Hva er du redd for?

Har du ligget våken med pulsen som en hammer mot tinningen? Hender det at angsten, dette snikende dyret, fanger deg? Du hører det ikke, men følelsen inni deg er plutselig metall som gnisser mot stein, isopor mot et vindu, skarpe negler som trekkes ned ei tavle. Krittstøv i lufta, et slips som strammes akkurat litt for stramt rundt halsen og ei tung lukt av ammoniakk. Det trommer mot ribbeina fra innsida når krypdyret nærmer seg, som fingre i en utålmodig dans over bordplata. Det knurrer gutturalt bak gardinene, volumet øker til det dirrer i ryggraden. Dette rovdyret lammer deg, som om det å stå helt, helt stille vil få det til å gå sin vei.

Husker du disse spøkelseshistoriene fra barndommen? De blei gjerne fortalt i skogen, på telttur, eller på hemsen i en knirkende gammel hytte, i lyset fra ei lommelykt. Den underjordiske som med sin klagende sang forhekser menn til å bli stående i snefokket til de fryser ihjel; mannen som blir tatt så godt imot av det gamle ekteparet i hytta, får god servering, husly for natta, ei seng å sove i, men når dagslyset kommer er huset ei støvdekt rønne, senga en grop i jorda og han hoster aske… Man kan bli mørkeredd av mindre. Det suser i trærne, regnet slår mot teltet. Du ser en skygge bevege seg der ute. Kanskje det knekker i noen kvister. Du må trekke etter pusten, dype og ujevne åndedrag, og magen slår krøll på seg. Kanskje det er den følelsen du noen ganger kjenner på, når du er ute og går i skogen, i høstmørket?



Du er jo voksen nå, det er klart du ikke er redd for mørket. Du vet det er irrasjonelt, og når du tenker deg om, er det vel egentlig ganske godt å gå her, i den dunkle høstskumringa? Men det skal ikke så mye til før mørket går fra å være en lun og omsluttende venn til noe fremmed og stort, noe som får dype strenger i mellomgolvet til å vibrere. Du kjenner det i ryggraden, du får lett gåsehud. Lydene får ei anna kvalitet. Det er ikke lenger ro over vinden, den er med ett gått fra å være et trygt sus, et behagelig blaff, til å bli tusen stemmer som hvisker. Du vet det er folk i nærheten, du kan se lysene fra vinduer et stykke unna, men nå skinner de kjølig, nesten truende: Vi ser deg. Du ser ikke oss, men vi ser deg, der ute. Skyggene blir lengre. Det dunkle gjenskinnet fra snø som kan ha falt er ingen trygghet.

Det er noe med å se det kjente, det allminnelige, i et helt anna lys. Ei porselensdukke kan gå fra vakker til uhyggelig med bare et lett penselstrøk, kanskje drypper det blod fra øyekroken hennes, kanskje øynene er for sorte og gjennomtrengende. Bevegde hun på seg der, ytterst i sidesynet ditt, da du snudde deg vekk? Det hektiske kjøpesenteret som vanligvis er fullt av mennesker, blir skremmende stille når det er folketomt. Hver eneste lyd blir sterkere, mens du går der forbi frysediskene, gjennom tørrmathyllene. Det er ingen her. Det er ingen her. Eller, vent nå litt. Er det det? Hørte du fottrinn, eller var det bare ekkoet av dine egne skritt? Hvem andre skulle være her? Du vet du var den siste som gikk fra garderoben. Det var en bevegelse der borte, nå er du skråsikker. Frykten griper tak i deg. Det er helt irrasjonelt.

Noe så allminnelig som knapper kan gjøres skummelt i den rette konteksten, noe Neil Gaiman uttrykker så mye bedre enn meg i sin video laget i forbindelse med filmatiseringa av boka Coraline:

Eller er du kanskje en av de som kan sitte i den trygge sofakroken, lamma av den snikende følelsen av at noe er galt. Kanskje må du ringe noen, sette på noe behagelig musikk, skru på alle lys, ett for ett. Tenk om han forlater meg… Hvorfor sa jeg egentlig det? Hva betydde det blikket hun ga meg? Går det bra med bestemor? Og denne feberen far har gått med så lenge, er det virkelig bare stressrelatert? Hun sier hun er på bedringens vei, den nære venninna som er på sykehuset, men… tenk om. Tenk om! Enn hvis! Kanskje! Hva om! Og hodet ditt griper tak i hverdagen og lager vrengbilder av ei framtid du frykter. På samme måte som barndommens spøkelseshistorier fjetra oss i soveposene, blir vi hjemsøkt av våre egne selvskapte gjenferd i voksen alder.

Herregud, for ei kapasitet den hjernen vår har! Jeg slutter aldri å forbause meg over det. For ei spenning vi lager oss i hverdagen! Jeg ville ikke vært den foruten. Lev og kjenn på frykten. Gå turer i mørket. Slik er den, der kommer den fra. Observer angstdyret, notér deg når det står opp, når det legger seg, hva det spiser, hva det lever av. Du har skapt denne voldsomme følelsen i deg selv, som en masochistisk gud. Den er ditt dyr. Tem den og ta glede i den.

Som vanlig har andre sagt det bedre enn meg, her formulert av Herta Müller:

Den som ikke føler angst, mangler noe som ingen kan være foruten: fantasi.

Reklamer

9 tanker om “Hva er du redd for?

  1. >fint å få bekrefta at jeg har fantasi, jaffal. og nå fikk jeg skikkelig lyst til å se are you afraid of the dark og/eller coraline (i 3D, som jeg aldri fikk sett p kino i år dammit). og så ble jeg nesten litt høstredd, selv om det ennå er lyst ut og jeg sitter på rommet mitt på … grønland, liksom.

  2. >Herlig!Med ei innledning som skremmer deg skikkelig, omtrent som anslaget i en spennende thriller, får denne teksten hårene til å reise seg både her og både der ;-)Coraline var forresten en utrolig bra film; har dessverre ennå ikke fått lest boka, men Gaiman har jeg veldig lyst til å lese! Dessverre kommer han i så fall til et hus der det ligger stabler av andre kvalitetsbøker som skal leses først – etter tur … huff … lesing kan faktisk være ei påkjenning for en kar med "Maur i rompa" (se under). Men for meg er likevel tanken på alle gode bøker jeg skal lese en gang i framtiden, nok til å gi livet mening 🙂 … og da er det tid for Maurdans: Maur i rumpa (Tekst: John Arne Øygarden-Gundersen)En dag som jeg tittet på armen mintenkte jeg at kroppen er en maskinJeg bare skrur den på,så kan jeg vifte med tærnesom en apekatt kan jeg klatre i trærnerefr 1:Maur i rumpa, 3, 2, 1Ett skritt tilbake og rist på et benMaur i runpa, 7, 8, 9Klapp, klapp, tramp, så er du på glidMaur i rumpa, 1, 2, 3Klarer du splitthopp, er du helt med.C_E

  3. >Flott skrevet. Og et godt tips du kommer med til slutt; tem det og nyt det. Jeg var hysterisk mørkeredd til langt oppi universitetstiden. En natt glapp plutselig mørkeredsla og jeg fikk en aha opplevelse av hvordan det er når skogen er bare skog. Så annerledes verden var! Så jeg begynte å trene og trene og trene. Gikk litt lenger i mørket hver dag, og holdt meg der til jeg kunne kjenne at verden ikke var annerledes fordi om den var mørk. Og jammen virket det! Etter en stund begynte jeg å trives ute i skogen om natta, eller som den siste som la seg på kvelden. Alt var så rolig og lunt, da. Når jeg så begynte å bruke fantasien til noe annet, ble livet utrolig lettere å leve :-)Du beskriver mørkeredsla godt!

  4. >Kari sa noe over her som jeg har erfart selv, og heldigvis forsvant min mørkeredsel veldig tidlig – jeg brukte som 5-6 åring å være med på kveldsstellet i fjøset (kyr) til tante/onkel, som bodde 7-800 m fra oss. En skummel, mørk bjørkeskog lå mellom husene våre. Min strategi på den tiden, var å springe alt jeg orket gjennom denne skogen (jeg var ikke sprinter, da heller), og det tok vel et par minutt. Men etter et år med høy puls og redsel for "noe", begynte jeg å tvinge meg selv til å gå langsommere; samtidig som jeg telte inni meg. Jo lenger jeg klarte å telle, mens jeg gikk i skogen, desto mer kunne jeg rose meg selv etterpå. Og etter som uker, måneder og år gikk, begynte jeg å kikke meg rundt i mørket, og se at mørket ikke bare var svart og skummelt. Det hadde nyanser, det var måneskinn, nordlys og deilig vindsus i løvet. Og en og annen katt, hund og elg – men oppdaga fort at disse skapningene var mer redd for meg enn jeg for dem. Så nå er natten min beste tid, rent bortsett fra at jeg nok er A-menneske av legning. Men nå har jeg tenkt å komme ut av skapet: Ja, jeg er A-menneske! Og hva så? ;-))CosmoEgil

  5. >Tusen takk for fine kommentarer!Jeg sprang også. En kort bit uten gatelys, kanskje hundre meter, ikke mer. Det var mørkt og dunkelt, og nordlyset som ofte blafret over gjorde det ikke bedre. Jeg hadde nemlig sett en film, der en gammel mann som skulle dø ble hentet av dødsvogna, og den vogna red over himmelen med nordlyset etter seg. Tror det var en Disneyproduksjon 😀 Satte varige spor…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s