Hvordan være Den Ene?

Du kan være den ene fra Arnstein LarsenVimeo.

Barn som har det vanskelig på hjemmebane er ofte lojale og sier til mennesker rundt at alt er bra, fordi de ikke vil gjøre foreldrene sine vondt. De er redde for å ikke få være med foreldrene, de er redde for at foreldrene skal få det vondt, de tenker at de takler situasjonen, og at hvis de blir sendt til et fosterhjem, vil mamma eller pappa få det så mye verre. «Litenheten» beskriver utallige slike situasjoner. Jeg tror det er viktig å huske at dette også gjelder for de barna som har det vanskelig utenfor husets fire vegger. Selv om de har voksne som ønsker å stille opp og hjelpe, selv om de har foreldre som verken slår eller drikker, lyver de ofte til foreldrene om hvordan de har det på skolen, fordi de ikke vil at foreldrene skal bekymre seg for dem, fordi de er redde for at de skal gjøre dem triste. Slik kan et barn fra et harmonisk hjem også ha behov for noen som kan være Den Ene.

Så mange har uttalt seg godt, fornuftig og vakkert om dette allerede, de fleste på oppfordring fra Curly/@vrangest. Jeg sitter med en følelse av at jeg ikke har så mye vettig å bidra med. Jeg har ikke alltid hatt det lett, jeg har opplevd vanskelige ting, men jeg har aldri manglet omsorgspersoner. Jeg kan ikke på noen måte fortelle dere om hvem som var Den Ene for meg (For min del lå trøsten og det som gjorde meg sterk ofte i bøkene. Kanskje Roald Dahl var min Ene. Kanskje Jostein Gaarder. Jeg fant iallfall mye som hjalp der). Jeg har hatt så mange voksne mennesker rundt meg som har brydd seg og vært der at jeg nesten får dårlig samvittighet av å påstå at jeg har hatt det ille i det hele tatt. Måten de voksne bryr seg på, er imidlertid vesentlig for forskjellen de gjør.

Unicef sier i videoen ovenfor at de ønsker å vise hvor lett det er å gjøre en forskjell, hvor lett det kan være å gjøre et barns liv bedre ved å vise at man ser dem. Jeg har derimot lyst til å si litt om hvor vanskelig det også kan være å skulle bli Den Ene. Jeg tror man kan legge merke til at et barn ikke har det bra, men føle seg hjelpesløse. Det er lett å oppfordre til å bry seg mer, til å se barn, til å våge å gripe inn, slik denne kampanjen gjør, men hvordan skal man gjøre det på best mulig måte?

En lærer som skamroser den ene eleven som er dyktig på skolen, men kanskje ikke har så mange venner, for å vise at hun ser og verdsetter eleven, gjør kanskje bare vondt verre. Ild på misunnelsesbålet og flere smale blikk fra de andre.

Klasseforstanderen som benytter sjansen den ene gangen eleven som har det vanskelig er syk og hjemme fra skolen, og forteller klassen at «de må ikke være så slemme med stakkars Trine, skjønner de ikke at hun blir lei seg?!» gjør heller ikke noe som den som blir mobba har noen som helst nytte av.

Hun mente godt, joda. Og hun , hun så at eleven hadde det vanskelig. Men fra å være klar over at noe er galt, til å gjøre noe som faktisk hjelper er veien lang og kronglete. Det er forskjell på å se og på å hjelpe. Ved å forsøke å være Den Ene som hjelper, kan man lett bli Den Ene som gjør alt så mye verre. Kanskje er det derfor mange nøler og ikke griper inn. Som Eirin påpeker på sin blogg: «…det er så vanskelig å rekke ut en hånd, for det krever involvering».

Mange er nok også redde for å involvere seg på feil måte, for at konsekvensene skal være uheldige for barnet. Ønsket om å gripe inn kan være der, men frykten for å få skyld i en forverret situasjon holder oss igjen. Vi har forestillinger om barnevernet, forestillinger om familie, man tenker kanskje at man ikke vil være skyld i at barnet blir fosterbarn, selv om dette i mange tilfeller kan være til barnets beste. Mange tenker at blod er tjukkere enn vann og at barnet vil ha det best blant «sine egne». Frykten for å gjøre ting verre tror jeg er en av de største hindringene for alle de som kunne blitt noens Ene.

Byråkratiet rundt er også en faktor. Når man griper inn ved å kontakte personer utenfra, er saken ute av ens hender, man overlater ansvaret til noen andre som potensielt kan gjøre alt feil. Se for deg en lærer som kontakter skolens rådgiver med bekymringer rundt ei jente i klassen han er klasseforstander for. Han har fått tilbakemelding fra medelever om at hun sliter med spiseforstyrrelser og selvmordstanker. Han ble fortalt at hun hadde det vanskelig på hjemmebane, og at det å gi beskjed hjem kunne gjøre vondt verre, og foreslår derfor at det beste nok ville være å la henne selv få snakke med helsesøster om problemene. Dagen etter ringer skolens rådgiver til jentas mor og forteller henne at datteren har tenkt på å ta livet av seg. Jenta får det verre. Hva skal man gjøre med sånt? Var det feil av klasseforstanderen å kontakte rådgiveren? Var det feil av rådgiveren å ringe jentas mor? Hvordan skal man bevege seg for å ikke forverre situasjonen? Hva ville du gjort?

Jeg tror både Margreth Olin og Harald Skoglund i videoen ovenfor har viktige poeng i det de sier. Det er så farlig å være likegyldig. Det handler om å se barnet som et individ, om å snakke med den som har det vanskelig og få barnet til å føle seg verdsatt. Situasjonen Olin beskriver med den gamle dama som ble vennen hennes viser dette så utrolig godt, og Sigrun beskriver noe lignende. Tenk på hvor mye noe som for deg krever så lite kan bety. Det fins mange måter man kan gripe inn på som ikke har store praktiske konsekvenser for barnets familie, barnets skolehverdag og den vanskelige situasjonen, men som likevel hjelper barnet til å utvikle seg, kjenne på egen identitet og til å takle vanskelighetene bedre. Men er dette feigt? Er det feigt å ikke gå rett inn i konflikten og ta tyren ved hornene?

Jeg vil med dette blogginnlegget oppfordre folk til å blogge og/eller kommentere med egne synspunkter omkring det å være Den Ene og diskutere hvordan man på best mulig måte kan gripe inn i et barns vanskelige hverdag.

Det hele vil selvsagt alltid være situasjonsavhengig, men jeg tror alle mennesker som er jevnlig i kontakt med barn – som de sier i videoen ovenfor: besteforeldre, onkler, tanter, trenere, instruktører, etc – har godt av å tenke igjennom hvordan de på best mulig måte kan komme barn i møte.

Unicef sier her at det er lett å gjøre en forskjell til det bedre – Hva synes dere?

Situasjonene som er brukt som eksempler ovenfor er alle autentiske, men anonymiserte og endret litt på.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s