Oslo bokfestival 2010: Letthet i lyset.

Jan Erik Vold leser om trikken.

Etter å ha sjekka inn på hotellet på fredagen, hastet Elin (min roomie) og jeg avgårde for å rekke den offisielle åpninga av Oslo bokfestival. Vi ankom rett etter Jan Erik Vold hadde fått ordet, og hørte ham lese mesteparten av diktet «Trikken er et et øye som går på skinner», opprinnelig skrevet i anledning feiringen av Oslotrikkens 100-årsjubileum, 3. juni 1994. Jeg har sansen for Jan Erik Vold, og det er noe eget å høre ham lese selv, syns jeg. Diktet er gjengitt nedenfor:

Trikken er et øye som går på skinner

TRIKK
betyr elecTRIC
kraft
-og ingen hest som dro
Dro
en vogn på stålspor.
Spor
vogn var det navn den fikk.
Men i
Oslo ble det TRIKKEN
Si meg:
Så du´n eller gikk´n?
Ser du noe som
lyser blått?
Altså var trikken
ikke gått!

Å trikken, trikken
– reddet
av gongongen, ingen har elsket deg
ømmere enn jeg, fra første gang
jeg entret
ditt stigtrinn i fiskeskinnssko, uten voksenfølge
og klatret opp
den siksakmønstrede
grinda ute på hengeren
for bedre å kunne
ta i øyesyn
den by jeg var satt inn i – til jeg så deg, Blåmann min!
oppbrent som vrak
i vognparken ved Hedmarksgata, så deg som ulykkelig
blodtrikk
i jappetida, så deg o under! – gjenoppstanden
som modernisert leddtrikk
ved århundrets
slutt – dine skinner var det som lærte meg å nyte
de parallelle kurvers
geometri, smeltesnøen der den rant
ned trikkesporet, juniskumringslyset som la seg over dine stålbånd
i Riddervolds gate så seint
som i går aftes! – vi trodde sveivehjulet
trikkeføreren snurra på
var trikkens ratt
men det var det ikke, trikken fulgte skinnene
selv den, Bogstadveien
Holtegata, brolegning,
rennestein
kumsluk – og fortauets alle tildragelser, dengang et butikkvindu
var et butikkvindu og plakatene
gjort av emalje, SMEKK!
sa det, i luka
der konduktøren, tommel med smokk, bød fram
sine billetter, ”Fælt så bister
du ser ut
da?” var det en dame som sa, til en funderende
niåring, på vei opp
fra frimerkehandelen
i Rosenkrantzgata, treøres gult
med posthorn, femtenøres
oliven med overstempla V, Snorre Sturlason, Skibbrudnes efterlatte
og Petter Dass i rødt
fippskjegg der han
feiret
sin 300-årsdag – vi diskuterte: byens flotteste trikkesløyfe, hvilken
var det: Den på Skøyen, den
i Gamlebyen, den rundt Vippetangen
Konditori, om da ikke
vår egen Ullevål Hageby, med tre hvite bjørketrær
deri – vi tok Kampetrikken
tvers gjennom byen for å se ishockey
på Jordal
Amfi og få russiske autografer: blåtrikkens trasé
rant som elveløp
gjennom Oslos
gatenett, der fattig og rik, konsul og knekt
ble fraktet på flåter
av trikk – som om straumen var for Vesaas
hva trikken
var for vårs! Lasse og Dag, gærningene på skolen, de rappa
en jerrykanne bensin
som de helte ut, fra Adamstuens topp
tidlig en vårdags morgen, gav fluidumet tid
til å renne
i vei
før de tente på – ilden fór som en firfoldig jubel
med sporfurene, ikke kunne overlærer
Hartvig Halvorsen ane
at byens egne voksne menner skulle tenne på 180 trikker
med bensin og lighter
20 år senere, så hva skal man
si? sannheten om trikken er at den brenner
DÅRLIG! sa Georg
Johannesen – og stanser ved Stensgatens holdeplass, i dag
som på de klinkende
melkeflaskers
tid, der James Johannessen ikke lenger har skilt på hjørnet
og slipper passasjerene
av – da visste vi: Snart kommer den lyseblå selv
til syne, min far kom alltid hjem
med en slik
ettermiddagstrikk. Han tok
trikken. Har du
tatt trikken? Har han/hun/den/det
tatt trikken? Har kornet til Bjølsen Valsemølle
tatt trikken? Har forfatteren Solstad
fra Sandefjord
tatt trikken? Har Kong Olav den femte av Norge
tatt trikken? Det er bare Olav
Tryggvason, han som gikk utapå
årene, som ikke tok trikken
hjem – og jeg
spør: Finnes det
trikker i Honolulu? Nei, men det fantes, trukket
av muldyr, slik som på dette
postkortet fra 1889 – og jeg spør: Er trikken
virkelig
blå? Når det regner
på snøen, i midtrabatten
langs Kirkeveiens
trikketrasé
og det skumrer, i måneden mars: Er trikken virkelig
blå? – og jeg spør: Stiger en letthet
i lyset, noe som synger
fra Birkelunden, en
tone i strengen, nyss bestrøket av Kjelsåstrikkens
pantograf
– og jeg spør: Finnes det trikker
i Sarajevo?
Ja, det fins trikker i Sarajevo, de har hatt sine spor der
i 99 år – og jeg
spør: Hvorfor elsker vi trikken? Kvifor har vi han med oss
heile heile
tida? Fordi den er
vår barndoms dyr. Fordi den holder
eksosen i sjakk. Fordi
den sier fra
hvor den skal. Fordi den betyr solidaritet. Fordi den minner oss om
våre vilkår: et fornuftig
og sårbart
vesen, i en ufornuftig
tid. Et historisk dyr, i en historiesvak
tid. Noen sier: Uten trikken
hadde Oslo
gått opp i liminga! Noen hveser: Hva skulle
Theresegate blitt
uten
trikk? Noen hvisker: trikken er et øye
som går på skinner. Noen nynner
i junikvelden:
Trikken er grønn i regnvær
og brun i vintervær
og blå i sommervær.
Så kan den ikke mer.

Elin filma også litt av lesinga, og har blogget om festivalen. Du kan lese og se begge deler her. Etter han var ferdig å lese, spilte Siri Nilsen med band for oss i sola – Temperaturen var god, omtrent det jeg vil kalle tromsøsommer, så jeg var fornøyd. Nilsen spilte i tillegg ukulele, et instrument jeg er litt svak for. (Jeg går jevnlig innom musikkforretninger for å titte på dem og kanskje klimpre litt.) Beklager den lille feedbacklyden helt på begynnelsen, den går fort over!

Solveig Kloppen var programleder og vi fikk også høre Tove Nilsen, Roy Jacobsen og Henrik Langeland i samtale. Diskusjonen var god, og Kloppen stilte relevante spørsmål, men jeg syns kanskje Tove Nilsen deltok litt lite i fellessamtalen med egne innspill. Vi fikk heldigvis høre henne snakke litt om, og lese fra, den nye boka si, Nede i himmelen, før de to andre kom på scenen.

Henrik Langeland leste også fra si nye bok, Verdensmestere, etter vi fikk høre et lydklipp fra da Oddvar Brå brakk staven. De om snakka om hvordan det var å skrive om Oslo (hvorvidt det utelukka ei bredere nasjonal målgruppe), hva det innebar å være  verdensmestere eller seierherrer, hvem som var vidunderbarna i Jacobsens siste bok, om oppvekst og nostalgi, og om hvilket tiår som har forandra Oslo og Norge mest (Roy Jacobsen: .«60-tallet!», Henrik Langeland: «80-tallet!» (Her kan man tenke seg at Tove Nilsen kanskje holder en knapp på 70-tallet?)). De var selvsagt også innom den obligatoriske diskusjonen om hvor mye av seg selv en forfatter legger i verket, og hvor selvbiografiske romanene de hadde skrevet var.

Solveig Kloppen.

Tove Nilsen er aktuell med boka Nede i himmelen i høst.

Roy Jacobsen og Henrik Langeland. Sistnevnte aktuell med boka Verdensmestrene i høst.

Seinere snakka Kloppen også med Knausgård (Du kan høre ham lese fra bok seks her).

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s