Av alle merkelige drømmer…

Det står en sofa i hagen, på platten ved siden av solstolene. De solstolene skulle egentlig vært tatt inn, det ligger et lett lag av gule og oransje bjørkeblader rundt omkring stolbeina, klistra til det mørke underlaget av tre. Det ser ut som om noen har latt kreativiteta ta overhand og laga meg en liten kollasj, der ute utenfor kjøkkenvinduet.

Litt sand har blåst inn blant løvet, og sammen med ei regntung natt har sandstøvet skyggelagt bjørkebladene på platten. Det er høst nå og rått i lufta. Fuktig og tungt. Nettene har med seg kraftig vind og regn når de kommer og det blåser og knirker i veggene når man nesten våkner midt i en drøm.

Men nå står det altså en sofa der ute. I flere deler, vilkårlig plassert. Den er egentlig rustrød og ser ut som den kan ha vært henta fra ei studentleilighet på søttitallet, men regnet har gjort den klare fargen gråere og mørkere. Den har bøyleføtter i lyst tre, enkelt og greit og helt tydelig fabrikkprodusert.

Det er noe med fargen og omgivelsene som gjør at jeg slett ikke lurer på hvorfor den er der. Istedet blir jeg stående ved kjøkkenvinduet, med kaffekoppen i handa, og bare se. Stillbildet sender levende scener gjennom hodet mitt, ting jeg ikke var klar over at lå lagra i hukommelsen.

Det lukter gammelt og sterilt og korridoren har en skitten, mosegrønn farge. Jeg har på meg hvite sheroks og en rosa regnjakke, og det er så langt, så langt opp til pappa, der oppe, et sted over de blå og hvite seilerstøvlene han har på. Men han holder meg i handa. I hodet mitt ser han ut som gummimannen fra de Fantastiske Fire, som om det ikke skulle gå an å ha så lange armer.

Jeg strekker armen i været, opp over hodet for å nå opp til handa hans. Han har en grønn regnjakke på, og brune cordfløyelsbukser. Og han snakker med pappastemmen, forklarer et eller annet. Vi skal på besøk. Men hvem kan bo her, gå gjennom denne triste gangen hver dag? Vi går rundt et hjørne, og i enden av korridoren er det et stort, rektangulært vindu, høyt der oppe, der sola strømmer inn. Jeg ser oss i silhuett, en høy tynn mann, nesten en strekfigur, med én veldig lang arm som strekker seg ned til ei lita jente, toppen to år, som stabber avgårde ved siden av ham og ser oppover mot ham, på skrå.

Jeg vet ikke om jeg husker en opplevelse, eller et bilde fra et gammelt fotoalbum. Vi går inn ei dør, og står foran ei seng. Jeg ser det hele som ei av disse perspektivtegningene vi lærte å tegne på barneskolen i forminga. Alle linjene leder mot midten. Senga blir smalere og smalere. Dynetrekket er hvitt, men med store rustrøde og brune blomster på seg, samme fargen som sofaen der ute, og i enden, i midten av tegninga ser jeg et lite, rynkete ansikt.

Jeg blunker litt og rister på skuldrene. Hvorfor i himmelens navn står det en sofa på platten min?! Hvordan kom den dit? Den ser ut som noe Fretex ville takka nei til, og står der, i flere deler utover platten, som om den har blitt slengt ned fra skyene, som et annet utenomjordisk vesen. Dette er for absurd. Det må jo være en drøm. Og høstvinden rusker i veggene, får persiennene til å knirke lett. Det sukker tungt i huset, og jeg snur meg i senga, trekker knærne opp mot magen og sovner igjen.

Reklamer

4 tanker om “Av alle merkelige drømmer…

  1. >Veldig bra, Ida! Slike tekster liker jeg – du tar et godt, troverdig grep om detaljene og etter min mening gir det teksten større "legitimitet" (hvis det er et brukbart ord?). Drømmen/minnebildene har en melankolsk grunnstemme som er betagende, og jeg liker at den ikke ender i et svar/forklaring, annet enn å lede tankene inn på savn/lengsel, kanskje? Skriv mer, Ida!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s