Pernicious hubble-bubble!

Mrs. Dalloway av Virginia Woolf er kanskje ikke en roman som er direkte lett å lese, men etter å ha fulgt narrativet og hennes «stream of consciousness»-teknikk i en tyve-tredve sider, følte jeg at noe gled på plass – teksten fløyt lettere og jeg hang med. Innimellom den stadige vekslinga av synsvinkel, var boka full av interessante tankesprang og fine formuleringer, og da mener jeg ikke bare innslag av slagkraftige britiske gloser som «silly, flimsy nincompoops!» eller overskrifta til dette innlegget.

«And now Elisabeth […] thought him an old fogy; laughed at her mother’s friends. Ah well, so be it. The compensation of growing old, Peter Walsh thought, coming out of Regent’s Park, and holding his hat in hand, was simply this; that the passions remain as strong as ever, but one has gained — at last! — the power which adds the supreme flavour to existence, — the power of taking hold of experience, of turning it round, slowly in the light.»

Jeg likte påminnelsen om tida som går, de stadige klokkeslagene: «the hour, irrevocable». De ulike personene i historien reagerer forskjellig på klokkeklangen (og samme personer reagerer ulikt på ulik tid i narrativet), noe som også er interessant. Woolfs arbeidstittel på boka var forøvrig The Hours.

Det var interessant å være inne i hodet på så mange personer, og jeg likte også besjelingen som ga stemme til døde ting. Narrativet åpner også for at vi kan se de ulike personene utenfra gjennom andre personers øyne.

Så, med den skiftende synsvinkelen, hvem handler egentlig boka om? Mange mener den handler om Septimus og hans galskap, mens andre vil påpeke at i sammensuriet av stemmer fremstår galskapen hans snarere som normal, eller de dagligdagse tankene til alle andre som like sprø. Det blir kanskje en subjektiv sak? For meg handler boka mest om Clarissa Dalloway selv, eller kanskje om Peter? Vil gjerne høre hva dere andre som har lest den mener.

Man kan kritisere boka for å mangle noe essensielt, for å være en roman uten en stor konflikt, uten et mysterium, uten dramatisk utvikling. Jeg likte den likevel. Jeg syntes tankesprangene og den gjennomgående tematikken i personenes tanker var gjenkjennelig og realistisk. Å si at den ikke handler om noe, og å redusere den til ei fortelling om ei dame som går for å kjøpe blomster og som deretter forbereder en fest er virkelig å forenkle.

Mrs. Dalloway handler om ensomhet, identitet, om å være en i mengden og om det å bli gammel. Den handler om det indre liv kontra det ytre liv, om øyeblikkets makt, om frihet, ekteskap, likestilling og kjønnsroller. Den handler om England vs utlandet, om krig og post-traumatisk stress, om eksistensiell angst og om galskap.

På mange måter handler den kanskje også om det å være menneskelig? Følelsene vi kan gå igjennom på en kort dag, hvordan noe egentlig urelatert kan slenge deg tilbake i tid, eller inn i vemod, glede eller angst.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s