Nødvendigheten av huskelapper

Jeg har ikke noen ambisiøse prosjekter for 2010, men jeg har bestemt meg for å forsøke å skrive litt om hver bok jeg leser i år, uten at jeg ser på det som en regel jeg alltid må følge. Tar året dag for dag, så får vi se. Time vill sjåv, som de sier på Flåklypa.

Nødvendigheten av huskelapper av Rune Tuverud

Den første boka jeg leste i år var ei diktsamling, og av en forfatter jeg ikke aner hvem er. Jeg lette etter en annen forfatter på T, og så plutselig så jeg tittelen Nødvendigheten av huskelapper, og det var igrunnen nok. Det sier kanskje litt om meg som person, glad i filofakser, orden og system, lister og huskelapper. Det var ingen tvil. Rune Tuverud ble med hjem fra biblioteket.

Diktene er i frie vers, og hvert og ett kan sees på som en slags huskelapp – det er svært ofte et minne som skildres. Mitt inntrykk er at samlingen også har en slags kronologi. Vi beveger oss fra barndommen og ferieminner, gjennom skoletid til mer voksne skildringer av reiser som sjømann og forhold. Det hele gjøres likevel på en ganske allmenn måte, som gjør at selv om man ikke nødvendigvis kjenner seg igjen i situasjonen som beskrives, så treffer stemningene og han formidler følelser godt.

Her er en smakebit:

(dal og ås) 

vi sprang fra plankestabel
til plankestabel
om kveldene
femten meter over bakken
vi følte oss som lette og sterke dyr
som gazeller

en kveld gikk vi på fabrikktaket
kikket ned i vindusjuvene
på de blåkledte arbeiderne
og det glødende jernet
og den giftige røyken

en kveld var de andre borte
jeg var alene
verdensrommet virket større
men ellers var det nesten det samme

Jeg liker så godt den siste strofa, om hvordan alt oppleves likt, men samtidig litt forskjellig når man er aleine. Nesten det samme. Her er et litt bitrere dikt, men fortsatt noe jeg tror mange kan kjenne seg igjen i:

(tilstand)

når du ler
betyr det at du
bare hater meg litt
at jeg ikke lenger er en feig hyene
og at du ikke er en rasende løvinne
men at jeg kanskje er en kråke
konge over grålysningen og søppelfyllingene
og at du er en due
dronning over fontenene og takrennene
at når vi ser på hverandre og blunker
så betyr det en slags fred

De gode diktene er gode, mens de som ikke skiller seg så sterkt ut oppfattes som generelle observasjoner som dessverre blir noe intetsigende, med et lett preg av tomsnakk, om du vil. Men høydepunktene er verdt det, og de knappe femti sidene har en del av dem.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s