Beatles, Bly og Bisettelsen

Fjerde bok, femte og åttende bok jeg har lest i år ble Lars Saabye Christensens B-trilogi, Beatles, Bly og Bisettelsen.

Beatles leste jeg første gang for rundt ti år siden, og det var helt spesielt å lese den om igjen i voksen alder. Den var naturlig nok blitt ei helt anna bok, i kraft av at jeg er en annen leser. Som tenåring la jeg mange forventninger i narrativet, om kjærlighet, om vennskap og om slutten. De ble ikke innfridd, og jeg husker at jeg nesten var litt skuffa over slutten, jeg ønska meg noe mer forsonende. Fokuset mitt lå i stor grad på de ytre omstendighetene ved historien, på tanker omkring hva jeg ønska at skulle skje mellom personene.

Når jeg nå leste den om igjen, var jeg i mye større grad fascinert og opptatt av hovedpersonens uttrykksmåte og tankeprosesser, sammenhengen mellom handlingene hans og angsten han plages med. Jeg ble ikke skuffa over at personene ikke fungerte som forbilder. I mye større grad så jeg dem som mennesker og var interessert i utviklingen til enkeltpersonene som skildres. Saabyes unike bildespråk gjorde sterkere inntrykk på meg nå enn da.

Det første jeg reagerte på da jeg begynte å lese Bly var at språket var blitt hakket mer konservativt, selv om vi fulgte samme forteller. Tankene hans og følelseslivet oppleves kanskje som mildere og mindre eksplosivt, men til gjengjeld er bildebruken både mer markant og mye mer poetisk. Jeg måtte stadig vekk skrible ned formuleringer jeg satte pris på. Saabye Christensen klarer ofte å uttrykke noe allmenngyldig og gjenkjennelig om følelseslivet på en enkel måte, uten å bli banal og selvfølgelig. Som amatørskribent blir jeg stadig mer klar over hvor beundringsverdig det faktisk er. At fortellerstemmen uttrykker seg med en anelse færre a-endinger i denne boka føles naturlig, og det er kanskje med på å understreke at tid har gått, at han er blitt eldre og at han har tilbrakt mye tid utenlands. Noen sitater som fikk meg til å smile:

«Det hadde kommet niognitti passasjerer opp fra undergrunnen. Og alle så like forbauset ut. Det var egentlig rart. Når de kom opp trappene, med en sur, muggen vind i ryggen, og møtte den mjuke, selvlysende kvelden, dens hamrende lyder og ovale himmel, var det akkurat som om de hadde stått opp fra de døde. En hel kirkegård hadde våknet der nede, børsta jord av ansiktet og var klare for en avtale på Karl Johan.»

«Jeg våknet av meg selv. Det var nesten det verste. Jeg turde ikke åpne hele blikket. Jeg løftet bare det første øyet. Det andre lot jeg bli igjen i mørket. Jeg løftet det første øyet opp i lyset og jeg trodde det ikke. Jeg lå i en eggpakke. Jeg var et egg. Jeg måtte åpne det andre øyet også. Da så jeg at jeg ikke lå i en eggpakke, men på utsiden av en eggpakke. Det var underlige tider.»

«Og akkurat det ga meg en sånn underlig følelse, å sitte sammen, i solen, drikke kaffe, jeg ville si noe om det, at det kanskje var det fineste jeg hadde vært med på, men jeg fikk det ikke til, det ville blitt så alminnelig, det ville kanskje ødelagt alt. Kanskje hun ikke hadde forstått hva jeg mente, og så måtte jeg begynne å forklare, og da var det gjort»

Noe annet som også slo meg mens jeg leste var parallellene til Hamsuns Sult. Kim Karlsen og fortelleren i Sult har mange fellestrekk. Selv om Kim ikke er på langt nær like ekstrem som hovedpersonen i Sult, er han impulsiv med merkelige tankesprang; han har en hang til å lyve om egen identitet, om navnet sitt; han gjør pussige ting han ikke er sikker på hvorfor han gjør i gjerningsøyeblikket og han sloss med en eksistensiell angst. Kim sløser bort pengene sine relativt ukritisk gjennom boka, får penger fra en romantisk forbindelse og mønstrer på en båt for å tjene til livets opphold. Bly refererer også direkte til Sult flere ganger – de snakker om boka, og Kim registrerer at de driver og filmatiserer den i nærheten av der han bor.

Bisettelsen åpner i kjent narrativ stil med et postkort fra Kim adressert til en av de andre Beatles-gutta, men Saabye skifter ganske raskt til en ukjent, ekstern forteller, også i første person, som aldri identifiseres, men som det raskt blir klart at kanskje ikke bare er ekstern i forhold til Kims liv, men muligens også ekstern for denne verden. Han forteller oss en noe fragmentert og forvirrende fortelling om en femti år gammel Kim, hvor anmerkninger om fortellerens presise natur – at han ikke slurver med noe, at han holder det han lover (og at han også holder det han ikke lover(!)) – er jevnlige innslag i narrativet:

«Men ennå er det, som dere sier i pene strøk, tid.
Jeg bruker ikke den målestokken. Tid er som før sagt, ikke mitt gebet, snarere tvert imot. Tiden er en lumsk partner. Tiden er en lommetjuv med den ene hånden og fattigmanns trøst med den andre, men du veit aldri sikkert hvilken det er snakk om. Tida kaster blår i øynene deres. Jeg liker bedre det nøyaktige ordet avstand.
Derfor sier jeg: Det er ennå avstand.
Når du er midt oppi det er avstand alt du ønsker deg. Det kan dreie seg om en meter eller milevils. Det kommer an på hvor du står. Så saklig er jeg.» 

Kim Karlsen våkner opp på et hotellrom i Sortland, et sted han også var innom i Bly. Mye av symbolikken fra de tidligere bøkene føres videre og brukes på alluderende vis. I grunnen er hele boka spekka med referanser til de tidligere bøkene, og jeg ser ikke for meg at en leser uten et allerede etablert kjennskap til persongalleriet og historien, vil ha like stor glede av boka. Jeg skal forsøke å si litt om hva Bisettelsen inneholder uten å avsløre for mye.

De første hundre sidene er noe treige, fragmenterte, rare og forvirrende. Men les videre. Hvis du er glad i de to første bøkene vil du ikke angre. Du får lese bruddstykker fra et «speilvendt manuskript», de delene som Kim skrev på Nesodden som ble utelatt i Beatles. Du får vite nye (og nesten sjokkerende) ting om familien Karlsen. Du treffer igjen både Vivi, Cecilie og Nina, og hvis du satt igjennom hele Bly og ventet på å få høre hva som egentlig skjedde med den gravide kvinnen i første boka, får du svar på det også. Vennskapet mellom gutta sees i et helt nytt lys, og de kommer hverandre nærmere. Jeg gråt.

Advertisements

One thought on “Beatles, Bly og Bisettelsen

  1. Hei. Her legger jeg igjen en kommentar på et fire år gammelt innlegg, i håp om å få et svar!
    Kom over dette blogginnlegget, og jeg lærte mye av å lese det. Har lest alle tre selv og skriver en oppgave om de på skolen. Men har et stort problem, jeg har ikke peiling på hvem denne mystiske fortelleren er. Kan du hjelpe meg? 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s