Straks jeg kjenner
at jeg lever
reduseres jeg
til et øye som ser
og en munn som sier
Der er jeg! Se, jeg lever!
Jeg ser bare på
Jeg er så ofte utenpå livet
at jeg ikke kan
være utenpå skrifta
Jeg vil ikke
Jeg vil leve i skrifta
Kler språket på meg
som en hud
Alle aldre jeg har levd
har jeg i meg
og alt jeg har sett
alt jeg har sett for meg
alt som kan skje
kan skje i meg
Alt som kan skje!
Jeg holder ikke ut
poesien
fordi jeg stadig
ser meg sjøl i den
utenfra
utenpå
sånn som nå
Novella er et hotell
der menneskene går
ut og inn av rom
hele tida
går jeg ut og inn
av mennesker
Romanen
et oppussingsobjekt
Huset jeg bor i
når jeg ikke ferierer
Romanen knirker når jeg rører meg
Alltid noe som må fikses
Noe som lekker
Jeg elsker å reise
men har bare vært
i sju land
I skrifta
krysser jeg grenser
hele tida
Men aldri tekstens grenser
Aldri mine egne
I skrifta setter jeg grenser
Kanskje er det dét Staffan mener
med ansvar
og risiko
Jag gillar texter som tar en risk
Jeg dør hver gang jeg skriver
Jeg lever hver gang jeg dør
Tveka inte. Det ska va så här.
