De små (?) forskjellene.

I skoleåret 2001/2002, da jeg var 17 år, dro jeg på utveksling til Frankrike med utvekslingsorganisasjonen AFS. Nå er det snart ni år siden jeg dro, åtte siden jeg kom tilbake. Når jeg tenker tilbake på avreisa husker jeg den klare følelsen av at alt kjentes uvirkelig. Som om jeg drømte, som om jeg egentlig bare var på ferie og snart skulle hjem igjen. Den vedvarte hele den første måneden. Det rare er at den kom tilbake når jeg skulle forlate Frankrike – da virket det helt merkelig at jeg skulle hjem til Norge igjen.

Jeg husker at jeg var bekymra i forhold til alle de «ekle» ostene, mytene rundt fransk personlig hygiene og selvfølgelig, om jeg kom til å lære språket skikkelig. Jeg bestemte meg for at jeg skulle smake på alt av mat jeg ble tilbudt. En regel AFS understreker er at man skal ha så lite som mulig kontakt med hjemlandet mens man er borte. Dette fordi det er lettere å distansere seg og ikke plages med hjemlengsel hvis man ikke har den konstante påminnelsen om at foreldrene og vennene er der, et sted langt borte, men også fordi man har godt av å skjermes fra morsmålet, rent språklig sett. Jeg snakket kanskje med foreldrene mine en gang i måneden, ofte mindre, men jeg skrev rundt 500 (!) brev til venner og familie mens jeg var borte.

I begynnelsen var det en lettelse å kunne snakke norsk igjen i de få telefonsamtalene, men etterhvert føltes morsmålet mitt fremmed og rart i munnen. Jeg begynte å si rare ting. Jeg begynte å erstatte «ehm..» med den franske ekvivalenten «Ben…» (uttales bææææh, med nasal lyd) når jeg tok pauser i samtalen for å tenke meg om. Jeg sa «oui» istedet for «jaha». Når jeg kom hjem tullet jeg lenge med preposisjoner og kunne fint finne på å si at jeg var «i rommet mitt» eller «i skolen» istedet for «på». Jeg la også av meg alle vanskeligheter i matveien. Etter å ha smakt kanin, snegler, and, grisetrynesalat (!), kutarmer og kalvehjerne ble det trygt å spise det meste. Jeg lærte meg rett og slett å gi ting en sjanse før jeg bestemte meg om jeg likte det.

En annen måte utvekslinga prega meg på gjaldt oppførselen min i store menneskemengder. Jeg gikk gjennom folketrengselen og sa stadig vekk «Pardon», «Unnskyld», «Hoppsann», «Unnskyld meg» og «Beklager», hver gang jeg var såvidt borti noen. Det henger ennå igjen, spesielt når jeg er i butikken. I Frankrike smiler folk når man unnskyldende snor seg forbi. De sier «Nei, unnskyld meg, mademoiselle!» og «Vær så god, ikke meninga å stå i veien». I Norge, hvis du sier «Unnskyld meg» til noen istedet for å bare albue seg forbi, blir folk faktisk ofte irriterte, som om de tror at du irettesetter dem.

Et spørsmål til deg, kjære bloggleser: Lar du vannet renne mens du pusser tennene? De fleste jeg kjenner her i Norge gjør det. Selv har jeg faktisk aldri gjort det, men jeg husker at jeg alltid lot vanne renne «av høflighet» hvis ei venninne overnatta og vi pussa tennene sammen. Det skjedde nærmest ubevisst: Jeg var vant til at andre hadde vannet rennende mens de pussa, så jeg slo på vannet hvis noen skulle pusse tennene samtidig som meg. I Frankrike opplevde jeg å få en real dose kjeft og irettesettelse på grunn av nettopp dette. Vertssøstra mi kom inn, og jeg skrudde på vannet «for henne», hvorpå hun reagerte med sinne. Hvorfor i alle dager slo jeg på vannet og lot det renne?! Visste jeg ikke at de betalte for hver liter vann de brukte?!

En konsekvens av vannprisene var at alle i familien dusja kun én eller to ganger i uka. «Jeg skal ta dusjen min» var en måte å si at man tok den dusjen man kunne ta den uka, ikke «den daglige dusjen». I min vertsfamilie vaska alle seg med klut hver morgen, og ingen sterke, ubehagelige kroppslukter forstyrra famileidyllen, men dette med vannsparing kan kanskje forklare mytene rundt fransk personlig hygiene? For dem er det iallfall helt naturlig både å tidvis lukte vondt og å påpeke når andre gjør det (!). En gang vi satt og så på nyhetene, lente faren i familien seg ned mot mine bare føtter (etter jeg hadde vært ute hele dagen og rørt på meg) og trakk pusten kraftig og høyt inn gjennom nesen, hvorpå han konstaterte at føttene mine stinka. Jeg var målløs, rødmende og flau. Ikke kunne jeg ta en skikkelig dusj, heller!

En ting jeg virkelig savner med Frankrike er høfligheta. Det skal sies, den kan brukes både varmt og oppmerksomt og for å kjølig markere avstand, og det er førstnevnte høflighet jeg savner. Jeg savner de hyggelige butikkdamene som kom bort og kalte meg «Mademoiselle» og spurte om jeg trengte noe hjelp. Jeg savner De og Dem, og jeg savner viktigheta av å se folk i øya og hilse. Jeg ble irettesatt av regionslederen for AFS ganske raskt etter jeg kom til Frankrike. Søknaden min var blitt borte, og dermed var alt jeg hadde skrevet om meg selv, introduksjonen til familien, også borte. De hadde fått muntlig gjengitt at jeg ikke «likte» dyr eller røykere (I søknaden sto det at jeg var allergisk, men veldig glad i dyr og at jeg helst ikke ville bo i en familie der de røyka inne), og fuglene må vite hva de egentlig tenkte om meg.

Da regionslederen kom gående opp trappa til huset vårt, storma jeg mot henne og det første som glapp ut av munnen min var «Åh! Har du funnet søknaden min?» Jeg fikk klar beskjed om at i Frankrike sa man «god dag» når man møtte folk, og noe annet var svært uhøflig. Men så gjør folk nettopp det også. I butikker, på bussen, på kafé… De ser deg i øya, nikker og sier hei. Når man går av bussen i Frankrike (iallfall i den lille landsbyen jeg bodde i), ser man opp mot bussjåførens speil og møter blikket hans der, med et «Au revoir, merci!» (Takk og på gjensyn!) før man går av. Vi nordmenn må framstå som temmelig frekke der vi går med nesa i sky, og som regel ser vekk i det øyeblikket vi går forbi noen på gata.

I Frankrike slår de barna sine. Ikke at det er allment akseptert å banke dem opp, altså, men ei flat hånd over rumpa til en toåring som ikke vil spise maten sin er det ingen som reagerer på. Selv ikke om man sitter på restaurant. Dette sjokkerte meg. Trettenåringen i huset fikk ris (på rumpa (!)) da han hadde glemt å slå av lyset på datarommet og det hadde stått på en hel dag. Jeg forsøkte en gang å fortelle om Norge, om hvordan man belønna positiv atferd med lommepenger, med ros og noe hyggelig og hvordan negativ atferd heller ble straffa med husarrest, med å bli nekta dessert, å bli fratatt lommepenger eller andre privilegier. Dette slo vertsfamilien som fullstendig umoralsk (!). De mente at et slikt system gjorde mennesker korrupte og lærte dem at man kunne bestikke seg frem her i verden. Go figure.

Jeg forsvarer ikke fysisk avstraffelse på noen måte, men én ting er sikkert: Man får virkelig satt verden i perspektiv når man bor i et annet land i en lengre periode. Alt blir mindre sort-hvitt, man lærer seg at det fins en rekke ting man gjør uten å tenke over det. Handlinger vi tror er logiske, som egentlig bare er innlærte og nesten ubevisste. Vi kan tenke at det er riktig å gjøre noe, at det er galt eller umoralsk å gjøre noe annet og vi kan tenke at noe er forferdelig uhøflig, men hvorfor gjør vi det? Hva bunner følelsen i? Hvorfor føler (noen) nordmenn seg utilpasse av serviceorienterte og høflige butikkansatte? Hvorfor er det greit for mange å handle i en butikk uten å si hei, hadet, takk, eller på noen annen måte anerkjenne at det er et annet menneske der, en person som gjør jobben sin? Hva gjør at (noen) franskmenn mener at lommepenger er umoralsk og uforsvarlig? Hvorfor tenker vi ikke nøyere igjennom vann- og strømforbruket vårt i Norge?

Vi er alle satt sammen av innlærte sosiale konvensjoner vi ikke nødvendigvis stiller spørsmål ved, og jeg tror det er viktig å skape bevissthet rundt nettopp dét.

Advertisements

12 thoughts on “De små (?) forskjellene.

  1. >jeg har aldri bodd lenger i utlandet enn et par uker av gangen, dessverre. det jeg har merket meg er at dansker er flinkere til å slå av lys i rom de ikke er enn vi nordmenn er, samt at svensker ikke pynter seg like mye til selskaper som vi gjør 🙂 men det er klart, når du bor flere mnd eller år i utlandet vil mange forskjeller dukke opp. artig lesing 🙂 takk

  2. >Hmm, jeg føler meg veldig unorsk når jeg leser det du skriver – hadde nok trivdes godt i Frankrike. Jeg skrur alltid av vannet mens jeg pusser tennene, og blir skikkelig irritert hver gang jeg hører om noen som bare lar det renne – derfor vet jeg ikke om de rundt meg gjør som meg eller bare unngår å fortelle meg at de liker å sløse med naturressurser. Er forresten også vokst opp med daglig klutvask, hårvask i vasken og én ukentlig dusj. Er ellers veldig enig med deg når det gjelder høflighet, og særlig ved kassen i butikken. Jeg blir helt forskrekket hver gang jeg hører noen si ting som: "Få / gi meg en pose!"

  3. >Åh, her var det mye gjenkjennelse! Jeg studerte i Frankrike det første året etter videregående, og da jeg kom hjem igjen, hadde jeg lagt til meg en del vaner som gjorde at mine landsmenn så på meg som en raring – og som gjorde meg frustrert over enkelte ting her hjemme. Jeg hilste pent og høflig i butikker og restauranter, og øste om meg med "værsåsnill" og "tusen takk" på en måte som fikk norske bartendere til å himle med øynene. Det samme med folk jeg kom borti på gata eller bussen. Bare dumbfounded faces å møte av sånne fraser. Jeg følte meg rampete og uhøflig når jeg tiltalte eldre mennesker i "du"-form. Jeg drev mamma til vanvidd ved å skru av lyset i alle rom jeg forlot. Og jeg likte plutselig en masse rare ting i matveien.Men en ting jeg slett ikke savnet fra Frankrike, var dobbeltmoralismen i forhold til kjønn. Jeg er nok altfor (velsignet) inkorporert med feminisme til å overleve i Frankrike i lengden. Nå bodde jeg i Sør-Frankrike også, da, og der er det jo et veldig…eh…middelhavsk syn på kjønnsroller og -moral. Bæh. Jeg er dessuten glad for at barna mine slipper det franske skolesystemet, skal jeg være ærlig. Jeg bodde ved siden av en barnehage en periode, og når jeg tenker på hvordan de ungene ble behandlet (med klaps på baken/kinnet/i bakhodet når de hadde skitnet til klærne, for eksempel), gremmes jeg. Men nå babler jeg. Jeg er helt enig med deg: Et utenlandsopphold eller fem er uansett veldig godt for perspektivet. 🙂

  4. >Hanne: Ja! Så veldig enig med deg ang. feminismen. Frankrike er langt bak oss når det gjelder likestilling. Og selv om de franske barna kanskje lærer mer, lærer de ikke selvstendighet på samme måte som norske elever. De har alltid en lærer over skuldra som forteller dem hva de skal gjøre…

  5. >Morsomt å lese! Mye jeg kjenner meg igjen i, slik som dette med høflighet i det offentlige rom. Jeg har alltid en "bonjour" til fremmede forbipasserende som brenner på tunga de første dagene jeg er på ferie i Norge. Ellers er nok Belgia litt forskjellig fra fransk kultur, ettersom det også blandet med det flamske. Ikke mye akseptert å slå barna her hvor jeg bor ihvertfall, heldigvis! Uansett, interessant å lese om utvekslingen din, takker for tipset 😀

  6. Tilbaketråkk: Om å finne seg et nytt hjem « ziarah sier:

  7. Tilbaketråkk: Dagbok fra fortida « ziarah sier:

  8. Tilbaketråkk: Kyllingsuppe « ziarah sier:

  9. Jeg tror det er forskjell fra familier. Jeg er selv Fransk, og Vi dusjer hver dag, også familien i Frankrike. Hvis en ikke dusjer en dag så blir han ansett som en uhygenisk person… ofte så er faren min overasket over hvor lite ofte nordmenn dusjer. Av opplevelse av at an er fransklærer, så gir an oppg som: skriv timeplanen din for uka. Han opplever at mange ikke dusjer hver dag. tehe. Det med slåing av av blir jeg også sjokkert av. Men morsomt å lese din opplevelse.

    • Ja, det varierer så klart fra familie til familie og de vasket seg jo, bare ikke i dusjen. Har sikkert mye med økonomi å gjøre også. Vann er dyrere i Frankrike.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s