Sporadisk oppdatering: Vente, skrive, tenke.

Sporadiske oppdateringer har blitt mer regelen enn unntaket på bloggen i det siste. Det har sin naturlige forklaring. Jeg skriver. Forsøker å skrive. Jeg har fått kontorplass på fine Stabburet, et skrivekollektiv i nordbyen, og jeg sitter noen ganger der, noen ganger hjemme. I dag frister det lite å gå ut. Det renner sørpe og vann i gatene, det drypper fra trær og takrenner, det rauser snø og is fra hustak. (Det er ikke våren. Det kommer mer snø. Snart fryser det til igjen. Det går bra. Jeg har valgt å bo her oppe.)

Det er vanskelig å konsentrere seg når man ikke vet hvordan hverdagen blir om noen få måneder. Jeg har søkt på flere jobber, 50%-stillinger, og vært på flere jobbintervju. Jeg har søkt på master i engelsk litteratur, PPU; bachelor i psykologi, fysioterapi og pedagogikk; skrivekunst- og forfatterstudier i Bergen, Bø, Tromsø og Göteborg. Sistnevnte er nok sjansene smale for å komme inn på, men det virker nesten dumt ikke å søke. Likevel, hva skal jeg gjøre dersom jeg kommer inn i Göteborg? Hva gjør jeg om jeg kommer inn i Tromsø og Göteborg? Eller om jeg ikke kommer inn på noen av skrivestudiene?

Jeg har ikke lyst til å undervise, men med skolefagene fransk og engelsk, samt PPU (eller psykologi/pedagogikk), har jeg grunnlag for å søke master i logopedi. Master i engelsk litteratur appellerer til meg på grunn av det faglige, alt jeg vil lære, masteroppgaven jeg har lyst til å skrive. Samtidig er det ikke ei utdanning som leder mot et konkret yrke. Jeg vet at jeg er flink nok til å gjøre det bra. Bra nok til å kanskje kunne fortsette med doktorgrad og lignende. Det hadde vært fint å undervise på universitetsnivå, men jeg er litt bakvendt i så måte. Å arbeide på universitetet appellerer mer til meg på grunn av faste 8-15 dager og det å få undervise et fag man brenner for til noen som er interessert i det, enn på grunn av muligheten til å forske. Det kan hende jeg endrer mening om det hvis jeg skriver en mastergrad. Hvem vet.

Og hva skal jeg nå egentlig med mer utdanning, mer studielån? Sistnevnte er iallfall et problem. Jeg har ennå tre år igjen med støtte, men det skal jo betales tilbake igjen også. Jeg ville vært lykkelig student resten av livet om det ikke var for studielånet — Tenk å bare kunne fortsette å lære! Men det kan (og bør) man jo gjøre på egenhånd.

I forrige uke var jeg på et jobbintervju der de spurte meg hva min drømmejobb var. Å leve av skrivinga, sa jeg. Og la til at det var langt fra realistisk, men det var mer realistisk nå enn det var for fem år siden. Samtidig tenker jeg mer og mer at drømmejobben er nettopp ei 50%-stilling i en jobb der man har fri når man har fri, har klare oppgaver, får ekspedere, hjelpe og veilede kunder uten å være redusert til en bipper i kassa på OBS (der har jeg jobba før, det er helt greit, men ikke akkurat givende eller intellektuelt utfordrende). I bokhandel, som hotellresepsjonist, på et sentralbord … En jobb der man ikke bruker opp den delen man trenger til skrivinga, men likevel trives og får brukt det man kan til noen som har nytte av det. Jeg kunne levd og skrevet lenge og godt med en sånn jobb. Kanskje jeg får én. Da trenger jeg ikke studere til høsten. Og får jeg jobben, og kommer inn på forfatterstudiet her i Tromsø, lar det seg til og med kombinere. Det er så ideelt at det er skummelt å kjenne at jeg håper, håper, håper på akkurat det.

Dette var en digresjon, tro det eller ei. Kort sagt: Jeg venter på svar på jobb- og studiesøknader, jeg redigerer tekst til forfatterstudiesamling, jeg planlegger uke for uke, og er urolig og spent på hva som venter om ei uke, tre uker, to måneder, til høsten. Og så jobber jeg med et romanprosjekt. Det går framover, men det går ikke fort. Jeg skal ikke skrive så mye om det her, det er ennå så mye igjen. Jeg er på kladdestadiet, råutkastet er ikke ferdig engang, men det blir bra og jeg koser meg når jeg skriver. Når jeg får til å skrive. Som dere skjønner er konsentrasjon en mangelvare akkurat nå, men det er naturlig, omstendighetene tatt i betraktning. Nå har jeg endelig kommet i gang med trening igjen, så da går det forhåpentligvis lettere utover våren. Jeg har etter hvert skjønt at fysisk aktivitet (styrketrening, yoga og jogging, i mitt tilfelle) er et verktøy som gjør at jeg konsentrerer meg og skriver bedre. Ei nødvendighet for å leve dette livet jeg vil ha.

Sa jeg virkelig “kort sagt” i forrige avsnitt? Akk. Vel, nå har dere fått ei lita oppdatering fra meg, for de som følger med. Jeg har det bra, og jeg har mye å se fram til, uansett hvordan høsten blir.

Hvordan ta vare på seg selv og de nærmeste etter 22.juli 2011

Det er nok mange som føler seg hjelpesløse og rådløse etter det som skjedde 22.juli 2011. Mange lurer på hva de kan gjøre for å hjelpe de berørte, og hva de kan gjøre for å hjelpe seg selv. Når det gjelder det førstnevnte vil jeg oppfordre de som kan det til å gi blod, og til å bidra med sin stemme til et politisk parti ved neste valg.

Men dette blogginnlegget skal i større grad handle om hvordan man kan ta vare på seg selv og de man har rundt seg. Jeg sitter så klart ikke inne med noen fasit, eller med kompetanse innenfor psykisk helse, for den saks skyld. Jeg har likevel forsøkt å samle noen råd fra fagpersoner og linker til artikler som kan gi bedre informasjon og råd enn det jeg selv kan. Jeg vil oppfordre til å dele linker til lignende artikler og blogginnlegg i kommentarfeltet, dersom du har lest noe nyttig og vettig som jeg har oversett.

NRK skriver om at også de som ikke var direkte involverte i fredagens angrep kan ha behov for krisehjelp. Det er derfor viktig å være oppmerksom og lydhør ovenfor de man møter i hverdagen i den nærmeste tida. Folk er ulike når det gjelder behov for å bearbeide og måten vi bearbeider noe slikt på. Noen vil kanskje ha behov for å snakke mye, mens andre distanserer seg eller opptrer mer avbalansert. Begge deler er like vanlig. “Alle har sine måter å reagere på” skriver krisepsykologene Siri Thoresen og Jon-Håkon Schultz.

I en situasjon der man bærer på tunge tanker, er det viktig å ikke glemme de primære behovene: Søvn, mat, drikke og fysisk aktivitet. Klarer man å få nok søvn og regelmessig mat legger man grunnlaget for at kroppen skal ha det så bra som mulig, og da blir det lettere å etterhvert få det bedre i hodet også.

I artikkelen “Fysisk aktivitet hjelper mot bekymringer og stress” har Trine Bækkevar Semb snakket med Gunnar Breivik som er professor i samfunnsvitenskapelige fag ved Norges Idrettshøgskole. De snakker om at trening ofte hjelper i en ekstrem stress-situasjon. Det er jevnt over viktig å søke tilbake til det hverdagslige og til rutinene man er vant til. Det kan være vanskelig i begynnelsen.

En av de som fokuserte på nettopp hverdagen, og viktigheta av å ta pauser fra nyhetsbildet var Stjernesand på Twitter. Hun er psykolog og tvitret aktivt i tida rett etter 22.juli. Med sitt nærvær i sosiale medier midt oppe i katastrofen var hun til hjelp og trøst for mange.

Rådene hun delte lar seg like godt lese i ettertid. Hun skreiv blant annet en del om barns reaksjoner og behov. I blogginnlegget “Twitters verdi i krisen” kan du lese et tilbakeblikk på hennes krisepsykologiske råd slik de ble postet løpende på Twitter under og i de første dagene etter terroranslagene i Oslo og på Utøya.

Å gjøre noe praktisk er noe mange finner trøst og avkobling i. Hagearbeid, fjellturer, husarbeid og lignende kan gi et velkomment avbrekk som gjør det lettere å tenke på noe annet. Kaja Marie Lereng Kvernbakken har lagt ut et strikkemønster på et Oslo-hjerte, for de som kan strikke. Du kan lese mer i blogginnlegget “Knit your heart out for Oslo“.

De fleste vil finne hjelp i å snakke om hvordan de har opplevd den siste uka. Selv om man ikke har vært direkte berørt i den grad at man har mista noen, vil man ha fått en rekke inntrykk gjennom nyhetene som kan ha opplevdes som både vanskelige, sjokkerende, skremmende og vonde.

Vi har alle ulike måter å takle slikt på, og her må man være lydhør. Det er ikke alle som vil snakke om alt. Kanskje er det bedre å gjøre noe hyggelig sammen? Som å dra på kino, spille brettspill, lage mat, gå på kafé, shoppe, spille dataspill eller bare tilbringe tid i hverandres selskap?

Røde Kors skriver om råd for å takle katastrofen, og har både råd retta mot voksne i tillegg til at de går inn på hvordan man kan snakke med barn om terroranslagene. Supernytt har også lagt ut en rekke videoer retta mot barn i skolealder, som forsøker å formidle det som har skjedd på en pedagogisk og ikke-traumatiserende måte. (Under siden jeg linker til ser dere lenker til andre videoer dere kan klikke dere videre til.)

Jeg er en stor fan av kommunikasjon, og kan tidvis høres ut som en vandrende selvhjelpsbok når jeg begynner å snakke om medmenneskelige relasjoner. Magnus Eliassen og Kråkesølv har lagd en fin sang om hvor viktig det er å snakke sammen, hvor viktig det er å si det man tenker på til de man er glad i. Syns den egner seg godt til å avslutte dette lille blogginnlegget:

Ta vare på hverandre!

Lesemaraton: Å lese – leser – leste – har zZZzzzZzzZzz

I totida i natt var jeg overraska over hvor våken jeg var, hvor opplagt og konsentrert jeg følte meg. Det var en god følelse, og nok til å faktisk få meg til å tro at jeg kanskje kom til å holde meg våken gjennom hele maratonet. Jeg burde kanskje visst bedre… Jeg er ingen natteravn lenger.

Som tenåring våka jeg ofte over, og mente at jeg “trengte mindre søvn enn andre”. Jeg trodde jeg var b-menneske og var overbevist om at det ikke var meninga at “enkelte mennesker skulle måtte stå opp så tidlig om morran”. Nå, i andre halvdel av tyveåra, har dette endra seg drastisk. Jeg står opp før kl 10 hver morgen, helst før kl 07 også. Jeg elsker å være våken tidlig, og har oppdaga at jeg jobber best og mest konsentrert tidlig på dagen.

Når jeg skriver eller jobber med konsulentoppdrag/tekstarbeid, jobber jeg ofte best i økter på rundt 40 minutter. Om jeg er konsentrert og effektiv, hender det jeg sitter lenger enn det av gangen, men da går det ofte ut over konsentrasjonen seinere på dagen, så når jeg er bevisst på det forsøker jeg alltid å ta korte avbrekk på 15-20 minutter innimellom, der jeg strekker på meg, spiser litt, lager te, sjekker mail/Twitter og lignende. Det gjør at hodet og tankene får hvilt seg litt og det gjør det lettere å fokusere på det jeg skal når jeg setter meg ned igjen.

Dette skulle jeg kanskje hatt i bakhodet under maratonet. I begynnelsen tok jeg rundt ti-femten minutters pause hver time, av og til litt lenger. I pausene sjekka jeg lesemaratonbloggen, deltok i konkurransene, lagde te/kaffe/mat og gjorde de nødvendige ærend på toalettet. Etterhvert fikk jeg det for meg at disse pausene kanskje påvirka hvor effektivt jeg leste. Hvis jeg skulle ta pause hver gang jeg var ferdig med ei bok (og etter klokka tre leste jeg kortere bøker), ville jeg kanskje miste fokus?

I etterpåklokskapens navn skulle jeg nok holdt meg til å ta pause hver time. Jeg satt der i sofakroken, under et pledd, med varm te og kaldt vann, puter i ryggen og… ble døsig. Kroppen merka også at jeg hadde vært på en lang spasertur tidligere på dagen (som jeg kanskje heller skulle lagt til kvelden, og ikke tatt mens konsentrasjonen var på topp), og jeg var tung og varm i beina. Sofakroken – min elskede, behagelige, mjuke sofakrok – viste seg i denne sammenhengen å være min Akilleshæl.

Jeg fortsatte imidlertid å lese, til tross for den synkende døsigheta. Den vanlige småkvalmen jeg alltid opplever når jeg ikke sover nok meldte sin ankomst, og neste gjest var frossenheta. Da jeg dro et ekstra pledd over meg, og så på klokka og tenkte at jeg sikkert kunne ta “en liten powernap” – bare tyve minutter, til neste bloggutfordring! – var nok slaget allerede tapt. Klokka var nok nærmere 06.

Men tapt slag? Det høres voldsomt dystert ut. Selv om jeg ikke var blant de som holdt ut i tjuefire timer, er jeg veldig glad for å ha vært med. Målet mitt var slett ikke at jeg skulle stresse med å holde meg våken. Jeg hadde bestemt meg for at dette lesemaratonet skulle bli så avslappende som mulig, så lite stress som mulig. Og sånn ble det, også. Kjempeglad for at jeg var med! Jeg vant til og med en premie på ei av bloggutfordringene.

Jeg holdt det gående i nesten tyve timer.
Jeg har lest sju bøker: To billedbøker, to diktbøker, to romaner og ei lydbok.
Jeg har avbrutt ei bok etter rundt tredve sider.
…Og jeg har virkelig kosa meg med å forsvinne inn i lesinga!

Hiver meg nok med neste gang også, men kanskje med litt bedre planlegging på forhånd da

Lesemaraton: Sitater fra Stup

 

Om identitet og rollene vi spiller

 

Om seksualitet og forelskelse

 

Et fint bilde på angsten

 

Humor

 

Ei god sammenligning

 

Trøst som virker mot sin hensikt

 

Les mer om Stup av Kjersti Scheen.

Les mer om lesemaraton.

Lesemaraton: Skape noe og redde verden

Stup av Kjersti Scheen er ei nydelig bok om angst, kunst og kjærlighet. Hovedpersonen, Fie (Sofie), er 17 år når 60-tallet begynner og har akkurat kommet inn på  Kunst- og håndverkskolen. Hun er yngst i familien og med en bror i militæret og ei søster som flytter til England blir hun plutselig tett på sine foreldre, og samtidig tett på seg selv. Hun opplever stadig å bli svimmel og redd…

Fra Stup, av Kjersti Scheen, 2005.

Boka er strukturert nesten kronologisk, med unntak av en analepse i første kapittel som foregriper det som skal skje og skaper nysgjerrighet hos leseren. Den er delt inn i kapitler med tidsangivelse og en kort beskrivelse av det kapittelet tar for seg, som “Juni 1960. Varmt, hettemåkene skriker og skriker på Sjølyst” eller “Først i mai 1963. Husene velter i byen og bjørka blir irr grønn”. Tidvis får vi tilbakeblikk, både gjennom at Fie leser sin egen dagbok og gjennom sekvenser der hun selv ser tilbake og reflekterer over det som har skjedd tidligere.

Fie går fra forelskelse til forelskelse og må stadig kjenne på angsten, med panikkanfall som opptrer stadig hyppigere. Hun vet at mora en gang var innlagt, men det er ikke sånt man snakker om. Vi følger henne gjennom tre år (med tilbakeblikk til da hun var yngre), tre forelskelser, tre leger, og på vei mot en forståelse av hvordan hun selv fungerer, hva/hvem hun vil bli og hvem hun vil være med.

Den fjerne, distanserte følelsen man – spesielt i tenårene – kan oppleve til sitt eget liv og til omgivelsene er noe Scheen skildrer svært godt, hvordan det å spille en rolle og å være seg selv ofte er noe som ikke er så lett å skille fra hverandre. Kunstnermyten tas også opp, og idéen om at dersom man ikke er skjør og kjenner livet litt for nært hjerteslagene, kan man heller ikke skape noe eller redde verden.

Fint er det også å lese om den skjøre gleden, og hvordan lykken Fie opplever også kan trigge angsten. Vi kommer nært innpå hovedpersonen iløpet av denne korte romanen på 203 sider, som etter min mening gir et realistisk bilde av angsten, i tillegg til å skildre en tenåring som går igjennom mye av det samme som tenåringer flest.

"Når jeg er midt oppe i det, glipper det"

Jeg er midt i et lesemaraton akkurat nå, så jeg skal ikke bruke all verdens tid på å blogge, men jeg ville bare skrive noen ord mens jeg ennå hadde boka ferskt i minnet.  Det ble dermed ikke den grundigste omtalen, men bare noen tanker.

Flere sitater fra boka.

Les mer om lesemaraton.

Do the Loco-Motion!

 

“Running is a means of terrestrial locomotion allowing humans and other animals to move rapidly on foot.”
—Wikipediaartikkel om løping.

Det er vanskelig å forstå når jeg ser tilbake. De siste ti åra har jeg gått fra å hate jogging på videregående, via å høylytt rakke ned på sport der man “springer uten mål og mening” til å ta på meg joggeskoene tre ganger i uka og springe med et smil om munnen. Kontrasten mellom hvordan jeg har det nå og hvordan jeg hadde det for omtrent ett år siden er enorm.

Mononukleose, eller kyssesyka som det også kalles, er en sykdom som vanligvis rammer tenåringer og som vanligvis går over relativt fort om man tar det med ro. Fordi immunforsvaret svekkes og fordi de indre organene kan hovne litt opp, får man ikke trene hardt og ikke drikke alkohol når man har kyssesyka. Ofte blir man slapp og trøtt i noen måneder. Det er ikke farlig, og det er som oftest ukomplisert og kortvarig.

Som oftest. For min del varte det i godt over ett år. Det blir man naturlig nok ganske nedfor av, og når man i tillegg er inaktiv og slapp er det lett å både bli i dårlig form og å legge på seg. I desember 2010 ble jeg friskmeldt, med beskjed om å rolig øke aktiviteta i hverdagen. Jeg begynte sakte, redd for å bli dårlig igjen, og har trent forsiktig hele vårhalvåret.

For åtte uker siden begynte jeg med et joggeprogram for utrente. Jeg kjøpte meg gode joggesko (Asics Gel Nimbus 12 og Nike Vomero+ 6), og siden da har jeg vært ute og sprunget tre ganger i uka og hatt en dag med alternativ trening (svømming, sykling, yoga, etc). Jeg har løpt over 100 km siden mars og har gått ned snart åtte kilo. Det føles fantastisk. FANTASTISK.

Jogging ble treningsformen jeg valgte av flere grunner. For det første er det enkelt og greit, man trenger bare å kle på seg skoene og komme seg utfor døra. Jeg trenger ikke betale i dyre dommer for å gå på et treningssenter (Vel, kanskje til vinteren, vi får se), så lenge jeg har gode sko. For det andre er det en treningsform som lett kan varieres, med ulike former for intervalltrening, ulikt underlag, etc. Som skrivende menneske med en ganske stillesittende hverdag, trenger jeg noe som holder meg i aktivitet og i god fysisk form.

Jeg føler meg på ingen måte som noe sprekt og sporty treningsmenneske ennå, mer tilbake til normalen, tilbake til der jeg var før kyssesyka. For å markere at jeg hadde gjennomført de åtte ukene i treningsprogrammet, meldte jeg meg på Midnight Sun Marathon, et løp som arrangeres årlig i Tromsø i juni.

Neida, slapp av, jeg sprang ikke maratonet. Jeg meldte meg på minimaratonet på 4,2 kilometer, en avstand jeg var sikker på jeg kunne klare og gjøre det greit på. Mitt (ikke altfor ambisiøse) mål var å fullføre på under tredve minutter. Det gikk kjempebra!

Da vi starta må jeg innrømme at jeg tok for hardt i. Jeg har ikke sprunget konkurranseløp siden jeg var 13-14 år og jeg lot meg rive med av musikken, menneskene som heia og alle de andre som sprang. Etter omtrent ti minutter kjente jeg at jeg hadde løpt mye raskere enn jeg hadde planlagt, men at det heldigvis gikk helt fint.

Jeg fikk sting rett før vi var halvveis, men jogga videre og det gikk over. Da vi var halvveis, sprang vi først forbi sjonglører fra Kulta og så forbi en høytaler der de spilte “Eye of the Tiger” på full guffe. Motiverende! Til sammen hadde jeg to gåpauser, den ene for å ta av meg ermene på vindjakka (som hendig nok kan fjernes om man blir varm), og den andre rett før den siste kilometeren.

Sliten, men fornøyd.

Jeg sprang på 00:24:45.61, altså godt under halvtimen og til og med under 25 minutter! Det må man si seg godt fornøyd med. Nå er neste utfordring å finne et godt treningsprogram jeg kan følge videre, for å bli litt raskere og kanskje også springe litt lenger. Kanskje jeg melder meg på noen andre korte løp til høsten? Forslag mottas med takk!

Er forresten Murakamis What I Talk About When I Talk About Running verdt tida mi? Hører flere sier den er god!

Et spill med liv og helse.

Jeg har tidligere snakka varmt om Health Month, som er et nettsted der du gratis kan sette opp profil og lage deg tre regler du ønsker å følge gjennom en hel måned. Det hele fungerer som et slags spill. Ved begynnelsen av måneden har du ti liv, og hver gang du bryter en regel, mister du et av livene. Klarer du deg gjennom måneden med minst ett liv i behold, har du «overlevd» spillet.

Du rapporterer inn hver dag og svarer på om du har fulgt reglene du har satt for deg sjøl. Før dagens rapport begynner kan du snurre et lykkehjul og få bonuspoeng, ekstra liv, tilfeldige regler du kan svare på i tillegg til dine egne (uten å miste liv om du ikke har fulgt dem), ekstra poeng for enkelte typer regler, etc. Du kan også hoppe over denne delen av spillet dersom du ikke vil at det å spinne et hjul skal gi utslag for dagens poeng.

Det å lage tre regler er altså gratis, og du kan velge mellom en rekke forslag av typen DO og DON’T, eller se de samme reglene, ryddig sortert inn i kategorier som «exercise», «mental», «diet», etc. Noen eksempler på regler du kan velge mellom er «Limit caffeine», «Exercise», «Breakfast» og «Go to bed on time». Innenfor hver regel kan du sjøl justere antall kaffekopper du har lov til å drikke på ei uke, hvor lenge og hvor ofte du vil trene, hvor mange ganger i uka du vil spise frokost og når leggetida di skal være.

Det fins mange andre regler å velge mellom i tillegg til disse eksemplene. Du kan også lage dine egne regler, men foreløpig kun én DO og én DON’T der du selv kan bestemme hva du skal eller ikke skal gjøre. Det er hendig, hvis du har noe du vil jobbe med som ikke allerede fins som alternativ blant de reglene man kan velge mellom. Dersom du vil ha mer enn tre regler må du betale fem dollar for spillet/måneden, men dette er ikke noe du stadig får reklame og tilbud om, så det er helt opp til deg.

Sjøl begynte jeg med dette opplegget i november 2010 med reglene «Allow 10 cups of coffee a week», «Floss at least 5 days a week» og «Go to bed before 12PM at least 5 days a week». Det å hver dag måtte svare på om jeg hadde gjort det jeg hadde forplikta meg til, var motiverende. Jeg fikk poeng og frukt (som man kan spise seinere for å få tilbake liv dersom man har vært uheldig, litt som soppene i Super-Mario) og jeg fikk, framfor alt, en følelse av mestring.

Jeg har fortsatt med Health Month både i desember og januar, og var så heldig at jeg fikk livstidsmedlemsskap i julegave av ei venninne (fineste, flotteste Siri!). Det å betale tredve kroner for å lage flere enn tre var i utgangspunktet ikke akkurat noe jeg syntes var ille, men nå kan jeg lage så mange regler jeg vil i måneden, uten å tenke på penger.

I slutten av måneden får man ei oppsummering, ei slags karakterbok, der man kan se hvordan det har gått. Hvilke regler var man flinke til? Hva var ekstra vanskelig? Hvilke endringer bør man gjøre neste måned? På den måten tar man seg også tid til å reflektere rundt de vanene man forsøker å etablere og revurdere. Det er ikke som et nyttårsforsett, der man innser etter tre måneder at man har vært for streng, her kan man justere og endre mål hver måned om man ønsker det.

Forskere og treningseksperter er enige om at det tar tid å endre livsstil. Skal man etablere nye vaner er det ikke nok å bare ville det sterkt, man må også jobbe med holdninga man har og være bevisst på måten man forsøker å endre ting på. Dersom man ser på det hele som et slit, er det ganske åpenbart at det ikke vil føles bra. Om jeg ber deg om å ikke tenke på sjokolade, tenker du gjerne på sjokolade og på samme måte vil fokuset ligge på det negative om du skal tenke på alt du ikke får lov til, alt regelen begrenser. Istedet kan man tenke på hvor godt det føles å velge frukt framfor sjokolade, visualisere følelsen av å gå forbi godterihylla i butikken og seinere sette tanken ut i praksis og kjenne på mestringa.

Om man klarer å kjenne på mestring og stolthet hver gang man klarer å holde en regel, vil det bli lettere å fortsette med den gode vanen. Toppidrettsøvere bruker visualisering i treninga for å motivere seg, og på samme måte kan man i hverdagen arbeide med måten man forholder seg til egne handlinger. Kroppen er et vanedyr, og det tar tid å få den til å sette pris på endringene. Ta for eksempel sukkersug, eller røyking. Sjøl om det er dårlig for deg, vil kroppen hige etter det, ofte lenge etter du har bestemt deg for å slutte. Da gjelder det å fokusere på mestringa og være bevisst sine egne tanker. Etter ei stund følger kroppen etter.

Man skal selvfølgelig ikke presse seg sjøl for hardt. Det er viktig å ikke stille så høye krav at man ikke klarer å holde dem. Samtidig er det svært vanlig å overvurdere egen evne når man planlegger hverdagen, spesielt når det gjelder hva man har tid til. Derfor er jeg så glad i dette opplegget på Health Month fordi det går forsiktig fram, måned for måned. Har man vært for streng med seg sjøl, kan man rette på det neste gang.

Jeg tjener forøvrig ingenting på å omtale nettstedet positivt, men jeg håper jeg kan gjøre andre klar over et godt tilbud som fins der ute. Du kan se min profil her, og følge meg om du også er på Health Month. Her er reglene jeg hadde i januar, og hvordan jeg sjøl syns det gikk:

• Spise frokost hver dag: Dette er en vane jeg startet med da jeg var tyve, etter å ha vært en kronisk frokostskipper gjennom hele videregående og deler av ungdomsskolen. Jeg har vært så konsekvent på dette siden da at jeg regner det som en inngrodd vane. Om jeg ikke får frokost, blir jeg gretten. Dermed er dette den letteste regel jeg har satt for meg sjøl, men det føles bra å ha noe man gjør hver dag og får poeng for.

• Tenk på en liten ting du kunne ha gjort for å forbedre helsa di. Tenk på slike ting tre ganger i uka: Dette er også en lett regel, men fordi jeg ikke kan komme med samme forslag hver gang har det gjort at jeg må tenke nytt rundt hva som vil være bra for meg, og hvordan min egen hverdag arter seg. Som et resultat av denne regelen har jeg lagt inn en ny regel for februar om at jeg skal gjøre nakkeøvelser i fem minutter når jeg står opp, fem ganger i uka.

• Få i deg nok D-vitamin hver dag: Jeg har endelig kvia meg til å ta trankapsler, trossa frykt for den ekle transmaken man får i munnen minst en gang iløpet av dagen, og nå tar jeg tran hver dag. I tillegg har jeg forsøkt å være flink til å spise feit fisk og bruke pålegg som makrell i tomat oftere.

• Ingen brus eller energidrikker: Dette er vanskelig hver fredag når vi lager hjemmelagd pizza og kjæresten drikker brus til. Jeg har likevel klart å holde meg. Jeg gjør det for tennene sin del, og fordi jeg forsøker å begrense sukkerinntak.

• Ta multivitaminer hver dag: Det viktigste er så klart å spise sunt, men en vitamintablett daglig kan neppe skade.

• Spis frukt hver dag: Dette er en regel jeg er så glad for at jeg har lagd meg. Jeg er ikke så flink til å prioritere frukt og grønt i hverdagen, sjøl om jeg er veldig glad i begge deler. Jeg glemmer rett og slett å kjøpe det når jeg er i butikken. I tillegg er jeg allergisk mot en del frukt og bær, og jeg har enkelte kryssallergier som gjør at hvis jeg har spist X, kan jeg reagere på Y sjøl om jeg ikke reagerer på Y til vanlig. Kjedelig, og en grunn til at jeg har vært dårlig til å spise frukt i 2010. Nå spiser jeg frukt mye oftere, og det er ikke bare godt, men det føles bra å gjøre noe sunt også.

• Spis grønnsaker minst tre dager i uka: Dette var mye lettere enn jeg hadde trodd, og føles flott. Har begynt å kjøpe inn stangselleri og gulrøtter til å knaske på og spiser litt hver dag. Skal øke vanskelighetsgraden av denne regelen neste måned og forsøke å spise grønt oftere. Ellers er tankene rundt regelen mye det samme som på den om frukt.

• Bruk tanntråd hver dag: Jeg har veldig fine tenner, med god emalje. Til tross for tannregulering i mange år, og tenner som står svært tett, har jeg aldri hatt hull i tennene. Jeg er likevel redd for å få det, og forsøker å gå til tannlegen en gang i året til kontroll. Det jeg ikke har vært så flink til, er å bruke tanntråd. Legg til det faktum at jeg har tendenser til kronisk tannkjøttbetennelse og blør lett fra tannkjøttet, og det burde være nok til å få meg som er så opptatt av at tennene mine ikke skal dette ut til å bruke tanntråd jevnlig. Likevel har jeg ikke vært flink til det. I mange år har jeg brukt tanntråd i de to-tre ukene før jeg har tannlegekontroll, men jeg har aldri klart å lage meg en fast og varig vane. Før nå. Nå har jeg brukt tanntråd fem dager i uka i hele november og hver dag i hele desember og januar. Jeg er så stolt. Dette føles skikkelig bra.

• Legg deg før midnatt minst fem dager i uka: Ok, på Health Month-profilen min står det før kl 22, men det var fordi jeg blingsa på tallene, så jeg har behandla regelen som om det står midnatt. Søvn er utrolig viktig for at man skal fungere bra i hverdagen. Det fins mye man kan lese om døgnrytme og søvnkvalitet og de negative konsekvensene søvnunderskudd har. Blant annet er det mye lettere å bli både deprimert og psykotisk dersom man ikke sover nok, og på lang sikt påvirker det helsa i stor grad. Derfor har jeg bestemt meg for å lage en søvnplan. Jeg skal frilanse i høst og tar kun ett fag på universitetet. Hverdagen min består i stor grad av hjemmekontor, skriving, stillesittende arbeid og det er jeg som er sjefen. Jeg har bare én dag i uka der jeg faktisk må ut av huset og tidlig opp. Det kunne fort gått galt. Det er så lett å bli sløv når man kan sove så lenge man vil. Legen min ga meg ett godt råd: Stå opp til samme tid hver eneste dag. Jeg bestemte meg for å stå opp klokka sju, slik at jeg (på den ene dagen jeg må ut av huset) har god tid til å komme meg på universitetet. Det har jeg kombinert med denne regelen om å legge seg før midnatt fem dager i uka. To dager i uka får jeg lov til å være våken lenger, i fall jeg skulle ha besøk, være på besøk, være på konsert eller ha lignende ting som holder meg oppe. Imidlertid har jeg erfart at jeg stort sett er så trøtt når klokka nærmer seg midnatt at jeg som regel legger meg tidlig også på de dagene jeg kan sitte våken. Noen få ganger glemmer jeg meg, og drikker kaffe litt for seint på dagen eller blir sittende våken i godt selskap og det har jeg jo lov til, to ganger i uka, men da merker jeg det jo også dagen etterpå. Det blir tyngre å stå opp når jeg har sovet mindre enn jeg er vant til, men det blir lettere og lettere å ha en stabil døgnrytme for hver dag jeg klarer å holde reglene jeg har satt for meg sjøl. Dette er jeg også veldig stolt over å ha klart.

• Meditér i ti minutter minst to ganger i uka: Jeg er glad i yoga og liker spesielt avspenningsøvelsene og meditasjonene som fokuserer på pust. Har klart å holde denne regelen og merker at jeg slapper mer av når jeg gjør dette. Skal øke vanskelighetsgraden neste måned og meditere tre ganger i uka.

• Begrens kaffeinntaket til tyve kopper kaffe i uka: Dette har vært litt for lett. Jeg har endt med å drikke mer kaffe enn jeg vanligvis gjør fordi jeg har lov, og føler at jeg må fylle kvota jeg har satt i regelen. Regelen har jeg lagd fordi magen min ikke tåler for mye svart kaffe og fordi jeg forsøker å være flinkere økonomisk og cappuccino på kafé er noe jeg bruker en del penger på.

• Dra på kunstutstilling minst én dag i uka: En regel jeg har av to grunner. For det første får jeg mye mer ut av å se på kunst enn jeg tenker at jeg gjør, noe jeg erfarer hver eneste gang jeg har vært på utstillinger. Jeg tenker nye tanker, får idéer til skriving, og jeg har interessante drømmer. For det andre, når man har hjemmekontor og kan gjøre det meste man må gjøre hjemmefra, er det greit med noe som sørger for at man kommer seg ut av huset.

• Les ei bok i minst en halvtime, fem ganger i uka: Jeg er glad i å lese, men fjaser ofte bort tida mi på nett. Denne regelen gjør at jeg faktisk setter meg ned og setter av tid til noe jeg elsker å gjøre.

• Jobb med faget amerikansk og britisk kriminallitteratur minst tre ganger i uka: En regel jeg har lagd for å sørge for at jeg henger med på det ene universitetsfaget jeg tar i vår. Kombinert med leseregelen gjør det at jeg får gjort en del og kan ligge litt foran skjema.

• Tren i femten minutter minst tre ganger i uka: Jeg har hatt et ganske kraftig tilfelle av mononukleose som varte i nesten ett år. Nå kan jeg endelig trene igjen uten å føle meg utmatta av det, så jeg begynner forsiktig med femten minutter i uka. Foreløpig er det stepmaskinen som hjelper meg med å gjennomføre regelen, men jeg skal også forsøke å komme meg i svømmehallen litt oftere. Utover våren skal jeg øke vanskelighetsgraden på denne regelen.

• Øv på gitar minst to ganger i uka: Jeg har en gitar, jeg bruker den for lite. Denne regelen gjør at jeg får herda fingertuppene igjen. Håper å etterhvert bli flinkere til å spille også.

• Skriv tre sider tekst hver dag: Dette gjør jeg på 750 Words, og jeg har faktisk ikke vært så flink til det denne måneden. Jeg har hatt dager der jeg har skrevet mye mer enn tre sider, og noen dager der jeg ikke har fått skrevet i det hele tatt. Likevel har jeg holdt regelen minst tyve dager i januar og jeg er fornøyd med det. I februar skal jeg klare hver dag. Det er utrolig nyttig for meg både for å sortere tanker om hvordan jeg har det og for å jobbe med kreativ skriving.

Har du en uvane du gjerne vil kvitte deg med? Har du gjort endringer i hverdagen din som du er stolt over å ha fått til? Del gjerne dine erfaringer i kommentarfeltet.

Akupunktur, virker det?

Dette blogginnlegget er verken et forsvar for eller et angrep på akupunktur, men snarere et forsøk på å reflektere litt rundt mine egne erfaringer og tanker om artiklene jeg har lest, og et ønske om innspill fra andre.

En omfattende rapport i British Medical Journal har granska en mengde akupunkturstudier uten å finne noe konkret bevis for at akupunktur virker. Lommelegen skriver om rapporten, men understreker at omstendighetene rundt behandlingsmåten kan ha god effekt, selv om nålestikket i seg selv ikke gjør mer enn å midlertidig lindre. Slik jeg forstår det utsagnet, er det et som sier at placeboeffekten kan utløses av behandlingen og dermed skape bedring hos pasienten.

Samtidig skriver VG om at alternativ behandling blir stadig mer populært. De understreker imidlertid i en annen artikkel at det er bevist (i samme rapport som Lommelegen skriver om), at det ikke er så viktig hvor nålene settes for at smertelindring skal inntreffe. At både faktisk akupunktur og narreakupunktur har effekt på hodepine bør si noe om at det er sannsynlig at placeboeffekten er opphavet til de positive effektene, slik jeg forstår det.

Jeg er i utgangspunktet skeptisk til alternativ medisin som ikke har belegg i forskning. Tim Minchin sier det både humoristisk og godt i sitt beat-dikt, Storm:

«By definition», I begin
«Alternative Medicine», I continue
«Has either not been proved to work,
Or been proved not to work.
You know what they call “alternative medicine”
That’s been proved to work?
Medicine.»

Jeg har stor tro på forskning og skolemedisin. Jeg har aldri oppsøkt en ufaglært person for å få vedkommende til å stikke nåler i meg, men jeg har likevel blitt behandlet med akupunktur og gjort meg opp noen tanker om det. I 2006 låste nakken min seg, og fastlegen henviste meg til fysioterapeut. Mannen jeg endte med som fast behandler var både utdanna fysioterapeut, akupunktør og manuellterapeut. I ett år jobbet vi med trening (Redcord-slynge), og han knadde i tillegg på ømme muskler. Etterhvert og iløpet av det andre året med behandling gikk vi mer og mer over til akupunktur, mens jeg fortsatte treningen hjemme.

Jeg har ikke noe til overs for anekdotisk bevis for å vise at noe fungerer, og som jeg sier er dette ikke et forsvar for akupunktur. Jeg vil likevel fortelle litt om hvordan behandlinga fungerte for meg, slik at dere kan henge med på resonnementet mitt. Fysioterapeuten min stakk nåler inn i muskler som var svært stive. Nålene ble stående i muskelen i 10-15 minutter, og av og til satte han strøm i dem i tillegg. Det rykket gjerne tydelig i musklene, og det var svært smertefullt, men etterhvert avtok rykkingen, og etter behandlingen var jeg øm, men mykere i skuldrene, med mye større bevegelighet. Noen få ganger ble jeg svimmel eller trøtt etter timene.

Slik jeg fikk det forklart var hele denne prosessen med på å øke blodsirkulasjonen til de ømme musklene. Det å tvinge dem til bevegelse ved å sette strøm i dem, var med på å myke opp, på samme måte som massasje ville gjort, bare mer effektivt fordi strømmen gikk rett inn i den stive muskelen. Det virket logisk for meg, og jeg var svært overraska da jeg hørte ei radiosending der det ble sagt at det var bevist at akupunktur ikke fungerer.

Jeg er selvsagt fullstendig klar over at det kan være placeboeffekten som virket inn på situasjonen og gjorde at jeg hadde en positiv opplevelse av behandlinga. Jeg hadde allerede tiltro til behandleren etter ett år med trening som gradvis hadde gjort meg bedre. Det var en trygg situasjon og jeg stolte på ham som fagperson. Det er imidlertid et element som stadig dukker opp i hodet mitt når jeg forsøker å reflektere rundt akupunktur som behandling. Akupunktør er ingen beskytta tittel. Hvem som helst kan kalle seg akupunktør.

Det jeg lurer på er hvorvidt dette kan påvirke resultatene i slike studier. Jeg har hørt om akupunktører som setter nåler i føttene for å fikse mageproblemer, etc. I min behandling ble nålene satt lokalt i det området der jeg hadde stive muskler. Det virka som om behandleren min kombinerte sin kunnskap som fysioterapeut med det han hadde lært om akupunktur. Resonnementet om blodsirkulasjon og stive muskler ga mening for meg, på samme måte som man vet at det hjelper med å legge varme på stive muskler (og kulde på betente muskler).

Jeg skal ikke si at akupunktur fungerer i alle tilfeller bare fordi jeg opplevde det som effektivt. Jeg er svært åpen for at placeboeffekten kan ha gjort meg bedre, den skal absolutt ikke undervurderes. I så fall er det kanskje litt surt å ha betalt rundt 300 kroner per behandling, men i dag er jeg friskere og bedre i både nakke og rygg.

Dette blogginnlegget er snarere motivert av nysgjerrighet, og jeg vil gjerne høre andres tanker og meninger rundt behandlingsformen. Da mener jeg ikke at jeg ønsker et vell av kommentarer med anekdotisk bevis (det fungerte for meg!), men snarere fagfolks mening, og innspill fra de som har lest mer om forskningen på dette og kan bidra med sin kunnskap og sunne fornuft.

2010, måned for måned (i god gammeldags julebrevstil).

Nyttårsaften 2009/2010. Tromsø.

JANUAR: Får ei god barndomsvenninne på frokostbesøk før juleferien er helt over, og ser Doctor Who-julespesial med J.& L. Går inn i det nye året lett og fin, bare 61,5 kilo. Bestemmer meg for å studere fulltid på allmennlitteratur, samle litt studiepoeng her og der og gjøre ferdig en bachelorgrad i litteraturvitenskap. Starter året med å nettopp ha fått kyssesyka og er dermed stadig både trøtt og sliten og lei.

Likevel har jeg heldigvis nok energi til å karre meg på noen filmer på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF): Around a Small Mountain husker jeg som en sjarmerende og melankolsk sirkusfilm. Den russiske musikalen Hipsters var ei fargerik bombe av sjølironi, overdrivelse, entusiasme og humor. Alle andre var tett på, nær og intim og klarte å få fram hvordan de minste detaljer blir viktige i et parforhold, og hvordan vi subtilt kan sende signaler som sårer. Optical Illusions tror jeg var morsom, men jeg sovna, sannsynligvis fordi jeg så mange filmer på rad den dagen. Jeg innbiller meg at den handla om plastisk kirurgi og at den var latinamerikansk. Sensommerlunsj i Roma var sjarmerende og småmorsom. Den handla om hvordan en gammel mann måtte passe på stadig flere gamle damer for å ikke bli kasta ut av leiligheta si.

Trouble Every Day var en uggen, nervøs, ekkel og gjennomført film om mennesker med kannibalisme som fetisj. Jeg er helt sikker på at det er en film som får til det den prøver på, men den var så ubehagelig at jeg angra sterkt på at jeg hadde valgt å se den, noe jeg i utgangspunktet gjorde fordi regissøren var fransk og jeg ellers benytter sjansen til å få med meg det som er av franskspråklig film. Denne filmen fikk meg imidlertid til å tenke at jeg aldri ville bli kjent med nye mennesker med romantiske baktanker noen gang igjen. På vei ut av kinosalen husker jeg at jeg så på de andre folka som hadde sett den og tenkte at vi vet altfor lite om hva som egentlig foregår inne i hodene på mennesker og at det kanskje er like greit. Jeg husker jeg prisa meg lykkelig over å være singel.

Me and Orson Welles så jeg sammen med Oda som jeg var så heldig å få treffe mens hun var her oppe. Vi gikk også på kafé med Hanne. Samme måned sender jeg inn bidrag til Signaler og et manus på ei diktsamling til Flamme forlag.

FEBRUAR: Jeg blir sammen med Simen, en flott fyr fra klassen på litteraturvitenskap, som skriver, leser og liker å røre på seg. Vi er så kompatible at det virker for godt til å være sant, men det viser seg etterhvert å ikke bare være noe jeg har dikta opp. Jeg får refusjon fra Signaler og syns for så vidt det er greit. Kullet på litt.vit drar på fiskesuppekveld hos en av foreleserne våre. Vi drikker vin, spiller gitar og synger, og det ryktes at de siste gjestene måtte jages ut i sekstida på morrakvisten. Noen dager seinere ser vi Lysistrata på Hålogaland teater, også her sammen med klassen. Alle er pynta, Simen stiller i dress og jeg har en femtitallskjole jeg har arva av bestemor som jeg ikke har passa siden ungdomsskolen. Til tross for en kraftig forkjølelse blir kvelden kjempefin.

Intimt og personlig klinebilde. Interessant, ikke sant?

MARS: Simen og jeg leverer søknad til forfatterstudiet og feirer en hel (!) måneds forhold med biff på Steakers. Vi ser Alice in Wonderland på kino, den er ikke helt som forventa, men pytt. Shutter Island på den andre sida er en positiv overraskelse, men her hadde jeg ikke gjort meg opp noen forventninger på forhånd.

Jeg fjerner ei visdomstann, og er så heldig å ha med meg mannfolket, som holder meg i handa mens tannlegen skjærer seg ned i tannkjøttet, deler tanna i flere biter og drar den ut av kjeften på meg. Etter den noe blodige og traumatiske opplevelsen, som Simen beskriver som fascinerende, reiser han (Simen altså, ikke tannlegen) hjem på påskeferie dagen etterpå. Jeg får den største telefonregninga jeg noen gang har fått og en refusjon fra Flamme forlag.

APRIL: 8.april ringer Bokvennen forlag meg og forteller at novella mi er ei av tretten de vil trykke etter novellekonkurransen «Løsrivelse». Simen kommer hjem fra Kiberg på bursdagen min, tre dager seinere. Jeg feirer dagen helga etter med mye folk og godt humør. Jeg spiller gitar og koser meg:

Fine gitaren min

M gir meg teatergave og vi ser Vente på Godot på HT. Det er en fantastisk opplevelse, spesielt Finn-Arve Sørbøe imponerte.

MAI: Spiser 17.mai-frokost hos M., og drar til Skansen og Bukta for å ta nasjonalromantiske bilder (Mer nasjonalromantisk for M.& I. som faktisk hadde bunad på, men men).

Atten varmegrader på 17.mai. Posering for kamera i Telegrafbukta.

Har skoleeksamen i epikk og teori og det går ganske bra. Været er fantastisk og vi sitter mye på utekafé i solveggen. Løsrivelse publiseres og lanseres 28.mai. Vi har sommerfest med klassen etter teorien og Simen og jeg ser Melodi Grand Prix med A. hos meg dagen etterpå og morer oss stort. Jeg kommer ikke inn på forfatterstudiet, Simen havner på venteliste, men kommer ikke inn han heller.

JUNI: Føler meg mye bedre og regner nå med at jeg er frisk fra kyssesyka. Drar på fjelltur med Simen, har eksamen i metode og går på lansering av forfatterstudiets antologi. M. feirer bursdag med sushi på Rå og Sex and the City 2 på kino. Etterpå tar vi noen drinker på Solid. Jeg blir forferdelig slapp og dårlig noen dager etterpå og innser at mononukleosen ikke har sluppet helt taket.

På kafé i Finnmark (jada, de har caffè latte der!)

Reiser til Kiberg 19.juni og blir i ni dager. Vi går tur, kjører til Vardø, Vadsø og Hamningberg. Feirer St. Hans i Komagvær i åtte grader, med badstu og grilling. Kjøper klær, går på kafé og spiser nydelig mat hele uka. Det blir mye daffing, kombinert med oppvartning og restaurantstandard. Jeg legger på meg i snitt et halvt kilo daglig på den lille ferien.

JULI: Ser Torchwood med J.& L. og tar på meg konsulentoppdrag til den store gullmedaljen.15.-17. er det Buktafestival og jeg storkoser meg i både regn og sol. Her kan du se mine videoer fra årets festival. Siste halvdel av juli og første uka av august jobber jeg på sentralbordet på UiT. Elin besøker Tromsø og vi eter sushi på Rå og ser Inception med J.& L.

Festival i sola

AUGUST: Simen kommer hjem 12.august og studiene er allerede i gang. Han gir meg et nydelig lommeur med ei ugle på, som kan henges rundt halsen som et smykke, i anledning vår halvtårsdag. Vi ser Inception, siden han ikke har fått den med seg ennå. Jeg er innom til synssjekk hos optikeren, full av håp om at synet skal være uendra, men ender med å måtte kjøpe nye glass til nesten fem tusen kroner.

Sebastian og meg.

Min tyske utvekslingsvenn Sebastian kommer til Tromsø for å ha praksis på sykehuset her, men ombestemmer seg fordi han snakker så dårlig norsk og ikke klarer å forstå pasientene. Rekker likevel å invitere ham på middag og få snakka litt med ham for første gang på ni år.

SEPTEMBER: Simen og jeg ser Sherlock hos J.& L.og jeg begynner å lese bøkene om detektiven. I bokhandeljobben er høstens bokmøter i gang igjen med lesereksemplar, info om nye bøker, hyggelige forlagsfolk og forfattere som presenterer sine bøker.17.-19. september reiser jeg til Oslo bokfestival for å lese høyt fra novella mi. Deler hotellrom med Elin som svært sjenerøst stilte opp med bonuspoeng og gratis weekend for to! Rekker å treffe andre bokbloggere og kjente mens jeg er der nede også. Mamma feirer sekstiårsdag og familien samles her i Tromsø. Og dere vet hva storbursdag betyr, ikke sant? Ja, kake, selvfølgelig! Mmmmm….

Nam nam nam!

OKTOBER: Simen drar hjem ei ukes tid på høstferie, men før han reiser tar vi en tur til Fjellheisen. Vi går oppover mot steinhytta, spiser litt blåbær, går tilbake igjen og drikker te på terrassen før vi setter kursen nedover.

Fin utsikt!

Vi ser Et drømspill på HT med dramaklassen, og til tross for god scenografi og musikk er jeg skuffa over innfallsvinkelen og spesielt rolletolkninga til Terje Skonseng Naudeer. De slår bein under det som faktisk er drømmeaktig, de glidende sceneskiftene og den metafysiske settingen, ved å fastsette handlinga til et gammeldags sinnsykehus. Oktober blir en litterær måned med både Ordkalotten og bokmøter. Lydbokforlaget arrangerer sitt på Clarion og mot slutten av måneden kommer også Cappelen Damm og bokdama oppover (Hurra!) med bokmøte på Driv. Vi drar på kafé dagen etter, på De 4 Roser:

Baristaen er Norgesmester i kaffekunst. Can you tell?

Simens mamma kommer på besøk og bor her hos meg den siste helga i måneden, og vi drar ut på Lotus og spiser sammen med mine foreldre:

Mmmm.... sushi!

NOVEMBER: Middag og brettspill med gode venner. Velkommen på HT med Siri er en flott opplevelse, og Et juleeventyr med Siri og M. er kanskje enda bedre, med ost og vin på 4 roser etterpå. Det eneste jeg ikke likte så godt med oppsetninga var måten nåtidens ånd ble framstilt, som en liten moderne nisse med dårlig korttidshukommelse og pipestemme. Jeg bestiller Kindle og “den uendelige historien” begynner. Spiser spekesild for første gang, hos M. og vi ser Cornelis sammen på kino. Har eksamen i epikk og leverer hjemmeeksamen i postmoderne og moderne romaner

DESEMBER: Leverer semesteroppgaven i drama første desember og tar juleferie! M. kommer på besøk og spiser spinatsuppe, ei suppe som iløpet av måneden blir lagd både to og tre ganger, med stor suksess. Får ny Kindle som også kræsjer, sender den tilbake og får ny. 8.desember feirer Simen og jeg at vi har vært sammen i ti måneder. 13. desember drar jeg på forfatterbesøk på Ramfjord skole (!), før Simen og jeg drar på Il Mare og spiser sushi, og dagen etterpå reiser han hjem på juleferie. Innser at jeg har lagt på meg ni kilo iløpet av året, men skylder på kyssesyka. Har heldigvis energi til å begynne med trening igjen. Jeg tar nyttårsforsettene på forskudd og tjuvstarter igangsettinga av gode vaner: Tanntråd, døgnrytme og trening. Health Month er en god hjelp på veien.

Eline Grønvoll

Får truffet gamle venner på Yonas når en kompis kommer oppover på Tromsøtur. Dagen etterpå drar jeg på Eline Grønvoll-konsert sammen med Siri. Mamma og pappa får influensa begge to, og jula feires i fred og ro, kun avbrutt av skrallende hosting og nesetrompetstøt fra de gamle. Jeg er ennå frisk (bank i bordet!), og som de sier, aldri så galt at det ikke er godt for noe, fordi foreldra var sjuke bor storebror med familie hos meg noen dager i jula, og det var veldig koselig. Andre høydepunkt i romjula inkluderer kafé med den venninna jeg har kjent aller lengst, Ida Kristine (og her snakker vi et over tyve år gammelt vennskap!). Veldig fint å holde kontakten.

To venner i kaffekoppen.

Ønsker dere alle sammen et godt nytt år i 2011! Takk for gode innspill og kommentarer i året som har gått, både her og på Twitter.

Nyttårsaften 2010/2011. Tromsø

De tingene jeg gjerne vil bli kvitt er sånne man ikke kan gjøre noe med.

Skriveoppgaven fra reverb for 11.desember er skrevet av Sam Davidson (@samdavidson), forfatteren bak boka 50 Things Your Life Doesn’t Need. Oppgaven lyder som følger:
11 Things. What are 11 things your life doesn’t need in 2011? How will you go about eliminating them? How will getting rid of these 11 things change your life?

Min første reaksjon på denne oppgaven var “Hurra! Lister!” Jeg elsker lister, men denne var virkelig noe å bryne seg på. Jeg har mye i livet mitt jeg er takknemlig for, og fokuserer ikke så mye på det negative. Jeg sitter her og anstrenger meg hardt, men jeg klarer ikke å komme på en eneste ting jeg trenger å kvitte meg med. Wow. Det er jo ganske pussig. Hmmm. Vel, jeg har åtte kilo jeg vil bli kvitt? Kan jeg spre dem over åtte punkt på lista?

De tingene jeg gjerne vil bli kvitt er sånne man ikke kan gjøre noe med. For eksempel min allergi mot pelsdyr, mandler, nøtter og citrus. Den hadde det vært veldig kjekt å få gjort noe med. Jeg ville dessuten gjort noe med all snøen. Den kan få holde seg til lysløypa og fjellet, kan den! Det hender jeg får et sterkt ønske om å kvitte meg med brillene mine, men med mitt dårlige syn vil jeg være en fare for meg selv og mine medmennesker om jeg går uten, og synet mitt blir jevnt dårligere og jeg kan derfor ikke ta laseroperasjon. Dessuten er jeg jo egentlig ganske glad i brillene mine.

Det eneste realistiske jeg kan komme på her er dårlige vaner. En effektiv måte å kvitte seg med dårlige vaner på er å erstatte dem med gode vaner, og da er det viktig å tenke på hva man skal gjøre istedet for hva man ikke bør gjøre (Ikke tenk på elefanter, ikke sant?). Derfor har jeg heller lagd elleve regler for hva jeg skal gjøre i 2011, som er min måte å kvitte meg med uvaner på:

• Spise 10 g mørk sjokolade hver dag (men ikke mer)
• Trene to ganger i uka (yoga og svømming)
• Bruke tanntråd hver dag
• Gå på ski (langrenn) minst tre ganger i 2011
• Snakke, skrive og lese mer fransk
• Skrive tre sider tekst hver dag
• Legge meg før midnatt fem dager i uka
• Fullføre minst ett konsulentoppdrag i uka
• Lese minst 30 minutter fire dager i uka
• Lage middag minst tre dager i uka
• Gå mer på teater

Hvor bra dette går gjenstår å se. Jeg er klar over at det å bygge gode vaner tar tid, og jeg forsøker å starte med små ting. Dessuten har jeg tjuvstarta litt. I snart femti dager har jeg skrevet tre sider hver dag, på nettsida 750 Words. I over en måned har jeg lagt meg før midnatt fem dager i uka og stått opp klokka sju hver morgen. Jeg har brukt tanntråd hver dag like lenge, og jeg har lagd meg et lite sett med regler på Health Month der jeg må rapportere inn hver dag og svare på om jeg har fulgt mine egne lover for hverdagen.

Etter å ha tenkt meg litt om og reflektert litt mer rundt oppgaven tenker jeg at mannen kanskje mener faktiske, fysiske ting. Ting man eier og har og kan kvitte seg med. Jeg er veldig glad i gadgets og tar stor glede i både iPoden, Kindlelesebrettet (til tross for skuffelsen(e)), laptopen (også kjent som den lille rosa dingsen) og skrittelleren. Men, det er så klart sånn at man gjerne gjør seg avhengig av alt dette, og det tenker jeg av og til på. For eksempel da jeg så dokumentaren om hvordan verden ville sett ut uten strøm, hvordan tredje verdenskrig ville foregå på internett, og hvor hjelpeløse den moderne sivilisasjonen vil være uten all teknologien vi har gjort oss avhengige av.

Likevel kjenner jeg trangen til å heller eliminere de store tunge tingene som tar plass. Lesebrettet mitt har for eksempel plass til like mange bøker som de fire store bokhyllene mine har. Men om å kvitte seg med elleve eiendeler vil forandre livet mitt så radikalt? Tjaaa…. Det kommer jo helt an på hvilke eiendeler det er snakk om. Og om det vil være ei forandring til det bedre er jeg usikker på.