PS. Jeg er lykkelig

Dette er ikke en blogg som på noen måte skal handle om hvor jævlig jeg har hatt det. Jeg har alltid hatt fantastiske foreldre og venner som er glad i meg. Jeg er ikke noe offer for verdens ubehageligheter. Jeg føler et sterkt behov for å fortelle dere det, kjære lesere, etter forrige innlegg. Hvorfor har jeg det sånn? Hvorfor må jeg fortelle og understreke nettopp det?

Det er ikke lett å skulle si at man har hatt vanskelige opplevelser. Det er ikke lett å si at man følte at man ikke hørte til. Det er ikke lett å si at man kjente de blikkene, de blikkene som sier sterkere enn noe annet «Det er noe galt med deg. Vi liker deg ikke. Ikke snakk til oss.»

Kanskje fordi du er redd for at noen skal komme og konfrontere deg. Hvis du sier at du følte deg mobba, risikerer du at noen sier «Hva? Mobba?? Du!? Du hadde det jo bra!». Du vet jo at du var sårbar og nærtagende. Jeg mener, hvem blir virkelig lei seg av at noen lager rare kallenavn av etternavnet ditt? Og alle har det jo vanskelig innimellom. Hvem har ikke blitt valgt sist på et lag i gymmen? Hvem har ikke opplevd å ikke bli invitert i en bursdag? Eller ikke få være med å hoppe strikk? Det å sette ord på ei usikkerhet fra barndommen, en situasjon man vet man har opplevd, føles litt som å gi andre en slags rett til å komme og si at følelsene ikke var legitime. De var jo også der.

Når man som voksen ser tilbake, ser gjerne veldig mye av barne- og ungdomsåra uvirkelige ut i utgangspunktet. Tenk på hvor forelska du var, hvor altoppslukende det var. Tenk på hvor sint du var på foreldrene dine over irrasjonelle detaljer. Tenk på hvor intenst alt var, hvor sort-hvitt det føltes. Opp og ned, hormoner og følelser i sving. Man ser tilbake og sier ting som «Åh, den første store kjærligheta, hva visste jeg vel den gangen». Og slår beina under de sterke følelsene man hadde. Gjør de mindre viktige. Og det føles uvirkelig at man skulle være så sint og så glad og så lykkelig og så trist.

Alt er jo så mye mer stabilt nå, ikke sant? På samme måte tenker man lett at det kanskje ikke var så ille, du har jo lært nå, hadde du opplevd det om igjen ville det ikke skjedd på samme måte. Kanskje du innbilte deg alt sammen, akkurat som du trodde at kjæresten din da du var femten skulle elske deg for alltid? Kanskje du ikke hadde det så ille?

Men vet du hva? Det var ille. Følelsene dine er helt legitime. Det har ikke noe som helst å si hva de rundt deg tenkte og syntes og følte om situasjonen. Ikke fornekt din egen opplevelse og dine egne følelser. Det som skjedde inni deg var din virkelighet og ingen andre har noen rett til å fortelle deg hvordan du hadde det.

Det andre som gjør det vanskelig å si at man har blitt mobba er at det umiddelbart føles som om man sier at man er ødelagt. Hør! Hør på alt jeg har vært igjennom! Jeg har hatt det så fælt, atte. Jeg må jo ha varige mentale mèn, jeg som kan skilte med disse ubehagelige opplevelsene? Det er ikke lett å skulle si at man har har hatt det vanskelig, fordi folk automatisk går ut ifra at man har skjeletter i skapet, bagasje og problemer. Det har man ikke nødvendigvis. Livet er langt og vi skal alle igjennom vanskelige perioder. De færreste lever bekymringsløst. Men de ser på deg med medlidenhet i blikket og du føler deg akkurat slik du følte seg da du sto midt oppe i det. Annerledes. Svak. Unormal. Litt sprø. Og det vil du jo ikke være. Du har jo jobba hardt for å bearbeide nøyaktig de følelsene.

Men du kan da vel for svingende være fullverdig og hel og mentalt frisk selv om du har hatt det vanskelig? Alle kjenner på usikkerhet og bekymringer iløpet av et liv. Selvfølgelig vil det merke deg og påvirke livet ditt å få høre i en alder av tretten år at du er så stygg at du aldri kommer til å få ligge med noen. Selvfølgelig setter det spor. Men det gjør også samlivsbrudd, dødsfall i nær familie, sykdom og det å tilpasse seg nye arbeidssituasjoner og sosiale miljø.

Vær sterk og glad. Bruk opplevelsene dine. La dem være ei styrke for resten av livet. Du har hatt det vanskelig, men du er ikke ødelagt av den grunn. Det er ikke noe galt med deg. Om noe, så er du heldig, fordi du har mer erfaring bak deg, flere verktøy med deg til å snekre en tilværelse med. Livet har nok enda mer å by på. Men hør på meg, i all min påståelighet. Jeg har da heller ingen rett til å fortelle deg hvordan du skal ha det, hvordan du skal takle dine opplevelser. Men jeg håper du har det bra.

Advertisements

11 thoughts on “PS. Jeg er lykkelig

  1. >"Bruk opplevelsene dine. La dem være en styrke for resten av livet/ Om du er noe, så er du heldig, fordi du har mer erfaring bak deg, flere verktøy med deg for å snekre deg en tilværelse med. Livet har nok enda mer å by på" – det ligger mye klokskap innbakt i disse flotte ordene du tryller fram her, Ida! Gode dager med glede og fryd vil ikke kunne oppleves like intense og dypfølte, dersom du ikke har noen tøffe tider å relatere dem til. "Verktøy for å snekre deg en tilværelse med", skriver du … ditt liv er et hus; selv om kjelleren er et mørkt og kaldt rom, fylt av ensomhet og skumle minner, må den være der; den må være der, for oppå den skal du snekre en lys og trivelig stue, og fylle den med venner, latter, sang og gode tanker. Så vil alle disse gode lydene, alle disse fine tankene, etter hvert fylle hele huset ditt, de vil sive ned kjellertrappa – og kjelleren vil aldri mer kunne være et uhyggelig sted …CosmoEgil

  2. >Nei, litt rotete skal det være, selv om det betyr en fare for å snuble og falle ned kjellertrappa nå og da. Men pytt, huden og skallen blir hardere med tiden; du er lykkelig … og en kjeller kan også gjøres til et trivelig sted! Så flott :-DCE

  3. >jeg skulle ønske jeg hadde lest dette for noen år siden. jeg har brukt så mye tid på å glemme og legge alle skjelettene i skapene at jeg ikke har innsett at de faktisk var der og har spøka før det siste året. det har ikke vært så kult å innse hvor mye det ene året med mobbing påvirka meg og la kjepper i hjulene fordi jeg i ettertid ikke klarte å engang innrømme at det hadde skjedd, fordi jeg også tenkte at å si at man har blitt mobbet er som å si at man er ødelagt og unormal, at man har tapt noe. at man er en taper, svak. rasjonelt sett visste jeg jo at dette ikke er sant. jeg har beundret folk som er ærlige om det de har opplevd, som kan snakke om det, si ting rett ut og bli sterke av det, men jeg kommer fra en familie der ting forties og ikke snakke om, og jeg gjorde det med meg selv også og gikk rundt og var paranoid for den minste lille ting til jeg var godt over tjue, for: TENK om jeg gjør noe nå som kan få folk til å snakke og TENK om dette er noe som folk kan bruke mot meg og TENK …ikke sant? helt håpløst!det er over ti år sia, og først nå kan jeg snakke om det uten å føle at jeg krymper og kjenne at jeg får frysninger inn til beina. et år, og jeg har krympet meg selv i ti år etterpå! jeg sa dette til en kompis en gang i vinter, at jeg hadde blitt mobba, og ble møtt av "det har vi jo alle". men det har vi ikke alle. vi har ikke alle gått fra å være en ressursterk, vennerik unge til å plutselig være vennelaus ca et helt år, totalt svikta av alle du trodde var venner. blah. jeg vet ikke hvor jeg vil med dette. bra innlegg i alle fall. jeg er glad jeg har begynt å tenke sånn også. jeg tror til og med underbevisstheten min begynner å catche up 🙂

  4. >Kjenner meg igjen i det du beskriver og frykten ved å skulle fortelle noe sånt. Til syvende og sist er det DIN opplevelse og ingen andre kan fortelle deg hvordan du hadde det. Men det krever en del å stå støtt i sine egne vanskelige opplevelser og tåle sånne kommentarer om at alle har hatt det vanskelig, etc.Ting tar tid, og det tar tid å få med underbevisstheten også. Innlærte tankemønstre osv… Men ved å kjenne igjen reaksjonen som irrasjonell kan man prøve å snakke fornuft med seg selv 🙂 Tenk-om er så jævla håpløst :)Glad du likte innlegget (men ikke glad for at det var til å kjenne seg igjen i med alt det innebærer). Stor klem!

  5. >Vel talt. En liten historie:Jeg vokste opp på et lite sted på Østlandet. Så snart jeg kunne flyttet jeg derfra. Det er mer enn tyve år siden. For en ti års tid siden flyttet mine foreldre også. For et par år siden fikk jeg det for meg at jeg hadde tapt noe ved ikke lenger å ha kontakt med stedet jeg vokste opp, til tross for at mange av minnene derfra ikke er sånn overvettes. Og for et års tid siden ble jeg invitert til å holde et foredrag ikke lang derfra.Så jeg satte av en dag, ankom sent på formiddagen og begynte å tusle rundt. Og det eneste jeg fikk ut av det var innsikten om at jeg ikke savnet det i det hele tatt. Etter en time satte jeg meg på en buss bort.Det hjalp å vende tilbake. Det gjorde de mulig å legge bak seg noen romantiserende forestillinger som viste seg ikke å ha hold i virkeligheten.

  6. >Flott skrevet! Og jeg er veldig enig. Jeg sendte en (av ganske mange jeg har glemt nå) av historiene mine til Vrangest da hun lagde mobbeboka, og både angret både og hadde lyst til å rope det ut.Tok helt til nå før jeg har innsett at historien jeg sendte fra meg faktisk er like riktig som jeg skrev den, nettopp fordi jeg skrev den. Den handler riktignok ikke om meg lengre, eller, det føles ihverfall ikke sånn. Personen den handler om var riktignok meg, men ikke nå mer.Med alle sånne historier kommer frykten. Jeg er redd de få gangene det er naturlig å nevne sånt at noen skal komme frem fra skyggene og si at "det var jo ikke så ille", "Det var jo ikke sånn ment", "nå overdriver du".Tror det er derfor jeg mener det er greit at folk deler. Det er greit å ha skjeletter i skapet. Det er greit å la de hilse på innimellom før man pakker dem inn igjen. Det er greit, rett og slett. For min del tror jeg egentlig skjelettene forsvant i det jeg sendte historien fra meg. Og det er ihvertfall helt greit!

  7. >Etter den seneste tids (miss?)bruk av begrepet mobbing så lurer jeg veldig på om noen kan definere det for meg. Jeg selv føler at jeg ble mobbet på barneskolen, men jeg vet selv at jeg mobbet på vidregående. Jeg mobbet da samme type mennesker som mobbet meg tidligere, og som fortsatt mobbet. Gjør dette det mer akseptabelt å mobbe? Hadde man spurt mine mobbeoffre på videregående om de følte seg mobbet ville de neppe vedkjent seg det(til og med han jeg hentet boxershortsbilder av på deiligst.no og hang det opp over hele skolen). Poenget her (om det er noe) er at om man blir mobbet eller ikke mobbet er selve definisjonen på hva som er subjektivt. Det er en følelse som både er avhengig av situasjon og tid. Jeg syntes ikke jeg mobbet på vidregående, men den dag i dag vet jeg at jeg gjorde det; på samme måte som de jeg mobbet vet at de ble mobbet og at de mobbet.For ordens skyld; De jeg mobbet følte jeg det var rettferdig å mobbe så lenge de fortjente det, altså så lenge de mobbet andre. Alle kan dessuten mobbe alle. Du som blir mobbet kan mobbe den som mobber (alle har svakheter). Jeg ble overasket etter barne/ungdomsskole hvor lett det var å bytte roller; særlig siden de som var "kule" på ungdomsskolen (de røyka, hadde buffalo sko osv) sjelden er like kule på vidregående.

  8. >Du setter ord på en del gode poenger her. Jeg har hatt lett for å tenke at ”det var kanskje ikke så ille?”. Mye fordi at en del av hva som egentlig skjedde i barne- og ungdomstida er vagt og uklart. Og det går jo bra nå. Det er ikke som om noen forfulgte meg og ga meg juling, eller at noen på daglig basis kom med trusler og vonde ord. Mange har hatt det mye verre enn meg. Er det da ikke legitimt at det av og til fremdeles svir?Og som du sier, det er jo det. For det var så vondt akkurat DA. Jeg var definitivt mer nærtakende enn jeg er nå, men det var ikke uten grunn. Om man blir vant til å høre vonde ting, tolker man ofte det meste i verste mening. Det gjorde vondt å føle seg utenfor og lite inkludert når "alle andre" var så gode venner, og det gjorde vondt å få høre at man ikke kledde seg fint, at man var stygg, at man var skikkelig teit som gjorde det bra på skolen, og sannsynligvis ikke hadde noen andre interesser (ikke at noen spurte oppriktig). Man var rett og slett ikke kul, og dermed ikke bra nok. Og på den tida var det jo det som var viktig. Hvem brydde seg om livet om 10 år? Ikke de kule, i hvert fall. 10 år etter ser man jo annerledes på det. Det er godt å vite at flere har opplevd liknende ting, og at slike opplevelser setter spor. Man er ikke en svak person, et offer som må tas vare på og hviskes om når folk tror man ikke hører selv om man har opplevd mobbing. Det er lettere å se at man har blitt sterkere, at man ville reagert annerledes nå, nettopp fordi man har vært gjennom det og tenkt så vanvittig mye på hvorfor det skjedde og hva som er galt med en selv. Det var en laaang prosess å forstå at det var ikke meg det var noe galt med, det var det jeg opplevde. Og at slike opplevelser ikke er noe man skal finne seg i.Det er viktig å sette ord på hvordan det er i ettertid, og gjøre det beste ut av det. Samtidig er det viktig og skille mellom hvordan det er i ettertid og hvordan det er å være midt oppi det. Når man er ung og følelsene er store, hjelper det ikke så mye å få høre at man blir sterk av det. Som det er blitt sagt her, alle opplever vanskelig ting, og det er en naturlig del av livet. Men ikke alle opplever mobbing, og det er ikke noe man skal måtte oppleve. Derfor må det tas tak i før det blir for sent, før det setter dype spor som kan bli altoppslukende i mange år etter.

  9. Tilbaketråkk: Mobbefri sone? « ziarah sier:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s