Den kreative prosessen i søkelyset (Haha, ordspill)

På oppfordring fra noen skrivekamerater på Twitter har jeg blitt bedt om å legge ut diktet jeg debuterte med i 2001. Jeg deltok da i antologien Nordnorsk temperament, redigert av Iren Reppen, med diktet «Sol, du er tilbake!». Her er forøvrig en anmeldelse av boka skrevet av Tarald Stein.

Det er snart ti år siden antologien kom ut. Den gang da var jeg bare 17 år, og hadde jeg skrevet diktet i dag ville jeg nok redigert vekk første og siste strofe, men dere får det slik det står på trykk:

Sol, du er tilbake!

Å sol, min sol, du er tilbake
– Jeg savnet deg så altfor meget
Igjen er livet søtt som lake
Du gjør alt rundt meg til mitt eget

Når du er borte er all ting trist
Våre hjerter gjennomtrekkes av kulde
Men nå er du her igjen, så visst!
Slik som du lovet du skulle

Vi hulemenn i det kalde nord
Går ut for å møte lyset
Du fyller poetens hjerte med ord
Med glede mot deg må vi myse

Inni meg bor det en kald poet
Som druknes av vinterens mørke
Du varmer som bare du kan og vet
Du fjerner min skrivetørke

Du gir meg en herlig og inderlig lykke
Når dine stråler ned til meg når
Jeg kjenner gleden inni meg trykke
Du er den samme, også i år!

Publisert i diktantologien Nordnorsk temperament i 2001 hos Kagge Forlag

Det er ett av de få diktene mine jeg virkelig kan huske hvordan ble til. Jeg var på vei til tannlegen, og så sola for første gang på to måneder. Det var klarvær og stille ute. Setningene begynte å falle ned i hodet mitt og jeg måtte låne et ark i luka hos tannlegen mens jeg satt på venteværelset for å få skrevet alt ned. Seinere redigerte jeg og finpusset litt på det.

«A spontaneous overflow of powerful feelings recollected in tranquility», som Wordsworth sa (i forordet til Lyrical Ballads (1798)). Var jeg romantisk i tematikk og skrivemåte? Tja… Jeg har riktignok alltid likt å leke med ord og ordlyder, men romantikkens idealer om regelbrudd og frihet i form var langt fra mine idealer på den tida – nesten alt jeg skrev var i bunden form, fint pakket inn i klisjéer.

I dag skriver jeg sjeldent like spontant, men sitter og vrir og vender på ord og setninger og tar ofte utgangspunkt i en idé som har kvernet rundt i hodet i lengre tid. Sjeldnere og sjeldnere baserer jeg dikt og historier på noe jeg personlig og direkte har opplevd, og jeg eksperimenterer stadig mer med fortellere som er grunnleggende ulike meg selv i karakter og uttrykksmåte.

T. S. Eliot mente at dersom man skulle fortsette å være poet etter fylte tjuefem år, måtte man lene seg på en historisk sans – en bevissthet om den litterære tradisjonen og en vilje til å bruke den til å skape noe nytt. Dikteren skulle ikke lene seg på personlige sinnsbevegelser, men på en slags resirkulering av gamle tanker, symboler og konvensjoner, for bare slik kunne han skape noe nytt:

«De eksisterende monumentene danner et ideelt system seg i mellom, et system som blir endret i det øyeblikket et nytt (virkelig nytt) kunstverk går inn i det.»
(Kittang; Linneberg; Melberg; Skei, Moderne litteraturteori. En antologi, s. 202).

For å skrive god litteratur og fremheve det individuelle talent, måtte man drive en kontinuerlig utslettelse av egen personlighet og kanalisere denne historiske sansen, bevisstheten om fortidens nåtidighet og nåtidens fortidighet. For de som vil lese mer om dette ligger essayet hans «Tradisjonen og det individuelle talent» på nett i originalutgaven her, med en liten introduksjon.

I samme essaysamling som teksten er hentet fra, The Sacred Wood (1918), skrev Eliot også: «Immature poets imitate; mature poets steal; bad poets deface what they take, and good poets make it into something better, or at least something different»

Hva synes dere? Har de av dere som skriver en konstant bevissthet om vår litterære fortid («…en følelse av at hele Europas litteratur fra Homer […] har en samtidig eksistens og utgjør et samtidig system» (Kittang; Linneberg; Melberg; Skei, Moderne litteraturteori. En antologi., s. 202) )? Er det noe som er viktig for dere som forfattere (og lesere)?

Good Writing In, Good Writing Out, skal være en strategi mange holder tett til brystet, og at vi som språkbevisste mennesker har godt av å lese mye og ofte, er vel neppe noe noen vil si seg høyt uenige i, men hvordan dette direkte påvirker oss i skriveprosessen vil jeg tro varierer stort.

Et annet spørsmål (som forøvrig er like vanskelig å besvare) er hvorvidt Eliot fulgte sine egne idealer. Her kan dere høre ham lese sitt eget dikt, «The Love Song Of J Alfred Prufrock»:

Advertisements

2 thoughts on “Den kreative prosessen i søkelyset (Haha, ordspill)

  1. Det er ting i mitt bidrag i ‘Nordnorsk temperament’ jeg også gjerne skulle sett anderledes den dag i dag. Får skrive det på kontoen for ungdommelig overmot. Det er vel ti år siden den kom ut i år, var 21 år da.:)

    Mvh. Kim

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s