Dagbok fra fortida

Jeg har tidligere skrevet om de små forskjellene mellom Frankrike og Norge, og tilfeldigvis, da jeg rydda i hyllene her hjemme nå nylig, fant jeg dagboka jeg skreiv da jeg bodde i Frankrike. Mange spør om et år i utlandet, om hva som er vanskelig, om jeg hadde det gøy, om hva de kan forvente som utvekslingselev. Det er alltid like vanskelig å svare på. Jeg tror et utvekslingsår vil være så forskjellig som en person kan være fra en annen, men jeg kan slå fast noen punkter jeg tror alltid vil være en del av det hele:

  • Du kommer til å være frustrert.
  • Du kommer til å være sliten.
  • Du kommer til å lære mye om deg selv, hjemlandet ditt og vertslandet.
  • Du vil huske alt dårligere enn du tror mens det pågår, så skriv dagbok så godt det lar seg gjøre!

Da jeg dro til Frankrike visste jeg ikke hvor i landet jeg kom til å ende opp, jeg visste bare at jeg skulle starte året mitt med ei samling i Paris. Jeg fikk først en midlertidig familie for to uker, så bodde jeg hos kontaktfamilien min i ei helg før jeg til slutt fikk en permanent, fransk familie, i Davézieux, Ardèche, Rhone-Alpes. Familien besto av foreldre i førtiåra, ei fjorten år gammel storesøster, en tretten år gammel bror og ei ni år gammel lillesøster. Jeg delte rom med Anne-Sophie, hun som var fjorten.

Det var merkelig å lese igjennom alt jeg skrev mens jeg var der nede. Dagboka er noe fragmentert, og jeg tar meg selv i å ønske at jeg hadde hatt alle de brevene jeg sendte iløpet av året. Jeg formulerte meg noe annerledes enn jeg gjør i dag, og det er merkelig å se sine egne tanker, se seg selv for åtte-ni år siden. Tenkte uansett jeg skulle dele noen bruddstykker fra dagboka med dere, i kronologisk rekkefølge. Har lagt til noen kommentarer i kursiv:

27. september, 2001:
Optimistisk, etter endelig å ha fått en permanent vertsfamilie: «Jeg trives godt hos familien… det er veldig mye som er annerledes, omtrent alt, men ting går bedre og bedre. Skolen er vanskelig, med unntak av engelsken, men det går nok bedre etterhvert.»

5. oktober, 2001:
I Frankrike gis karakterene på en skala fra én til tyve. Man må ha over ti for å stå: «Alt er i en annen verden. Jeg har skrevet over 50 brev/kort nå. Jeg har fått 19 på en skolestil i engelsk fordypning… og 3 på en fransk evaluation av fabelen «Le coche et la mouche»…»

8.oktober, 2001:
Hverdagen hjemme i Norge settes i perspektiv: «Det at familien gjør så mye sammen, liker jeg, det minner meg om da jeg var liten… blir i godt humør av det. Hadde det vært i Tromsø ville jeg sikkert klagd og sagt at jeg ville være med venner, men nå virker det latterlig.»

12. oktober, 2001:
I frustrasjon over språkproblemene går jeg løs på skolebibliotekets engelske bøker. Der hadde de stort sett Agatha Christie og diktantalogier fra 1800-tallet: «Har lest ut Why didn’t they ask Evans? nå… knallbra bok, og også en slags kjærlighetshistorie i den.»

15.oktober, 2001:
Livet i småbyen: «I dag gikk jeg litt i byen etter skolen… har lært meg en ny ting – nesten alle butikkene har stengt på mandagene og søndagene. Men jeg fikk kjøpt meg frimerker – hele 50 stk! Spiste en croissant også… mmmm…. Da jeg hadde kommet frem til konklusjonen at de fleste interessante butikkene var stengte, gjort det jeg kunne gjøre og funnet ut når bussen min gikk, hadde jeg ennå litt over halvtimen igjen.»

16.oktober, 2001:
En «running joke» for AFS-utvekslingselever er at AFS egentlig står for Another Fat Student: «Veier 65 kilo nå – det føles for mye. Anne-Sophie sa noe sånt som at det fantes større folk enn meg, jeg var ikke «grosse», bare litt rund… Fikk 9 på en geografiprøve forresten!!! Føles godt – er bra for meg det!»

Å få franske venner var ikke bare-bare: «Jeg er litt redd for å ikke få venner her… Er jo masse snille folk på skolen/i klassen, men alle er liksom venner fra før. Céline og Coraline er veldig greie med meg, «kom og spis med oss,» etc. Audrey og Jennyfer er hyggelige, men Jennyfer er typen som kan fnise henrykt nesten hver gang jeg sier noe, for så å legge til «J’adore son accent!»…Skvæk, må avslutte, A-S vil sove.»

20.oktober, 2001:
«Lørdag 20.octobr… ERHM, jeg mener oktober. Rettskrivningen min dør. Send hjelp.»

22.oktober, 2001:
Kulturelle forskjeller og andre irritasjonsmomenter i hverdagen. I vertsfamilien fikk jeg beskjed om at så lenge jeg bodde under deres tak og var mindreårig, hadde jeg med å sminke meg og pynte meg hver dag:
«Noen ting jeg irriterer meg over:
I. Mme Gulrot (mattelæreren)
II. Å plutselig måtte gjøre husarbeid rett før et eller annet skal skje så alt blir stress
III. Jeg får ikke sminke meg som jeg vil!!! Jeg er ikke 18 enda! – Og det er ikke som hjemme at de foretrekker lite sminke! Neida, «tu dois mettre plus fort!»»

28.oktober, 2001:
Dubbing på TV og sviktende norsk ordforråd: «Den kvelden så vi på Friends på fransk – Det var virkelig bizarrarghtfinnerikkeordetRART å høre stemmene sånn. De var ikke de samme personene med franske stemmer!! Skvæk og vræl!!»

3.november, 2001:
Plutselig innslag av dialekt, hjemlengsel og refleksjon rundt språk: «Æ føle mæ så aleina. Det e bare mæ som slepp inn i den stengte delen av hodet mitt no. Æ har ingen å åpne mæ til, og alt blir mer komplisert når det skal ut på et anna språk, engelsk el. fransk. Nåen ting e uoversettelig. Herregud, som æ savne Anne (bestevenninna mi). …myff!»

8.november, 2001:
Det er noe helt annet å være kvinne i Frankrike enn i Norge. Gurgler man med vann under tannpussen blir man sett på som maskulin og lite yndig: «Det er vanskelig å måtte forandre seg. Forandre look som de sier. At det skal være så viktig. Jeg var jo bra i Norge. Her kler jeg meg som om jeg var gammel sies det. Jeg er litt redd. Det er så vanskelig å gjøre seg forstått av og til. Tror Véro syns at jeg er litt u-feminin (om et slikt ord eksisterer). Jeg savner mye. Det er virkelig ikke lett.»

9.november, 2001:
Ordlek, tull og vas eller begge deler?
«SAV-NER
SA-VNER
SAVN-ER
REN-VAS
Rent vas? Trøtt er jeg iallfall!»

15.november, 2001:
Jeg får for første gang 14/20 på en fransk hjemmeoppgave, og reflekterer over dagbokas begrensninger: «Vet ikke om jeg får sagt så mye med denne dagboka. Det er aldri nok tid eller plass til å fortelle ALT. Jeg håper jeg husker det likevel.»
Språklig forvirring og aha-opplevelser rundt leggetid, vennskap og hvalfangst: «Anne R i klassen min var hyggelig i dag. Hun fant ut at jeg ikke spiser/har spist sel. Hun er merkelig. Men det var hyggelig at hun satte seg ved siden av meg på bussen. Ugh. Skjeiv skrift. À cause du lit. Seng. Seng=sove? Ja, i Frankrike. Sove=kl 21h. Forandring.»

25.november, 2001:
Influensa og smaksløker i endring: «Det er kveld, det er søndag, jeg er varm. Nei, vent litt: Jeg er Varm. Med stor V. Koker i hodet og verker i halsen. No idea why. J’ai attrapé froid peut-être. Vi har spilt Scrabble i dag. Det var helt forferdelig. Jeg tapte begge gangene (no kidding…=P) C’est pas grave… Har smakt god vin i helga. Blir mer og mer glad i vin. Før tvingte jeg det nesten ned og likte bare «av og til» eller kun noen sorter. Nå syns jeg det stort sett er utrolig godt.»

29.november, 2001:
Hverdagens utfordringer og kulturforskjeller. At foreldre og tenåringer småkrangler er da ikke noe folk blir sjokkerte over? Trodde jeg… «I går gjorde jeg (eller fant ut av at jeg hadde gjort) «ma premère grosse bêtise» i Frankrike, som Véro formulerte det. Jeg hadde sagt til Anne R i klassen min at Anne-Sophie krangla mye med faren sin, i ei bisetning gjeldende det å være 14 år. Dette syntes Anne R visstnok var en ting som burde fortelles til hele verden. For meg virket det såpass harmløst å si noe sånt nettopp fordi det vanligvis ikke er sånt som folk brys seg spesielt med, iallefall ikke et sladder-tema. Altså, noen sa til A-S et eller annet som var blitt formet litt av sladder tror jeg, hele familien får vite det og folk blir lei seg. Har snakka om det nå, jeg har unnskyldt meg og ting er bedre. Uff.»

8. desember, 2001:
Tenåring er man, enten man er i Frankrike eller Norge: «Memo til meg selv: Diskuter aldri kjærlighet med Véronique! Det fører til slitsomme ting i hodet mitt. Jeg er jo bare et barn og aner lite om kjærlighet. Ergo: Jeg har ingen rett til å snakke om det. Dessuten står det jo skrevet NAIV i panna på meg.»

15.desember, 2001:
Snø i Sør-Frankrike: «Long time, no write. Bør nok skjerpe meg, skrive litt oftere og sånn. Etter forrige innlegg kan det jo virke som om jeg har vært sint i ei uke, men det er jo slett ikke tilfelle. Det er morgen, skriver uten lys, for A-S sover ennå. I går snedde det. Helt utrolig rart å se sne igjen! Litt under 5 cm og følgene var et ENORMT kaos! Biler som sklei, ulykker o.l. Bussen min kom ikke, så V kjørte meg til rundkjøringa, så gikk jeg resten av veien.»

28.desember, 2001:
«Så mange gode følelser om denne jula/ferien at jeg ikke får beskrevet eller fortalt om alle – men de var der.»

30. januar, 2002:
Hjemlengsel og kulturforskjeller. Får litt vondt av meg selv, jeg husker det gnagende savnet så godt: «Folk LIKER IKKE kanel her!!! *sjokke litt*. Har snakka med mamma i dag og både henne og pappa i går. Det gjør godt, men samtidig det motsatte òg…»

18.februar og 23. februar, 2002:
Another Fat Student blir lagt merke til av omgivelsene: «Da jeg kom hjem i kveld prata vi litt og sånn. Véro sa at en av dagene skulle vi ta oss en «mor-datter»-prat… det var en sak hun hadde tenkt lenge over og bestemt seg for å si… men det var ikke noe vondt ment, altså, la hun til. Vi får se, altså… Sukk. Når det er noe som ikke er vondt ment kan det svært sannsynligvære sårende, om jeg kjenner V rett. Men det er mulig jeg tar feil.» (18.02.02)

«I kveld hadde jeg V på tomannshånd og spurte hva det var hun ville snakke med meg om, men hun sa at det ikke var nødvendig lenger. Hun hadde tenkt til å be meg om å være mer oppmerksom på kiloene og passe vekta, men nå var det merkbart at jeg allerede gjorde det.» (23.02.02)

24.februar, 2002:
Jeg har vært et halvt år i Frankrike. Vertssøstra mi er rasende på foreldra. Jeg vil trøste henne og oppdager at jeg ikke lenger vet hvorfor jeg var så sint da jeg var fjorten år. Det føles merkelig: «Og jeg hadde lyst til å si det til henne at jeg forsto, [c’est dur, avoir 14 ans, on se sent toute seule contre le monde, l’unique personne qui nous comprend c’est nous-même et puis on cri et on gueule et on sait parfaitement bien pourquoi, même si personne d’autre ne le voit…](=det er vanskelig, å være 14 år, man føler seg helt aleine mot verden, den eneste som forstår oss er oss selv, og så roper man og man kjefter og vi vet utmerket godt hvorfor, selv om ingen andre ser det). Og så forsto jeg at jeg ikke lenger visste hvorfor jeg kjeftet da jeg var 14. Og samtidig visste jeg at overnevnte ord bare ville gjort vondt verre, det er provoserende ord, vonde ord, og ikke minst: voksne ord. Og jeg kjente et savn av noe som var borte, en vemodig følelse av gammelhet og en slags hjelpesløshet… jeg forstår henne jo, men jeg var helt ute av stand til å kommunisere følelsen. Nå forstår jeg at de voksne har rett når de sier «Dere glemmer at vi også har vært 14 år», mens vi unge tror at det er de som har glemt hvordan det var. De glemmer ikke.»

6.mars, 2002:
Nye smaksopplevelser: «Ohmygod. Jeg har spist kalvehjerne. Hjernemasse. Blargh.»

20.april, 2002:
«Klikk-klakk, klikk-klakk:
Poter tasser, klør mot gulv.
Tikk-takk, tikk-takk:
Månen skifter, jeg blir ulv.»

2.mai er hele dagbokinnlegget på fransk. Jeg skriver om at jeg tenker og drømmer på fransk og at det dermed går mye raskere å skrive på fransk også. Jeg må tenke meg sånn om hvis jeg skal skrive på norsk.

27.mai, 2002:
Etter tung kjærlighetssorg i et halvt år, ble jeg angrepet av en lett forelskelse. Han var like gammel som meg, pilot, fransk og fregnete: «Uff, jeg klarer ikke å la være å tenke på ham, og jeg har lyst til å være sporty og gjøre sit-ups og røre på meg. Magen min er i uvær, eller kanskje bare i vær, men den lever sitt eget liv og gir meg sommerfugler. Flaks-flaks. Men på mange måter tror jeg at det bare er lengselen og trangen etter å være nær noen jeg kjenner på.»

17.juni, 2002:
Familien var ikke nødvendigvis den mest stabile. Foreldrene skilte seg faktisk i 2006, fem år etter jeg var der. Jeg husker denne sommerdagen veldig godt. En dum tenåringskrangel som tok av, og en voksen som ikke klarte å besinne seg. Det var skremmende for meg, som kommer fra en svært rolig og harmonisk familie. Noen aspekter av en familie tar man ikke del i som utvekslingselev, heldigvis. Jeg søkte tilflukt på rommet mitt: «Jeg er én for mye i kveld. D slo nesten AS. Nå gråter han, tror jeg. Familiekrise. Skummelt. Nå gråter AS også, eller kanskje det er V.»

Året hadde som dere ser, sine utfordringer, av ulikt slag. Det inneholdt også flere reiser, både sammen med familien, sammen med andre AFS-ere og sammen med kontaktfamilien min. Jeg var i Lyon, i Montpellier, i St.Etienne, i Valence og i Montelimar. Jeg var oppe i småfly over Grenoble, jeg drakk champagne på nyttårssaften og jeg smakte på snegler og gåselever. Jeg fikk se slottene i Loire-dalen, jeg fikk oppleve naturformasjonene i Les Gorges de l’Ardèche, jeg lærte meg et nytt språk og jeg fikk en familie jeg ble kjent med på en måte man ellers aldri blir kjent med andre familier enn sin egen. Jeg gråt når det var vanskelig, men jeg gråt også da jeg dro.

Vurderer du fortsatt å dra på utveksling? Uansett hvor du drar vil det nok være vanskelig. Du vil ha hjemlengsel, du vil ha problemer med å gjøre det forstått, du vil bryte uskrevne regler og du vil oppdage nye ting om landet du reiser til og ditt eget land. Jeg håper du tør.

Reklamer

3 tanker om “Dagbok fra fortida

  1. >Nok en morsom lesing! Minner meg litt om mine dagboknotater fra den gang jeg var au-pair i England etter gymnaset, men jeg var jo litt eldre enn deg. Synes det er tøft gjort som 14-åring å dra på ett år utveksling til et land hvor språket er så annerledes. Men sikkert en flott erfaring både for språk- og personlig utvikling. Veldig nyttig post for noen som tenker å gjøre det samme!PS er ikke du på FB lista mi lenger forresten? Kunne ikke finne deg…

  2. >Takk! :)Jeg var forresten 17-18, hun jeg delte rom med var 14 🙂 Kom kanskje ikke tydelig frem av det hele.Sletta profilen min i FB, ble så stor tidstyv – litt som meg deg og Twitter, kanskje 🙂

  3. >Jeg leste kommentaren din hos Ohlala og ble nysgjerrig – ogsaa viser det seg at du er en AFS'er du ogsaa! Jeg var med AFS i Mellom-Amerika for femten aar siden… Wow, det er lenge naa…Veldig morsomt aa lese dagboknotatene dine, og tenke paa hvordan jeg selv hadde det. Jeg bodde hos en ganske vanskelig familie og husker godt hvor sterke folelsene mine var da – hvis jeg var glad var jeg kjempeglad, hvis jeg var lei meg var det liksom bunnlos tristhet. Men et fantastisk aar som jeg tenker paa nesten hver dag, og som hadde stor innvirkning paa studier og karrierevalg. Moro aa lese!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s