«Det beste er liksom når alle er normale, ikke sant?»

Jakob Arvola skriver om The BlackSheeps sin nye musikkvideo Edwin i bloggposten Ikke så farlig, likevel? Jeg skreiv en kommentar, men innså at jeg hadde mange tanker om temaet, litt for mange til å holde meg innenfor en liten kommentar på en annen blogg. Her er videoen:

Jeg er verken homofil, transseksuell eller forelder, men jeg har gjort meg noen tanker omkring spørsmålene musikkvideoen setter fokus på. Det handler om kjønnsroller, det handler om normer, det handler om foreldrehåndtering og hvilke signaler vi skal sende til barna våre. The BlackSheeps gjør noe viktig med denne videoen, fordi de åpner for debatt og diskusjon.

Hva er normalt? Ønsker vi å være flokkdyr som ikke bryter med konvensjoner? Hvorfor skal det være feil, farlig eller skadelig om en gutt vil kle seg i jenteklær eller forelske seg i gutter? Det er selvfølgelig en vanskelig situasjon for foreldre, ikke bare fordi de kanskje vil dømme selv, men av frykt for hvordan barnet vil bli behandlet av verden forøvrig. Vil han bli mobba? Som Jakob skriver, «Det er veldig enkelt for oss voksne å være tolerant i teorien. En annen sak er når det er alvor.»

For det kan da umulig være enkelt. Jeg kan med handa på hjertet ikke si nøyaktig hva jeg ville tenkt og følt, hadde jeg vært forelder i en slik situasjon. En ting er sikkert: Det er et hav av forskjell mellom signalene man sender med et ledende og dømmende «Det beste er å være normal, så er det ingen som blir lei seg» og et spørrende og forsiktig «Har du prøvd mammas kjoler? Hvorfor har du gjort det da?». Vi formes av miljøet vi vokser opp i og reaksjonene vi får fra omverdenen. Det vi opplever er med på å skape vår identitet, og nettopp derfor er det så utrolig viktig å tenke igjennom våre reaksjoner.

Her om dagen hørte jeg en far kalle sin tenåringsdatter «helt blåst i hodet» og «braindead» fordi hun ikke forsto hva han mente med «Hent meg en sånn der dings der borte». Jeg fikk helt vondt inni meg. Hva skjer med barn som vokser opp under sånne forhold? Hva skjer med deres identitet, deres tro på egne evner, deres selvfølelse og selvtillit? Alle mennesker har ei grense, og jeg tror ikke det finnes foreldre som aldri sprekker, som aldri kjefter over bagateller og som aldri lar en dårlig dag gå ut over ektefelle eller barn. Noe helt anna er det når man finner seg selv i en situasjon som i denne musikkvideoen. Jeg vil tro det er lett å reagere med både sinne, frykt og fordommer. Vi er veldig flinke til å fortelle barn at de må bare være seg sjøl, og at de ikke må bry seg om hva andre synes og mener, men hvor greit syns vi det er at barna er seg sjøl, når det innebærer å føle tilhørighet med et annet kjønn enn det man er født med eller å forelske seg i noen av samme kjønn? Hva skjer når det ikke lenger er en teoretisk situasjon?

«Slår [The BlackSheeps] inn åpne dører?» spør Jakob i sitt innlegg. «Er det i dag helt ok for gutter å kle seg i dameklær, og er det noe vi foreldre burde oppmuntre til når vi ser tendensene?» Dørene er jo så absolutt ikke åpne, hadde de vært det, ville det ikke blitt debatt og diskusjon. På den andre sida er dørene ikke lenger stengt med lås og slå. Det heterofile verdensbildet er ikke lenger noe vi tar for gitt og ikke stiller spørsmål ved, sjøl om det fortsatt er de heterofile normene som i stor grad styrer samfunnet vårt. Mannen i videoen tenker på alle rundt, på mor, på mormor, på de andre guttene på skolen. Tanker som «jeg kommer aldri til å få barnebarn», eller «hva skal jeg fortelle naboene/mor/far/venner?» er nok noe mange foreldre vil tenke hvis de opplever at sønnen eller dattera kommer ut av skapet. Sjøl om vi lever i et moderne, vestlig samfunn med større og større aksept for både homofili og transseksualitet, er det fortsatt noe som skiller seg konkret ut i dagens samfunn og noe som blir slått ekstremt hardt ned på i enkelte miljøer: Det er på ingen måte lett å komme ut av skapet i Norge i dag, verken som homofil eller som transseksuell.

Om man skal oppfordre gutter til å gå i jenteklær fordi de prøver mammas kjoler som elleveåring er et helt annet spørsmål. Et spørsmål på linje med debatten om hvorvidt man bør kjøpe blått til gutter og rosa til jenter. Det fins mange studier som viser at jenter og gutter er forskjellige i adferd, men jeg er svært skeptisk til denne typen kjønnsidentitet. Jeg liker å tro at barn er forskjellige i adferd, og at vi må la barnet selv få være med på å forme sin egen identitet. I dag får unger kjønnsroller tredd over hodet før de har noen evne til å plassere seg i verden, før de kan reflektere over egen identitet. Det er bare å gå inn på en hvilken som helst lekebutikk og du vil se at produktene retter seg mot klare målgrupper. Nå skal Disney lage en egen guttekanal med tv-programmer vinklet kun mot gutter. Er det greit?

«Men pappa, jeg har jo ikke gjort det for å være slem med noen» sier Edwin. Leker din sønn med Barbie? Liker din datter best å leke med biler? Prøver Edwin kjoler i mammas klesskap? I alle tilfellene kan de forvente sanksjoner og reaksjoner fra samfunnet rundt (om enn i ulik grad), og virkeligheta vil nok være langt fra applausen og jubelen i The BlackSheeps musikkvideo. Men bør det slås så hardt ned på? Jeg sier ikke at det ikke er forskjeller, jeg sier heller ikke at man bør nekte gutter å gå i blått eller jenter til å gå i prinsessekjoler, men jeg tror det er utrolig viktig å være bevisst på hvilke signaler man sender. Snakk med barna. Spør dem hva de tenker, hvorfor de gjør som de gjør. Forklar dem at de kan forvente reaksjoner, men at du er glad i dem uansett. Forsøk å ikke la fordommene styre.

Jeg mener at det er både kjedelig og usunt med en platt verden der de som skiller seg ut ikke våger eller ønsker å gjøre det som føles rett for dem.

Jeg er takknemlig for at The BlackSheeps, et band med mye oppmerksomhet i media som når ut til ulike målgrupper, velger å sette fokus på en viktig diskusjon og et tema alle har godt av å tenke igjennom og gjøre seg opp sine meninger omkring. Kjør debatt!

Andre blogger om temaet:

MYK START: Gutter skal bli menn!!
Det skulle tatt seg ut: Ikke så farlig, likevel?

Reklamer

6 tanker om “«Det beste er liksom når alle er normale, ikke sant?»

  1. >bra post! jeg tenker at det som er det tristeste er jo at vi er stolte av guttejenter, stolte av å VÆRE guttejenter (bare les et hvilket som helst intervju med en hvilken som helst kjendiskvinne …), mens det for gutter å bryte med gutterollen (leke med dukker etc) er KRISE. som om det er å gå ned i hierarkiet, og det er jo nettopp det det beviser at det er! guttejente erlik bra, tøft, kult. jentegutt erlik åneisønnenminlekermeddukkerogklersegikjolerhvaskaljeggjøre.oi. den blei lang. men det får gå:Pi alle fall: som Hjorthen skrev for ikke så lenge sia: for 100 år sia var det faktisk normalt å tenke at rosa var for smågutter, lyseblått for småjenter. gutter skulle være energiske (og det blir barn av rosa. voksne og?), jenter skulle være rolige og lydige. så kanskje vi heller burde oppmuntre til rosahysteri. kanskje det gir oss jenter som tør å ta mer plass? jeg vet ikke.

  2. >Glad for lange og vettige kommentarer. Veldig godt poeng, dette med at jenter gjerne er stolte for å bryte med normen. Det er hipt å være guttejente, pinglete å være jentegutt. Også veldig interessant om fargene.Bra å få jenter til å våge å ta mer plass, men hva med guttene? De er på mange måter mer fanget i egen kjønnsrolle, iallefall de som egentlig ønsker å bryte med den.

  3. >Takk for en tankevekkende bloggpost, alltid sunt og bra med slike debatter. Ikke minst ett viktig tema og ta opp.Jeg er ikke forelder selv, men jeg vet at min frykt hadde vært mobbing og reaksjoner fra jevnaldrende, da barn kan være grusomme, og ikke nødvendigvis mer tolerante enn voksne.Jeg hører jo stadig vekk voksne si til barn at de må være seg selv og si sine meninger; men jeg undres på om det betyr underforstått "så lenge du er normal".

  4. >sant. tror nok også gutter er mer fanga i gutterollene, den er vanskeligere å overskride. likevel, grunnen til at den er så vanskelig å overskride er vel kanskje at med den følger det en rekke prvilegier; autoritet, makt?det betyr jo ikke at det ikke er en snever rolle for de som ikke måtte føle seg hjemme i den, men det kan kanskje forklare hvorfor den er så mye snevrere enn jenterollen.

  5. >vaarloek: Den er iallefall tyngre å bryte med, kanskje fordi, som du sier, det er en rolle som innebærer makt og presisje, og det forventes i mindre grad at man skal ønske å bryte med den.Villkatta: Viktig poeng. Og en av grunnene til at jeg vurderer å ikke sette barn til verden. Unger er grusomme mot hverandre. Og når de er grusomme for små filleting, kan man bare forestille seg hvordan noe sånt ville bli møtt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s