimistisk tone, men helhetsinntrykket er likevel dystert.

Treige teatertanker: Et drømspill.

Det er lenge siden jeg begynte å kladde dette blogginnlegget. Faktisk så jeg Hålogaland Teaters oppsetning av Strindbergs drømspill allerede i begynnelsen av oktober. Før Ordkalotten, før mørketida, før jeg hadde hatt tid til å tenke på at det snart var jul og snart 2011.

Et drømspill går ikke lenger på HT, du kan med andre ord ikke få det med deg sjøl for så å gjøre deg opp ei mening om det jeg skriver om det nå. En anmeldelse har ikke den store praktiske funksjonen lenger. Likevel kommer jeg stadig tilbake til stykket i tankene, og det samme gjelder de andre teaterstykkene jeg har vært så heldig å få med meg i høsten som var. Derfor disse noe forsinka teatertankene, lenge etter de egentlig skulle ut i verden.

Høsten 2010 tok jeg drama på allmenn litteraturvitenskap, et fag som tok for seg teaterhistorien med utvalgte stykker fra antikken og fram til i dag. I utgangspunktet hadde vi August Strindbergs Fröken Julie på pensum, men siden HT satte opp Ett drömspel ble pensumlista endra. Stykket har ry på seg for å være vanskelig å sette opp, med en setting som i beste fall kan beskrives som metafysisk. Høy frekvens i sceneskift og kulisser, drømmeaktige, glidende skift og endringer. Plutselig har slottet i bakgrunnen vokst en ny fløy (eller flygel som jeg trodde, da jeg først leste stykket og ikke konsentrerte meg om svensken, men det var i og for seg nesten like absurd å se for seg at et stort piano plutselig poppa fram på sida av bygget).

Rollene er også noe vanskelig å følge, vi har en rekke ulike figurer som gudedattera Indra møter i sitt opphold på jorda. Hun syns synd på menneskene, og har blitt sendt ned av sin far for å oppleve hvordan det er å være menneskelig, og sliter etterhvert med å komme seg ut av den tilværelsen. Stykket var i tekstform en utfordrende, men svært interessant leseropplevelse. Fantasien har færre begrensninger enn teaterscenen og mens jeg leste var jeg spent på hvordan de skulle klare overgangen.

Hålogaland Teater hadde av en eller annen merkelig grunn valgt å promotere stykket med “Ja, livet e vanskelig, men kjærligheta overvinn alt! Kom og se!”. Etter min mening sender dette en hel rekke misvisende signaler. De av dere som har lest eller sett Ett drömspel kan vel være enige med meg om at dette ikke er verken en kjærlighetshistorie eller en historie om hvordan livets vanskeligheter overvinnes.

Foto: Gisle Bjørnby for Hålogaland Teater.

Valget av setting overraska meg, de har nemlig valgt å legge handlingen til et sinnsykehus, slik at spørsmålene om slottet som vokser, for eksempel forklares som en hallusinasjon, og Indras reiser likeså. Det fungerer på mange måter godt, og både scenografien og musikken er svært god. Akkompagnert av dramatisk cellospill (noen låter av Apocalyptica bl.a.) utspilte flere scener seg samtidig, og den grimme kontrasten mellom det slitte, grå sykehuset og de hvite uniformene er slående. Det samme gjelder lyset bak døra, den offiseren stadig vender tilbake til i sitt frieri til Victora.

Imidlertid er det verdt å diskutere hvordan stykket endrer seg når handlingen flyttes til et gammeldags galehus. Det er så mange fargesprakende scenebeskrivelser som aldri blir spilt ut. De flytende grensene mellom drøm og virkelighet, sannhet og dikt blir på mange måter klarere, mens HT framhever et annet spørsmål: Hva er galskap, og hvem er gale i dette stykket? Det tar imidlertid fokuset vekk fra drømmen, som jo bør være framtredende i Et drømspill.

Terje Skonseng Naudeers får ros for sin rolletolkning av blant annet Lasse Jangås i Nordlys, som skriver at “[han] overbeviser virkelig som den barnlige og naive Offiseren”. Jeg kunne ikke vært mer uenig. I teksten oppfatta jeg offiseren som en tragisk skikkelse, forelska og oppslukt av kjærligheten, men likevel moden. Naudeer spiller ham som et lite barn, til tross for at han er en voksen mann. Dette er så overtydelig i skuespillet hans at det må være gjort med vilje, men jeg forstår ikke hensikten med det. Er det for at han skal passe inn blant de “gale” pasientene?

For meg ga det ham et revyaktig og useriøst preg og det slo beina under det tragiske ved offiseren. Slutten, der han hulker og gråter og regnet slår ned over ham på scenen blir direkte melodramatisk, kanskje nettopp på grunn av denne rolletolkninga. Når Naudeer sier “Du. Du-uuu”, fremstår han som en masende seksåring fra baksetet i en bil, ikke som en desperat forelska mann.

Jan Lundberg står for scenografien, og det er nok mye takket være den jeg kan si meg enig i det Dagsavisen skriver om stykket, nemlig at det er scenene med lite eller ingen tekst som fungerer best. Det er synd, når jeg tenker på hvor gripende jeg opplevde stykket som leseropplevelse, og for min del er det at replikkene ikke evner å bære stykket et signal om at noe ikke fungerer i måten det spilles ut på.

Foto: Gisle Bjørnby for Hålogaland Teater.

Guri Johnson fungerer i rollen som Indra, og Kristian Fr. Figenschow jr har for en gangs skyld ikke blitt typecasta som komisk figur, men viser seg som dyktig i de mange scenene uten dialog som han er med i. Ketil Høegh er imidlertid den som i høyeste grad utmerker seg blant skuespillerne i oppsetningen. Han formidler et alvor som han aldri rister helt av seg, og evner å få fram det tragiske både ved hans egen og Indras skjebne.

Stykket var alt i alt en god opplevelse, om jeg ser bort i fra Naudeer, noe jeg dessverre har litt problemer med å gjøre. Jeg irriterte meg stadig vekk over både tonefall og kroppspråk, men jeg velger å tro at det er gjort med overlegg og skal ha en slags hensikt som jeg ikke evner å se. Det er et utfordrende og vanskelig stykke å sette opp på scenen, og Hålogaland Teater løser det hele på en innovativ og interessant måte.

Forestillinga varte i to timer og tyve minutter, inkludert pause, og det er svenske Hilda Hellwig som hadde regien. Hun har jobbet ved teatre i hele Europa og er prisbelønt for arbeidet sitt. Hellwig er til vanlig professor i regi ved Dramatiska institutet i Stockholm. Ragnar Olsen har oversatt stykket til nordnorsk.

Fikk du med deg stykket da det gikk på Hålogaland Teater i Tromsø?
Har du sett andre oppsetninger av Ett drömspel?

En nøkkel, en gåte og fire brev

Hentet fra Cappelen Damms produktbeskrivelse.

En nøkkel, en gåte og fire brev av Rebecca Stead ble gitt ut av Cappelen Damm i august i år. Jeg har lest boka på engelsk og likte den godt, så jeg tenkte jeg skulle skrive en liten anmeldelse. Boka handler om tolv år gamle Miranda og hennes hverdag med mora i storbyen New York. Den handler også om Albert Einstein, om tidsforståelse og om tidsreise. Sjangermessig vil jeg likevel plassere boka nærmere magisk realisme, for det er virkelig ikke annet science fiction-aktig over den enn det som har med tidsreise å gjøre (på mange måter slik A Time Traveler’s Wife er, for de som har lest den). Den handler i stor grad om livene til menneskene i boka, om vennskap, fordommer og tilhørighet.

Vi befinner oss i april 1980, og Mirandas mor har akkurat blitt trukket ut til å delta i TV-programmet $20 000-Pyramiden, et konkurranseprogram der hun kan vinne store penger. Miranda har utrolig nok fått vite på forhånd at dette skulle skje, i et brev hun har fått. Gjennom hele boka henvender hun seg til dette ukjente du-et, som har skrevet henne brevet fra framtida. Denne mystiske personen har bedt henne om å skrive ned alt det som har skjedd den foregående høsten og vinteren, etter at spådommene om at mora fikk bli med i konkurransen viste seg å være sanne.

Narrasjonen er i første person entall, fra Mirandas synspunkt, og historien veksler mellom på den ene sida refleksjoner og handling i presens og på den andre sida en noe kronologisk og etterstilt gjengivelse av hendelsene fra halvåret som har gått. Mot slutten av boka når vi frem til tekstens nåtid og beveger oss et lite stykke framover i tid. Det høres kanskje komplisert ut, men fra første kapittel av blir vi tatt rett inn i handlingen og gjennom boka møtes vi med en rekke hint som plasserer oss i tid og sted og motiverer oss til å lese videre. Det er overhodet ikke ei tung bok å lese!

Størsteparten av boka drives av tre grunnleggende spørsmål: Hvem er dette mystiske du-et som legger igjen lapper til Miranda og ser ut til å vite hva som vil skje i fremtiden? Hva er det som har skjedd med Mirandas tidligere bestevenn, Sal, som har gjort at de ikke er venner mer? Og hvordan kommer det til å gå med Mirandas mor i konkurransen, kommer hun til å vinne pengene de så sårt trenger?

$20 000-Pyramiden er en konkurranse som går på ord og assosiasjoner. Deltakerne må samarbeide med kjendiser for å få svarene rett (noen av dere husker kanskje showet fra da Joey i Friends var med der). I den første runda – the Round of Three – skal deltakeren og kjendisen veksle på å gi hint for å få den andre til å gjette ord i stilen Hint: «Det er ikke en kniv, ikke en gaffel, men en…» Svar: «skje!». Klarer deltakeren seg gjennom denne første runden, går han eller hun videre til The Winner’s Circle, der det gjelder å sette ord i rett bås; å gjette på en kategori som skal omfatte ulike ord deltakeren får høre. Dette finner vi også igjen i flertallet av kapitlene i boka, som har nettopp slike kategorier som navn, f.eks «Things that sneak up on you», «Things you keep secret», «Invisible things».

Enkelte kapittel skiller seg ut med en annen tittel, og de handler enten om Mirandas mor, eller om det mystiske du-et og lappene han sender. Historien når sitt klimaks i kapittelet «The last note», der fremtid og fortid møtes, et liv står på spill, og Miranda blir møtt med sin største utfordring, hennes egen tidsforståelse.Vi blir helt fra begynnelsen klar over at hun ikke er istand til å se på tid som noe annet enn en rett linje fremover. Dette diskuterer hun flere ganger med Marcus, genigutten i parallellklassen.

Eksemplet de bruker, er A Wrinkle in Time, en science fiction- og barnebokklassiker av Madeline L’Engle fra 1962. Boka handler om nettopp tidsreise, og dette er Mirandas yndlingsbok. Iløpet av narrasjonen får vi delvis gjengitt handlinga i L’Engles bok, og kan dra paralleller mellom denne og historien vi selv leser. Kort sagt handler boka (for Mirandas del) om hvordan hovedpersonen Meg reiser gjennom tid og rom for å redde faren sin og lillebroren, fra et monster kalt IT. Miranda leser kun denne boka, om og om igjen, og bruker den ofte for å forklare ting for seg selv – for eksempel det at hun ikke savner en far.

Når hovedpersonene i A Wrinkle in Time reiser ut i begynnelsen av boka får de høre at de vil være tilbake fem minutter før de drar. Dette er noe Marcus har hengt seg opp i. Han mener nemlig at hvis dette hadde vært sant, ville de kunne se seg selv komme tilbake før de dro. Miranda klarer ikke å forstå dette konseptet og nekter for at de kunne sett seg selv, fordi de ikke har vært der ennå. Marcus prøver å få henne til å se på tida som en konstruksjon istedet for en rett linje, og refererer til Einsteinsitater – han mener at hun tenker som hun gjør fordi hun forsøker å se på det hele med sunn fornuft, som i følge Einstein er «summen av våre fordommer når vi er atten år».

For meg fortona Mirandas vanskeligheter seg litt problematiske. Nå vet jeg ikke om det er fordi jeg har lest en del science fiction, men jeg hadde ingen problemer med å forstå dette konseptet, ei heller med å forstå hvem det mystiske du-et var (uten at jeg skal avsløre det her). Jeg skjønte det vel omtrent femti sider før Miranda kom fram til samme konklusjon. Dette med tidsreiser er jo en situasjon som tas opp i en rekke bøker, fra Donald Duck til Harry Potter og også i mer voksne romaner, for eksempel i A Time Traveler’s Wife. Fordi konseptet tas opp i så mange ulike kanaler, også retta mot barn, har jeg vanskelig for å forstå at Mirandas standardsyn kan være slik det er, at hun rett og slett ikke forstår ideen. Men for all del, det åpner jo for en rekke interessante diskusjoner mellom henne og Marcus.

Det at du-ets identitet er noe innlysende for (den voksne) leseren er ikke nødvendigvis negativt. Det lar oss følge bokens hendelser med et våkent øye og man får større glede av detaljer man kanskje ellers ikke ville lagt merke til. Noen uventede avsløringer får man likevel – om hvem Marcus’ store kjærlighet blir, om Marcus’ egentlige grunner for en slåsskamp og om hvorfor «the laughing man» i nabolaget går rundt og sparker i lufta og gjentar ordene «bag-book-pocket-shoe».

Språket i boken er relativt enkelt, med korte setninger, men med en svært nærværende jeg-person. Miranda reflekterer over egen narrasjon og tilværelse med humor og snert:

«’Nice tights,’ I snorted. Or I tried to snort, anyway. I’m not exactly sure how, though people in books are always doing it».

«If I’m afraid of someone on the street, I’ll turn to him (it’s always a boy) and say ‘excuse me, do you happen to know what time it is?’ This is my way of saying to the person, ‘I see you as a friend and there is no need to hurt me or take my stuff. Also, I don’t even have a watch and I am probably not worth mugging».

Innimellom serveres historien punktvis, med nummererte punkter – som når Miranda oppgir moras regler for livet i storbyen, eller i bokens klimakskapittel, der hun har blitt bedt om å være så spesifikk som mulig i brevet sitt til du-et, slik at han kan «save your friend’s life, and my own».

Miranda blir nødt til å forstå at ingenting av det som har skjedd det siste halve året i livet hennes kunne ha skjedd slik det skjedde dersom hun ikke hadde skrevet et brev til du-et slik at han kunne reise tilbake og få det til å skje. For å gjøre dette, må hun kaste fra seg både fordommer og det hun regner som sunn fornuft.

Men, En nøkkel, en gåte og fire brev handler også om vennskap og måten jenter samhandler på i tolvårsalderen. Den handler om hvordan det er sunt å ha flere venner enn én og om forskjellen mellom fattig og rik, om den første forelskelsen og om de positive og negative sidene ved et nøkkelbarns hverdag («Keys are power»). Ispedd dette får vi Mirandas mors synspunkter om menneskers rettigheter, fair trade og frivillighetsarbeid og mora sin kjæreste Richard sin trygghet og problemløsning; begge mennesker som påvirker Mirandas personlighet og fortellermåte.

Mot slutten av boka snøres trådene sammen med subtile referanser til begynnelsen, noe som rammer historien fint inn. På engelsk gjør forfatteren også en rekke allusjoner til tittelen som på engelsk er When You Reach Me. Du-et snakker om når han skal nå ut til Miranda, hun snakker om når hun skal nå ham med brevet sitt, men det handler også om å strekke ut en hånd – «reaching out» – å hjelpe mennesker. Iløpet av boka strekker Miranda seg både på tvers av egne fordommer og forbi sin egen frykt i sine relasjoner til andre.

En nøkkel, en gåte og fire brev er en interessant og god historie, som tar for seg et velkjent konsept fra science fiction uten å gjøre det for utilgjengelig og fjernt fra vår virkelighet. Fortellerstemmen er både morsom og lettlest, med en muntlig fortellerstil. Det er flere elementer som driver historien videre og holder på leseren, i tillegg til at viktige temaer blir tatt opp, både direkte og indirekte. Det enkle språket åpner for lesere helt ned i tiårsalderen, men innholdsmessig tror jeg også den er interessant for eldre lesere, både gutter og jenter.

Mer om boka hos Cappelen Damm.

Min Kindleskuffelse.

Dette skulle egentlig handle om hvordan jeg trodde at jeg ikke trengte et lesebrett, men oppdaga at jeg gjorde det og at det var fantastisk å ha et. Jeg skulle ønske jeg kunne anbefale Kindle av hele mitt hjerte, men jeg kan dessverre ikke det. I skrivende øyeblikk er jeg sint, skuffa og lei. Jeg skal begynne med begynnelsen.

Ei venninne av meg fikk seg Kindle i tidlig julegave. Jeg trakk på skuldrene og tenkte at det sikkert var fint, hvis man leste mye på engelsk og sånn, men at jeg ikke ville tilbringe mer tid foran en skjerm enn det jeg allerede gjør. Noen dager seinere fikk jeg se lesebrettet, og jeg ombestemte meg raskt. Det var så lett å lese på, og det kjentes ikke som en skjerm i det hele tatt! I tillegg var dollaren lav, så jeg bestemte meg for å slå til.

Min Kindle 3 ble levert 10. november, fem dager etter jeg bestilte den fra Amazon.com. En mann fra Bring leverte den på døra mi, og jeg lada den straks opp etter bruksanvisninga. Siden da har jeg lest masse og blitt utrolig glad i dingsen. Skuffelsen kommer jeg tilbake til, da denne ikke gjelder for alle Kindle 3-brett. Jeg vil først fortelle deg litt om min brukeropplevelse og de tingene jeg setter pris på ved lesebrettet. Sånn ser det ut:

Her er den i hvilemodus, da kommer vilkårlige forfatterportretter opp som bakgrunn.

Dette er det hendige lærcoveret jeg bestilte til min Kindle, som gjør den lettere å ha med i veska.

Å lese på Kindle føles mer behagelig enn å lese på papir. Jeg blir mindre sliten og anstrenger både øyne og nakke mindre enn jeg gjør når jeg leser papirbøker. Jeg har også lest fortere enn jeg vanligvisgjør, og mer. Du kan tilpasse tekststørrelsen, linjeavstanden og avstanden mellom ordene ved noen få enkle tastetrykk. Dette påvirker hvor mye man anstrenger øynene og du kan tilpasse disse innstillingene som du selv vil og dermed for eksempel gjøre det lettere å lese i dårlig leselys ved å øke skriftstørrelsen:

Justering av tekststørrelse. Her leser jeg A Christmas Carol av Charles Dickens.

Du trenger faktisk leselys for å lese fra en Kindle, akkurat som med ei bok. Det er lite til ingenting gjenskinn i lesebrettet, og det skal kunne brukes i ute om sommeren, i sterkt sollys uten problemer. Faktisk har ei av mine pensumbøker, Verdenslitteraturen, mer gjenskinn enn Kindle:

Ser du den hvite flekken? Godt leselys gjør dette med blanke papirsider, men ikke med Kindle.

Når vi snakker om pensumbøker! Ok, så er det ikke så greit å få tak i norske bøker på Kindle, men en hvilken som helst bok eller dokument i .PDF kan overføres til lesebrettet. Det beste er å bruke et konverteringsprogram som for eksempel Calibre, til å konvertere fila fra .PDF, .DOC, .EPUB eller lignende til det formatet Kindle bruker, nemlig .MOBI. Dette høres kanskje vanskelig ut, men Calibre er både gratis og lett å bruke, og du trenger ikke kunne så mye om data for å få det til: Det eneste du trenger å vite er at du legger til dokumentet i Calibre med den store Legg til-knappen, konverterer til .MOBI og sender fila til Kindle. Slik kan man kjøpe ei bok på for eksempel Cappelen Damms nye ebokhandel Digitalbok.no og enkelt konvertere den fra .ePub til et format Kindle kan lese ved hjelp av Calibre. (NB! Grande informerer meg om at det slett ikke er så uproblematisk å konvertere de .ePub-filene kjøpt på Digitalbok til .mobi, da akkurat disse filene skal være beskytta. Har selv konvertert .ePub fra andre kilder, men ikke fra denne bokhandelen.)

Det fins mange steder der bøker er tilgjengelige gratis og lovlig på nett. Ett av dem er bokhylla.no og et annet er prosjekt Gutenberg. Her gjelder det samme, det er lurt å konvertere til .MOBI før du overfører til din Kindle. Den leser også .PDF, men det kan bli litt kronglete og ikke like enkelt å bla seg fram og tilbake. Noen dokumenter egner seg i .PDF, for eksempel tabeller du trenger å forstørre litt av og til. Bussrutene mine har jeg lagra i .PDF-format på lesebrettet, slik at jeg enkelt kan zoome inn på dem og se når neste buss går.

Alt dette høres kanskje veldig komplisert ut? Det enkleste er å handle bøker hos Amazon, og da bruker man deres Kindle Store. Om jeg kjøper ei bok der – enten direkte fra lesebrettet, eller på pc-en min – sendes den direkte til lesebrettet og jeg har den tilgjengelig 60 sekund etter jeg har kjøpt den. Det fins mange rimelige bøker der, og spesielt nå som dollaren er lav. Dersom du leser på engelsk er det derfor spesielt fint med Kindle. Om du er usikker på om du vil ha boka, kan du velge “Try a sample” og få tilsendt første kapittel eller begynnelsen på boka. Det er plass til 3500 bøker på lesebrettet.

Til våren skal jeg ta et engelsk litteraturfag og kan da ha alle pensumbøkene mine på den lille dingsen som veier mindre enn en paperback. Du kan markere sitater i teksten og seinere laste dem over på pc, og du kan enkelt legge til notater om det du leser. I tillegg er det innebygd ordbok (både engelsk og amerikansk, du velger selv hvilken du vil ha som primærordbok og flere kan legges til). Det betyr at jeg kan slå opp et hvilket som helst ord, raskt og enkelt, uten å legge fra meg boka, før jeg fortsetter å lese igjen:

Hva betyr "corroborate" tro?

Ordboka har svar! Dersom jeg vil ha detaljer kan jeg trykke på "more".

En annen ting jeg setter stor pris på med Kindle er at den ikke er en datamaskin. Den er selvsagt drevet som en datamaskin med lagringskapasitet og hardware og det er selvfølgelig en teknisk duppeditt på linje med iPad, iPhone, mobiltelefonen din og laptopen, men Kindle er ikke lagd for å være en multifunksjonsdings. Den har mulighet for å bruke nett under “experimental”-innstillinga, men alt er i sort-hvitt og det er vanskelig å navigere rundt. Jeg får sjekka mail uten problemer, men bruker den stort sett ikke til noe annet enn å lese. Og det er det som er så fint! Jeg trenger ikke enda en sak som er full av funksjoner som distraherer meg fra lesinga. Med Kindle blir jeg sittende å lese, jeg lar meg ikke distrahere til å fjase rundt på nett istedet. Det er jeg glad for.

Så hva er det som har skuffa meg? Jo, en vanlig bug som rammer Kindle 3 er nemlig at den stadig låser seg. La meg beskrive det som skjer. Etter noen dager opplevde jeg for første gang at lesebrettet ikke reagerte når jeg forsøkte å vekke det fra hvilemodus. Jeg trykket på på-knappen akkurat slik man skal, men ingenting skjedde. Ved hjelp av Amazons nettsider fant jeg ut at dersom jeg holdt knappen inne i 15-30 sekunder restartet lesebrettet, men dette gjorde også at det glemte hvor langt jeg var kommet i boka jeg holdt på med. Det var imidlertid den eneste måten å få den til å virke igjen, og jeg håpa at det ikke skulle gjenta seg. Det gjorde det dessverre, og omtrent annenhver dag måtte jeg restarte for å få Kindlen min til å fungere igjen. Jeg forsøkte å laste ned ny software og oppdatere den, slik Amazons nettsider foreslo, men det hjalp ikke. Nå skjer det stadig oftere, og i dag har den også begynt  å spontant restarte seg selv, gjerne mens jeg sitter og leser.

Jeg har kontakta Amazon og forklart problemet, forklart at jeg har fulgt alle tips og råd på nettsidene deres og bedt om hjelp. De har bedt meg kontakte dem per telefon, fordi det vil være mye lettere for dem å hjelpe meg da. De refererer til deres Call back-feature og sier at det ikke vil koste meg noe, til tross for at Norge ikke er et av landene som kan benytte seg av denne funksjonen og til tross for at jeg allerede har fortalt dem at jeg bor i Norge.

Jeg kontakter dem på nytt og forteller dem dette, og at det vil være svært dyrt for meg å ringe dem fra mobiltelefon, på studentbudsjett. Jeg skriver også at jeg ikke forstår hvorfor de må snakke med meg på telefon, og spør om vi kan ordne det hele via e-post. Forklarer at engelsk ikke er mitt morsmål og at det å diskutere tekniske duppeditter kanskje vil være lettere skriftlig, i tillegg til at det vil være svært dyrt for meg å ringe dem. Åtte timer seinere får jeg en ny mail der de på nytt informerer meg om at jeg bare kan bruke deres Call back-feature, og at de må snakke med meg på telefon for å eventuelt kunne erstatte lesebrettet. De foreslår at jeg kan få et familiemedlem (!) til å ringe hvis jeg synes det er vanskelig å kommunisere på engelsk.

Jeg skriver tilbake og forteller dem at jeg ikke har muligheten til å bruke denne funksjonen på hjemmesidene deres, og understreker at jeg allerede har fortalt dem dette. Jeg understreker igjen at jeg ikke forstår hvorfor de ikke kan kommunisere med meg via mail, men gir dem mobilnummeret mitt og informasjon om tidssonen jeg befinner meg i. Jeg forklarer at jeg allerede har betalt for produktet som nå ikke fungerer som det skal, og at jeg ikke vil betale dyrt for å ringe et amerikansk nummer fra min mobiltelefon (som er den eneste muligheten jeg har for å kontakte dem). I skrivende stund har jeg ikke hørt noe mer, men jeg er lei og sliten og det hele er så trist, nettopp fordi jeg var så fornøyd med min Kindle på alle mulige måter ellers.

Avslutningsvis må det nevnes at jeg har venner som har samme generasjon Kindle og som ikke har hatt antydninger til problemer med sine lesebrett. De fleste jeg snakker med er overbegeistra og fornøyde med produktet de har betalt for, og hadde det ikke vært for denne feilen ville jeg anbefalt Kindle 3 med varme og entusiasme. Dessverre kan jeg ikke gjøre det.

Oppdatering: I dag, lørdag 27.11, ringte Amazon meg for å fortelle at de vil sende meg en ny Kindle. De ordner alt, jeg trenger bare å vente på at den kommer og så sende den jeg har i retur. Alle bøkene jeg har kjøpt vil automatisk lastes inn på den nye. Jeg må selv legge ut for retur, men de refunderer kostnadene etterpå. Krysser fingrene for at det nye lesebrettet er bedre enn det jeg har nå!

Oppdatering: Mandag 6.12 henta jeg min nye Kindle. Jeg lada den i seks timer, som anbefalt for å unngå krasj. Jeg sendte den gamle i retur, med løfte fra Amazon om å få kostnadene dekt. De ga meg et gavekort jeg kunne bruke i Kindle Store på beløpet jeg hadde betalt for frakt, forsikring og sporing. Der og da var jeg så sliten av hele greia at jeg ikke orka å klage, men rett og slett brukte pengene på vårens pensumbøker, selv om jeg egentlig ikke har råd til det akkurat nå. Onsdag 8.12 begynte lesebrettet å låse seg igjen, og det har gjort det fem ganger siden. Jeg har bruk brettet i arbeidet mitt som konsulent og for å få forberedt meg til vårsemesteret. Føler meg utrolig oppgitt. Om det vedvarer må jeg vel gjennom en ny runde med klaging og retur.


Oppdatering: Forsettelse på saken får dere her, et blogginnlegg om Amazons dårlige kundeservice.

Andre bloggere som blogger om lesebrett:
frem fra skyggene: Erfaringer med Kindle
Eiriks forfatterblogg: Hvor god er Kindles byggekvalitet?
Eiriks forfatterblogg: iPad som lesebrett: noen refleksjoner (no pun intended)
Av en annen verden tester ulike lesebrett, under taggen lesebrett og e-bøker
Lesekaninen skriver om sine erfaringer med Kindle 3 under taggen lesebrett.

Noen tips for å sørge for at krasj og restart ikke skjer så ofte finner du her.

Generasjon sex

Jeg har lest Generasjon sex, av Hannah Helseth. På Oslo bokfestival hørte jeg henne først i samtale med Marie Laland Ekeli og Ida Jackson, en diskusjon der Martine Aurdal var programleder. Ida Jackson er også kjent som bloggeren virrvarr, og hun er også aktuell med bok i høst. Både Jackson og Helseth har snakket med mange unge tenåringsjenter, og påpeker problematikken rundt realitygenerasjonen, forventningene til selveksponering, og at det ofte er sjenerte og usikre jenter som legger ut bilder av seg selv på nettet:

Marie Laland Ekeli står bak boka Bra damer, der flere kjente norske kvinner lar seg avbilde, mange av dem nakne. Under debatten ble det påpekt at det er problematisk at kvinner må kle av seg for oppmerksomhet, for å selge noe. Ekeli mente imidlertid at når det dreide seg om bilder av en kvinnekropp som ikke nødvendigvis fylte tidens skjønnhetsideal, så var det en helt annen sak. Hun forsvarer dette synspunktet i en artikkel på Kampanje, der hun svarer på kritikk fra Kristin Spitznogle:

«Noe av formålet med bildene i prosjekt Bra Damer har vært å vise noen andre kvinnebilder enn de glatte, upersonlige, flate variantene vi er vant til fra reklame og media. Vi er så lei! Det er en kjedelig estetikk, som fjerner personlighet og levd liv fra menneskene. Derfor har vi tatt bilder som viser at kvinner har porer, rynker, strekkmerker – simpelthen dybde.»

Om en kropp som viser tegn av tidens tann nødvendigvis er med på å vise et menneskes dybde, er noe jeg selv stiller meg skeptisk til. Debatten har gått på Twitter, i etterkant av Marianne Aulies nakenstunt, og Helle Vaaglands påfølgende svarbilde med bilringer og ironi. Selvsagt er det fint å gå i mot et strengt skjønnhetsideal, men hvorfor kan vi ikke sees som hele mennesker istedet for å reduseres til kropp? Hva med ord, meninger og aktive handlinger, fremfor å posere og bli tatt bilde av? Og hvorfor er det å være naken på nett, eller mellom to permer, et eksempel på hvor frie og selvstendige kvinner er anno 2010?

Som forfatteren Tom Egeland sier på Twitter: «Tanken på å kle av meg, ta bilde av det og legge det ut på Twitter er temmelig fjern. Selv som statement.» (Kilde). At vi står frie til å velge å gjøre det, betyr ikke at det å ta det valget understreker vår frihet som kvinner (selv om det viser at vi lever i et liberalt, vestlig samfunn.) Hva velger vi å vise og skjule av oss selv, og er det nødvendigvis bevisst og gjennomtenkt hos tenåringsjenter? De har, som Hannah Helseth påpeker, ganske strenge standarder å leve opp til, selv om de i teorien har muligheten til å velge dem bort.

Diskusjonen handla naturlig nok mye om internett, Marianne Aulie og deiligst.no, men den var også mer nyansert. Jeg er enig med Aurdal (i den første videosnutten) i at ut ifra omtalen og baksideteksten på boka, forventer man at den skal handle mer om internett og deiligst.no enn den gjør. På festivalens hjemmesider er arrangementet oppsummert med følgende beskrivelse: «De vil heller bli tatt på rumpa enn å bli oversett og legger seg halvnakne ut på deiligst.no. Gir seksualiseringen jenter makt eller bekrefter den avmakt?». Boka åpner og avslutter med Babydoll, ei anonym jente på nettstedet, og hennes tvetydige følelser knyttet til det å legge ut bilder av seg selv, men bokas hovedfokus er ikke en problematikk som har med internett å gjøre.

Snarere tar Helseth for seg gråsonene knyttet til både voldtekt, seksualitet og kjærlighet. En hel generasjon med tenåringsjenter ønsker bekreftelse og oppmerksomhet, noe som er helt naturlig når kroppen endrer seg og man utvikler sin identitet. (Vi trenger alle å bli sett. Selv Knausgård påberoper seg et umettelig behov for bekreftelse.) Tenåringsjenter har imidlertid ofte en uklar forståelse av hvilken type bekreftelse de har krav på, og hvilke typer oppmerksomhet de har rett til å føle seg ubekvemme med, og det fører ofte til at de sender uklare signaler til kanskje like forvirrede tenåringsgutter som ikke nødvendigvis forstår hvor grensene går. De fleste voldtekter skjer i nære relasjoner, men de voldtektene vi snakker om er de som er nærmere knyttet til vold enn til sex. Er ikke en voldtekt et faktum det øyeblikket en av partene har sagt «Nei»? Hannah Helseth tydeliggjør disse gråsonene, og viser til faglitteratur og undersøkelser som forteller oss at slik er det ikke.

Mange har en tendens til å tillegge offeret skyld – «Hvis hun først klina med ham, la hun opp til det», «Hvis hun hadde hatt sex med mange fra før var det hennes feil», «Hvis det var kjæresten som voldtok henne, er det ikke helt det samme.». Flere slike forståelser er veldig vanlige, ikke bare hos tenåringer, men også hos voksne jurymedlemmer og andre. Aller viktigst er det at tenåringsjenter (og -gutter) selv blir mer bevisste på egne grenser. Selv om de er kjærester, selv om de allerede har klint eller tatt av seg toppen, er det ikke sånn at de må ha sex, men slik føler svært mange jenter det. Fjortenåringer gir uttrykk for bekymring over hvorvidt de har et spennende nok sexliv! Som Ida Jackson sa det på Oslo bokfestival: «Enkelte tenåringsjenter lurer på om kjæresten har krav på analsex! Ingen har da noensinne hatt krav på analsex!».

Hannah Helseth etterlyser en offentlig debatt, uten å påberope seg selv noen autoritet eller gi oss sin fasitsvar. Boka er lettlest, velformulert, poengtert og faglig relevant. Med Generasjon sex stiller Hannah Helseth svært viktige spørsmål, og jeg håper boka blir lest av mange, både menn og kvinner, gutter og jenter.

Omslagsbilde, hentet fra Manifest forlags nettsider.

Konstigt hur relationer förändras

Bare ikke deg av Katarina von Bredow er en voksen og realistisk historie om hvor lite som skal til for å rokke en relativt stabil tilværelse og gjøre den følelsesmessig vanskelig å takle. Jeg har lest boka på originalspråket og sitatene i denne anmeldelsen er derfor på svensk.

«Konstigt hur relationer förändras. På en dryg vecka har allt möjligt förskjutits och fått ny form, nya innebörder. Man tror att man vet var man har allt och alla, prydligt instoppade i små lådor i ens indre, men plötsligt gör man en oförsiktig rörelse så att alla lådorna far ut och innehållet hamnar huller om buller.» (s. 176)

Boka handler om tyve år gamle Emma, som akkurat har fått egen leilighet, den starter in medias res midt i flyttelasset hennes med venner som hjelper til, og vi følger henne deretter gjennom noen turbulente uker: Vennskapet med hennes nærmeste venn, Markus, settes på prøve når han begynner med kokain; Adrian, venninna Ellinors samboer kommer innom med ei hylle til veggen hennes og ei uventa nærhet og tiltrekning oppstår mellom dem; Emmas foreldre er skilte og forsøker fortsatt å «omgås som vanlige folk» uten hell, mens lillebroren Edwin på sytten år plutselig vil låne skummelt mye penger av henne. Intrigene skildres uten å føles unaturlige eller overdramatiserte, selv om Emma selv stusser over at alt skjer samtidig, og spør Markus «Har vi hamnat i någon dokusåpa, eller?» (s. 60)

Historien fortelles i første person entall, i presens, fra Emmas synsvinkel. Hennes tanker og spørsmål ovenfor verden gjør at narrativet oppfattes som særdeles realistisk og leseren befinner seg virkelig inne i hodet hennes og kjenner det hun går igjennom på kroppen. Katarina von Bredow er utrolig dyktig til å skildre de vare og lumske følelsene som legger grunnlaget for utroskap, som klemmen Adrian og Emma deler som varer akkurat litt for lenge, og betroelsene fra Adrian som han strengt skulle delt med Ellinor, og ingen andre.

Utviklinga i det hele beskrives imidlertid slik at man virkelig forstår både Adrian og Emmas handlinger, selv om man ser at det ikke er moralsk riktig. Den forbudte tiltrekninga, umuligheta ved det hele, skyldfølelsen omkring det – alt dette skildres både realistisk og med en sår og vakker vemodighet. Emma er frustrert over at det er nettopp Adrian hun skal ha alle disse følelsene for, hun kunne jo falt for hvem som helst. Fra dette sitatet kommer også bokens tittel: «Jag är dessutom singel. Jag får bli kär. I vem jag vill. Utom Adrian. Hör du det, Adrian? Det får vara precis vem som helst! Bara inte du.» (s. 158).

Tematisk sett må man si at utroskap er hovedtemaet i boken, men den tar også for seg andre viktige undertemaer, som vennskap, skilsmisse, forholdsproblemer og identitetssøken. Det er mye som skjer på en gang, men uten at det blir forvirrende eller vanskelig å følge med på – Snarere skaper det driv i teksten og en fin følelse av sammenheng når ulike hendelser i narrativet på interessant vis lenkes sammen.

Boka er på ingen måte moraliserende, men den beskriver både seksuell lyst, kokainrus og den forbudte lengselen i utroskapet med en nærhet og realisme som gjør at leseren kjenner det på kroppen. Vi grøsser av Emmas moralske dilemma, uten å dømme henne, men teksten inspirerer på ingen måte til å følge hennes eksempel. Denne fortellerevnen er relativt unik. Det finnes mange ungdomsbøker som tar for seg kjærlighet og lyst, men i Bare ikke deg tar Katarina von Bredow for seg de de mellommenneskelige vanskelighetene i nære forhold på en lett tilgjengelig og realistisk måte, uten på noen måte å forenkle, idyllisere eller fordømme. Det var i det hele og det store en veldig fin leseropplevelse.

Boka er oversatt og gitt ut på norsk av Gyldendal i år.

Bolle og Gordon: Pappaen med de store skoene.

For ei perle av ei bok! Bolle og Gordon: Pappaen med de store skoene er et vakkert lite utsnitt av hverdagen til tolv og et halvt år gamle Bolle: Skilsmissen familien hennes går igjennom, vennskapet med Gordon, forelskelsen i Lino, pubertet og klassedynamikk, hennes fars depresjon og identitetssøken – Alt sett fra Bolles perspektiv, ispedd underfundig formulert livsvisdom og ei herlig trygghet på livet.

Til tross for at boka er både kort og med stor, lettlest skrift, rekker leseren iløpet av de 118 sidene å bli både kjent med og glad i personene som skildres. Jeg har lest boka på originalspråket, og sitatene i denne anmeldelsen er derfor på svensk.

Historien fortelles i korte kapitler, i første person entall, med Bolle som jeg-person. Vi følger henne kronologisk i tiden frem mot sommeren i sjette klasse, men narrasjonen har et anekdotisk preg, med tilbakeblikk spesielt til det siste året, men også noen som går lenger tilbake i tid. Selv om boken i stor grad omhandler skilsmisse, er det langt ifra et dystert narrativ.

Bolle forteller om de gode og de dårlige tingene ved å være skilsmissebarn, uten å på noen måte verken idyllisere eller overdramatisere:  «Nej, det var inte så hemskt att vara skilsmässobarn som jag hade trott. Oftast var det bra. För mamma och pappa kom ihåg att älska mig och Bento ihop, fast de inte bodde ihop.» (s 37),  «Då brukar jag ta Bento med mig hem till mamma. Det är också en bra sak med att vara skilsmässobarn. Att man alltid kan gå nån annanstans.» (s 46).

De uskrevne reglene som er klare for alle skilsmissebarn, understrekes også, og forklares, med logikk og livsvisdom:

«Så fort de pratade om pappa och skilsmässan gick Bento och jag och fiskade. Det fins inget värre än när folk snackar skit om ens föräldrar. Den enda som får snacka skit om ens föräldrar är en själv. Och då måste det vara med någon som gillar dem, eller med en hund, eller ett gosedjur. Bento och jag fiskade väldigt mycket på mammas semester.» (s 38),

«– Och papp…, fortsatte jag men tystnade snabbt. Alla skilsmässobarn vet säkert redan att man helst inte ska prata om den andra föräldern. För antigen börjar de prata skit om varandra, fast de påstår att de inte gör det, eller så blir de lite för nyfikna och försöker ta reda på allt. Särskilt sånt som man vet att den andra aldrig skulla berätta själv. Sånt som är självklart att berätta när man är ihop, men plötsligt blir stora hemligheter när man skiljer sig.» (s. 100)

Bolle lager til og med ei liste med «fördelar» og «nackdelar». Listene hun lager er noe som går igjen gjennom hele boka. De er satt i egen font, som en illustrasjon, med linjer og håndskrift, og er med på å gjøre boka mer lettlest, samtidig som de tilfører den humor på en interessant måte. Slik klarer for eksempel situasjonen rundt det at foreldrene skal gå fra hverandre å gis en varm undertone av galgenhumor:

«Det finns alltid något men när föräldrar talar om hur mycket de älskar en. Typ:

A) Vi älskar er, men vi ska flytta til Bortre Urkmenistan. Var ligger det?
B) Vi älskar er, men vi har en dödlig sjukdom och kommer att dö på onsdag.
C) Vi älskar er, men vi måste få åka semester själva och simma med vilda delfiner. Precis det man drömt om hela livet.
D) Vi älskar er, men ni får inte följa med på nyårsfesten utan ni måste vara hos farmor. Det har hänt på riktigt och var så tråkigt att både jag och Bento somnade långt innan nyårsklockorna ringde.
E) Vi älskar er, men vi ska skiljas.

Efter ungefär tjugotvå sekunder insåg jag att E var det värsta alternativet. Eller möjligtvis B.» (s 20-21)

Den veslevoksne fortellerstemmen gir tidvis assosiasjoner til Endre Lund Eriksen, både i sin bruk av humor, observasjon og i sin særegne barnelogikk:

«Jag hatar att ljuga. Det får mig alltid att må dåligt. Men ibland måste man ljuga för att inte ens föräldrar ska må dåligt. Så egentligen kan en lögn vara en fin handling. Tänk bara hur dåligt mamma hade mått om hon fått veta att brännsåret som aldrig ville läka kom från Tex moppe som jag var strängt förbjuden att åka på. Hon skulla ha legat sömnlös i nätter och tänkt på hur jag hade kunnat dö om och om igen. Men det hadde inte varit det värsta. Både hon och pappa skulle ha blivit så besvikna. Och sagt med sina sorgnaste röster att «[Bolle], du har svikit vårt förtroende. Vi som trodde att vi kunde liiita på dig.» Att svika sina föräldrars förtroende är ett större brott än krigsförbrytelser och mord. I alla fall i min familj. Så det är klart att man måste ljuga ibland, inte för sin egen skull, utan för föräldrarnas.» (s11)

Tittelen sier mye om boka: Handlinga sentrerer rundt nettopp Bolle, Gordon og pappaen med de store skoene. Ved å beskrive Bolles forhold til bestevennen og faren, tar Moni Nilsson opp viktige tema, som tilhørighet, gruppepress og selvtillit. Faren hennes er kjendis, og en særdeles liten mann, bare rundt en seksti høy. Til gjengjeld har han veldig store sko: «Ingen har så stora skor som han. Det ser kul ut. Först kommer skorna, sen kommer pappa en stund senare.» (s 9). Og vi snakker enorme sko her – sko som man kan bruke som båt i badekaret eller kiste for døde dukker!

Iløpet av boka forstår vi at Bolles pappa ikke har det helt greit med seg selv. Han har ei mor som nekta ham å ha kjærester eller kompiser helt til han var tjueseks og insisterte (og selv da satt hun i garderobeskapet hans og gråt, så han ikke fikk pakket klærne sine). Etter skilsmissen har han en hel del kjærester, og står mye og ser trist ut, mens han stirrer ut av vinduet: «Mamma säger att pappa inte är mer än tolv år ibland. En liten ledsen osäker pojke som hatar att vara ensam. Och att det är därför pappa har så många tjejer, men att ingen duger, för att han själv inte tycker att han duger innerst inne. Jag är verkligen glad att jag tycker att jag duger, trots mitt fula, raka hår.» (s. 80)

Kontrasten mellom Bolles trygge selvfølelse og farens tvil om at han duger er noe som går igjen gjennom boka, og vi smiler fordi Bolle selv er så klar på hvem hun er og hvem hun vil være, men har medfølelse med faren: «Jag såg att jag är rätt lik min pappa. Samma gröna ögon och samma långa näsa och raka hår. Fast mina ögon såg gladare ut. Det är kanske för att jag både älskar och accepterar mig själv. Plötsligt insåg jag att jag var absolut nöjd med att vara jag. Med eller utan fult rakt hår. Jag blev ledsen för pappas skull.» (s. 95).

Dette med å være trygg på hvem man er, til tross for hva andre syns, er noe Bolle får testa i sitt vennskap med Gordon. Gordon er nemlig sånn at han ikke bryr seg det grann om hva noen som helst tenker om ham: «Han är aldrig rädd för någon eller något, och säger alltid precis vad han tycker. Det gör i och för sig jag också, men efteråt bryr jag mig desto mer och undrar vad folk ska tro om mig. (…). ̶ Varför ska man skämmas? brukar Gordon säga. ̶ Det finns väl ingen mening med det?».

I tillegg er han ikke akkurat en gjennomsnittlig tolvåring. Han lager seg briller av doruller og portvinsglass og går rundt og leiter etter parallelle verdener og alternative univers ved å dulte borti ting! Sånn sett er han ikke akkurat den kuleste i klassen, men han er like fullt Bolles beste venn, selv om det ikke alltid er lett:

«Ibland är det inte så lätt att vara bästis med Gordon. De flesta tycker jo att han bara är ett miffo [=tosk, idiot]. De kan inte se det jag kan se. Att han är den coolaste, roligaste, tokigaste, klokaste och snällaste människan i hela världen. Gordon bryr sig inte det minsta om vad folk tycker. Men jag kan inte låta bli att göra det för att. A) Det känns inte bra i magen när folk skrattar åt ens kompis. B) Man vill ju inte bli känd som ett ufo själv. (Jag vet att det är hemskt att tänka så.)» (s. 52)

Kjærlighet og forelskelse er også et gjennomgående tema i boka. Gordon er nok forelska i Bolle, og hun har konkludert med at om han virkelig er det, så må hun kanskje bare gifte seg med ham til slutt, selv om hun er mest forelska i Lino, en av de tøffe gutta i klassen. Hun er nemlig fullstendig «Gordonavhengig»: «Förresten tror jag inte att jag skulle kunna leva om inte han fanns.». De øver seg på tungekyssing sammen og blåser i hva folk måtte tenke, men kjærester er de ikke.

Boka tar altså for seg viktige tema på en enkel og morsom måte, men den er langt fra platt når det kommer til det språklige. Den er full av underfundige formuleringer og vakre skildringer, som når foreldrene har funnet ut at de skal skille seg, og lufta er full av tunge sukk: «När jag kom hem från Gordon, den där tisdagen för ett år sedan, satt mamma i köket i sina träningskläder och stirrade rätt ut i tomma intet. Jag märkte på en gång att något var fel. Hela köket var fyllt av tunga suckar. Till och med brödburken suckade när jag kollade om det fanns något att äta.» (s 19).

Følelser som kan være vanskelig å sette ord på, beskrives også godt, som denne følelsen av at et eller annet er galt: «Det började pirra och killa i magen. Inte på nåt skönt sätt, som när man fyller år och hör hur de tänder tårtljusen bakom den stängda dörren. Nej, det här pirriga killet var läskigt. Hade jag varit en seriefigur hade mitt hår stått rätt ut.» (s19-20)

Jeg kan ikke gjøre annet enn å anbefale denne boka varmt og av hele mitt hjerte. Den er utrolig vakker i sin enkelthet og tar for seg viktige tema på en veldig fin måte. Den er ikke en tragisk skilsmisseskildring, slike det fins så mange av, men tvert imot en tekst som tar for seg både de gode og de dårlige sidene ved situasjonen uten å stigmatisere eller overdrive. Med humor som gjennomgående virkemiddel, tror jeg boka vil appellere til både gutter og jenter, og med layouten og skriftstørrelsen den går for, egner den seg veldig godt for uerfarne lesere. Moni Nilsson klarer å formidle noe viktig om selvfølelse og tilhørighet, i en språkdrakt som er vakker og underfundig uten at dette gjør den utilgjengelig eller vanskelig. Det er litt av et kunststykke.

Boka er gitt ut av Gyldendal nå i år.