NM i poesislam 2012. Delfinale på Lillehammer.

Under Norsk litteraturfestival på Lillehammer ble det arrangert NMs andre delfinale i poesislam på Café Stift. Her kan du lese mer om deltakerne og opplegget. Jeg filma (nesten alle) bidragene, og tenkte jeg skulle dele et lite sammendrag av kvelden med de av dere som ikke hadde mulighet til å være der sjøl. Deltakerne på slammen har godkjent at jeg legger ut videoene her, med unntak av Siv Wyller, som jeg ennå venter på mail fra. Inntil videre er det derfor ikke noe opptak av henne. Som kalibreringspoet var svenske Oskar Hanska med, og jeg skulle ønske jeg hadde filma ham, for det var rett og slett til å miste pusten av. Han fins sikkert på YouTube allerede, så da har både dere og jeg noe å se på i sommer.

Første runde:

Stian Johansen:

Siv Wyller leste fra boka si, Hockeysveis fører til dårlige rim.

Arnt-Christian Rist Isaksen:

Demian Vitanza:

Etter en kort pause gikk vi rett løs på andre runde, med samme rekkefølge:

Stian Johansen:

Siv Wyller leste et annet utdrag fra boka si, Hockeysveis fører til dårlige rim.

Arnt-Christian Rist Isaksen:

Demian Vitanza:

Etter andre runde leda Demian suverent, Siv var på andreplass, Stian på tredje og Arnt-Christian på fjerde (om jeg husker rett). Siste runden teller poengene dobbelt, og det er derfor lurt å spare kruttet til slutt.

Arnt-Christian fikk begynne siden han lå på en foreløpig sisteplass:

Stian Johansen:

Teksten Stian framførte ligger ute på bloggen hans her.

Siv leste et annet utdrag fra boka si, Hockeysveis fører til dårlige rim.

Demian, som leda, fikk avslutte med følgende bidrag:

Og her er resultatene:

*

Gratulerer så masse til Stian Johansen!

Tveka inte

Straks jeg kjenner
at jeg lever
reduseres jeg
til et øye som ser
og en munn som sier
Der er jeg! Se, jeg lever!
Jeg ser bare på

Jeg er så ofte utenpå livet
at jeg ikke kan
være utenpå skrifta
Jeg vil ikke

Jeg vil leve i skrifta
Kler språket på meg
som en hud

Alle aldre jeg har levd
har jeg i meg
og alt jeg har sett
alt jeg har sett for meg
alt som kan skje
kan skje i meg
Alt som kan skje!

Jeg holder ikke ut
poesien
fordi jeg stadig
ser meg sjøl i den
utenfra
utenpå
sånn som nå

Novella er et hotell
der menneskene går
ut og inn av rom
hele tida
går jeg ut og inn
av mennesker

Romanen
et oppussingsobjekt
Huset jeg bor i
når jeg ikke ferierer
Romanen knirker når jeg rører meg
Alltid noe som må fikses
Noe som lekker

Jeg elsker å reise
men har bare vært
i sju land
I skrifta
krysser jeg grenser
hele tida

Men aldri tekstens grenser
Aldri mine egne

I skrifta setter jeg grenser

Kanskje er det dét Staffan mener
med ansvar
og risiko

Jag gillar texter som tar en risk

Jeg dør hver gang jeg skriver
Jeg lever hver gang jeg dør

Tveka inte. Det ska va så här.

 

Sporadisk oppdatering: Vente, skrive, tenke.

Sporadiske oppdateringer har blitt mer regelen enn unntaket på bloggen i det siste. Det har sin naturlige forklaring. Jeg skriver. Forsøker å skrive. Jeg har fått kontorplass på fine Stabburet, et skrivekollektiv i nordbyen, og jeg sitter noen ganger der, noen ganger hjemme. I dag frister det lite å gå ut. Det renner sørpe og vann i gatene, det drypper fra trær og takrenner, det rauser snø og is fra hustak. (Det er ikke våren. Det kommer mer snø. Snart fryser det til igjen. Det går bra. Jeg har valgt å bo her oppe.)

Det er vanskelig å konsentrere seg når man ikke vet hvordan hverdagen blir om noen få måneder. Jeg har søkt på flere jobber, 50%-stillinger, og vært på flere jobbintervju. Jeg har søkt på master i engelsk litteratur, PPU; bachelor i psykologi, fysioterapi og pedagogikk; skrivekunst- og forfatterstudier i Bergen, Bø, Tromsø og Göteborg. Sistnevnte er nok sjansene smale for å komme inn på, men det virker nesten dumt ikke å søke. Likevel, hva skal jeg gjøre dersom jeg kommer inn i Göteborg? Hva gjør jeg om jeg kommer inn i Tromsø og Göteborg? Eller om jeg ikke kommer inn på noen av skrivestudiene?

Jeg har ikke lyst til å undervise, men med skolefagene fransk og engelsk, samt PPU (eller psykologi/pedagogikk), har jeg grunnlag for å søke master i logopedi. Master i engelsk litteratur appellerer til meg på grunn av det faglige, alt jeg vil lære, masteroppgaven jeg har lyst til å skrive. Samtidig er det ikke ei utdanning som leder mot et konkret yrke. Jeg vet at jeg er flink nok til å gjøre det bra. Bra nok til å kanskje kunne fortsette med doktorgrad og lignende. Det hadde vært fint å undervise på universitetsnivå, men jeg er litt bakvendt i så måte. Å arbeide på universitetet appellerer mer til meg på grunn av faste 8-15 dager og det å få undervise et fag man brenner for til noen som er interessert i det, enn på grunn av muligheten til å forske. Det kan hende jeg endrer mening om det hvis jeg skriver en mastergrad. Hvem vet.

Og hva skal jeg nå egentlig med mer utdanning, mer studielån? Sistnevnte er iallfall et problem. Jeg har ennå tre år igjen med støtte, men det skal jo betales tilbake igjen også. Jeg ville vært lykkelig student resten av livet om det ikke var for studielånet — Tenk å bare kunne fortsette å lære! Men det kan (og bør) man jo gjøre på egenhånd.

I forrige uke var jeg på et jobbintervju der de spurte meg hva min drømmejobb var. Å leve av skrivinga, sa jeg. Og la til at det var langt fra realistisk, men det var mer realistisk nå enn det var for fem år siden. Samtidig tenker jeg mer og mer at drømmejobben er nettopp ei 50%-stilling i en jobb der man har fri når man har fri, har klare oppgaver, får ekspedere, hjelpe og veilede kunder uten å være redusert til en bipper i kassa på OBS (der har jeg jobba før, det er helt greit, men ikke akkurat givende eller intellektuelt utfordrende). I bokhandel, som hotellresepsjonist, på et sentralbord … En jobb der man ikke bruker opp den delen man trenger til skrivinga, men likevel trives og får brukt det man kan til noen som har nytte av det. Jeg kunne levd og skrevet lenge og godt med en sånn jobb. Kanskje jeg får én. Da trenger jeg ikke studere til høsten. Og får jeg jobben, og kommer inn på forfatterstudiet her i Tromsø, lar det seg til og med kombinere. Det er så ideelt at det er skummelt å kjenne at jeg håper, håper, håper på akkurat det.

Dette var en digresjon, tro det eller ei. Kort sagt: Jeg venter på svar på jobb- og studiesøknader, jeg redigerer tekst til forfatterstudiesamling, jeg planlegger uke for uke, og er urolig og spent på hva som venter om ei uke, tre uker, to måneder, til høsten. Og så jobber jeg med et romanprosjekt. Det går framover, men det går ikke fort. Jeg skal ikke skrive så mye om det her, det er ennå så mye igjen. Jeg er på kladdestadiet, råutkastet er ikke ferdig engang, men det blir bra og jeg koser meg når jeg skriver. Når jeg får til å skrive. Som dere skjønner er konsentrasjon en mangelvare akkurat nå, men det er naturlig, omstendighetene tatt i betraktning. Nå har jeg endelig kommet i gang med trening igjen, så da går det forhåpentligvis lettere utover våren. Jeg har etter hvert skjønt at fysisk aktivitet (styrketrening, yoga og jogging, i mitt tilfelle) er et verktøy som gjør at jeg konsentrerer meg og skriver bedre. Ei nødvendighet for å leve dette livet jeg vil ha.

Sa jeg virkelig “kort sagt” i forrige avsnitt? Akk. Vel, nå har dere fått ei lita oppdatering fra meg, for de som følger med. Jeg har det bra, og jeg har mye å se fram til, uansett hvordan høsten blir.

Å pynte et pepperkakehus (Pepperkakehus, pepperkakeknus).

Det var flere år siden sist jeg lagde pepperkakehus, men i år følte jeg meg inspirert. Pappa kom innom på lille julaften med tre bokser ferdig pepperkakedeig, og jeg hadde liggende former som stikker ut et enkelt hus (fire rektangel til langvegger og tak, to kortsider og ei pipe).

Når man skal sette sammen et pepperkakehus, er det best å bruke smelta sukker, men dette krever god planlegging og koordinasjon: Smelta sukker kan gi alvorlige brannskader, så selve monteringa må gjøres av en voksen, så kan heller barna hjelpe til når huset skal pyntes.

Pepperkakerønne

Sjøl om huset ble noe vaklevorent, gikk monteringa greit for seg, uten brannskader eller store vanskeligheter. Det er jo også fordelen med et såpass enkelt og lite hus. Å lage et større arkitektonisk byggverk er nok litt av ei utfordring når man skal lime alt ihop. I år kunne man alltids skylde på Dagmar, men om huset skal holde seg oppe hele jula og er mer komplisert enn dette, må man planlegge godt og være nøye. Dette skriver SINTEF Byggforsk tenkt på, og man kan lese om og laste ned deres pepperkakebyggeregler og -forskrifter her.

Husk å bruke tre- eller metallredskaper om du må røre i sukkeret (ispinner er kjekt, de kan du kaste). Metall kan bli veldig varmt, plast kan smelte (temmelig raskt også). Om du har fått stivna sukker på f.eks en kniv, kan du sette den i kaldt vann i noen timer, så løsner det. Det lønner seg forresten å ta vare på det sukkeret som blir til overs. La det stivne i panna og bruk det som base til en karamellpudding (nam!).

Base til karamellpudding

Når huset har fått stått ei stund og sukkeret er helt kaldt og alt henger sammen, er det på tide å pynte huset. Det fins mange kreative måter å gjøre det på, og om man googler litt rundt er det lett å finne inspirasjon. Men en ting er helt sikkert: Du trenger melisglasur. Jeg brukte tre eggehviter, en boks melis og noen dæsjer sitronsaft. Visp eggehvitene stive med håndmikser, bland inn melisen og så sitrondråpene. Med det blandingsforholdet blir glasuren tjukk og seig nok til at den holder godteriet på plass uten å renne mye.

Om du er forsiktig, kan du bruke en brødpose til å sprøyte melis med, men det kan være lurt å ha flere framme, og ikke ha all melisen i én pose. De kan fort rakne, eller så utvider hullet du klipper til seg, og så må du lage ny. Det er kanskje greiere med ferdige kakedekoreringsposer med munnstykker av ulike fasonger til å få det skikkelig fint, men siden jeg ikke har sånt fylte jeg brødposen, knyttet knute øverst og klippa et lite hull i det ene hjørnet. Fungerte veldig bra, men nå var det jo ikke noe mesterverk jeg lagde, heller.

En annen viktig ting man trenger er så klart godteri:

Paljetten er klar

Jeg syntes det var nyttig å sortere smågodtet etter farger. Da kan man fargekoordinere takstein når man limer dem på, og se hvilke farger som passer sammen og hva man kan gjøre med godteriet. Det kan bli skikkelig stilig om man velger å begrense seg til bare noen få farger (f.eks så jeg noen fine hus som var dekorert i kun rødt og hvitt), men i entusiasmens ånd ble mitt hus noe mer fargerikt. Jeg leita lenge etter tips til pynting, men fant ikke så mange konkrete råd, bare en hel del bilder av fine hus, så jeg tenkte jeg skulle lage ei liste over pyntetips sjøl:

Tips til å pynte pepperkakehus (se også bildene lenger ned):

  • Du kan lage troverdige “glassvinduer” ved å lime stive gelatinplater bak vindusåpningene med melis. Disse er lurt å feste før du limer platene sammen, men på en såpass enkel konstruksjon som mitt hus, gikk det helt fint å feste dem på et ferdigmontert hus.
  • En annen måte å lage vinduer på, er å knuse kamferdrops eller lignende inni vinduene når man steker veggene. Dette har jeg ikke prøvd, men hører flere snakke om at det blir pent.
  • Grønne Non-Stop kan limes sammen til snøkledde juletrær om man har tålmodighet til å vente på at melisen stivner litt mens man limer sammen, lag for lag. Jeg hadde ikke så veldig mye tålmodighet, så mitt tre ble ganske lite…
  • Såkalte “viskelær” fra smågodthyllene kan settes over hverandre for å bygge snømenn, og om man får tak i hvite karamellkuler (som de hadde i smågodtdisken på Spar der jeg handla), kan disse brukes som hoder. Marshmallows fungerer sikkert også som de nederste kulene i snømannen, men smågodtviskelær er stivere, og jeg innbiller meg at de står stødigere.
  • Om man finner stjerneforma smågodt er dette fint å feste i juletrær man lager (enten de er av pepperkaker, eller Non-Stop). Jeg fant også ut at man med hell kan skjære av “armene” til sånne stjerner og bruke dem som nese til snømenn.
  • Det finnes tusjer man kan bruke til å tegne på mat og kaker med. Jeg kjøpte mine på Sweet Heart i Tromsø, men jeg ser at man også finner slikt på nett. Jeg brukte dem til å tegne øyne, munn og knapper på snømennene og til å skrive et 12-tall på husveggen (siden vi bor i gatenummer 12 her jeg bor. Huset ligner ellers ikke noe særlig på huset vårt).
  • Lakrisstenger kan brukes til takrenne. Om du finner sånne fylte stenger med hvitt fyll, kan dette se ut som snø. Jeg fant røde jordbærstenger med hvitt pulverfyll. Det ser muligens mer troverdig ut om man fjerner fyllet og har melis i takrenna. Denne må festes godt langsmed taket for å ikke falle ned, spesielt hvis du også vil lage istapper.
  • Istapper kan du lage ved å feste ei rund kule melis og la den “dryppe” til den henger som en istapp langs taket.
  • Vinduslemmer kan du lage ved å bruke lakrisfirkanter, eller lignende firkantet, flatt godteri. Det går sikkert an å skjære til andre typer godteri så det passer også. En skarp og liten kniv er viktig om man vil skjære i smågodt, fordi det kan være ganske seigt.
  • “Skolekritt” kan deles på midten og brukes som snøballer i f.eks ei snølykt. Jeg forsøkte å fylle snølykta jeg lagde med gule Non-Stop, så det skulle se ut som at det lyste fra dem, men det vistes ikke gjennom melisen. Her går det sikkert an å finne på noe annet lurt.
  • Om man vil ha lys i pepperkakehuset, anbefales sånne elektriske telys med batteri framfor ordentlige telys. Sistnevnte kan nemlig bli veldig veldig varme og det kan være brannfarlig å sette dem inne i et tett pepperkakehus. Telys skal alltid ha skikkelig underlag som er lagd for telys (om man bruker fat som er beregna på andre lys, kan fatet faktisk sprekke). Jeg kjøpte ei sekspakning telys med batteri fra Elkjøp som var ferdige til bruk med en gang man tok dem ut av pakken, og det ble ganske fint.
  • Seigmenn, skumnisser og marsipangriser kan brukes som pepperkakehusbeboere. Jeg brukte svarte lakrisseigmenn.
  • Om huset står på et brett, kan man fylle brettet med kokosmasse eller bomull for å lage snø. Helt til slutt, når man er ferdig å pynte, kan man dekke alt sammen med et lite dryss melis, så det ser ut som om det nettopp har snødd.

Her noen bilder av huset slik det ble etter jeg hadde pynta meg ferdig:

Pynta pepperkakehus. Uten lys inni.

To seigmenn har nettopp bygd en snømann og begynt på nummer to.

Vinduer av gelatinplater, med vinduslemmer og mursteinsdekor rundt og istapper langs taket.

Kortside, med svarte juletrær langs husveggen.

Juletre av Non-Stop, med "supersur" stjerne på toppen. Kokosmassesnø.

Vindusdetalj

Snølykt, snølyktbygger og takrennedetalj.

Med elektriske telys inne i huset

Frontbilde, med lys.

Et ferdig pepperkakehus skal selvfølgelig også knuses, og mitt tantebarn på tre og et halvt år hadde sett seg ut en rosa Non-Stop hun ville spise lenge før vi skulle ta knekken på byggverket. Om huset har stått lenge, smaker det ikke nødvendigvis så godt (mitt ble satt sammen tredje juledag og hadde bare stått i fire dager), men det er uansett morsomt å få slå løs med hammer på en sirlig sammensatt sukkerdekt søtsak. Jeg gjorde krav på en snømann (karamellkulene smaker fantastisk), og lot ellers tantebarna ta seg av knusinga:

Eeeen... toooo.... TRE!

Snølykta

Huset ble utsatt for omfattende ødeleggelse, men det var ingen personskader å rapportere.

"Kan æ få ødelegge det litt mere nu?"

Har du noen gode tips og råd til pynting av pepperkakehus? Noe smågodt som egner seg spesielt godt, for eksempel?

Ordkalotten 2011: Årets forfatterstudenter!

Fredag 7.oktober var det duket for nok en høytlesning for min del. Denne gangen leste jeg sammen med klassen min på forfatterstudiet. Vi går det som kalles påbygningsemnet på forfatterstudiet her i byen, som man kan ta som et andreår etter å ha gått grunnkurs, eller begynne på direkte dersom man har tidligere utgivelser, anbefalinger, eller et manus/prosjekt som er langt og godt nok. I år er vi fem nye i klassen, som altså ikke har gått førsteåret her i byen. Jeg er blant dem.

Liv Lundberg introduserte oss

Under arrangementet på Verdensteatret i går knipset jeg bilder av alle i klassen. I dette blogginnlegget skal jeg gi en kort presentasjon av hver student (navn og bilde), og til slutt si litt om studiet vi går her i Tromsø.

Mariann Aaland (30) leste fra et romanprosjekt hun jobber med.

Victoria Kielland (26) leste kortprosa.

Tone Myklebust, fra Egersund, leste dikt.

Angélique Prick (41) er geograf og leste utdrag fra et romanprosjekt bygget på barndomsminner.

Helene Guåker (28) er fra Ringsaker og leste fra debutromanen Kjør (2010).

Veronika Erstad (32) leste fem dikt.

Så var det meg da: Ida Zachariassen Sagberg (27), fra Tromsø, leste ei kort novelle.

Ylva Ambrosia Wærenskjold (23) er fra Oslo og leste fra et romanprosjekt.

Bjørn-Are Vollstad leste fra et manus med arbeidstittelen "Å".

Wibeke Bruland (27) leste fra et romanprosjekt.

Sara Eline Olsen (25) leste fra et romanprosjekt.

Tora Seljebø (38) leste dikt.

Janita Freili leste fra et romanprosjekt.

Maja Flønes Monsen (28) leste fra et romanprosjekt.

Ingebjørg Liland fra Kjøllefjord leste korttekster.

Vi er, som dere ser og som Liv også påpekte, et variert ensemble. Studiet er samlingsbasert og ganske intense greier. Vi skal skrive et visst antall sider mellom hver samling, som skal sendes inn i god tid før vi møtes igjen. Når vi treffes går vi gjennom tekstene i plenum, med en gjesteforeleser som ordstyrer og hovedleser av teksten. Liv Lundberg supplerer og nyanserer.

På mange måter ligner dette den prosessen man går inn i med et forlag, etter et manus har blitt antatt: Målet er å forbedre teksten. Det skiller seg fra kommunikasjonen mellom forfatter og konsulent (eller forfatter og redaktør), ved at det er flere stemmer som griper inn, og dermed ofte sprikende meninger om det du har skrevet. Som i samhandlinga med et forlag må man selv sortere ut det som er relevant og se hva som kan brukes, men motstridende beskjeder kan gjøre dette sorteringsarbeidet krevende og utfordrende.

Vi er midt i ei samling nå, og mellom tekstverksted og festivalaktiviteter skal vi også spise, sove, skrive og være sosiale. Det er så gøy! Etter gårsdagens opplesning var over kunne alle sammen slappe litt mer av, i den grad det lar seg gjøre i et slikt opplegg. Men høyt tempo, tidsfrister og stress kan være med på å skape et trykk man vanskelig oppdriver på egenhånd. Det kan gi gode resultater. Sjøl håper jeg å få gjort ferdig et førsteutkast på novellesamling nummer to.

Under Ordkalotten forsøker alltid forfatterstudentene å være synlige i bybildet. Tidligere kull har blant annet delt ut buttons, hengt opp tekster i glass og ramme, lagd t-skjortepoesi og skrevet dikt med kritt rundt om i byen. I år har vi hengt opp tekstplakater og lagt ut postkort på festivalområdet og andre steder i sentrum. Hold øynene åpne, så kanskje du får en uventa litterær opplevelse midt i hverdagen :)

«If writing a book is impossible …

… write a chapter. If writing a chapter is impossible, write a page. If writing a page is impossible, write a paragraph. If writing a paragraph is impossible, write a sentence. If writing a sentence is impossible, write a word, and teach yourself everything there is to know about that word and then write another, connected word and see where their connection leads. A page a day is a book a year.»
–Richard Rhodes.

Snubla over dette sitatet i ei gammel notatbok jeg fant i hylla. Mannen har et poeng. Dette med å sette seg inn i enkeltord eller -konsepter kan ofte være svært nyttig når man skriver. Ofte kan beskrivelser av noe helt annet enn det du skriver gi assosiasjoner som bidrar til en interessant undertekst og gir teksten flere lag.

Det rent konkrete i beskrivelsen av en veps, et trafikkskilt, ei sikkerhetsrutine på et fly, eller et ords etymologi kan gi nye tankesprang og gjøre at man kommer seg videre i skrivinga, ofte i uventa retninger. Det er iallfall noe som ofte fungerer for meg.

Har du et triks som hjelper deg videre når du står fast? En metode for å komme i gang?

Om savn, poesi og Barbiedukker.

Ønskeliste til en åtteårsdag i 1992.

Ønskeliste fra 1992.

Det er ikke så greit å savne noen, enten man nå er sju og et halvt eller nærmere tredve. Dette er ei ønskeliste fra baksida av et brev jeg skreiv til søstra mi i 1992.

Hun hadde flytta hjemmefra for å studere i en by langt borte og jeg ønska meg mer enn noe annet at hun skulle komme hjem igjen. Vel, minst like mye som jeg ønska meg ny Ken og Barbie iallfall (som, når man var sju og et halvt i 1992 tross alt var veldig mye. VELDIG mye. Jeg hadde ikke en gang en Ken).

Det er noe sårt over ønskelista, den uttrykker et savn jeg har lett etter dikt som passer til, dikt jeg kan legge ved dette innlegget. Det nærmeste jeg kom var en refleksjon i sonetteform fra André Bjerke, om poesien som et urspråk, et språk barn har tilgang til, men som vi kan miste i hverdagen:

Ursproget
Et barns replikker har poetisk rang.
«Den skraper’n tar bort hele vinter’n!» var
den lilles imponerte kommentar
da han fikk se en sneplog første gang.

I forte bilder, i spontane sprang
gir barnetalen det presise svar.
Et nymalt hus – og barnets dom er klar:
«Det huset der ser ut som en presang!»

Slik er vårt ursprog. Poesien er
vårt egentlige morsmål: det normale,
direkte sprog, hvis ord vi ikke søker,

mens vår konvensjonelle dagligtale
i sletteste forstand er litterær
som stilen i de verste versebøker!

Jeg leser ønskelista jeg en gang skreiv og sitter igjen med den følelsen jeg av og til har etter jeg har lest et dikt som treffer. Når jeg snubla over dette diktet i André Bjerkes Samlede dikt, passa det godt på hele situasjonen og noen av tankene jeg hadde rundt både dikt og ønskelista.

Ars bloggica: Hvorfor blogge?

Denne bloggen begynte som en slags leseblogg. Faktisk het den “En leseblogg” det første året. Etterhvert ble den til noe mer skjønnlitterært, og jeg delte dikt og tekster, ofte sammen med bilder jeg hadde tatt. Da kalte jeg den “Ida Zachariassen Sagberg”, mitt fulle navn, men det ble fort en munnfull, og jeg var på utkikk etter nytt bloggnavn. Det ble ziarah sier:, og det heter bloggen ennå.

ziarah (NB! Med liten z) er et nettnavn jeg lagde for flere år siden, og det har blitt ei slags identitet. Det er noen bokstaver fra navnet mitt som er blanda sammen til et lite ord jeg syns klinger fint (Apropos ordlyd). Jeg vet ikke hvorfor det ser helt riv ruskende galt ut for meg når folk skriver det med stor Z, men kanskje er det fordi alle bokstavene vektes likt i hodet mitt.

Mens jeg dikta og styrte på bloggen, fant jeg ut at jeg også ville dele dikt andre hadde skrevet på bloggen. Jeg starta en bloggserie jeg kalte tirsdagstanker, og på tirsdagene delte jeg et dikt og noen tanker rundt det. I tillegg skreiv jeg litt om bøkene jeg leste. Når jeg debuterte med novelle i antologien Løsrivelse, skreiv jeg naturlig nok litt om dét også.

Framfor alt er bloggen en hobby og noe som skal være givende for meg. Jeg blogger når jeg har energi og overskudd, når jeg føler at jeg har noe å si. Bloggen er også et verktøy, og den får meg blant annet til å lese mer, fordi jeg deler dikt (nesten) hver tirsdag, og fordi jeg fører ei leseliste for hvert år. I tillegg har blogginga (og Twitter), gjort at jeg har fått kontakt med mange andre kultur- og litteraturinteresserte mennesker, og lært mye gjennom å følge med på hva de skriver.

Blogging er dynamisk og en blogg kan endre seg og utvikle seg i takt med bloggeren. Det syns jeg er fint. ziarah sier: er fortsatt en dekkende tittel på bloggen slik den er i dag, et salig sammensurium av tanker rundt bøker jeg leser, matoppskrifter, teater, festivaler, egen skriving, poesi og litt av det personlige, men framfor alt en serie ytringer.

Nettnavnet ziarah framhever og markerer et skille og understreker at det jeg skriver her, skriver jeg innenfor rammene av en blogg, på en nettside som alle i hele verden kan se om de skulle ønske det. Jeg tar ansvar for det jeg skriver her, men er bevisst på hva jeg velger å dele på bloggen.

Slik er det vel enten man velger å bruke et kallenavn eller ikke, og dette er jo ikke en anonym blogg på noe vis, selv om den er knytta opp mot et nettnavn. Mens jeg har skrevet dette innlegget har jeg tenkt på akkurat dette med navnene vi velger på nett. Hvorfor velger vi dem? Hva knytter vi til dem? Ofte er det jo snakk om å konstruere en identitet, og hvilken verdi har da et slikt navn når man også knytter sitt faktiske fulle navn til identiteta? Interessante spørsmål, og jeg har ingen fasit. Tro om det er bedrevet noe forskning på det området?

Hva tenker du om nettidentitet, kallenavn og anonymitet? Hvilken funksjon har blogginga i din hverdag? Har bloggen din utvikla seg fra du begynte å blogge? På hvilken måte? Bidra gjerne i kommentarfeltet, det er spennende å høre hva andre tenker om dette. Del gjerne link til din egen blogg.

Man får en egen stemning i en heis

De første diktene jeg leste var Roald Dahls dyrerim og André Bjerkes Morovers. Jeg kan ikke ha vært mer enn en fem-seks år gammel, men jeg husker det utrolig godt. En hel sommer leste jeg barnerimene til André Bjerke, om og om igjen. Det var kanskje første gangen jeg lot meg inspirere, første gangen jeg dikta noe sjøl, utover den diktninga som foregår i all barnelek.

Når jeg seinere begynte å skrive dikt med romantiske tenåringsambisjoner om å bli poet, var André Bjerke fortsatt en viktig figur. Jeg fikk både hans og Inger Hagerups samlede dikt i gave, og jeg leste og skreiv, leste og skreiv. Rim og rytme satt djupt i meg og jeg var ennå ikke belest nok til å gjenkjenne de geniale versene mine som klisjérike og melodramatiske.

Én ting er sikkert og det er at det jeg skreiv fra jeg var 15 til jeg var 20 var utrolig god øvelse. Jeg eksperimenterer stadig mer med frie vers, men føler meg fortsatt aller mest komfortabel i bunden form. Det er noe med å finne en uttrykksform uten å stivne i den, og det jobber jeg fortsatt med. Det tror jeg man som skribent alltid vil jobbe med, man utvikler seg jo i skrivinga gjennom hele livet.

Det ble en lang introduksjon til ukas tirsdagstanker.  Jeg satt med ei diktsamling av André Bjerke her om dagen, og da ble jeg naturlig nok nostalgisk. Ukas dikt handler om poesien i hverdagen, og de øyeblikkene som er nærmere det lyriske enn det prosaiske.

Heisen

Man får en egen stemning i en heis:
en stemning av å være underveis.

Mot hva? Mot noe ganske ubestemt,
mot noe fjernt, mot noe man har glemt.

Man stiger – i et glimt fornemmer man
en perlefisker stige gjennom vann.

Man er ham selv! Sin dagsbevissthet kobler
man ut – og stiger i et slør av bobler.

Men heisen stanser! Og en korridor
blir fylt av folk som iler til kontor.

Og poesien drukner i en os av
det virkelige liv – hvis navn er prosa!

Diktet er henta fra samlinga Hverdagsmirakel og andre efterlatte dikt (2001), utgitt posthumt. André Bjerke er forøvrig ikke den eneste som har skrevet om det lille øyeblikket før heisen stopper. Også Halldis Moren Vesaas skreiv om det, men hennes dikt er mer et kjærlighetsdikt enn et dikt om diktning. Du kan lese det hos Bharfot, som også forteller om filmen Møte med Halldis. Jeg har ikke sett den, men fikk veldig lyst til å se den av å lese det Oda skriver om den.