På vei mot overflata

Jeg har tatt en dukkert i fortida den siste uka og lagt ut ulike tekster fra tenåra, tekster jeg hadde glemt, tekster jeg ble overraska over eller tekster jeg plutselig kunne huske skriveprosessen til, tankene bak. Det er rart å lese noe man sjøl har skrevet, så lenge etterpå, nesten som å høre en stemme man ikke helt kjenner igjen, se et ansikt man vet man burde klare å plassere, men ikke være helt sikker på hvorvidt man er på hils eller ikke.

Det er rart, alle tankene man har hatt og så glemt at man har hatt, glemt dem såpass at når man leser dem igjen så føles de nye, i noen tilfeller, eller så ser man dem fra et helt annet perspektiv. Noe man før tenkte var originalt kjenner man igjen som en klisjé, eller kanskje man oppdager et gullkorn av ei formulering midt oppe i det hele, noe man i voksen alder aldri ville tenkt på å si like enkelt og rett frem.

Det har vært ganske kjekt å blogge dypdykk, moro å lese, morsomt med reaksjonene man får, og fint å drømme seg bort litt. Jeg har kyssesyka og blir sliten av ingenting for tida (jeg tuller ikke en gang, jeg var på OBS med mamma og handla og var kvalm, kaldsvettende og bleik i fire-fem timer etterpå), så sånn sett har det også vært greit med noe annet å tenke på. Nå er jeg på vei mot overflata, tilbake til mitt her og nå, og det føles ikke så aller verst.

Jeg skriver mye, jobber med språk og finpussing, og jeg kan ikke en gang si noe om teksten jeg jobber med, anna enn at den er et bidrag til en novellekonkurranse i regi av Bokvennen forlag, med løsrivelse som tema, og at jeg koser meg med skrivinga til tross for at novella er både grim og dyster.

Effekten tidsfrister har på meg er ganske interessant. Jeg har hatt tre tekster liggende som alle kunne handle om løsrivelse, men de stoppa enten opp etter et punkt eller bevegde seg i ei helt anna retning enn jeg egentlig hadde tenkt. Og så plutselig ble jeg årvåken. Det gikk opp for meg at det bare var ti dager til fristen for konkurransen gikk ut. Og i motsetning til Douglas Adams liker jeg egentlig ikke the whooshing sound of deadlines as they fly by

Det lille ekstra stresset med å ha, om ikke dårlig tid så iallfall ikke god tid, gjør av og til spennende ting med kreativiteta mi. Plutselig har jeg flust av ideer, fingrene flyr over tastaturet og jeg sitter der med seks herlige sider tekst og smiler. JEG RAKK DET. JEG FIKK TIL. YAY!

Jeg vet at jeg må være forsiktig med den mestringsfølelsen. Forsiktig så jeg ikke blir hekta og lar meg selv vente for lenge med Viktigere Ting. Forsiktig så ikke det lille stresset plutselig blir litt for stort, eller mange små stresselementer blir til en diger ambolt av trøbbel på skuldrene, og Bippe Stankelbein springer rundt og ler, mens jeg ligger flat som Per Ulv (som egentlig er en coyote, tror jeg, men pyttpytt), eller lar meg trekke under vann av vekta.

Men akkurat nå er jeg på vei mot overflata, med spennfart fra bunnen. Tror jeg skal komme meg på land, det er litt kaldt her ute, og passelig stri strøm. Men bare død fisk følger strømmen…

Advertisements

2 thoughts on “På vei mot overflata

  1. >Du skriver utrolig bra – blir spennende å lese novellen din når den en gang blir offentliggjort for oss alle. 🙂 Ønsker deg en strålende god jul! 🙂

  2. >Tusen takk, så snill du er!Man kan jo håpe at den er god nok til å vinne og komme på trykk, men hvis ikke får jeg legge den ut her, vet du ;)En riktig god jul til deg også!! ♥

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s