Konstigt hur relationer förändras

Bare ikke deg av Katarina von Bredow er en voksen og realistisk historie om hvor lite som skal til for å rokke en relativt stabil tilværelse og gjøre den følelsesmessig vanskelig å takle. Jeg har lest boka på originalspråket og sitatene i denne anmeldelsen er derfor på svensk.

«Konstigt hur relationer förändras. På en dryg vecka har allt möjligt förskjutits och fått ny form, nya innebörder. Man tror att man vet var man har allt och alla, prydligt instoppade i små lådor i ens indre, men plötsligt gör man en oförsiktig rörelse så att alla lådorna far ut och innehållet hamnar huller om buller.» (s. 176)

Boka handler om tyve år gamle Emma, som akkurat har fått egen leilighet, den starter in medias res midt i flyttelasset hennes med venner som hjelper til, og vi følger henne deretter gjennom noen turbulente uker: Vennskapet med hennes nærmeste venn, Markus, settes på prøve når han begynner med kokain; Adrian, venninna Ellinors samboer kommer innom med ei hylle til veggen hennes og ei uventa nærhet og tiltrekning oppstår mellom dem; Emmas foreldre er skilte og forsøker fortsatt å «omgås som vanlige folk» uten hell, mens lillebroren Edwin på sytten år plutselig vil låne skummelt mye penger av henne. Intrigene skildres uten å føles unaturlige eller overdramatiserte, selv om Emma selv stusser over at alt skjer samtidig, og spør Markus «Har vi hamnat i någon dokusåpa, eller?» (s. 60)

Historien fortelles i første person entall, i presens, fra Emmas synsvinkel. Hennes tanker og spørsmål ovenfor verden gjør at narrativet oppfattes som særdeles realistisk og leseren befinner seg virkelig inne i hodet hennes og kjenner det hun går igjennom på kroppen. Katarina von Bredow er utrolig dyktig til å skildre de vare og lumske følelsene som legger grunnlaget for utroskap, som klemmen Adrian og Emma deler som varer akkurat litt for lenge, og betroelsene fra Adrian som han strengt skulle delt med Ellinor, og ingen andre.

Utviklinga i det hele beskrives imidlertid slik at man virkelig forstår både Adrian og Emmas handlinger, selv om man ser at det ikke er moralsk riktig. Den forbudte tiltrekninga, umuligheta ved det hele, skyldfølelsen omkring det – alt dette skildres både realistisk og med en sår og vakker vemodighet. Emma er frustrert over at det er nettopp Adrian hun skal ha alle disse følelsene for, hun kunne jo falt for hvem som helst. Fra dette sitatet kommer også bokens tittel: «Jag är dessutom singel. Jag får bli kär. I vem jag vill. Utom Adrian. Hör du det, Adrian? Det får vara precis vem som helst! Bara inte du.» (s. 158).

Tematisk sett må man si at utroskap er hovedtemaet i boken, men den tar også for seg andre viktige undertemaer, som vennskap, skilsmisse, forholdsproblemer og identitetssøken. Det er mye som skjer på en gang, men uten at det blir forvirrende eller vanskelig å følge med på – Snarere skaper det driv i teksten og en fin følelse av sammenheng når ulike hendelser i narrativet på interessant vis lenkes sammen.

Boka er på ingen måte moraliserende, men den beskriver både seksuell lyst, kokainrus og den forbudte lengselen i utroskapet med en nærhet og realisme som gjør at leseren kjenner det på kroppen. Vi grøsser av Emmas moralske dilemma, uten å dømme henne, men teksten inspirerer på ingen måte til å følge hennes eksempel. Denne fortellerevnen er relativt unik. Det finnes mange ungdomsbøker som tar for seg kjærlighet og lyst, men i Bare ikke deg tar Katarina von Bredow for seg de de mellommenneskelige vanskelighetene i nære forhold på en lett tilgjengelig og realistisk måte, uten på noen måte å forenkle, idyllisere eller fordømme. Det var i det hele og det store en veldig fin leseropplevelse.

Boka er oversatt og gitt ut på norsk av Gyldendal i år.

Bolle og Gordon: Pappaen med de store skoene.

For ei perle av ei bok! Bolle og Gordon: Pappaen med de store skoene er et vakkert lite utsnitt av hverdagen til tolv og et halvt år gamle Bolle: Skilsmissen familien hennes går igjennom, vennskapet med Gordon, forelskelsen i Lino, pubertet og klassedynamikk, hennes fars depresjon og identitetssøken – Alt sett fra Bolles perspektiv, ispedd underfundig formulert livsvisdom og ei herlig trygghet på livet.

Til tross for at boka er både kort og med stor, lettlest skrift, rekker leseren iløpet av de 118 sidene å bli både kjent med og glad i personene som skildres. Jeg har lest boka på originalspråket, og sitatene i denne anmeldelsen er derfor på svensk.

Historien fortelles i korte kapitler, i første person entall, med Bolle som jeg-person. Vi følger henne kronologisk i tiden frem mot sommeren i sjette klasse, men narrasjonen har et anekdotisk preg, med tilbakeblikk spesielt til det siste året, men også noen som går lenger tilbake i tid. Selv om boken i stor grad omhandler skilsmisse, er det langt ifra et dystert narrativ.

Bolle forteller om de gode og de dårlige tingene ved å være skilsmissebarn, uten å på noen måte verken idyllisere eller overdramatisere:  «Nej, det var inte så hemskt att vara skilsmässobarn som jag hade trott. Oftast var det bra. För mamma och pappa kom ihåg att älska mig och Bento ihop, fast de inte bodde ihop.» (s 37),  «Då brukar jag ta Bento med mig hem till mamma. Det är också en bra sak med att vara skilsmässobarn. Att man alltid kan gå nån annanstans.» (s 46).

De uskrevne reglene som er klare for alle skilsmissebarn, understrekes også, og forklares, med logikk og livsvisdom:

«Så fort de pratade om pappa och skilsmässan gick Bento och jag och fiskade. Det fins inget värre än när folk snackar skit om ens föräldrar. Den enda som får snacka skit om ens föräldrar är en själv. Och då måste det vara med någon som gillar dem, eller med en hund, eller ett gosedjur. Bento och jag fiskade väldigt mycket på mammas semester.» (s 38),

«– Och papp…, fortsatte jag men tystnade snabbt. Alla skilsmässobarn vet säkert redan att man helst inte ska prata om den andra föräldern. För antigen börjar de prata skit om varandra, fast de påstår att de inte gör det, eller så blir de lite för nyfikna och försöker ta reda på allt. Särskilt sånt som man vet att den andra aldrig skulla berätta själv. Sånt som är självklart att berätta när man är ihop, men plötsligt blir stora hemligheter när man skiljer sig.» (s. 100)

Bolle lager til og med ei liste med «fördelar» og «nackdelar». Listene hun lager er noe som går igjen gjennom hele boka. De er satt i egen font, som en illustrasjon, med linjer og håndskrift, og er med på å gjøre boka mer lettlest, samtidig som de tilfører den humor på en interessant måte. Slik klarer for eksempel situasjonen rundt det at foreldrene skal gå fra hverandre å gis en varm undertone av galgenhumor:

«Det finns alltid något men när föräldrar talar om hur mycket de älskar en. Typ:

A) Vi älskar er, men vi ska flytta til Bortre Urkmenistan. Var ligger det?
B) Vi älskar er, men vi har en dödlig sjukdom och kommer att dö på onsdag.
C) Vi älskar er, men vi måste få åka semester själva och simma med vilda delfiner. Precis det man drömt om hela livet.
D) Vi älskar er, men ni får inte följa med på nyårsfesten utan ni måste vara hos farmor. Det har hänt på riktigt och var så tråkigt att både jag och Bento somnade långt innan nyårsklockorna ringde.
E) Vi älskar er, men vi ska skiljas.

Efter ungefär tjugotvå sekunder insåg jag att E var det värsta alternativet. Eller möjligtvis B.» (s 20-21)

Den veslevoksne fortellerstemmen gir tidvis assosiasjoner til Endre Lund Eriksen, både i sin bruk av humor, observasjon og i sin særegne barnelogikk:

«Jag hatar att ljuga. Det får mig alltid att må dåligt. Men ibland måste man ljuga för att inte ens föräldrar ska må dåligt. Så egentligen kan en lögn vara en fin handling. Tänk bara hur dåligt mamma hade mått om hon fått veta att brännsåret som aldrig ville läka kom från Tex moppe som jag var strängt förbjuden att åka på. Hon skulla ha legat sömnlös i nätter och tänkt på hur jag hade kunnat dö om och om igen. Men det hadde inte varit det värsta. Både hon och pappa skulle ha blivit så besvikna. Och sagt med sina sorgnaste röster att «[Bolle], du har svikit vårt förtroende. Vi som trodde att vi kunde liiita på dig.» Att svika sina föräldrars förtroende är ett större brott än krigsförbrytelser och mord. I alla fall i min familj. Så det är klart att man måste ljuga ibland, inte för sin egen skull, utan för föräldrarnas.» (s11)

Tittelen sier mye om boka: Handlinga sentrerer rundt nettopp Bolle, Gordon og pappaen med de store skoene. Ved å beskrive Bolles forhold til bestevennen og faren, tar Moni Nilsson opp viktige tema, som tilhørighet, gruppepress og selvtillit. Faren hennes er kjendis, og en særdeles liten mann, bare rundt en seksti høy. Til gjengjeld har han veldig store sko: «Ingen har så stora skor som han. Det ser kul ut. Först kommer skorna, sen kommer pappa en stund senare.» (s 9). Og vi snakker enorme sko her – sko som man kan bruke som båt i badekaret eller kiste for døde dukker!

Iløpet av boka forstår vi at Bolles pappa ikke har det helt greit med seg selv. Han har ei mor som nekta ham å ha kjærester eller kompiser helt til han var tjueseks og insisterte (og selv da satt hun i garderobeskapet hans og gråt, så han ikke fikk pakket klærne sine). Etter skilsmissen har han en hel del kjærester, og står mye og ser trist ut, mens han stirrer ut av vinduet: «Mamma säger att pappa inte är mer än tolv år ibland. En liten ledsen osäker pojke som hatar att vara ensam. Och att det är därför pappa har så många tjejer, men att ingen duger, för att han själv inte tycker att han duger innerst inne. Jag är verkligen glad att jag tycker att jag duger, trots mitt fula, raka hår.» (s. 80)

Kontrasten mellom Bolles trygge selvfølelse og farens tvil om at han duger er noe som går igjen gjennom boka, og vi smiler fordi Bolle selv er så klar på hvem hun er og hvem hun vil være, men har medfølelse med faren: «Jag såg att jag är rätt lik min pappa. Samma gröna ögon och samma långa näsa och raka hår. Fast mina ögon såg gladare ut. Det är kanske för att jag både älskar och accepterar mig själv. Plötsligt insåg jag att jag var absolut nöjd med att vara jag. Med eller utan fult rakt hår. Jag blev ledsen för pappas skull.» (s. 95).

Dette med å være trygg på hvem man er, til tross for hva andre syns, er noe Bolle får testa i sitt vennskap med Gordon. Gordon er nemlig sånn at han ikke bryr seg det grann om hva noen som helst tenker om ham: «Han är aldrig rädd för någon eller något, och säger alltid precis vad han tycker. Det gör i och för sig jag också, men efteråt bryr jag mig desto mer och undrar vad folk ska tro om mig. (…). ̶ Varför ska man skämmas? brukar Gordon säga. ̶ Det finns väl ingen mening med det?».

I tillegg er han ikke akkurat en gjennomsnittlig tolvåring. Han lager seg briller av doruller og portvinsglass og går rundt og leiter etter parallelle verdener og alternative univers ved å dulte borti ting! Sånn sett er han ikke akkurat den kuleste i klassen, men han er like fullt Bolles beste venn, selv om det ikke alltid er lett:

«Ibland är det inte så lätt att vara bästis med Gordon. De flesta tycker jo att han bara är ett miffo [=tosk, idiot]. De kan inte se det jag kan se. Att han är den coolaste, roligaste, tokigaste, klokaste och snällaste människan i hela världen. Gordon bryr sig inte det minsta om vad folk tycker. Men jag kan inte låta bli att göra det för att. A) Det känns inte bra i magen när folk skrattar åt ens kompis. B) Man vill ju inte bli känd som ett ufo själv. (Jag vet att det är hemskt att tänka så.)» (s. 52)

Kjærlighet og forelskelse er også et gjennomgående tema i boka. Gordon er nok forelska i Bolle, og hun har konkludert med at om han virkelig er det, så må hun kanskje bare gifte seg med ham til slutt, selv om hun er mest forelska i Lino, en av de tøffe gutta i klassen. Hun er nemlig fullstendig «Gordonavhengig»: «Förresten tror jag inte att jag skulle kunna leva om inte han fanns.». De øver seg på tungekyssing sammen og blåser i hva folk måtte tenke, men kjærester er de ikke.

Boka tar altså for seg viktige tema på en enkel og morsom måte, men den er langt fra platt når det kommer til det språklige. Den er full av underfundige formuleringer og vakre skildringer, som når foreldrene har funnet ut at de skal skille seg, og lufta er full av tunge sukk: «När jag kom hem från Gordon, den där tisdagen för ett år sedan, satt mamma i köket i sina träningskläder och stirrade rätt ut i tomma intet. Jag märkte på en gång att något var fel. Hela köket var fyllt av tunga suckar. Till och med brödburken suckade när jag kollade om det fanns något att äta.» (s 19).

Følelser som kan være vanskelig å sette ord på, beskrives også godt, som denne følelsen av at et eller annet er galt: «Det började pirra och killa i magen. Inte på nåt skönt sätt, som när man fyller år och hör hur de tänder tårtljusen bakom den stängda dörren. Nej, det här pirriga killet var läskigt. Hade jag varit en seriefigur hade mitt hår stått rätt ut.» (s19-20)

Jeg kan ikke gjøre annet enn å anbefale denne boka varmt og av hele mitt hjerte. Den er utrolig vakker i sin enkelthet og tar for seg viktige tema på en veldig fin måte. Den er ikke en tragisk skilsmisseskildring, slike det fins så mange av, men tvert imot en tekst som tar for seg både de gode og de dårlige sidene ved situasjonen uten å stigmatisere eller overdrive. Med humor som gjennomgående virkemiddel, tror jeg boka vil appellere til både gutter og jenter, og med layouten og skriftstørrelsen den går for, egner den seg veldig godt for uerfarne lesere. Moni Nilsson klarer å formidle noe viktig om selvfølelse og tilhørighet, i en språkdrakt som er vakker og underfundig uten at dette gjør den utilgjengelig eller vanskelig. Det er litt av et kunststykke.

Boka er gitt ut av Gyldendal nå i år.

Reise(b)logg, Gyldendaldagene

 

 

TORSDAG 6.MARS
Kom til Oslo seint onsdags kveld/natt, og ble henta av onkelen min på Oslo S. Etter en hyggelig frokost torsdags morgen, fikk jeg følge til t-banen slik at jeg fant fram. I halv ti-tida var jeg på Gyldendalhuset og fikk lapp med navnet mitt og FREE LANCE i store bokstaver. Jeg møtte min kontakt hos Gyldendal Barn & Ungdom og hun viste meg kjapt rundt i andreetasjen, til tross for at hun hadde det relativt hektisk. Veldig hyggelig å sette et ansikt til navnet jeg har skrevet mail med de siste månedene. Huset er utrolig flott – ble kåret til årets bygg i fjor. Det var landskapsstruktur på kontorene, og taket slipper inn masse lys. Mye betong, men jeg syns egentlig ikke det gjorde noe – det var så åpent og lyst der. Inne i aulaen i førsteetasjen har de beholdt fasaden på det lille huset som pleide å stå der, og det var utrolig fint.

Klokka ti begynte skoleklasseprogrammet som jeg var så heldig å få snike meg med på. Heidi Linde leste fra boka si Gjørmedrømmer, som kommer i april. Gleder meg til å lese den, – hørtes ut som ei flott ungdomsbok. Hun gikk forfatterstudiet i Bø da hun var 21 og snakka litt om det. Helene Uri og Arne Svingen var neste på programmet. De leste høyt fra sin nye bok Sommeren vi kledde oss nakne, et samarbeidsprosjekt mellom de to, der de eksperimenterer med synspunkt og vinkler det både fra gutten og jenta sin side. Arne Svingen kom med et knallargument for at gutter burde lese flere ungdomsbøker – da vil de nemlig lære å forstå seg på jenter! Til slutt kom Ruben Eliassen, trønderen som står bak fantasysuksessen Phenomena, og fortalte litt om seg og sitt. Han jobber for tida med et nytt prosjekt som heter Mare. Ellers vil jeg si at han var en veldig energisk mann, som helt tydelig kjenner sitt publikum. I salen satt det elever fra sjuende og åttende klasse, og de var helt klart mest med på notene da Eliassen kom. Han syntes det meste var “kult” og “fett”, og fortalte historier fra fyllefester og norsktimer da han gikk på skolen. Han svarte også på spørsmål fra salen. Det bekymrer meg litt at jeg kanskje er blitt for gammel til å avgjøre hvorvidt han faktisk var kul i ungene sine øyne, men det virka nå iallfall slik da.

Etterpå satte jeg meg på Kaffebrenneriet i en times tid, kaféen lå noen få minutter unna Gyldendalhuset, så det var veldig greit. Drakk litt cappuccino, litt te og spiste matpakke. Neste punkt på programmet starta klokka ett – kriminell time. Dette var også en del av skoleklasseprogrammet. Først snakka Jørn Lier Horst om sin jobb som politimann og om den nye faktaboka han har skrevet for barn og unge, Kriminalteknikk. Den går igjennom hvordan politiet opptrer på åsted og særlig hvilke spor som er viktige for en kriminalsak. Deretter snakka Stein Morten Lier om kriminalitet av ulikt slag og hvordan man som privatperson kan hjelpe til med å bekjempe den. Broken Window-teorien utarbeida av kriminologer i New York handler om at et forsøpla og nedslitt miljø oppmuntrer til kriminalitet. Da de tok et skippertak i New York på 90-tallet, gikk antall drap ned med 64% og tilfellene av grov vold ble nesten halvert! Lier oppmuntra skoleklassene til å ta vare på miljøet rundt seg og ikke forsøple, og dermed være med på å forebygge kriminell aktivitet.

Videre snakka han om hvordan det å kjøpe billige smuglervarer som sigaretter, øl og merkevarer, var med på å bygge opp organisert kriminalitet. Han henvendte seg til guttene og snakket om prostitusjon og menneskehandel, med en lang og detaljert historie om ei jente som hadde blitt lurt vekk hjemmefra, mishandla og voldtatt for så å bli solgt som prostituert her i Norge. 500 000 mennesker rammes av den moderne slavehandelen, bare i Europa. Rundt 15% av norske menn har, eller kommer til å kjøpe sex, og Lier understreket hvordan dette var med på å bidra til menneskehandelen som pågår. Avslutningsvis snakket han om mediefokus og mangelen på ekte helter og moralske forbilder i Norge i dag. I avisene ser vi bare de som tjener mest mulig penger, og dette mente han påvirka folk til å ta snarveier for å selv kunne tjene raske penger. Slik understreka han viktigheta med å lese – i bøkene finner vi nemlig forbildene vi trenger! Han oppfordra alle til å fortelle minst ni venner om det han hadde snakka om, og dermed aktivt være med på å endre samfunnets holdninger. Intelligent, velformulert og tankevekkende! Da det hele var ferdig var det på tide med en liten kafétur igjen, mer matpakkespising, skribling på reise(b)logg og svart te i en god, stor tebolle (Ønsker meg slike! (Teboller, altså))

Da jeg kom til Gyldendalhuset igjen, litt før klokka fire, var det mye folk og lukka dører. Vektere stod ved inngangen og passa på, og det var hengt opp velkomstbanner over døren. Tidligere i dag ble jeg registrert som besøkende i resepsjonen da jeg kom, men nå når det ordinære programmet var i gang var bygget åpent for alle. Etter omtrent et kvarter i kø kom jeg inn og stilte meg i en ny kø! Denne gangen for å levere manus til manuskonkurransen de arrangerte.

Etter å ha levert manuset, fikk jeg med meg siste halvdel av Elin Bondes foredag “Hva er galt med norsk skole?” Det var for så vidt interessant, men jeg fikk ikke med meg så mye – var litt tung i hodet. Etter noen forfriskende alkoholfrie limonadedrinker og makrelltapas i restauranten (i forbindelse med lanseringen av Bølgen og Mois nye bok Cocktails&Tapas) var jeg igjen klar for dyst. Siste punkt på dagens program var debatten “Film og litteratur”, der Nikolaj Frobenius, Sara Johnsen, Jonny Halberg og Eskil Vogt diskuterte filmatisering av litteratur, og sjangeren film satt opp i mot boksjangeren – Det gikk i stor grad ut på hvordan den ene påvirka den andre og hvilke friheter man kunne ta seg i begge sjangre. Etter dette var jeg så trøtt at jeg tok t-banen tilbake til onkel og tante. Vi spiste kveldsmat sammen før jeg tok kveld.

FREDAG 7.MARS
Etter frokost med onkel tok jeg t-banen til et vennepar som bor på Nordstrand. A-S venta på meg på t-banestoppet, – utrolig koselig å se henne igjen! Vi tok formiddagen med ro med prating, mat og film hjemme i leiligheta. Det var veldig hjemmekoselig der, med preg av hvem som bor der, og et flott nyoppussa kjøkken som jeg ble litt småmisunnelig på Vi så filmen Ghost World (tagline: Dyrk det negative). Steve Buscemi fascinerer meg. Etterpå tok vi t-banen til Nationaltheateret og Gyldendalhuset. Der snakka Stein Morten Lier (igjen, men denne gangen til voksne) om sin dokumentar Iskald krig som kommer på TV2 til høsten. Den skal handle om journalistikk og organisert kriminalitet i Russland. Han snakka også litt om eget forfatterskap.

Da det var ferdig, møtte vi M som ble med oss på kriminell time med Gunnar Staalesen, Bjørn Bottolvs og Jan Mehlum. De snakka om sine helter og metoder og om utviklinga av krim som sjanger. Etterpå kjøpte jeg meg Dødens drabanter i paperback og fikk den signert av Gunnar Staalesen. Han virker som en hyggelig mann. I ettertid angrer jeg litt på at jeg glemte å nevne Vikingeskatt-bøkene hans og sagt hvor godt jeg likte dem da jeg var yngre.

I sjutida gikk vi på den italienske restauranten Mamma Rosa, der vi spiste middag. Jeg spiste indrefilet med hvitløksgratinerte poteter og grønnsaker. God mat, godt selskap, god service. Og ekte italienere! Etter maten dro M hjem, mens A-S og jeg dro på teater. Vi så Populærmusikk fra Vittula med Trond Fausa Aurvåg i hovedrollen, på Christiania Teater. Skuespillerne var veldig flinke – de klarte å formidle både det komiske aspektet, den seriøse undertonen og Mikael Niemis unike fortellerstemme. Imponerende! Fikk lyst til å lese boka om igjen. Fikk lyst til å være 16 år i Finland på litteraturleir. I det hele og det store ganske nostalgisk.

LØRDAG 8.MARS
På lørdagsmorran spiste vi frokost sammen alle tre, før M kjørte oss til byen og satte oss av ved Gyldendalhuset. Hamsunsalen var tjåkfull av unger og foreldre, bråk og spenning. Eli Prøysen og Egil Johannsson sang Prøysenviser først, og så kom høydepunktet (for meg): Thore Hansen som fortalte og tegnet om Ruffen. Nå har jeg egentlig ikke noe spesielt forhold til Ruffen anna enn at jeg husker å ha bladd litt i ei samlebok med fortellinger på biblioteket da jeg var lita. Men Thore Hansens Skogland er jeg stor fan av, og jeg fikk anledning til å fortelle ham nettopp det etter innslaget. Svaret jeg fikk var at “det varma hans hjerte” å høre Etter en kort pause og en appelsin, gikk vi for å høre på Espen Dietrich snakke om sin nye bok Vår fantastiske hjerne. Veldig interessant! A-S dro hjemover etterpå, og jeg spiste meg lunsj og leste litt i Dødens drabanter.

Neste programinnslag var “Kunsten å drepe” – et intervju med Kris Hollington som har skrevet boken Drap om snikmord og attentat. Han var veldig britisk og sjarmerende. Kjøpte boka etterpå og fikk den signert. Det var lagt inn en kriminell time på lørdagsprogrammet også, denne gangen med Knut Faldbakken, Kjetil Try og Jørgen Gunnerud. Gunnerud har nettopp vunnet Riverton-prisen. Debatten var interessant, men mye som gårdagen. Eva Joly-innslaget var avlyst grunna sykdom.

Klokka seks dro jeg til Det Norske Teatret for å se Peter Pan. Historien var varmt og humoristisk fremført, men med en seriøs undertone. Det var den siste forestillinga, noe man merka godt på skuespillerne, de var veldig energiske. Da de var ferdige, fikk de stående applaus fra publikum, og Frank Kjosås (Peter Pan) fløy utover salen og drysset Tingelingstøv i form av glitter og paljetter over oss. Jeg tenkte glade tanker og fløy innvendig, selv om jeg satt et godt stykke utenfor paljettradiusen. Scenografien var fantastisk gjennomført, skuespillerne svært gode – spesielt Frank Kjosås. Han klarte så godt å formidle Peter Pans barnlige natur, frykten og motviljen mot å bli voksen, og hans skjulte lengsel etter nærhet. Kroppsspråket var uttrykksfullt og stemmebruken flott – både i sang og skuespill. Gjennomført bruk av nynorsk gjorde dramatiseringa erkenorsk og utrolig vakker rent språklig.

Vel tilbake hos A-S og M på Nordstrand, tok jeg en kjapp dusj, og så spiste vi lasagne. Kjempegodt med ordentlig mat og koselig å bare slappe av og ta det litt med ro. Vi så noen episoder Red Dwarf før vi tok kveld.

SØNDAG 9.MARS
Vi spiste frokost i titida på søndagen, før jeg takka for meg og tok banen til Oslo S. Der fikk jeg satt sekken min i en oppbevaringsboks og ordna meg billett til flytoget til dagen etter. Så ordna jeg meg en sunn smoothie på en liten butikk og gikk oppetter Karl Johan mot Nationaltheateret. Moro å orientere seg i en ny by, jeg merka jo at jeg har vært der et par ganger før – kjente meg igjen her og der, og oppdaga plutselig at jeg visste hva som var rundt neste sving. Kunne godt tenkt meg å bo i Oslo, har jeg kommet fram til, noe som egentlig kom som en overraskelse. Tidligere pleide jeg å tenke at Oslo var en kald og litt for stor by, men jeg kjente ikke så mange i byen på den tida da. Nå vet jeg at jeg har venner som bor i nærheten, og jeg ville kunne fått meg et sosialt nettverk ganske uproblematisk. Det er også godt å ha muligheten til å være aleine. Det slår meg at jeg i grunnen trives i mitt eget selskap. Jeg mistrives ikke aleine. Det er av og til tvert imot behagelig å bare ha seg selv å forholde seg til (men misforstå meg rett, jeg er jo glad i å treffe folk og å være sosial også da).

Jeg satt lenge på Kaffebrenneriet og drakk te og cappuccino, mens jeg spiste matpakke, skreiv reiselogg og leste i Dødens drabanter. Klokka tre begynte det første jeg ville få med meg på Gyldendalhuset, debatten “Hvorfor skriver jeg?” med forfatterene Margaret Skjelbred, Hans Herbjørnsrud og Johan Harstad. Margaret Skjelbred, som forøvrig begynte som lyriker, er utdanna sykepleier, men skriver nå på fulltid. Hun sa at det spørsmålet hun ofte stilte seg selv var “Hvorfor skriver jeg ikke?”, noe jeg kjenner meg litt igjen i. Herbjørnsrud snakka om et “ytre press” og et “indre trykk”, og Johan Harstad sa at han ofte skrev for å finne ut hvorfor han skriver, og at det ofte handlet om å integrere den store verdenen i den lille. Det var en utrolig interessant debatt som er vanskelig å oppsummere kort, men det var både givende og inspirerende å høre på.

Klokka fire begynte innslaget “Helt alminnelig galskap”, som også er tittelen på ei bok som blir utgitt om ikke så altfor lenge av journalisten Ellen Wennewold Aas og psykologen Svein Andreas Kjos. De ønsker å bryte tabuene som er knyttet til psykiske lidelser, og rett og slett understreke hvor fryktelig normalt det er å være psykisk syk. Annenhver nordmann sliter eller kommer til å slite med en psykisk lidelse iløpet av livet. Med seg hadde de tre åpne damer som sto frem med sine problemer med sosial angst, dødsangst og anoreksi. Åpenhet var også noe som ble lagt vekt på under innslaget. Forfatterne ønsket å gi lidelsene et ansikt, ikke bare en anonym “la oss kalle ham ‘Ola’…” Det var tankevekkende og interessant å høre på, og imponerende å se et menneske som har slitt med sosial angst tørre å sitte der foran så mange mennesker å snakke om sine problemer.

Klokka fem var det novellekunsten som sto på programmet – Tre novelleforfattere, Gaute Heivoll, Ingvild H. Rishøy og Siv Kristin Rotevatn leste høyt fra sine noveller og diskuterte sjangerens såkalte renessanse. Jeg sier “såkalte” fordi novella har eksistert lenge, og jeg mener ikke den på noen måte er en lavere kunstform enn verken romaner eller poesi, snarere tvert imot. Men det er iallfall sant at novella har fått mer oppmerksomhet i det siste – For første gang i historien ble en novelledebutant valgt ut til månedens bok i Bokklubben, for eksempel, og jeg snakker da om Ingvild H. Rishøys bok La stå. Det var inspirerende å høre på, og jeg fikk lyst til å skrive mer sjøl.

Etter det hele var over dro jeg på Egon sammen med gudmora mi. Det var kjempekoselig å se henne igjen, det blir jo ofte lenge mellom hver gang. Mammas kusine kom også ned og satt litt sammen med oss. Jeg tenkte jo jeg skulle forsøke å treffe alt av slekt og venner når jeg først var i Oslo, det er jo hyggelig å holde kontakten med folk! Etter middagen tok trikk 18 til Bislett der ei barndomsvenninne ga meg telefonguiding videre for å finne frem til henne. Vel fremme hilste jeg på kjæresten hennes og så satt vi egentlig og prata resten av kvelden, med tv’en i bakgrunnen. Utrolig hyggelig å se henne igjen!!

MANDAG 10.MARS
Etter frokost dro jeg med flytoget til Gardermoen. Jeg hadde selvfølgelig klart å bli knallforkjøla iløpet av søndagen, så jeg grua meg til flyturen. Mens jeg venta på Gardermoen, gikk jeg amok på Tax-free’en. Ok, det er en lett overdrivelse, men jeg kjøpte meg ny parfyme (som jeg forsåvidt trenger, jeg er nesten tom for den jeg har). Et godt råd til allmennheta: Ikke kjøp parfyme når dere er tette i nesen. Stygt redd for at den egentlig er litt for mektig for meg nå når jeg har kommet meg hjem og har fått testet.

Pappa henta meg på flyplassen og kjørte meg hjem, der jeg leste ferdig Dødens drabanter og tok resten av dagen helt med ro.

-