En liten tekst om mobbing

I dag, inspirert av ett av virrvarrs mange gode blogginnlegg og av A Curly Lifes mobbebokprosjekt. En liten tekst om mobbing:

Husker dere det?

Husker dere den formiddagen? Dere ville bare være hjelpsomme. Hun gikk i klassen, men sto aleine der oppe ved kanten av skolegården, det var jo egentlig helt tragisk. Ikke det at hun hadde fått være med å hoppe strikk, da. Men hva gjorde hun egentlig der oppe, gående i sirkler over viftelufta som kom opp fra den lille firkanten bak gymsalen? Snakker om taper.

Hun hadde på seg en stor, lilla flisjakke som det sikkert var plass til tre av henne i. Og herregud, de brillene, hun så ut som ei gammel tante i dem. Hadde ingen fortalt henne at hun burde få seg nye? De hadde et lett gult gjenskinn i glassene og ble mørke når det var sol ute, til og med om vinteren. Hva var poenget med det liksom? Visste hun hvor dumt det så ut? Visste hun at reguleringen som glinsa når hun snakka fikk henne til å se ut som Jernkjeven i Bond? I timen, når hun var trøtt og gjespa, kunne man se de hvitgule små strikkene som gikk fra en krok oppe i munnen til en krok nede i munnen. De glinsa av spytt. Hun kunne vel bare ha bedt om plate? Det var jo så mange som hadde det istedet for regulering.

Og så kunne hun ikke si S ordentlig. S’en fisla seg ut av munnen hennes og fikk alt hun sa til å høres mer snusfornuftig ut, mindre kult. Og hun snakka jo masse. Hun burde lære seg å ta ned hånda, ikke være så jævla bedreviter. Og for en motesans, hun måtte jo skjønne at hun burde få seg en ny jakke? Det var ikke rart at ingen av guttene likte henne, det var ikke rart at de syntes hun var stygg. Ole ville ikke en gang spørre henne for en femtilapp, ikke på kødd en gang. Men hvis hun bare hadde fått seg litt finere klær, kanskje? Og kutta ut den reguleringa, helt klart. Lært seg å snakke ordentlig. Interessere seg for musikk. Tenk at yndlingsgruppa hennes var Gitarkameratene – det var det hun hadde skrevet på vennesidene i skoledagboka til Katrine iallfall. Men Katrine hadde angra seg og revet den ut, skulle aldri latt henne skrive i den i utgangspunktet.

Dere ville jo bare hjelpe henne. Hun måtte jo få vite det, noen måtte fortelle henne det. Da kunne hun jo endre på det, sånn at folk kunne like henne. Sånn at det gikk an å invitere henne i de store klassebursdagene. «Herregud, du har jo brunost på maten hver bidige dag – du skjønner vel at ingen vil være venner med noen som er så kjedelig? Kan du ikke være litt mer kreativ?»

Husker dere det? Husker dere den formiddagen? Jeg vet det var godt ment, på et vis. Hva tenkte dere? Jeg kan ikke fortelle dere hva hun tenkte. Men jeg vet at hun ble paff. Så paff at hun ble rett og slett bare stående og høre på.

Dere fortalte henne hva som var galt med henne. Husker dere det?

Hun kommer aldri til å glemme det.

 

Publisert i Fordi jeg fortjener det?, Humanist forlag, 2010. Redigert av Kristin Oudmayer.
Advertisements

7 thoughts on “En liten tekst om mobbing

  1. >Nå fikk jeg flashback til den gangen jeg gikk i syvende og tre av jentene i klassen kom og fortalte at de hadde en overraskelse til meg – de hadde nemlig gått sammen og funnet ut at jeg sårt trengte en makeover, og at de hadde SÅ mange gode idéer om hvordan jeg burde fornye meg. "Det er jo bare til ditt eget beste, du burde være takknemlig" er en setning som den dag i dag gir meg frysninger. Jeg velger å tro at de bare var korttenkte trettenåringer som ikke visste bedre, men jeg kommer aldri til å glemme den følelsen det ga meg å vite at folk hadde sittet sammen og diskutert meg og alle mine "shortcomings" og hva jeg burde gjøre for å se bra ut.

  2. >Ja, jeg leste innlegget som kom etterpå også, og synes det var veldig flott skrevet. Du skriver så fint om mange av de følelsene man ofte sliter med i etterkant av å ha vært mobbet eller utfrosset, og du setter fingeren veldig tydelig på det at man behøver ikke nødvendigvis å ha opplevd den aller groveste mobbingen for at det skal sette dype spor. For min del er også skam en sentral følelse, i den forstand at jeg skammer meg over å ha vært så ukul og utenfor og upopulær som det overhodet gikk an å bli som tenåring. Irrasjonelt, men sant. Nå har jeg det bra og er ganske trygg på meg selv og på noen få gode venner, men når jeg tenker tilbake på visse perioder av tenårene, blir jeg oversvømt av skamfølelse, skyldfølelse og ubehag. "Hvorfor klarte jeg ikke å være kulere", liksom. Jeg tror nok det kommer til å ta mange år før jeg klarer å møte nye mennesker med tillit og tro på at de liker meg og synes det er OK å være sammen med meg, men jeg håper og tror at jeg faktisk vil klare det en dag. Det virker iallfall som om du har klart deg veldig bra, du virker både utadvendt og reflektert, og da tenker jeg at det kanskje er håp for meg også. 🙂

  3. >Tusen takk. Det er klart det er håp.Jobb med å være åpen og trygg i møte med andre. Det er vanskelig, fordi man gjerne må endre på tankemønstre som er godt innarbeida i hjernebarken, men det er bare du selv som kan endre det. Og du KAN. Jeg vet at du kan. Tenk positivt, jeg ønsker deg alt godt! ♥

  4. Tilbaketråkk: PS. Jeg er lykkelig « ziarah sier:

  5. Tilbaketråkk: Rare søkeord « ziarah sier:

  6. Tilbaketråkk: Mobbefri sone? « ziarah sier:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s