De tingene jeg gjerne vil bli kvitt er sånne man ikke kan gjøre noe med.

Skriveoppgaven fra reverb for 11.desember er skrevet av Sam Davidson (@samdavidson), forfatteren bak boka 50 Things Your Life Doesn’t Need. Oppgaven lyder som følger:
11 Things. What are 11 things your life doesn’t need in 2011? How will you go about eliminating them? How will getting rid of these 11 things change your life?

Min første reaksjon på denne oppgaven var “Hurra! Lister!” Jeg elsker lister, men denne var virkelig noe å bryne seg på. Jeg har mye i livet mitt jeg er takknemlig for, og fokuserer ikke så mye på det negative. Jeg sitter her og anstrenger meg hardt, men jeg klarer ikke å komme på en eneste ting jeg trenger å kvitte meg med. Wow. Det er jo ganske pussig. Hmmm. Vel, jeg har åtte kilo jeg vil bli kvitt? Kan jeg spre dem over åtte punkt på lista?

De tingene jeg gjerne vil bli kvitt er sånne man ikke kan gjøre noe med. For eksempel min allergi mot pelsdyr, mandler, nøtter og citrus. Den hadde det vært veldig kjekt å få gjort noe med. Jeg ville dessuten gjort noe med all snøen. Den kan få holde seg til lysløypa og fjellet, kan den! Det hender jeg får et sterkt ønske om å kvitte meg med brillene mine, men med mitt dårlige syn vil jeg være en fare for meg selv og mine medmennesker om jeg går uten, og synet mitt blir jevnt dårligere og jeg kan derfor ikke ta laseroperasjon. Dessuten er jeg jo egentlig ganske glad i brillene mine.

Det eneste realistiske jeg kan komme på her er dårlige vaner. En effektiv måte å kvitte seg med dårlige vaner på er å erstatte dem med gode vaner, og da er det viktig å tenke på hva man skal gjøre istedet for hva man ikke bør gjøre (Ikke tenk på elefanter, ikke sant?). Derfor har jeg heller lagd elleve regler for hva jeg skal gjøre i 2011, som er min måte å kvitte meg med uvaner på:

• Spise 10 g mørk sjokolade hver dag (men ikke mer)
• Trene to ganger i uka (yoga og svømming)
• Bruke tanntråd hver dag
• Gå på ski (langrenn) minst tre ganger i 2011
• Snakke, skrive og lese mer fransk
• Skrive tre sider tekst hver dag
• Legge meg før midnatt fem dager i uka
• Fullføre minst ett konsulentoppdrag i uka
• Lese minst 30 minutter fire dager i uka
• Lage middag minst tre dager i uka
• Gå mer på teater

Hvor bra dette går gjenstår å se. Jeg er klar over at det å bygge gode vaner tar tid, og jeg forsøker å starte med små ting. Dessuten har jeg tjuvstarta litt. I snart femti dager har jeg skrevet tre sider hver dag, på nettsida 750 Words. I over en måned har jeg lagt meg før midnatt fem dager i uka og stått opp klokka sju hver morgen. Jeg har brukt tanntråd hver dag like lenge, og jeg har lagd meg et lite sett med regler på Health Month der jeg må rapportere inn hver dag og svare på om jeg har fulgt mine egne lover for hverdagen.

Etter å ha tenkt meg litt om og reflektert litt mer rundt oppgaven tenker jeg at mannen kanskje mener faktiske, fysiske ting. Ting man eier og har og kan kvitte seg med. Jeg er veldig glad i gadgets og tar stor glede i både iPoden, Kindlelesebrettet (til tross for skuffelsen(e)), laptopen (også kjent som den lille rosa dingsen) og skrittelleren. Men, det er så klart sånn at man gjerne gjør seg avhengig av alt dette, og det tenker jeg av og til på. For eksempel da jeg så dokumentaren om hvordan verden ville sett ut uten strøm, hvordan tredje verdenskrig ville foregå på internett, og hvor hjelpeløse den moderne sivilisasjonen vil være uten all teknologien vi har gjort oss avhengige av.

Likevel kjenner jeg trangen til å heller eliminere de store tunge tingene som tar plass. Lesebrettet mitt har for eksempel plass til like mange bøker som de fire store bokhyllene mine har. Men om å kvitte seg med elleve eiendeler vil forandre livet mitt så radikalt? Tjaaa…. Det kommer jo helt an på hvilke eiendeler det er snakk om. Og om det vil være ei forandring til det bedre er jeg usikker på.

Om selvpromotering, selvhjelpspjatt, Trine Grung og reverb10.

Jeg starter dagen med frokost, før jeg sjekker mailen min. Flere ubesvarte skriveoppgaver fra reverb10 ligger der, og jeg blar igjennom dem mens jeg tenker at jeg kanskje burde forsøke å gjøre noen av dem om til interessante blogginnlegg. Igjen blir jeg slått av hvordan reverb10 virkelig ikke ble det jeg trodde det skulle bli. Når det sto at forfattere ville gi skriveoppgavene hadde jeg forventninger om skjønnlitterære forfattere, ikke mennesker som sto bak selvhjelpsbøker og lignende.

Ta for eksempel oppgaven som oppfordret til å reflektere over de tingene som gjør meg annerledes, med forklaringa “you’ll find they’re what make you beautiful” (gitt av Karen Walrond, forfatteren av boka The Beauty of Different, 8. desember). Det virker i grunnen som om mange av de som står bak oppgavene har fokusert på å promotere seg selv og prosjektet sitt framfor å gi interessante oppgaver.

Jeg skriver innimellom om meg selv på denne bloggen, men jeg er bevisst på at innleggene her ikke skal være for selvutleverende eller for navlebeskuende. Om bloggen ikke var interessant for noen andre å lese, kunne jeg like så gjerne ha skrevet den på papir, i ei god gammeldags dagbok. Når jeg ikke har svart på alle reverboppgavene denne måneden slik jeg hadde planlagt, er det delvis på grunn av nettopp dette, og delvis fordi desember har blitt mye mer hektisk enn jeg hadde trodd.

Når jeg skriver om tilstedeværelse, yoga, te og meditasjon kjenner jeg at en liten del av meg frykter å bli satt i samme bås som Trine Grung og HelseHilde, som en forkjemper av alternativ medisin, individuell sannhet som viktigere enn vitenskap og personlige reiser som det ultimate målet. Den lille tanken om at noen skal tro at jeg, som leser unfiltered perception med stor glede og fryder meg over å se svada bli avslørt for nettopp det det er, tilhører de som produserer tidligere nevnte svada framfor de som kritiserer den.

Likevel fordømmer jeg ikke alle oppgavene som har blitt gitt på reverb10, og jeg syns fortsatt prosjektet er interessant. Jeg ser nytteverdien av å se tilbake på året som har gått, og å tenke igjennom både hva som har vært bra og hva som har vært dårlig. (Det gjorde jeg forsåvidt i fjor også, på eget initiativ.) I tillegg er det ei utfordring å skulle gjøre en platt og klisjépreget oppgave til en tekst som blir interessant å lese for andre enn seg selv. Det syns jeg for eksempel Kaja Marie klarer veldig godt her. Jeg registrerer også at Rullerusk deler min frustrasjon over selvhjelpspjattet, men anstrenger seg for å gjøre noe interessant ut av oppgavene, med hell, for eksempel i den fine tolkninga hennes av oppgaven om årets sosiale høydepunkt.

Resultatet av en skriveoppgave er avhengig av hvem som holder pennen, hvilke hender som hviler på tastaturet. I dag er det søndag og jeg har fri. Jeg er tidlig oppe og har dagen foran meg, og skal forsøke å gjøre noe med noen av oppgavene jeg har tenkt på og har lyst til å besvare.

So there. Et blogginnlegg om hvor navlebeskuende jeg personlig ikke syns blogginnleggene mine skal være. Metanavlebeskuende? Aj, aj, aj….

Når lagde du noe sist?

Dagens skriveoppgave fra reverb handler om å lage noe, og er skrevet av Gretchen Rubin:
Make. What was the last thing you made? What materials did you use? Is there something you want to make, but you need to clear some time for it?

Denne var tricky. Jeg mener, jeg lager jo mat ofte. Jeg lagde for eksempel kyllingsuppe her om dagen, og på lørdag lagde jeg spinatsuppe (som ble kjempegod, men jeg glemte å ta bilder, så jeg har ikke fått blogga oppskrifta ennå). Sist jeg lagde noe som ikke ble spist opp er igrunnen ei stund sida. Hvis jeg ikke skal telle novellene mine, de har jeg jo også lagd, på sett og vis.

Nei, jeg må nok lenger tilbake i tid, og det er jo egentlig litt trist. I 2008 og 2009 strikka jeg masse. Og når jeg sier masse mener jeg nesten hver dag. Jeg hadde strikketøyet med meg på bussen og på forelesningene (og ble en gang bedt om å legge det bort, fordi det visstnok var uhøflig å strikke på forelesning, selv om det ettersigende var både vanlig og akseptert i min mors generasjon).

I år har jeg ikke satt av mye tid til handarbeid, til tross for at jeg egentlig er veldig glad i alt sånt. Jeg har scrappe- og kortlagingsutstyr til mange tusen i skapet. Jeg har flere esker fulle av garn, ei hylle full av strikkebøker og -blader og jeg har tegne- og malesaker i store mengder. Det går imidlertid i perioder for meg, akkurat det med handarbeid. Plutselig får jeg det over meg og tegner som en helt i noen uker. Med ett får jeg lyst til å lage kort, og sitter i mange timer i strekk med saks og lim. Eller så får jeg det over meg at det er på tide å strikke noe, og da ender jeg gjerne i sofakroken med te og tv-serier mens strikkepinnene klikker mot hverandre mellom fingrene mine. Det er noe utrolig deilig over det å kunne sette seg ned, se en film eller en tv-serie, og når jeg er ferdig har jeg i tillegg produsert noe!

Sist jeg lagde noe på det viset var i sommer. Da strikka jeg et og et halvt par sokker av et deilig merinogarn (60% merino, 20% polyamid, 10% silke og 10% kashmir). Oppskrifta heter Monkey og er laga av Cookie A. Sånn ser sokkene ut:

I 2011 skal jeg forsøke å strikke ferdig par nummer to iallfall. Det går jo fort når man bare setter i gang! I tillegg håper jeg å bli ferdig med det lange fletteskjerfet som jeg strikker på innimellom når kreativiteta tar meg. Det ser sånn ut:

Det er strikka i rein ull og mønsteret heter Gwynedd. Det er skrevet av Lucia Hicks. Du finner oppskrifta på både skjerfet og sokkene gratis på nett dersom du følger linkene mine.

One little Did.

Dagens skriveoppgave fra reverb handler om å gi slipp. Den er skrevet av Alice Bradley og lyder som følger:
Let Go. What (or whom) did you let go of this year? Why?

Å gi slipp på noe kan være både positivt og negativt. Man kan gi slipp på en drøm, man kan gi slipp på en rolle, gi slipp på bekymringer, fordommer, prinsipper. Man kan gi slipp på ei usunn virkelighetstolkning, eller miste grepet om sin egen hverdag. Vi er ikke alltid bevisst det vi gir slipp på en gang. Enda mindre bevisste er vi kanskje på det vi klamrer oss til og holder oss fast i. Noen tanker sitter djupere enn vi tror.

Når jeg tenker på det å gi slipp, tenker jeg med en gang på yoga. I kursene jeg har gått på gjorde vi ofte en øvelse der man ligger på rygg i en vri og kjenner på spenninga i kroppen. På hvert utpust skal man forsøke å gi mer og mer slipp på seg sjøl, å slappe mer og mer av. Originalt heter denne stillinga shava udarakarshanasana, men på norsk kaller vi den universalstillinga. Den skal lindre spenninger og stress i nakken, skuldrene, langs ryggraden og i korsryggen, og avhengig av hvor stiv man er kan den kjennes både fantastisk og forferdelig vond. Som oftest, i mitt tilfelle, var det ei merkelig blanding.

Universalstillinga. Foto: Simen Johnsen.

Jeg tror jeg har vært flink til å gi slipp på stress og spenning i år, på mange måter. Jeg har jobba hardt for å legge lista lavere, og selv om mye av jobben gjenstår har jeg klart å redusere en del av de negative holdningene jeg har gått og båret på. Men jeg er iallfall på vei et skritt i riktig retning. Jeg sitter her og savner yoga. Med langvarig sykdom som drøyde både lenge og vel før den ga seg, har det gått kraftig utover yogaen i 2010. Året før det trente jeg jevnt og gikk på åtteukerskurs, men det dabba litt av nå i 2010. Jeg har tenkt skulle-måtte-burde for mye, noe jeg burde slutte med (gi slipp på!), og iallfall ikke knytte til yogatreninga som jeg får så mye ut av.

Woulda-Coulda-Shoulda

All the Woulda-Coulda-Shouldas
Layin’ in the sun,
Talkin’ ‘bout the things
They woulda-coulda-shoulda done …
But those Woulda-Coulda-Shouldas
All ran away and hid
From one little Did.

–Shel Silverstein

Yogaen hjelper meg med å holde rygg- og nakkemuskler fra å bli for stive, men det er også et effektivt hjelpemiddel for å slappe av, fokusere på det viktigste og gi slipp på det irrelevante. Det hjelper meg å fokusere, både på skriving og stressreduksjon. I 2011 skal jeg la yogaen ta større plass i livet mitt.

*

Andre norske bloggere som er med på Reverb10 (alle kan bli med, bare hiv deg med, du også!):

Kaja Marie på Tekst og tanke.
Vibeke/Spindellett
Rannveig på Rullerusks rablerier
Karina på argh argh

Vet du om flere som er med? Er du med selv? Gi lyd fra deg, det er fint å lese hva andre skriver også

Underlig.

Dagens skriveoppgave fra reverb handler om undring. Den er skrevet av Jeff Davis, og lyder som følger:
Wonder. How did you cultivate a sense of wonder in your life this year?

Å kultivere undring. Når jeg hører sånne spørsmål tenker jeg umiddelbart på to ting. Jeg tenker på Jostein Gaarder og jeg tenker på meg selv da jeg var tretten. De to assosiasjonene er forøvrig nært fletta sammen i den grad at jeg nok ikke ville vært den jeg var da jeg var tretten om det ikke hadde vært for nettopp Jostein Gaarder. Iløpet av svært kort tid på slutten av barneskolen pløyde jeg igjennom alt jeg kom over av nevnte forfatter, som på den tiden var Kabalmysteriet (1990), Sofies verden (1991), Julemysteriet (1992), Bibbi Bokkens magiske bibliotek (1993, sammen med Klaus Hagerup) og I et speil, i en gåte (1993).

Om jeg husker riktig, var det Kabalmysteriet som starta det hele. Og for ei fantastisk bok! Jeg tror, når jeg ser på Gaarders forfatterskap i dag, at den sannsynligvis er det beste han har skrevet, rent skjønnlitterært. Her må det imidlertid nevnes at jeg ikke har lest boka siden jeg var tenåring, og at den selvsagt kan fortone seg annerledes om jeg leser den om igjen i dag.

Likevel må det sies at Kabalmysteriet henger sammen på en måte for eksempel Sofies verden ikke gjør (selv om sistnevnte er en glimrende introduksjon til filosofi og er full av interessante postmodernistiske trekk jeg nok vil kunne sette større pris på i voksen alder enn jeg gjorde da jeg var tolv). Kabalmysteriet med sine mange narrative nivå, historien inni historien inni historien, er godt strukturert og holder på leseren. Jeg husker at jeg som elleveåring opplevde stor mestringsfølelse når jeg holdt tråden gjennom hele narrativet. Det var spennende og det boblet over av idéer, litt surrealisme, magisk realisme og filosofiske tanker.

Jeg husker den gode leseropplevelsen, den følelsen jeg hadde av at hjernen min faktisk ble større; jeg tenkte nye tanker, jeg forsto mer og jeg ble klar over ting jeg aldri hadde tenkt over. Jeg sitter her nå og tenker at det er en herlig følelse, og den henger tett sammen med undring. Det var jo også budskapet Gaarder hadde og har. Når jeg seinere leste flere av bøkene hans fortona de seg veldig like, det skinner tydelig igjennom at han har hatt samme prosjekt i mange av dem, den samme normen går igjen: Du må undre deg over verden. Du må se på verden med nye øyne.

Som trettenåring, etter å ha lest Sofies verden i tillegg, var jeg oppslukt. Jeg hadde ei filosofisk hjemmeside (som jeg selv hadde skrevet i notepad med html) der jeg siterte Descartes og Sokrates og stilte de store spørsmålene. Hvem er jeg egentlig? Hva er meninga med livet? Som tretten-fjortenåring skreiv jeg til og med dikt om det, til mitt første tantebarn, Silje, som nå snart er konfirmant (!):

Til Silje

Det er så mye igjen å se
så mye for deg å oppdage
Du ser en gåte i skyggene
De er det gøy å jage

Alt blir for deg noe spennende
Noe nytt, noe rart, noe flott
Du har evnen til å se det enestående
Den skal du passe på godt

Når du med tiden blir større
og ikke på alt må glane
Så må du aldri glemme å spørre
– Ikke gjør verden til en vane!

Det er alltid noe å undre på
Du må bruke fantasien og hodet ditt
Først og fremst må du huske på
– Å aldri ta verden for gitt!

Entusiasmen var med andre ord stor! Så hva gjør jeg i dag for å opprettholde undringa over verden og hverdagen? Når jeg først skulle sette meg ned med denne skriveoppgaven ble jeg litt skuffa. Jeg tenkte at det var en oppgave som kunne vært tatt rett fra ei selvhjelpsbok og som ikke hadde så mye med meg å gjøre, at det kunne ha vært noe mer spennende. Rett etterpå ble jeg slått av hvor kynisk reaksjonen min var! Jeg tenkte på hvor stor verden kjentes da jeg var tretten og hvor godt det var. Jeg tenkte på den gode leseropplevelsen og jeg tenkte på hverdagen. Så satte jeg meg ned og så tilbake på 2010. Hva har jeg gjort som har holdt undringa i meg i live? Heldigvis kom jeg fram til at det i grunnen er ganske mye.

Jeg har gått inn for å lese mer, og har så langt lest sekstifire bøker i år. Jeg har for første gang på lenge virkelig kost meg med lesinga, tatt meg tida og funnet tilbake til den gode opplevelsen. I tillegg har jeg tatt valget om å studere fulltid i hele 2010 og det har gått bra. Jeg har fått til å legge lista lavere, senke kravene litt til meg selv, puste rolig. Når jeg tenker på den følelsen jeg en gang hadde av at hjernen min ble større mens jeg leste går tankene mine til studiene, og spesielt teorikurset jeg tok. Jeg tok ti studiepoeng i litteraturvitenskapelig teori i vår, og det var virkelig utfordrende. Det var et førsteårsemne, men det er kanskje noe av det mest spennende og givende jeg har gjort så langt i studiene, og jeg er så glad for at jeg tok det nå, etter fem år med studier bak meg og evnen til å få mye mer ut av det enn jeg ville ha gjort som helt fersk student. (Og mens vi er inne på både litteraturteori og undring dukker også Shklovsky opp i hodet mitt, med hans tanker om hvordan kunsten underliggjør og gir liv til tingene rundt oss.)

Jeg har trent yoga og forsøkt å senke skuldrene. Mens jeg lå der på yogamatta i universalstillinga en gang i vår, husker jeg at jeg undra meg over hvor mye spenning jeg egentlig hadde i kroppen, hvor stiv jeg var, hvordan musklene kjentes stramme og hvor deilig det var å kjenne noe av det slippe taket. Jeg har lært meg å sette av tid til meg selv, å bestemme meg for at nå, nå skal jeg trene yoga og ingenting annet skal forstyrre meg. Undring er nært knytta til glede for min del, og til å sette pris på det jeg har rundt meg. Det handler om å være tilstede, tror jeg. Å kunne si “Nå har jeg det godt”. Å legge merke til alt vi har rundt oss hver dag og forsøke å se det med nye øyne. Se meg bli entusiastisk! Om femten år sitter jeg kanskje og ser tilbake på den gangen jeg var seks og tyve og skreiv blogginnlegg om øyeblikket og undringa og tilstedeværelsen. Hvem vet.

Hva tror dere? Og hva undrer dere dere over?

Janusblikket.

Romerne hadde guder for nesten alle viktige objekter og aktiviteter. Når jeg nå sitter og tenker på dører jeg har åpnet og lukket er det naturlig å trekke fram Janus, guden som representerte nettopp det, han var døråpningenes og begynnelsens gud. Jeg ser for meg gjerdegrinder og porter, svingdører og elektriske skyvedører. Begynnelser. Avslutninger. Vi lukker dem og åpner dem, går igjennom dem og kommer til et annet sted, eller så går vi tilbake gjennom døra vi kom fra.

Coins of the Roman Republic in the British Museum: Rome 3891.

Janus har gitt navn til januar måned og blitt en representant for begynnelsen på det nye året. Han ble brukt på de tidlige romerske myntene (220 f. Kr.) og ble gjerne framstilt som en mann med ett hode, men to ansikter. Det ene så bakover og det andre så framover. Nettopp dette janusblikket skal jeg benytte meg av i desember i år. Det er nemlig det prosjektet #reverb10 handler om. Dette er et bloggeprosjekt som går ut på at man reflekterer rundt året som har gått og året som kommer, og skriver litt om dette hver dag. På nettsidene – www.reverb.com – legges det ut en skriveoppgave hver dag, og man kan melde seg på ei liste om man ønsker det sånn at man også får med seg andres refleksjoner. Noen av skriveoppgavene legges ut av kjente forfattere.

http://www.reverb.com/

I dag kommer oppgaven fra Gwen Bell, og lyder som følger:
Ett ord: Oppsummér året 2010 med ett ord. Forklar hvorfor du har valgt nettopp dette ordet. Se nå for deg at ett år har gått. Hvilket ord skulle du likt å oppsummere 2011 med?

Jeg måtte tenke meg godt om for å klare å svare på denne. Det var så mye jeg kunne ha valgt. Nyforelska, kreativitet, kommunikasjon eller mononukleose er for eksempel alle sammen ord som passer godt, men ingen av dem er dekkende. Ingen av dem sier alt. Det er så mye fint som har skjedd i år. Jeg har fått meg kjæreste og er ennå nyforelska, vi kommuniserer så bra, og jeg tror jeg har blitt flinkere på kommunikasjon i det hele og det store. Jeg har også brukt Twitter aktivt, og fått mye ut av den formen for kommunikasjon (Jeg har til og med blitt nominert til superheltinneprisen!).

Jeg har begynt å skrive regelmessig, mye jevnere enn jeg har gjort før. Endelig har den kreative skrivinga blitt ei rutine for meg! Jeg har ei flott lita skrivegruppe med mennesker jeg stoler på som leser og gir meg tilbakemelding og jeg er godt i gang med førsteutkastet på ei novellesamling. Jeg har fått publisert min første novelle og fått god tilbakemelding på den, både fra forlag og lesere.

I den siste tida har jeg aktivt brukt nettstedet 750 Words og skrevet tre sider om dagen i trettiåtte dager (!). Siden sommeren har jeg gradvis blitt frisk fra kyssesyka, mononukleosen som satt så godt i systemet. Det var så mange ord jeg kunne valgt! Selv om det ikke har vært lett bestandig, sitter jeg igjen med en følelse av at året har gått i en oppadstigende kurve Derfor bestemte jeg meg til slutt for ordet framgang.

Når jeg ser framover på 2011 er det med forventning og håp. Jeg håper jeg skal kunne få ferdig novellesamlinga mi. Jeg håper jeg skal få nok frilans til å klare meg økonomisk (jeg har nemlig sagt opp jobben min i bokhandelen (!) for å få tid og fleksibilitet til skriving, frilansing og studier). Jeg håper jeg skal få ferdig bachelorgraden min i allmenn litteraturvitenskap. Jeg håper jeg får fylt opp BSU-kontoen min i 2011 også.

Jeg håper jeg blir i bedre form. Jeg håper jeg klarer å jobbe av meg de åtte kiloene kyssesyka og selvmedlidenhet tok med seg i 2010. I bunn og grunn håper jeg at jeg skal kunne sitte her om et år og se tilbake på 2011 med samme følelse av framgang som jeg nå ser på 2010 med. Det er litt skummelt å ha så mye å håpe på, men veldig mye bedre enn alternativet, syns du ikke? Jeg har en fin og god følelse om at alle dørene står åpne foran meg. Gjør de ikke det, får jeg bare finne den rette nøkkelen.

Oppfordrer andre til å delta. Enten på bloggen din, i dagboka di, i tankene eller kanskje her i kommentarfeltet?