Jeg vendte tappert hjertet frem…

Det er tirsdag, og jeg skal dele et dikt med dere i dag. De ekstra observante av dere, som følger bloggen min med forstørrelsesglass (haha, innbilsk, hvem jeg?), har kanskje lagt merke til at det var stille fra min kant forrige tirsdag – Får bare beklage til de som ivrig venta og klikka «Oppdater» gang på gang for å få litt poetisk påfyll i hverdagen. Det har sin naturlige forklaring.

Murphys lov gjorde seg nemlig gjeldende for min del forrige helg – Alt som kan gå galt, går galt (og på det verst tenkelige tidspunkt).

La oss sammen reise tilbake til forrige søndag: Med to deadlines å overholde, skrivearbeid delvis påbegynt, en streng arbeidsplan og kaffe ved min side setter jeg meg ned for å bruke søndagen konstruktivt. Jeg skrur på laptopen, begynner å skrive. Etter tyve minutter blinker skjermen grønt og slår seg av som en gammel tv-skjerm, med litt flimring midt på. Den er sort, men jeg ser såvidt gjenskinnet av Word bak det sorte, uten å kunne se noe klart og tydelig.

Lang historie kort: Gamlelaptopen er på vei tilbake til HP for å repareres (heldigvis, og kanskje ikke helt i tråd med Murphys «verst tenkelige tidspunkt», var det ennå ti dager til garantien gikk ut), og jeg har kjøpt meg en spille ny liten Asus EEE. Rosa, til og med. Den har god batteritid og veier nesten ingenting. Og skrivearbeidet ble gjort ferdig, takket være min snille mamma som lånte meg hennes laptop, og fordi den lille rosa dingsen ble levert ganske raskt.

Det er rart, etter ei sånn uke så føles det som om alt anna også har blitt satt på vent. Godt å få levert fra meg det jeg måtte skrive til rett tid, og å kunne ta fatt på denne uka med ny giv, nye tanker, inspirasjon og skriveglede. Etter å ha slitt med skrivesperre i omtrent tre år, løsna det for meg for noen måneder siden. Jeg skriver igjen, og gleda over akkurat det er så stor at jeg sliter litt med å uttrykke hvor herlig det er. Når man først har opplevd at ordene ikke kommer, når normalen blir at man stirrer på et blankt ark, en blinkende tekstmarkør i Word, og ingenting – ingenting – dukker opp, så er lettelsen og gleda enorm når ordene plutselig er på plass igjen og ramler inn i hodet, kravstore og bestemte på at de vil ut.

Det er så lett å bli selvkritisk, å la tankene stoppe ordene før de har fått flyttet inn, satt seg til rette og begynt å møblere arket. Har man først blitt veldig var på hvilke leieboere man vil ha der, på papiret, så er det vanskelig å finne noen som helst som er bra nok og fyller alle krava. Man vil ikke leie ut den verdifulle plassen til noen som bare klager og syter, eller bråker for mye, eller roter og skitner til. Nei, det er vanskelig. Men så hender det at man kan bli positivt overraska. Plutselig kommer ordene, du lar dem ta seg til rette og de samler følelsene dine til dugnad og overrasker deg med å pusse opp hele leiligheta så du knapt kjenner den igjen. Hør på ordene. Så kan du heller vente til etterpå med forsiktige forslag om at akkurat den malingsfargen kanskje kunne vært i en annen nyanse, eller at musikken kanskje var litt vel høy og ikke satte deg i rett stemning.

Etter den lille tankerekka omkring ord og kreativitet, tror jeg det bare er å kjøre på med dagens tirsdagsdikt. Det er «Ordene» av Inger Hagerup, fra hennes første diktsamling Jeg gikk meg vill i skogene (1939):

Ordene

Jeg sa til ordene: Bli ånd!
Bli liv! Bli kjøtt og blod og sånn!
Men ordene skjøt rygg og sa:
«Hvor skal vi hente ånden fra?

For du som bare skriver oss
i tankeløshet eller tross,
hva kjenner du til våre krav
om hånden vi vil brukes av?

Din er bevæpnet med en penn.
Du spidder oss ihjel med den.
Og dine ark er fylt med lik
fordi du selv har skapt oss slik.

Men ikke bare nok med det.
Selv døde får vi ikke fred.
Du steker oss ved langsom ild
fordi du ikke fikk oss til.

Å, menneske, hvor du tar feil!
Vi er din egen tankes speil.
La den få ånd og blod og liv,
og sett deg så påny og skriv!»

Slik slynget ordene sin spott
som piler mot meg. De skjøt godt.
Jeg vendte tappert hjertet frem
og laget disse vers av dem.

Innredigert: Uhm… Det er mandag i dag. Pokker. Vi får si at denne ukens tirsdagstanker kom på forskudd for å gjøre opp for forrige ukes stillhet. Hah.

Advertisements

2 thoughts on “Jeg vendte tappert hjertet frem…

  1. >Det minner meg om da jeg som barn pleide å kjøpe Donald Duck & co mandag ettermiddag, selv om bladet ble lagt ut for salg tirsdager. Butikkpersonalet på Bjerkaker var alltid villige til å åpne plastinnpakningen og gi meg min yndlingslektyre en hel dag på forskudd. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s