Ordkalotten 2010: Oppbrudd og ankomst, Oterholm og Aanestad.

Anne Oterholm

Ingrid Z. Aanestad

Anne Oterholm har femtenårsjubileum for sitt forfatterskap og har gitt ut sju romaner på de åra. Hun fikk Aschehougprisen i år, og er i tillegg leder av Den norske Forfatterforening. Ingrid Z. Aanestad debuterte i 2006 med romanen I dag er ein fin dag.  I år er hun aktuell med boka Stormkyss.

De to forfatterne møttes i samtale på Café Cora, Perspektivet museum i Tromsø, som ett av programinnslaga på Ordkalotten 2010, med Morten Wintervold som konferansier. Ordkalottens tema i år er karavane og reise så fokuset ble dermed på Aanestads Eg kjem med toget fra 2008 og Oterholms Toget fra Ajaccio, skrevet i 2009. Toget er med i begge disse forfatternes bøker, og det var utgangspunktet for programposten.

Jeg har skrevet et lite referat fra samtalen, selv om jeg dessverre gikk glipp av det siste kvarteret fordi jeg måtte rekke et annet arrangement. (Om jeg har noe å utsette på Ordkalotten, så må det være at det ikke er beregnet et kvarters tid mellom hver programpost, slik at man rekker å komme seg mellom dem)

Morten Wintervold var konferansier.

Wintervold starter samtalen med å konstatere at lyden er i orden og ønske publikum vel møtt, han presiserer at samtalen skal dreie seg om oppbrudd og ankomst, og at begge forfatterne har skrevet romaner med tog i tittelen (her påpeker han raskt ironien i det å diskutere togreise i Tromsø (der vi ikke har tog for de som ikke vet det (selv om vi forøvrig har en Jernbanestasjon (det er en pub, Tromsø Jernbanestasjon, innreda som et tog (hoi, det ble mange paranteser)))). Oterholm definerte boka si som en reiseroman, og du kan høre henne lese fra den i videosnutten nedenfor:

Wintervold påpeker at i reisemotivet har den reisende nødvendigvis reist ikke bare til noe, men også fra noe. I Oterholms roman er ikke toget fra bokas tittel med i romanen en gang, det er en turistattraksjon som ikke fins lenger. For henne var det også vesentlig at det var et tog som gikk fra Ajaccio og ikke til. Det handler om å komme seg vekk, og hovedpersonen, Sindre, har et tydelig unnslippelsesprosjekt.

I Aanestads roman har hovedpersonen reist fra noe vi ikke får vite hva er. Wintervold spør henne hvorvidt det ikke likevel fins et slags oppbrudd der, ei forutsetning for at hovedpersonen skal komme til Eli og til huset ved havet. Aanestad svarer at det mest interessante for henne er at hovedpersonen kommer dit, ikke hvorfor, «Det fins få entydige forklaringer på hvorfor vi havner dit vi gjør her i verden.» legger hun til. Wintervold understreker likevel at det å holde grunnen til oppbruddet skjult også er et smart dramaturgisk grep, det skaper spenning og bygger forventning hos leseren, selv om Aanestads roman kanskje gjør at vi sitter igjen med ubesvarte spørsmål. «Hva oppnår man som forfatter ved å sende hovedpersonen bort fra noe?» spør han videre, og legger til at reisemotivet nok er mest opplagt hos Oterholm.

Oterholm sier at hun selv har basert mye av romanens ramme på egen research. Reisa i teksten har hun selv vært på, sammen med sine to sønner, og hun noterte alt fra når sola sto opp på ulike steder til hvor lang tid det tok å klatre opp på en ås på et bestemt sted. Innholdet sto ikke klart for henne på det tidspunktet, men hun visste at her var det bevegelsen som skulle stå sentralt, ikke nødvendigvis til eller fra noe sted, men ramma som lå i reisa og forflytninga var viktig for henne.

Hun presiserer også at for henne handler det i all hovedsak om hovedpersonens forflytning, og ikke om disse ungene som han ved et feilgrep har tatt med seg. Hun har fått mange reaksjoner på nettopp dette, på hovedpersonens behandling og likegyldighet ovenfor barna, og leserne spør henne hvordan hun kan skrive noe slikt, hvorfor de ikke får vite mer om barna. Hun mener at fokuset er Sindres smerte, han har det ille nok sjøl. Barna er bipersoner.

Aanestad får også kommentere reisemotivet, og påpeker smilende at det igrunnen bare er reise med i den aller første setninga av romanen hennes, og at hun i så måte er glad for å likevel være invitert. I likhet med Oterholm har også hun brukt et landskap hun kjenner godt, nemlig Jærenområdet. I boka bruker hun imidlertid ikke stedsnavn og presiserer ikke hvor handlingen foregår. «Det var viktig for meg å ha en hovedperson som kunne se litt nærsynt på stedet.», legger hun til. Hovedpersonen hennes søker en form for tilflukt, men det blir ingen enkel tilflukt.

Oterholm bryter inn og påpeker at selv om Aanestads roman er satt på ett bestemt sted, så er det likevel mye bevegelse i boka: «Selv om verken din eller min bok handler så mye om tog som man skulle tro, er det likevel mye bevegelse, din hovedperson går også veldig mye», sier hun til Aanestad. Wintervold reflekterer over hvorvidt man kanskje går mer på steder som ikke er hjemme, og Aanestad sier at det iallfall var viktig for henne at hovedpersonen skulle være oppmerksom på stedet på en annen måte, at stedet ikke skulle tas for gitt. Om jeg-personen kommer derfra eller har tidligere kjennskap til stedet, er uvisst.

Her påpeker Wintervold valget Aanestad har tatt om å gjøre romanen stedløs. For Aanestad har det vært viktig å kke si at det hele foregår på Jæren, mens Oterholm på den andre siden er svært stedsfast med flust av detaljer og navn. Oterholm tar ordet: «Stedet er grunnleggende, enten det gis navn i teksten eller ikke. Sted skaper handling, og forfatteren kjenner gjerne stedet godt og har det i hodet på et vis.» Hun legger til at stedet kan være mer nærværende når det er navnløst, fordi man forholder seg til konkrete beskrivelser fremfor navn som først og fremst hektes til et kart.

Hun har tidligere skrevet romaner der stedet ikke presiseres, men denne gangen var det viktig for henne å gjøre det motsatte, men hun har brukt steder hun kjenner godt, og det var et poeng for henne. «Kunne handlingen like gjerne vært lagt til Tyskland, for eksempel?» spør Wintervold, og Oterholm svarer ja. Det viktigste her var kjennskapen til stedet, og hun har også reist i Tyskland. Det ville blitt samme historie, det ville bare vært ramma rundt som ville vært forskjellig.

Aanestad sier hun selv har vært svært skeptisk til å bruke navn i boka, selv Nordsjøen, som er det eneste stedsnavnet du finner i den, nølte hun med. Likevel er det tydelig for de som på forhånd kjenner til stedet at det er Jæren som er settingen for romanen. «Jeg opplevde å kunne gjøre mer med innholdet når stedet ikke var navngitt og definert.» forklarer hun.

Wintervold reflekterer over festivalens tema, karavane, og stikkordene man kan knytte opp mot temaet. Oppbrudd og ankomst er blant dem, men det er også forberedelse. «Her kan det handle om forberedelse for å dra ut på reise,» sier han, «men vi kan også tolke det i overført betydning og snakke om hva vi tar med oss inn i skriveprosessen. Hva har vi med oss inn på arbeidsrommet?» spør han. Han snakker litt om teknikk og valg i narrasjon, og spør også mer spesifikt hvorfor Aanestad har valgt å skifte synsvinkel fra tredjeperson i debutromanen til førsteperson i Eg kjem med toget. I videoen nedenfor diskuterer de litt rundt dette:

Selv om reisa hos Aanestad er over på ei setning, er det reisa som er forutsetninga for å åpne opp relasjonen mellom Eli og jeg-personen. «Du sier du har tenkt på to kvinner i et hus.» sier Wintervold, «Kan du si noe om forholdet mellom de to?» Aanestad sier at relasjonen bærer preg av et slags vennskap, med mange andre ting blanda inn. Jeg-et søker først tilflukt hos Eli, og dermed har hun et slags overtak.

På et seinere tidspunkt blir imidlertid Eli alvorlig skada, og avhengig av jeg-personens hjelp. I tillegg fins det en god del uuttalt begjær. Hun påpeker at romanen er litt kammerspillaktig, med setting i og rundt huset. Det uuttalte står sentralt, det er langt fra ei avslappa stemning, og alt de ikke snakker om bygger opp om dette. «Sånn som ‘hvorfor kommer du hit på besøk og invaderer hjemmet mitt’ for eksempel?» spør Wintervold, til latter i rommet.

Begjær er også sentralt i Oterholms roman, påpeker han videre, «Din hovedperson har stor appetitt på sin reise?». Oterholm medgir at hovedpersonen har seksuelle møter med mange mennesker, både menn og kvinner, men understreker at for henne har ikke dette handletr om begjær. Snarere er hovedpersonen dårlig til å si nei, han ønsker å oppfylle forventninger og har problemer med å sette seg selv først.

Mange har oppfatta hovedpersonen som usympatisk på grunn av både de seksuelle møtene og måten han behandler barna på, men for henne er den eneste direkte jævlige personen i boka hovedpersonens far, som har avvist ham i barndommen og avviser hans forsøk på å leve opp til farens forventninger også etter at hovedpersonen er blitt voksen. Wintervold påpeker at det er interessant at han selv hadde lest hovedpersonen som mer aktiv og handlende enn Oterholm forklarer ham som, og reflekterer over forventningene vi har til kjønnsroller, «Kanskje leste jeg ham slik fordi han er mann?»

Oterholm er enig i at det ligger mye i slike forventninger, men at det fra hennes side heller aldri har vært meningen at romanen skal være entydig. Hun har ikke noe fasitsvar for hvordan den skal leser, og er mer opptatt av at den skal ha flere lag og tolkningsmuligheter. «Din tolkning er like god som min.» sier hun.

Wintervold kommer tilbake til dette med fortidsaspektet og hvordan dette har preget Oterholms hovedperson. Hos Aanestad er fortida fraværende, og han spør henne om dette var et bevisst valg. Hun svarer at det var det, hun var opptatt av å ikke ha noen forklaringer, og at her og nå skulle være det viktigste. «På sett og vis går vi rundt og er historien vår hele tida,» legger hun til, «selv om vi ikke eksplisitt snakker om den og forklarer den er det en del av hvem vi er, historien vår er tilstede i ord og handling.»

Oterholm bryter inn og sier at hun aldri oppfatta fraværet av forklaring og fortid som usannsynlig hos Aanestad. «Jeg aksepterte med en gang at vi ikke fikk vite så mye om fortida,» sier hun, «det var ikke noe jeg reagerte negativt på.» Wintervold sier seg enig, han så ikke på det som noe som trakk ned, men fortidas tilstedeværelse eller fravær i teksten var definitivt en av de klare forskjellene mellom de to bøkene som begge tar for seg tematikken rundt oppbrudd og ankomst.

Café Cora på Perspektivet museum. Fra venstre: Wintervold, Aanestad, Oterholm.

Etter dette måtte jeg dessverre haste videre til neste arrangement, så jeg gikk glipp av høytlesninga på slutten, men jeg er glad jeg fikk med meg så mye av samtalen som jeg gjorde. Det ga mersmak og leselyst.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s