Hvor kommer det fra? Hva betyr det?

I 1942 holdt T. S. Eliot et foredrag med tittelen “The Music of Poetry”. Jeg har ikke hørt eller lest hele foredraget, men jeg har lest et utdrag, i An Introduction to Poetry (Kennedy/Gioia, 2005, 11th edition), ei bok jeg en gang hadde på pensum. Der snakka han om at all diktning begynner med ei jungeltromme, med rytmen.

Foredraget, slik jeg har forstått det, handler i hovedsak egentlig om bruk av ordlyd og rytme; om musikken i poesien og effekten dette har på oss. Eliot skriver:

“[the] obvious intention [...] is to produce the effect of a dream. It is not necessary, in order to enjoy the poem, to know what the dream means; but human beings have an unshakeable belief that dreams mean something: they used to believe—and many still believe—that dreams disclose the secrets of the future; the orthodox modern faith is that they reveal the secrets—or at least the more horrid secrets—of the past.”

Uten at jeg tror dikt har noen skjult drømmeaktig betydning som jeg aldri helt vil klare å forstå, er jeg likevel kjent for å lese litt vel mye inn i ordlyd (Vel, kjent for og kjent for, det trakk meg ned en karakter på en eksamen i moderne lyrikk en gang, men pytt).

Av og til tenker jeg at det er fordi jeg har bodd i Frankrike, der vi analyserte dikt helt ned til hver minste stavelse og tegna og streka med penner i alle slags farger for å markere sematiske felt (ord som tilhører samme innholdsgruppe, som f.eks døden, religion, planteriket, etc), pronomen, kontraster, repetisjon og diverse annet snacks.

Det Eliot skriver om denne drømmeaktige følelsen får meg til å tenke på hvordan et dikt kan treffe på en helt annen måte, hvis jeg hører det bli lest høyt, eller deklamerer det sakte for meg sjøl. (Samtidig kan det være vanskeligere å konsentrere seg om et dikt som blir lest høyt, fordi man ikke alltid får tid til å la orda synke inn, men det har mest med hvem som leser å gjøre, tempoet de leser i og slike ting.) Leser du sjøl, vil jeg anbefale at du sier diktet høyt for deg sjøl et par ganger og hører på ordlyden.

Det er for eksempel slående hvor mange klagende vokallyder det er i Paul Verlaine sitt dikt “Chanson d’automne” (Høstsang). Ordlyden speiler på mange måter “les sanglots longs”, de lange hulkene, i Verlaines dikt. Tematisk er det enkelt og nesten platt, sammenligninga mellom døden og høsten er velbrukt og kjent, og både rimmønsteret og oppbygninga er enkel. Likevel treffer diktet meg, kanskje nettopp fordi ordlyden understreker budskapet.

Her kan du høre diktet bli lest høyt. Sjøl om du ikke forstår fransk, vil jeg gjerne at du hører og tenker over hva lydene får deg til å tenke på. Lukk gjerne øynene mens du lytter:

I denne videoen er diktet passende nok lest med musikk i bakgrunnen. (Den første strofa ble forøvrig brukt i radiosendinger fra London, kort tid før D-dagen var i gang, for å informere motstandsbevegelsen i Normandie om det som var i ferd med å skje.) For de av dere som ikke skjønner fransk, har jeg lagt ved en oversettelse til engelsk, av Gertrude Hall (kilde):

CHANSON D’AUTOMNE

Leaf-strewing gales
Utter low wails
Like violins,–
Till on my soul
Their creeping dole
Stealthily wins….

Days long gone by!
In such hour, I,
Choking and pale,
Call you to mind,–
Then like the wind
Weep I and wail.

And, as by wind
Harsh and unkind,
Driven by grief,
Go I, here, there,
Recking not where,
Like the dead leaf.

Jeg snakka om ordlyd, og den er ikke i like stor grad tilstede i den engelske oversettelsen, mens bruken av vokallyder som speiler innholdet er gjennomgående (og planlagt fra poetens side, lærte vi i Frankrike) i originaldiktet. Jeg fant dessverre ikke en norsk oversettelse sånn umiddelbart på nett, men blir glad for tips, så legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet dersom du kjenner til gode norske oversettelser av Verlaine.

T. S. Eliot skriver om poesiens musikk og har sjøl skrevet flere dikt der det er tydelige motiver henta fra musikk. Også Verlaines “Chanson d’Automne” har ordet “sang” i tittelen. Lyrikken har jo sitt opphav i musikken: I antikken ble den framført akkopagnert av lyreinstrumentets strenger, og engelske sangtekster kalles fortsatt for lyrics.

Men fra fakta til fantasi: Koblinga Eliot gjør til drømmeverdenen er interessant. At vi vil at ting skal bety noe, at drømmer og bilder skal bety noe. Vi er tilbøyelige til å tillegge tilfeldigheter mening, og vi er drevet av et ønske om at verden skal gi mening. Spesielt det vi ikke forstår. Kanskje er det et slags drømmeaktig mysterium i et dikt ved første gangs lesning?

Ordlyden har sin gjenklang i oss, og får oss til å ville se nærmere på diktet? Jeg spekulerer bare, men sammenligninga er fin. Man kan våkne etter en uklar drøm og tenke “Hva betyr det? Hva ligger under? Hvorfor drømmer jeg dette?” Noe av det samme ligger kanskje bak ønsket om å forstå et dikt?

Eller hva tror dere?

Når vi snakker om høytlesning vil jeg avslutningsvis nevne at du kan høre Helge Torvund lese høyt fra sin nyeste diktsamling Alabama? på denne nettsiden.

Akupunktur, virker det?

Dette blogginnlegget er verken et forsvar for eller et angrep på akupunktur, men snarere et forsøk på å reflektere litt rundt mine egne erfaringer og tanker om artiklene jeg har lest, og et ønske om innspill fra andre.

En omfattende rapport i British Medical Journal har granska en mengde akupunkturstudier uten å finne noe konkret bevis for at akupunktur virker. Lommelegen skriver om rapporten, men understreker at omstendighetene rundt behandlingsmåten kan ha god effekt, selv om nålestikket i seg selv ikke gjør mer enn å midlertidig lindre. Slik jeg forstår det utsagnet, er det et som sier at placeboeffekten kan utløses av behandlingen og dermed skape bedring hos pasienten.

Samtidig skriver VG om at alternativ behandling blir stadig mer populært. De understreker imidlertid i en annen artikkel at det er bevist (i samme rapport som Lommelegen skriver om), at det ikke er så viktig hvor nålene settes for at smertelindring skal inntreffe. At både faktisk akupunktur og narreakupunktur har effekt på hodepine bør si noe om at det er sannsynlig at placeboeffekten er opphavet til de positive effektene, slik jeg forstår det.

Jeg er i utgangspunktet skeptisk til alternativ medisin som ikke har belegg i forskning. Tim Minchin sier det både humoristisk og godt i sitt beat-dikt, Storm:

«By definition», I begin
«Alternative Medicine», I continue
«Has either not been proved to work,
Or been proved not to work.
You know what they call “alternative medicine”
That’s been proved to work?
Medicine.»

Jeg har stor tro på forskning og skolemedisin. Jeg har aldri oppsøkt en ufaglært person for å få vedkommende til å stikke nåler i meg, men jeg har likevel blitt behandlet med akupunktur og gjort meg opp noen tanker om det. I 2006 låste nakken min seg, og fastlegen henviste meg til fysioterapeut. Mannen jeg endte med som fast behandler var både utdanna fysioterapeut, akupunktør og manuellterapeut. I ett år jobbet vi med trening (Redcord-slynge), og han knadde i tillegg på ømme muskler. Etterhvert og iløpet av det andre året med behandling gikk vi mer og mer over til akupunktur, mens jeg fortsatte treningen hjemme.

Jeg har ikke noe til overs for anekdotisk bevis for å vise at noe fungerer, og som jeg sier er dette ikke et forsvar for akupunktur. Jeg vil likevel fortelle litt om hvordan behandlinga fungerte for meg, slik at dere kan henge med på resonnementet mitt. Fysioterapeuten min stakk nåler inn i muskler som var svært stive. Nålene ble stående i muskelen i 10-15 minutter, og av og til satte han strøm i dem i tillegg. Det rykket gjerne tydelig i musklene, og det var svært smertefullt, men etterhvert avtok rykkingen, og etter behandlingen var jeg øm, men mykere i skuldrene, med mye større bevegelighet. Noen få ganger ble jeg svimmel eller trøtt etter timene.

Slik jeg fikk det forklart var hele denne prosessen med på å øke blodsirkulasjonen til de ømme musklene. Det å tvinge dem til bevegelse ved å sette strøm i dem, var med på å myke opp, på samme måte som massasje ville gjort, bare mer effektivt fordi strømmen gikk rett inn i den stive muskelen. Det virket logisk for meg, og jeg var svært overraska da jeg hørte ei radiosending der det ble sagt at det var bevist at akupunktur ikke fungerer.

Jeg er selvsagt fullstendig klar over at det kan være placeboeffekten som virket inn på situasjonen og gjorde at jeg hadde en positiv opplevelse av behandlinga. Jeg hadde allerede tiltro til behandleren etter ett år med trening som gradvis hadde gjort meg bedre. Det var en trygg situasjon og jeg stolte på ham som fagperson. Det er imidlertid et element som stadig dukker opp i hodet mitt når jeg forsøker å reflektere rundt akupunktur som behandling. Akupunktør er ingen beskytta tittel. Hvem som helst kan kalle seg akupunktør.

Det jeg lurer på er hvorvidt dette kan påvirke resultatene i slike studier. Jeg har hørt om akupunktører som setter nåler i føttene for å fikse mageproblemer, etc. I min behandling ble nålene satt lokalt i det området der jeg hadde stive muskler. Det virka som om behandleren min kombinerte sin kunnskap som fysioterapeut med det han hadde lært om akupunktur. Resonnementet om blodsirkulasjon og stive muskler ga mening for meg, på samme måte som man vet at det hjelper med å legge varme på stive muskler (og kulde på betente muskler).

Jeg skal ikke si at akupunktur fungerer i alle tilfeller bare fordi jeg opplevde det som effektivt. Jeg er svært åpen for at placeboeffekten kan ha gjort meg bedre, den skal absolutt ikke undervurderes. I så fall er det kanskje litt surt å ha betalt rundt 300 kroner per behandling, men i dag er jeg friskere og bedre i både nakke og rygg.

Dette blogginnlegget er snarere motivert av nysgjerrighet, og jeg vil gjerne høre andres tanker og meninger rundt behandlingsformen. Da mener jeg ikke at jeg ønsker et vell av kommentarer med anekdotisk bevis (det fungerte for meg!), men snarere fagfolks mening, og innspill fra de som har lest mer om forskningen på dette og kan bidra med sin kunnskap og sunne fornuft.

Underlig.

Dagens skriveoppgave fra reverb handler om undring. Den er skrevet av Jeff Davis, og lyder som følger:
Wonder. How did you cultivate a sense of wonder in your life this year?

Å kultivere undring. Når jeg hører sånne spørsmål tenker jeg umiddelbart på to ting. Jeg tenker på Jostein Gaarder og jeg tenker på meg selv da jeg var tretten. De to assosiasjonene er forøvrig nært fletta sammen i den grad at jeg nok ikke ville vært den jeg var da jeg var tretten om det ikke hadde vært for nettopp Jostein Gaarder. Iløpet av svært kort tid på slutten av barneskolen pløyde jeg igjennom alt jeg kom over av nevnte forfatter, som på den tiden var Kabalmysteriet (1990), Sofies verden (1991), Julemysteriet (1992), Bibbi Bokkens magiske bibliotek (1993, sammen med Klaus Hagerup) og I et speil, i en gåte (1993).

Om jeg husker riktig, var det Kabalmysteriet som starta det hele. Og for ei fantastisk bok! Jeg tror, når jeg ser på Gaarders forfatterskap i dag, at den sannsynligvis er det beste han har skrevet, rent skjønnlitterært. Her må det imidlertid nevnes at jeg ikke har lest boka siden jeg var tenåring, og at den selvsagt kan fortone seg annerledes om jeg leser den om igjen i dag.

Likevel må det sies at Kabalmysteriet henger sammen på en måte for eksempel Sofies verden ikke gjør (selv om sistnevnte er en glimrende introduksjon til filosofi og er full av interessante postmodernistiske trekk jeg nok vil kunne sette større pris på i voksen alder enn jeg gjorde da jeg var tolv). Kabalmysteriet med sine mange narrative nivå, historien inni historien inni historien, er godt strukturert og holder på leseren. Jeg husker at jeg som elleveåring opplevde stor mestringsfølelse når jeg holdt tråden gjennom hele narrativet. Det var spennende og det boblet over av idéer, litt surrealisme, magisk realisme og filosofiske tanker.

Jeg husker den gode leseropplevelsen, den følelsen jeg hadde av at hjernen min faktisk ble større; jeg tenkte nye tanker, jeg forsto mer og jeg ble klar over ting jeg aldri hadde tenkt over. Jeg sitter her nå og tenker at det er en herlig følelse, og den henger tett sammen med undring. Det var jo også budskapet Gaarder hadde og har. Når jeg seinere leste flere av bøkene hans fortona de seg veldig like, det skinner tydelig igjennom at han har hatt samme prosjekt i mange av dem, den samme normen går igjen: Du må undre deg over verden. Du må se på verden med nye øyne.

Som trettenåring, etter å ha lest Sofies verden i tillegg, var jeg oppslukt. Jeg hadde ei filosofisk hjemmeside (som jeg selv hadde skrevet i notepad med html) der jeg siterte Descartes og Sokrates og stilte de store spørsmålene. Hvem er jeg egentlig? Hva er meninga med livet? Som tretten-fjortenåring skreiv jeg til og med dikt om det, til mitt første tantebarn, Silje, som nå snart er konfirmant (!):

Til Silje

Det er så mye igjen å se
så mye for deg å oppdage
Du ser en gåte i skyggene
De er det gøy å jage

Alt blir for deg noe spennende
Noe nytt, noe rart, noe flott
Du har evnen til å se det enestående
Den skal du passe på godt

Når du med tiden blir større
og ikke på alt må glane
Så må du aldri glemme å spørre
– Ikke gjør verden til en vane!

Det er alltid noe å undre på
Du må bruke fantasien og hodet ditt
Først og fremst må du huske på
– Å aldri ta verden for gitt!

Entusiasmen var med andre ord stor! Så hva gjør jeg i dag for å opprettholde undringa over verden og hverdagen? Når jeg først skulle sette meg ned med denne skriveoppgaven ble jeg litt skuffa. Jeg tenkte at det var en oppgave som kunne vært tatt rett fra ei selvhjelpsbok og som ikke hadde så mye med meg å gjøre, at det kunne ha vært noe mer spennende. Rett etterpå ble jeg slått av hvor kynisk reaksjonen min var! Jeg tenkte på hvor stor verden kjentes da jeg var tretten og hvor godt det var. Jeg tenkte på den gode leseropplevelsen og jeg tenkte på hverdagen. Så satte jeg meg ned og så tilbake på 2010. Hva har jeg gjort som har holdt undringa i meg i live? Heldigvis kom jeg fram til at det i grunnen er ganske mye.

Jeg har gått inn for å lese mer, og har så langt lest sekstifire bøker i år. Jeg har for første gang på lenge virkelig kost meg med lesinga, tatt meg tida og funnet tilbake til den gode opplevelsen. I tillegg har jeg tatt valget om å studere fulltid i hele 2010 og det har gått bra. Jeg har fått til å legge lista lavere, senke kravene litt til meg selv, puste rolig. Når jeg tenker på den følelsen jeg en gang hadde av at hjernen min ble større mens jeg leste går tankene mine til studiene, og spesielt teorikurset jeg tok. Jeg tok ti studiepoeng i litteraturvitenskapelig teori i vår, og det var virkelig utfordrende. Det var et førsteårsemne, men det er kanskje noe av det mest spennende og givende jeg har gjort så langt i studiene, og jeg er så glad for at jeg tok det nå, etter fem år med studier bak meg og evnen til å få mye mer ut av det enn jeg ville ha gjort som helt fersk student. (Og mens vi er inne på både litteraturteori og undring dukker også Shklovsky opp i hodet mitt, med hans tanker om hvordan kunsten underliggjør og gir liv til tingene rundt oss.)

Jeg har trent yoga og forsøkt å senke skuldrene. Mens jeg lå der på yogamatta i universalstillinga en gang i vår, husker jeg at jeg undra meg over hvor mye spenning jeg egentlig hadde i kroppen, hvor stiv jeg var, hvordan musklene kjentes stramme og hvor deilig det var å kjenne noe av det slippe taket. Jeg har lært meg å sette av tid til meg selv, å bestemme meg for at nå, nå skal jeg trene yoga og ingenting annet skal forstyrre meg. Undring er nært knytta til glede for min del, og til å sette pris på det jeg har rundt meg. Det handler om å være tilstede, tror jeg. Å kunne si “Nå har jeg det godt”. Å legge merke til alt vi har rundt oss hver dag og forsøke å se det med nye øyne. Se meg bli entusiastisk! Om femten år sitter jeg kanskje og ser tilbake på den gangen jeg var seks og tyve og skreiv blogginnlegg om øyeblikket og undringa og tilstedeværelsen. Hvem vet.

Hva tror dere? Og hva undrer dere dere over?