Ukas dikt er henta fra Den gamle, langsomme historien om Vesten av Tom Clark, gjendikta av Terje Thorsen og utgitt på Flamme forlag.
Den bøffern
er ganske sølete
og den præriehunden
virker ganske nervøs av seg
men til tross for det
så er de ikke tamme ennå
bare så godt som utrydda
sannsynligvis en langt mindre tåpelig skjebne.
Fint dikt, som fikk meg til å tenke på en hel rekke ting. Hva det vil si å være tam, for eksempel. Er livet ditt tamt (og er det en tåpelig skjebne)?
Jeg var midt i pensumlitteratur og Saabye Christensen, men boka kom i posten og jeg måtte bare begynne. Tanken var at jeg skulle lese litt hver kveld før jeg sovna. Jeg åpna boka rundt halv tolv og var ferdig en times tid seinere.
Jeg har allerede skrevet om Øya her på bloggen, korthistorien som er en frittstående oppfølger til denne boka, og Roskilde treffer meg mye på samme vis som Øya gjorde det. Det er noe med fortellertonen og festivalstemninga som skildres.
Boka er delt inn etter ukedagene i festivaluka, men har rent bortsett fra det en noe episodisk oppbygning. Den kan nesten leses som en samling prosadikt, men med en klar narrativ struktur. Jeg er fristet til å si at boka kan minne om en punktroman, nettopp på grunn av den episodiske og poetiske stilen.
Strømsborg eksperimenterer med bruk av pronomen og med en tidvis parataktisk fortellerstil. Jeg likte spesielt utdraget som følger, det er som om festivalen selv – festivalstemninga – snakker til oss:
Jeg er støvet du puster inn når det er gult mot sola, jeg er gresset som stikker ut under de bare føttene dine, jeg er leira som stivner noen timer etter at regnet har stoppet opp, jeg er vinden som får vindmølla til å bevege seg, jeg er asfaltveien som omringer deg, sirkelen av grå, smeltet stein som omringer gresset, som bare brytes av togskinnene som går i en rett strek på midten, og jeg er i dem også, jeg er lyden av toget som passerer under føttene deres på brua, jeg er farten før det saktner ved den midlertidige stasjonen inne på West, jeg er trærne som bøyer seg inn mot dere når det blåser, jeg er de oppsatte gjernene som viser hvor skillet går mellom de som har og ikke har festivalarmbånd, jeg er synet som møter deg om natta når det allikevel er lyst her, takket være lyskasterne, vaktenes lommelykter, hodelyktene til de som leter etter en do, mobiltelefonene som skinner når dere ringer hverandre, når dere sender signaler gjennom meg, gjennom lufta, jeg står ved teltet, kommer du snart?, jeg er mørket rundt dere, mørket som ligger på lur bak alt lyset, jeg lener meg inntil dere når dere er for slitne til å holde dere unna, jeg er i bunnen av soveposene deres, jeg er i skyggen fra kroppene deres om dagen, jeg er pusten dere deler når dere kysser hverandre, jeg er lukta av solkrem når dere bytter på å smøre ryggene om morgenen, jeg er det som vekker dere når dere våkner av ingenting, jeg er deres pust så lenge dere er her, jeg er alkoholen i blodet deres når dere går og legger dere, jeg er hodepinen som vekker dere i morgen, og ølen som reparerer den, jeg er den som skal holde dere i hånda så lenge dere er her, hos meg, i meg, rundt meg, på meg, ved meg med meg.
I mange av de generelle episodeskildringene, brukes 2.person entall om fortelleren, (noe som går fram fordi det som skildres kan knyttes til narrativet forøvrig), men bruken av “du” istedet for “jeg” er også her med på å gi teksten poetisk preg, som om det er en episode som like gjerne kunne foregått flere steder, og som like gjerne kunne gjelde leseren. På samme måte finner vi også mer generelle skildringer der du-et nettopp ser ut til å vise til en tenkt leser, i “se for deg at”-stilen.
Parallelt med dette har du-et en mer spesifikk referanse – Det handler om Jonas, personen fra vennegjengen som har flytta, som dette året er på festival med en helt annen gjeng, og i flere av bokas scener brukes “du” helt klart om ham, både i minner fra tidligere festivaler og i beskrivelser av det som foregår i bokens nåtid. Det hele kan virke forvirrende for en uerfaren leser, men jeg likte måten det fungerte på veldig godt.
Roskilde er ei fortelling om festival, om nært vennskap, om det såre i å vokse fra hverandre og om å se framover. Jeg tar meg selv i å ønske at Linn Strømsborg skulle vært på Buktafestivalen, og jeg gleder meg til det hun måtte finne på å komme med neste gang, festivalrelatert eller ikke.
Denne lille fortellinga fikk jeg i julegave fra Anne-Stine og det første jeg tenkte da jeg var ferdig var at det var altfor lite av den. Jeg ville lese mer, lese den om igjen. Det andre jeg tenkte var at jeg ville melde meg inn i Flamme forlags singelklubb, slik at jeg ikke går glipp av lignende perler i framtida. Som sagt, så gjort.
Boka handler om ei jente på festival, en vennegjeng, en som har flytta, men er tilbake igjen på ferie, og det hele foregår under Øyafestivalen. Det er mye å kjenne seg igjen på, både i de mellommenneskelige forholda og i festivalskildringa. Selv om jeg aldri har vært på Øya, har jeg vært på andre festivaler, og det er en helt særegen stemning som formidles utrolig godt i denne lille boka. Liker spesielt det med å vandre rundt aleine på en festival, å sitte på en stein, eller lene seg mot et tre og bare lytte og se – å se etter kjente, å føle seg komfortabel eller ukomfortabel med at man står der aleine. Møtepunktet, hvor lett man mister hverandre. Mobilen som ikke lenger er effektiv for å få tak i folk… etc.
Narratologien er også interessant, med bruken av andreperson når fortelleren møter en gammel venn. Han er bokens du, det er ikke oss, leseren, men det gjør det ikke problematisk på noen måte, det er nesten så det gjør nærheten mellom de to tydeligere, fordi han er hennes “du”, han blir hakket nærmere enn Stian og Therese og alle de som skildres i tredje person. Det er fint, og det er gjenkjennelig, og det får meg til å tenke på hvordan det av og til kan være å treffe noen som man en gang har vært utrolig glad i, hvordan det er å være andre mennesker samtidig som vi er de samme, hvordan det er når ordene er vanskelige å finne. Anbefales, men den er utsolgt fra forlaget og dere får IKKE min. Åneida. Den skal stå i hylla mi, tenk. Fine lille boka!
