I 1942 holdt T. S. Eliot et foredrag med tittelen “The Music of Poetry”. Jeg har ikke hørt eller lest hele foredraget, men jeg har lest et utdrag, i An Introduction to Poetry (Kennedy/Gioia, 2005, 11th edition), ei bok jeg en gang hadde på pensum. Der snakka han om at all diktning begynner med ei jungeltromme, med rytmen.
Foredraget, slik jeg har forstått det, handler i hovedsak egentlig om bruk av ordlyd og rytme; om musikken i poesien og effekten dette har på oss. Eliot skriver:
“[the] obvious intention [...] is to produce the effect of a dream. It is not necessary, in order to enjoy the poem, to know what the dream means; but human beings have an unshakeable belief that dreams mean something: they used to believe—and many still believe—that dreams disclose the secrets of the future; the orthodox modern faith is that they reveal the secrets—or at least the more horrid secrets—of the past.”
Uten at jeg tror dikt har noen skjult drømmeaktig betydning som jeg aldri helt vil klare å forstå, er jeg likevel kjent for å lese litt vel mye inn i ordlyd (Vel, kjent for og kjent for, det trakk meg ned en karakter på en eksamen i moderne lyrikk en gang, men pytt).
Av og til tenker jeg at det er fordi jeg har bodd i Frankrike, der vi analyserte dikt helt ned til hver minste stavelse og tegna og streka med penner i alle slags farger for å markere sematiske felt (ord som tilhører samme innholdsgruppe, som f.eks døden, religion, planteriket, etc), pronomen, kontraster, repetisjon og diverse annet snacks.
Det Eliot skriver om denne drømmeaktige følelsen får meg til å tenke på hvordan et dikt kan treffe på en helt annen måte, hvis jeg hører det bli lest høyt, eller deklamerer det sakte for meg sjøl. (Samtidig kan det være vanskeligere å konsentrere seg om et dikt som blir lest høyt, fordi man ikke alltid får tid til å la orda synke inn, men det har mest med hvem som leser å gjøre, tempoet de leser i og slike ting.) Leser du sjøl, vil jeg anbefale at du sier diktet høyt for deg sjøl et par ganger og hører på ordlyden.
Det er for eksempel slående hvor mange klagende vokallyder det er i Paul Verlaine sitt dikt “Chanson d’automne” (Høstsang). Ordlyden speiler på mange måter “les sanglots longs”, de lange hulkene, i Verlaines dikt. Tematisk er det enkelt og nesten platt, sammenligninga mellom døden og høsten er velbrukt og kjent, og både rimmønsteret og oppbygninga er enkel. Likevel treffer diktet meg, kanskje nettopp fordi ordlyden understreker budskapet.
Her kan du høre diktet bli lest høyt. Sjøl om du ikke forstår fransk, vil jeg gjerne at du hører og tenker over hva lydene får deg til å tenke på. Lukk gjerne øynene mens du lytter:
I denne videoen er diktet passende nok lest med musikk i bakgrunnen. (Den første strofa ble forøvrig brukt i radiosendinger fra London, kort tid før D-dagen var i gang, for å informere motstandsbevegelsen i Normandie om det som var i ferd med å skje.) For de av dere som ikke skjønner fransk, har jeg lagt ved en oversettelse til engelsk, av Gertrude Hall (kilde):
CHANSON D’AUTOMNE
Leaf-strewing gales
Utter low wails
Like violins,–
Till on my soul
Their creeping dole
Stealthily wins….Days long gone by!
In such hour, I,
Choking and pale,
Call you to mind,–
Then like the wind
Weep I and wail.And, as by wind
Harsh and unkind,
Driven by grief,
Go I, here, there,
Recking not where,
Like the dead leaf.
Jeg snakka om ordlyd, og den er ikke i like stor grad tilstede i den engelske oversettelsen, mens bruken av vokallyder som speiler innholdet er gjennomgående (og planlagt fra poetens side, lærte vi i Frankrike) i originaldiktet. Jeg fant dessverre ikke en norsk oversettelse sånn umiddelbart på nett, men blir glad for tips, så legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet dersom du kjenner til gode norske oversettelser av Verlaine.
T. S. Eliot skriver om poesiens musikk og har sjøl skrevet flere dikt der det er tydelige motiver henta fra musikk. Også Verlaines “Chanson d’Automne” har ordet “sang” i tittelen. Lyrikken har jo sitt opphav i musikken: I antikken ble den framført akkopagnert av lyreinstrumentets strenger, og engelske sangtekster kalles fortsatt for lyrics.
Men fra fakta til fantasi: Koblinga Eliot gjør til drømmeverdenen er interessant. At vi vil at ting skal bety noe, at drømmer og bilder skal bety noe. Vi er tilbøyelige til å tillegge tilfeldigheter mening, og vi er drevet av et ønske om at verden skal gi mening. Spesielt det vi ikke forstår. Kanskje er det et slags drømmeaktig mysterium i et dikt ved første gangs lesning?
Ordlyden har sin gjenklang i oss, og får oss til å ville se nærmere på diktet? Jeg spekulerer bare, men sammenligninga er fin. Man kan våkne etter en uklar drøm og tenke “Hva betyr det? Hva ligger under? Hvorfor drømmer jeg dette?” Noe av det samme ligger kanskje bak ønsket om å forstå et dikt?
Eller hva tror dere?
Når vi snakker om høytlesning vil jeg avslutningsvis nevne at du kan høre Helge Torvund lese høyt fra sin nyeste diktsamling Alabama? på denne nettsiden.
