Er det sant at et lite språk ligner et lite barn?

Av og til er det vanskelig å finne de rette ordene. Av og til er man ikke venner med sin egen stemme. Denne håpløse følelsen som vi som skriver noen ganger kjenner på skal jeg ikke prøve så hardt på å beskrive akkurat i dag. Geir Gulliksen har nemlig gjort det så mye bedre. Tirsdagens dikt er fra diktsamlinga Om tyngde og letthet (1998)

Hele dagen har jeg forsøkt å skrive et dikt, men
språket mitt er aldri på høyde med verden. Det er
ikke sammenfall mellom det jeg skriver og det
som hender: hver gang verden styrter sammen
omkring meg blir språket stående uberørt, og
omvendt. Jeg ville bytte ut ordet «verden» med
noe annet enn «samfunn», noe annet enn «alt vi
har», noe annet enn navnet på landet jeg bor i,
noe annet enn navnet på språket mitt. Men dette
språket har ikke navn, det tror at det bare er mitt,
slik et lite barn tror at det bare er foreldrenes
barn. Er det sant at et lite språk ligner et lite barn?
Ja – hele dagen går jeg og bærer på det, forsøker
å få kontakt med det mørke blikket. Om natten
våkner det og skriker.

Reklamer

En tanke om “Er det sant at et lite språk ligner et lite barn?

  1. Tilbaketråkk: Lest i 2009 « ziarah sier:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s