Kategoriarkiv: tull og tøv

by

Søkeordas søkte logikk

I all verden, tenker jeg, når jeg sjekker Google Analytics og treffene på bloggen. Der suste plutselig besøkstallene i været! Har folk blitt veldig interesserte i litteratur nå, plutselig?

Neida, det er ikke en blomstrende interesse for Ordkalotten som er skyld i lesertallene! Frank Kjosås (som jeg har blogga om et par ganger før), har bare vært på Beat for Beat igjen. Jeg så ham i ei teateroppsetning av Peter Pan i 2008, og har latt meg imponere av sangstemmen hans opp til flere ganger.

Jeg vet fortsatt ikke om han er singel, eller om han er homo, slik dere som søker lurer på. Men synge kan han!


Større bilde ser du ved å klikke her.

by

Om å male seg inn i et hjørne

Noen observasjoner:

  • Når man har malt seg inn i et hjørne er man som regel ferdig med mesteparten av malinga.
  • Fra hjørnet har man god oversikt over det man har gjort og ikke gjort.
  • Enten venter man, eller så lar man seg farge av arbeidet.
  • Et tredje alternativ er å få satt igang en redningsoperasjon utenfra.
  • Eventuelt kan man la være å male hjørnet og sette noe foran, men dette vil sannsynligvis bli avslørt før eller seinere.
by

Hipp som happ?

Tid for tirsdagsdikt! Denne gangen er det litt tøys og moro fra Herman Wildenvey (1885-1959) som står for tur:

Anekdote

En snekker og nok en snekker
satt på stillaset og spaset.
Da er det en planke knekker
og vipper dem vekk fra stillaset.

Og A hugg seg fast med sin hammer,
men B la beslag på hans legge,
og en vill og evindelig jammer
steg opp mot det blå fra dem begge.

Og hvinet ble verre og verre,
og folk fulgte med dem i jammer’n.
Slipp, hylte hammerens herre,
slipp, ellers slår jeg med hammer’n.

De hang der, gud bedre, og spaset
for mengdens beundrende blikke.
Men så ble det stilt på stilaset,
og plutselig hang de der ikke.

Men om det var ham som hang fast,
som skal legges til last,
eller ham som sa slipp, som slapp,
det blir hipp som happ.

Og dette vil ergre de store,
men enkelte små vil det more.

Diktet er hentet fra boka Herman Wildenvey og Hans Normann Dahl, Andresen & Butenschøn AS, 2002. Den tilhører Kunstgleder-serien og er redigert av Ragnhild Hjorth. Her hos Nasjonalbiblioteket kan du lese digitaliserte bøker av Wildenvey gratis.

by

Be glad your nose is on your face not pasted on some other place…

Jeg er på ferie denne uka, så noen lange refleksjoner blir det ikke akkurat nå, men jeg tenkte jeg skulle legge ut et tirsdagsdikt sånn i farta:

Be Glad Your Nose is on Your Face

Be glad your nose is on your face,
not pasted on some other place,
for if it were where it is not,
you might dislike your nose a lot.

Imagine if your precious nose
were sandwiched in between your toes,
that clearly would not be a treat,
for you’d be forced to smell your feet.

Your nose would be a source of dread
were it attached atop your head,
it soon would drive you to despair,
forever tickled by your hair.

Within your ear, your nose would be
an absolute catastrophe,
for when you were obliged to sneeze,
your brain would rattle from the breeze.

Your nose, instead, through thick and thin,
remains between your eyes and chin,
not pasted on some other place–
be glad your nose is on your face!

Diktet er skrevet av Jack Prelutsky.

by

Twitters råd mot en dårlig dag.

Jeg spurte mine følgere på Twitter om hva de gjør når de har en dårlig dag. Rådene var mange og kreative, og jeg tar intet ansvar for eventuelle konsekvenser hvis du velger å følge dem. Her er et lite utvalg av ting som får folk til å føle seg bedre når de har stått opp med feil fot:

  • Sjokolade
  • Ødelegge noen andres dag
  • Gjøre noen andres dag bedre
  • Drikke seg full (Av alt som ikke hjelper er konjakk det beste, hevder noen…)
  • Legge seg under dyna med musikk
  • Se på Fleksnes, Friends eller en god film
  • Kjøpe bøker
  • Pynte seg
  • Te
  • Nyte at du føler deg ille, da blir dagen bedre
  • Være slem på fest
  • God kaffe
  • Høre på gladmusikk
  • Italiensk pizza og Solo-brus
  • Lakris
  • Terry Pratchett

Om noe av det virker er ikke opp til meg å bestemme (selv om jeg holder en knapp på te og bokinnkjøp)… Så vet du det, kjære bloggleser! Men hva er dine råd for regnværsdager?

by

Briller, en hyllest

Til alle dere som har søkt på briller og endt opp her hos meg. Det er på tide å gjøre noe med den klare brillemangelen denne bloggen så lenge har vært prega av. For hvorfor i all verden skal det ikke stå noe vettig om briller her? Det er rett og slett en skam!

Disse innramma glassa med styrke i er nemlig noe jeg har et langt og varig forhold til. Jeg har sett verden med nye briller nesten en gang i året siden jeg var ni. Mitt perspektiv på tilværelsen blir stadig dårligere og svakere, og da er de der, brillene, og sørger for at jeg fungerer som et normalt menneske. Uten dem ville jeg famla rundt i blinde.

Og hvem sier at briller er så ille? Det er da ikke noe galt i å være brilleslange, skal man tro Knutsen og Ludvigsen (Spotify, Wimp)! Det er da mye bedre enn å være en grå og vanlig filleslange? Eller en vissen slapp persilleslange? Nei, man må si seg enig: Vi briljerer mye mer, vi brilleslanger. Dorothy Parkers påstand – Men seldom make passes. / At girls who wear glasses – er vel forlengst forelda i vår moderne tid, der det er blitt så trendy at folk til og med bruker glass uten styrke!

Ikke bare gjør de meg klarsynt, men brillene er også ei kilde til stor underholdning for mine medmennesker! En kjæreste jeg en gang hadde likte å gjemme brillene mine etter jeg hadde sovna, for så å se meg famle rundt om morran mens han nynna themesangen til Batman (siden jeg var “blind as a bat“). Selv liker jeg å låne bort brillene mine som partytriks litt utpå kvelden, spesielt etter et par glass vin, men Tim bidrar her med noen forhåndsregler for de mindre bebrillede individer: “Aldri aldri aldri aldri prøv å bare ‘ta’ brillene av noen som bruker dem. Selv om du er full og har det gøy.”

Men det blir mye gøy av dette nødvendige tilbehøret for oss svaksynte og halvblinde. også for oss som er fullstendig avhengige av dem. På nittitallet, da jeg hadde store, gulaktige tantebriller, husker jeg godt hvordan det å vippe brilleglassa ned i kinnet til en grufull grimase var nok til å få enkelte av gutta i klassen til å le seg fillete.[1] Åja, den bebrillede er garantert oppmerksomhet så det holder!

Brilletriks er nok likevel ikke noe å gjøre seg kjent på, men skulle man være så heldige/uheldige (stryk det som ikke passer) å oppnå kjendisstatus, kan jo solbriller være en nødvendighet. Fred Allen sa iallfall at “En kjendis er en person som strever hardt for å bli kjent, for deretter å gå med solbriller for ikke å bli gjenkjent.”

Solbriller kan man jo finne på å bruke en formue på, men selv foretrekker jeg, i likhet med ZZ Top, cheap sunglasses (Spotify, Wimp). De gjør nytta de også. Tror mine kostet 29,50 på en bensinstasjon en påske for ørt-og-førti år siden. Jeg har flere par, men ingen ekstremt dyre. Et av dem var knæsj rosa, firkanta og med bling rundt kanten, men de har jeg gitt bort etter å ha blitt ledd kraftig og betraktelig ut av omverdenen. Men solbriller er viktig, uansett fasong. De beskytter øya mot sola, og de er gode å ha. Sjøl sleit jeg lenge med kraftige hodepiner og lysømfintlighet og tusla dermed rundt inne i leiligheta mi med solbriller på som en annen eksentrisk eremitt, men det hjalp massevis. Fineste solbrillene.

For de som gjerne bruker linser, kan det være godt å ta en pause av og til. Plukk av deg disse slimete fremmedlegemene (pass på at du har lokalisert brillene først) og unn deg en Brilledag! Du vet du har godt av det. De som vanligvis sminker seg, kan avstå fra dette på brilledagen med hell. Har du hatt ølbriller kvelden før kan det være ekstra godt å hvile øynene på noe mer behagelig og tenke fremover.

Og mens vi tenker fremover… Joda, det hadde vært fint å ikke være fullstendig avhengig av briller. Jeg har -6,75 i styrke på begge øynene pluss dårlig samsyn og prismer i glassene. Legger jeg fra meg brillene uten å tenke over hvor, finner jeg dem ikke igjen aleine. Jeg kan ikke gå på butikken, jeg kan ikke se på TV, jeg kan ikke lese. Jeg kan knapt sminke meg uten briller, og det er med fare for å sniffe en solid dose øyenskygge. Hadde jeg levd i middelalderen ville jeg vært sosialt handicappa. Det gjør jeg heldigvis ikke. jeg er glad i brillene mine, jeg. Og så får man prise seg lykkelig over at man i det minste ser både vakker og ekstra belest ut i dem![2]

Ja, en gang, kanskje, når synet stabiliserer seg, skal jeg våge meg på en laseroperasjon. Betryggende er det likevel å vite at jeg alltid vil være avhengig av briller, på grunn av samsyn og hornhinner. Men jeg vil kunne finne dem igjen hvis jeg tar dem av, jeg vil kunne se hva som skjer hvis noen snapper dem fra meg på fest (jmf. Tims klok-av-skade-oppfordring), jeg vil kunne gå uten dem på trening. Om jeg vil, kan jeg til og med gjøre som Haldis Moren og Tarjej Vesaas og sette brillene på min (hypotetiske[3] katt:

”Eg sette brillene på min katt, san,
for at eg betre skulle kjenne’n att, san.
Men katten sa at det er reint umogleg
Å bruke briller på musejakt.”

Selv på katta ville jeg finne brillene. Det vil bli mye lettere. Men jeg er litt glad for at jeg fortsatt vil trenge lese- og kjørebriller. Jeg ville nok ærlig talt savna dem litt hvis jeg ikke hadde trengt dem i det hele tatt lenger.

—
1. At jeg i tillegg var velsignet med en regulering som fikk meg til å ligne Jernkjeven var nok bare en bonus.

2. Jeg har ikke Dorothy Parkers problem, for å si det sånn, og tantebrillene er erstatta med nette intellektuelle rammer.

3. Veldig hypotetiske. Jeg er dessverre allergisk :(

(Takk for kreative og fine innspill fra alle dere brillefine mennesker på Twitter: Dere og dere, blant anna)