Generasjon sex

Jeg har lest Generasjon sex, av Hannah Helseth. På Oslo bokfestival hørte jeg henne først i samtale med Marie Laland Ekeli og Ida Jackson, en diskusjon der Martine Aurdal var programleder. Ida Jackson er også kjent som bloggeren virrvarr, og hun er også aktuell med bok i høst. Både Jackson og Helseth har snakket med mange unge tenåringsjenter, og påpeker problematikken rundt realitygenerasjonen, forventningene til selveksponering, og at det ofte er sjenerte og usikre jenter som legger ut bilder av seg selv på nettet:

Marie Laland Ekeli står bak boka Bra damer, der flere kjente norske kvinner lar seg avbilde, mange av dem nakne. Under debatten ble det påpekt at det er problematisk at kvinner må kle av seg for oppmerksomhet, for å selge noe. Ekeli mente imidlertid at når det dreide seg om bilder av en kvinnekropp som ikke nødvendigvis fylte tidens skjønnhetsideal, så var det en helt annen sak. Hun forsvarer dette synspunktet i en artikkel på Kampanje, der hun svarer på kritikk fra Kristin Spitznogle:

«Noe av formålet med bildene i prosjekt Bra Damer har vært å vise noen andre kvinnebilder enn de glatte, upersonlige, flate variantene vi er vant til fra reklame og media. Vi er så lei! Det er en kjedelig estetikk, som fjerner personlighet og levd liv fra menneskene. Derfor har vi tatt bilder som viser at kvinner har porer, rynker, strekkmerker – simpelthen dybde.»

Om en kropp som viser tegn av tidens tann nødvendigvis er med på å vise et menneskes dybde, er noe jeg selv stiller meg skeptisk til. Debatten har gått på Twitter, i etterkant av Marianne Aulies nakenstunt, og Helle Vaaglands påfølgende svarbilde med bilringer og ironi. Selvsagt er det fint å gå i mot et strengt skjønnhetsideal, men hvorfor kan vi ikke sees som hele mennesker istedet for å reduseres til kropp? Hva med ord, meninger og aktive handlinger, fremfor å posere og bli tatt bilde av? Og hvorfor er det å være naken på nett, eller mellom to permer, et eksempel på hvor frie og selvstendige kvinner er anno 2010?

Som forfatteren Tom Egeland sier på Twitter: «Tanken på å kle av meg, ta bilde av det og legge det ut på Twitter er temmelig fjern. Selv som statement.» (Kilde). At vi står frie til å velge å gjøre det, betyr ikke at det å ta det valget understreker vår frihet som kvinner (selv om det viser at vi lever i et liberalt, vestlig samfunn.) Hva velger vi å vise og skjule av oss selv, og er det nødvendigvis bevisst og gjennomtenkt hos tenåringsjenter? De har, som Hannah Helseth påpeker, ganske strenge standarder å leve opp til, selv om de i teorien har muligheten til å velge dem bort.

Diskusjonen handla naturlig nok mye om internett, Marianne Aulie og deiligst.no, men den var også mer nyansert. Jeg er enig med Aurdal (i den første videosnutten) i at ut ifra omtalen og baksideteksten på boka, forventer man at den skal handle mer om internett og deiligst.no enn den gjør. På festivalens hjemmesider er arrangementet oppsummert med følgende beskrivelse: «De vil heller bli tatt på rumpa enn å bli oversett og legger seg halvnakne ut på deiligst.no. Gir seksualiseringen jenter makt eller bekrefter den avmakt?». Boka åpner og avslutter med Babydoll, ei anonym jente på nettstedet, og hennes tvetydige følelser knyttet til det å legge ut bilder av seg selv, men bokas hovedfokus er ikke en problematikk som har med internett å gjøre.

Snarere tar Helseth for seg gråsonene knyttet til både voldtekt, seksualitet og kjærlighet. En hel generasjon med tenåringsjenter ønsker bekreftelse og oppmerksomhet, noe som er helt naturlig når kroppen endrer seg og man utvikler sin identitet. (Vi trenger alle å bli sett. Selv Knausgård påberoper seg et umettelig behov for bekreftelse.) Tenåringsjenter har imidlertid ofte en uklar forståelse av hvilken type bekreftelse de har krav på, og hvilke typer oppmerksomhet de har rett til å føle seg ubekvemme med, og det fører ofte til at de sender uklare signaler til kanskje like forvirrede tenåringsgutter som ikke nødvendigvis forstår hvor grensene går. De fleste voldtekter skjer i nære relasjoner, men de voldtektene vi snakker om er de som er nærmere knyttet til vold enn til sex. Er ikke en voldtekt et faktum det øyeblikket en av partene har sagt «Nei»? Hannah Helseth tydeliggjør disse gråsonene, og viser til faglitteratur og undersøkelser som forteller oss at slik er det ikke.

Mange har en tendens til å tillegge offeret skyld – «Hvis hun først klina med ham, la hun opp til det», «Hvis hun hadde hatt sex med mange fra før var det hennes feil», «Hvis det var kjæresten som voldtok henne, er det ikke helt det samme.». Flere slike forståelser er veldig vanlige, ikke bare hos tenåringer, men også hos voksne jurymedlemmer og andre. Aller viktigst er det at tenåringsjenter (og -gutter) selv blir mer bevisste på egne grenser. Selv om de er kjærester, selv om de allerede har klint eller tatt av seg toppen, er det ikke sånn at de ha sex, men slik føler svært mange jenter det. Fjortenåringer gir uttrykk for bekymring over hvorvidt de har et spennende nok sexliv! Som Ida Jackson sa det på Oslo bokfestival: «Enkelte tenåringsjenter lurer på om kjæresten har krav på analsex! Ingen har da noensinne hatt krav på analsex!».

Hannah Helseth etterlyser en offentlig debatt, uten å påberope seg selv noen autoritet eller gi oss sin fasitsvar. Boka er lettlest, velformulert, poengtert og faglig relevant. Med Generasjon sex stiller Hannah Helseth svært viktige spørsmål, og jeg håper boka blir lest av mange, både menn og kvinner, gutter og jenter.

Omslagsbilde, hentet fra Manifest forlags nettsider.

Reklamer

8 tanker om “Generasjon sex

  1. >Jeg var også tilstede her. med det var ikke så lett å få med seg alt da det støyet en del, lurte litt på det med "Bra Damer" (hele prosjektet sto litt uklart for meg), nå fikk jeg i hvert fall en bra oppdatering.Finfine greier.

  2. >Jeg syntes at hele feministdebatten i Norge er så schizofren at det er forvirrende. Man forsøker å motbevise myten om feministen som det ukvinnelige monsteret samtidig som man kjemper for ikke å bli definert utifra sitt kjønn. Så ender man opp med å definere seg selv utifra sitt kjønn samtidig som man kjemper for det motsatte. Jeg forstår det veldig godt, og samtidig er jeg selv på et vis del av det, men det er ganske fucked up, er det ikke?

  3. >Kristine: Det er ganske "fucked up" som du sier. Problemet er vel at mange bruker fellesbetegnelsen "feministene" og tror at alle norske feminister er av samme oppfatning når det gjelder hva debatten bør handle om. Det er langt fra sannheta, og derfor kan det virke veldig schizofrent å følge med på. Det er en av grunnene til at jeg liker Helseths bok, hun fokuserer på nyansene, debatten og de viktige spørsmålene, framfor å komme med noen fasitsvar. Kommunikasjon er nøkkelen tror jeg.Samtidig er vi utrolig heldige som lever i et land som har kommet så langt, men jeg synes ikke det betyr at vi skal lene oss tilbake og tro at alt er OK. Undersøkelsene rundt tenåringsjenters holdning til voldtekt er et godt eksempel på at vi (det offentlige Norge, media) bør våge å diskutere gråsonene.

  4. >Helt enig i dette med nyansering. Men jeg tror ikke at vi har kommet nær så langt som man sier at vi har, og det gjør at det føles som om vi har stoppet opp. Som om noen har sagt, nei, nå får det være nok likestilling, det får være nok med det formelle, vi stopper her. Men formell likestilling er jo ikke nok, hvis man i praksis i livet opplever noe helt annet. I Sverige har man en helt annen tilnærming til dette. De har kommet minst like langt som oss, men den offentlige debatten drives videre. Dette blir jo generaliseringer, men jeg tror at det ligger noe i det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s