Ordkalotten 2010: Oppbrudd og ankomst – Ragnar Hovland.

En liten prolog: Jeg misunner de som kan skrive morsomt. De som kan formulere seg humoristisk og lett, uten at det virker tilgjort eller overdrevet. Intelligent og tilsynelatende uanstrengt. Jeg skal ikke uttale meg om andre forfatteres skriveprosess, og skal jeg dømme etter min egen erfaring er det langt fra enkelt å være morsom i en tekst. Det er kort vei fra å få folk til å le av noe du skriver og til å få folk til å le av deg. Det er kort vei fra det humoristiske til det latterlige. Så, jeg sier det en gang til: Jeg misunner de som kan skrive en tekst som fremstår som uanstrengt morsomt.

Endre Lund Eriksen er en av de jeg syns mestrer dette svært godt. I de fleste bøkene jeg har lest av ham har han en forteller med en slags annerledeshet, Jim i Pitbull-Terje-bøkene er snusfornuftig og veslevoksen og prega av at han har ei mor med angst, Adrian i En terrorist i senga er venneløs og veslevoksen, fuglen Castro i Jafs er dyrebutikkpapegøye og relaterer til verden utenfor på det grunnlaget. Det danner et fint bakteppe for kontrast mellom hvordan disse fortellerne skildrer verden og hva som egentlig skjer, og åpner for en hel masse dramatisk ironi, der vi har en bredere forståelse av det som skjer enn det fortelleren selv har.

Både Adrian og Jim kan være påtatt voksne i sine skildringer som jeg-person, mens Erlend Loe på mange måter gjør noe av det motsatte i sine Kurt-bøker, der hans hovedperson er voksen, men i mye større grad tenker og handler som et barn. Dette kan også sies om Endre Lund Eriksens Førstemann som pissa på månen. (Jeg har kanskje mer sansen for den veslevoksne fortelleren, men det er en annen sak og handler kanskje om hvem man kjenner seg igjen i.)

Endre Lund Eriksen som konferansier på Ordkalotten 2010, Kafé Sånn.

Det var igrunnen den innledende prologen. Over til business! En annen forfatter som er kjent for sin humor er Ragnar Hovland, og i går var jeg på et arrangement på Ordkalotten, der nettopp Endre Lund Eriksen var konferansier og snakket med Hovland om hans forfatterskap. Ragnar Hovlands bøker er ofte humoristiske og surrealistiske. Han er kjent for å referere til popkultur, for å skildre folk som er litt på sida av det normale, med tendenser for å komme med slående replikker. Oppbrudd og reise går også igjen i Hovlands skriving. Temaet for årets festival er «karavane», og Lund Eriksen introduserte samtalen som «en pakkereise gjennom Hovlands forfatterskap».

Ragnar Hovland er på mange måter et multitalent, han skriver for barn og ungdom, romaner, kortprosa og noveller, han oversetter skjønnlitteratur (bl.a. Anna Gavalda fra fransk til norsk), spiller ukulele og keyboard, og, som Lund Eriksen formulerte det «skriver så godt at selv ihuga nynorskhatere liker bøkene!». Han har mottatt mange priser for sitt forfatterskap, og her trakk Lund Eriksen fram Brageprisen og også det faktum at han er den eneste som har mottatt Kritikerprisen både for sine barne- og ungdomsbøker og for sine voksenbøker.

Mens jeg satt og hørte på, knipset bilder og noterte, slo det meg at jeg skulle skrevet dette innlegget på nynorsk. Det føles liksom ikke helt riktig å gjengi Hovland på bokmål, men jeg frykter at min nynorsk har forfalt noe siden dens storhetstid på videregående.

Etter å ha ønska velkommen og sagt litt om Ragnar Hovlands fordfatterskap, åpner Endre Lund Eriksen intervjuet med å spørre hvorfor reise egner seg som bakteppe for ei fortelling, og Hovland svarer spøkende at det kanskje er en lettvint måte å slippe unna på: «Reisa gir en struktur, samtidig som den åpner for det tilfeldige», legger han til. «Du vet ikke nødvendigvis hva eller hvem du vil møte». Tro til den metaforiske tematikken for samtalen spør Lund Eriksen om Holand vet hvor han skal når han legger ut på reise. Hovland svarer umiddelbart nei, før han må presisere:

«Av og til vet jeg bare det. Ofte vet man hvor man skal, men ikke hva som skal skje på veien. Man kan diskutere hvorvidt reisa er viktigere enn målet, men jeg vil ikke forkaste målet helt, altså.» Han forklarer at han har bedrevet litt sjølanalyse fra tid til annen, og spurt seg selv det samme spørsmålet, «hvorfor reise?», og sier at det kanskje handler om at han tidlig oppdaga at han ikke hadde noe hjem her i verden. Han var prestesønn, og det innebar mye flytting i barndommen.

Ragnar Hovland i samtale med Endre Lund Eriksen.

«Har du alltid vært på reise?» spør Lund Eriksen, og får et kort og konsist ja til svar. Hovland er imidlertid ganske bofast i Oslo nå, og har vært det ei stund, og han snakker om viktigheta av å skape seg et hjem, av å lære seg å høre til et sted, å kunne komme hjem. Lund Eriksen påpeker at både ankomst og oppbrudd går igjen i Hovlands forfatterskap, og ber han snakke litt om hvordan 1964 tar for seg dette. «1964 er på mange måter ei tidsreise», sier Hovland, «og det er også en roman med et forord. I forordet skriver jeg om hvordan nettopp 1964 er ett av de åra jeg husker dårligst, og derfor forsøker jeg å rekonstruere det. Ellers er det ikke så mange andre reiser som foregår, med unntak av mora i romanen sin «husmorferie» til nerveklinikk, og at familien drar på campingtur.»

Endre Lund Eriksen ber ham fortelle litt om hovedpersonen, «Hvem er det egentlig vi møter, denne tolv år gamle gutten? Er det deg?». Hovland sier at det er en del  likheter, blant annet ville han selv vært tolv år i 1964, men at det dreier seg om tilfeldige likheter. I så måte er det også litt av ham selv i prestesønnen som skildres i boka. Det handler altså om Rolf, som har ei tenåringsøster som blir femten år iløpet av boka og en bror som er seks år og lider av å være overintelligent. Vi fikk høre Hovland lese et utdrag som på mange måter handla mest om lillebroren, og du kan se og høre det i videoen nedenfor:

Etter Hovland er ferdig med å lese, ber Lund Eriksen ham si litt om hvordan oppbruddet er tilstede, hos hovedpersonen, familien, Norge og forsåvidt også i verden i årstallet og boka 1964. «Jo, det handler jo om inntoget av den moderne tida. De færreste hadde TV i 1964, iallfall ikke TV som virka. Det var et stabilt politisk liv, folk trodde Einar Gerhardsen skulle fortsette med å styre lande i all tid. 1964 var industrialiseringa sin barndom, før oljen.». Videre snakker han litt om familien, om hvordan det preger dem at mora reiser avgårde til nerveklinikk og at faren må være hjemme. Popmusikken var på vei inn i kulturen for fullt, men Rolf, hovedpersonen, bestemmer seg for å ikke høre på den, det er noe han må utsette et år, for å ikke bli oppslukt av det.

«Handler det til en viss grad om pubertetsangst, angst for å bli voksen?» spør Lund Eriksen. «Ja,» sier Hovland. «Du har kanskje lagt merke til at de unge og barna i boka snakker et veldig voksent språk, da kanskje spesielt seksåringen, og dette er bevisst fra forfatterens side.» Videre spør konferansieren om Rolf begynner å høre på popmusikk etterhvert. «Sannsynligvis,» sier Hovland. «Om jeg hadde skrevet 1965 ville han nok vært djupt nede i det.» Lund Eriksen spør om det med andre ord er et implisert oppbrudd på gang, og Hovland sier at det nok er det, til tross for avslutninga. «Jeg hadde en trang til å ende det hele med en slags Disneyslutt. Alt går tilsynelatende bra med alle, og att på til begynner det å snø! Sistelinja er forresten stjålet fra Dickens’ Great Expectations

Her tar Endre Lund Eriksen opp humor som tema, og påpeker at selv om boka er alvorlig og trist er den også veldig morsom: «Jeg brøt ut i latter flere gang da jeg leste den. Var den like artig å skrive?» Hovland bekrefter min mistanke om at det er vanskelig å skrive humoristisk med sin kommentar om at det å skrive alltid er tungt, men legger til at det hender det er lyspunkt på veien og at man koser seg med skrivinga. «Blir det noen 1965, da?» spør Eriksen, noe Hovland benekter, for så å legge til at han ikke skal love verken eller: «Jeg har måttet svelge mine egne ord mange ganger før.»

I boka Fredlaus er det i enda større grad snakk om oppbrudd. Her flytter hovedpersonen ut i skogen når foreldra skiller seg. Lund Eriksen spør hvor denne ideen kom fra. «Det var på mange måter min egen plan fra da jeg var barn,» forklarer Hovland. «Jeg bestemte meg for at dette skulle jeg gjøre, hvis mine foreldre skilte seg. Ikke det at jeg hadde noen indikasjoner på at de noen gang skulle gjøre det. Snarere tvert imot.» Han snakker om hovedpersonen som kompromissløs. Han bryter opp og nekter å kalle dem mamma og pappa lenger, og slår seg altså ned i et hus i skogen. Aleine er han imidlertid ikke, han får mye besøk. «Det er et sabla renn på døra!» bemerker Lund Eriksen.

Hovedpersonen får besøk av søstre og brødre, og, kanskje av større betydning av Hilmar fra skogene – «en profet av bibelske dimensjoner» – som man i utgangspunktet er usikker på om faktisk finnes i tekstuniverset, eller om han er en del av fortellerens fantasi. Skogen er viktig som setting. «Den representerer det eventyrlige,» forklarer Hovland. «For hvor skjer alle eventyra? Jo, i skogen.» Vi ser blant annet hovedpersonen møte to barn, som har rømt hjemmefra fordi de har det så fælt, tydelige Hans og Grete-skikkelser, men vi følger dem ikke videre på ferden. I tillegg er det ei spøkelseshistorie knytta til huset hovedpersonen har flytta til. Han som bodde der før hengte seg. «Den har jeg lånt fra The World’s Best True Ghost Stories» innrømmer Hovland, «så det er basert på ei sann historie!»

På tross av alt som skjer kommer hovedpersonen ikke fram til noe, han endrer seg ikke og har på mange måter ingen utvikling. På mange måter er det mer snakk om ei anti-reise enn ei reise. Endre Lund Eriksen påpeker at også i Sveve over vatna er det snakk om et motvillig oppbrudd. «Det er egentlig typisk for fortelleren i mine bøker,» sier Hovland. Hovedpersonene hans har ofte lett for å la seg drive med og påvirke av andre mer viljesterke personer som for eksempel Dr. Munk. Sistnevnte er mangesidig, han opptrer først bare som en fyllik på en benk, men har mange historier å fortelle.

Han har spilt med Beatles, han har sitt eget kommunistiske parti, han er sauebonde, filosof, rytmegitarist, og gjesteforeleser ved universitetet. Lista er lengre. I tillegg har alle hørt om ham! «Han har fått seg et hoff,» sier Hovland, og legger til at romanfiguren til og med har egen Wikipediaside. «Han er en fantast, Dr. Munk. Man kan aldri vite om det han sier er sant eller ikke. Han har også noen tydelige alkoholproblemer og vanskeligheter med det motsatte kjønn. Selv om han skryter av utrolige prestasjoner, sliter han med elementære ting som å skaffe seg hybel.»

«Det er noen oppbrudd i Sveve over vatna også?» spør Endre Lund Eriksen. «Hvis du sier det så er det vel sant,» smiler Hovland, men de blir enige om at det nok i større grad er tilfellet i Dr. Munks testamente. «Her har hovedpersonen fått seg fast jobb som lærer, leilighet og familie. Han får kontakt med Munk igjen, som lokker ham til å bryte med det trygge livet sitt.» forteller Hovland. De to drar ut på en usikker turné, sammen med Per Vagl, en annen karakter fra Sveve over vatna, der prosjektet er å si alt som trengs å si om Norge ved millenniumsskiftet.

«Gjorde ikke du og Are Kalvø noe lignende?» spør Lund Eriksen, og Hovland sier at det i romanen mer er snakk om fattigmannsversjonen. «De spiller noen popklisjéer før Per Vagl gjør et mislykka forsøk på stand-up, men sånn sett realiserer de jo i og for seg prosjektet sitt med tanke på hvordan Norge var rundt år 2000.» sier han, før han blir bedt om å lese litt fra Dr Munks testamente, og du kan se og høre et utdrag i videoen nedenfor:

Etter det mislykka showet, drar reisefølget videre til Heiglberg i Tyskland, forteller Hovland. Dr. Munk har nemlig funnet ut at han har en sønn der, som han bestemmer seg for å finne og døpe ham, skulle han være udøpt. «Jeg kan røpe at sønnen driver med et veiprosjekt der en vei skal ende opp med å gå rett igjennom Munks hus.» forteller Hovland, og jeg får umiddelbart assosiasjoner til Hitchhiker’s Guide to the Galaxy. Reisa ender med at de tre drar hjem, etter de har opplevd ei Walpurganatt der djevelske krefter var i emning. «Et lite lån fra Faust.» legger Hovland til. Når Per Vagl blir skutt, drar de hjem.

«Ofte i dine bøker dukker det opp en mytisk figur med ei slags sannhet eller et budskap, en engel for eksempel, som ofte drar ut historia litt» sier Lund Eriksen, og ber Hovland forklare hvorfor. «Jeg kan ikke forklare hvorfor det skjer ofte,» sier Hovland, «men jeg prøver å ikke bruke det for mye. Det skal ikke være sånn at alt kan skje, leseren må vite hvor han har meg.»

Reisa ender med at hovedpersonen kommer hjem og oppdager at kona i mellomtida har forlatt ham til fordel for en annen lærer. Lund Eriksen lurer på om han blir tvunget ut på reise igjen som et resultat av dette, og Hovland bekrefter at han har en slags plan om en tredje roman med samme persongalleri, men ikke i år. «Men snart?» spør Lund Eriksen. «Ja,» nikker Hovland. Videre er de to såvidt innom boka Ein motorsykkel i natta, der hovedpersonen ikke har noe å bryte opp fra. Han har ingen familie, men ender med å leite etter dem, i motsetning til andre av Hovlands fortellere som snarere rømmer fra noe.

Avslutningsvis diskuteres Hovlands Ei vinterreise, som er ei bok der to historier løper parallelt. Den ene er historien om en desillusjonert predikant som bryter opp for å finne jenta han falt for i sin ungdom. Den andre er Hovlands egne dagboknotater fra den dagen han fikk kreftdiagnose. I dag har han bekjempa kreften, men understreker at dagboken nok bunnet i et behov for å fylle vanskelige dager med noe fornuftig. Han har tidligere brukt dagboknotater i boka Åleine i alpene, men denne er jevnere og han har skrevet den hyppigere og over lengre tid.

«Jeg ville at den skulle kunne være til nytte for andre i samme situasjon, men jeg ville ikke bare gi den ut. Det ville blitt så tabloid og sensasjonsprega,» forklarer han, «Det ville jeg ikke!». Dermed blanda han dagboknotatene inn i ei fiksjonshistorie, og vi får lese om to ulike reiser, som likevel får litt med hverandre å gjøre etter hvert: «Dagboka kom først, jeg kjente ikke fiksjonen på forhånd, men det var vesentlig for meg at det ikke bare skulle være en versjon av dagbokteksten. Det skulle være noen få berøringspunkt dem imellom, men jeg merka da jeg skreiv at de nærma seg hverandre.»

Lund Eriksen påpeker at fiksjonen hadde en funksjon. De fiksjonelle sekvensene om predikanten Lindemann var prega av letthet og fryd, og det føltes deilig mellom dagboknotatene. «Jeg følte tidvis ei sterk eksistensiell uro mens jeg leste dagbokdelene.» sier Lund Eriksen. «Da var det godt med litt hvile innimellom, og fiksjonsdelen ga meg det.» Samtidig er ikke dagboka sentimental, den har beholdt den lakoniske og Hovlandske humoren han er kjent for.

Hovland forteller om en fryktelig redsel for å være sentimental, og sier han har styrt unna sjølmedlidenhet i den grad det lar seg gjøre. «Jeg tror jeg har gitt et korrekt bilde av et ganske vanlig liv.» Endre Lund Eriksen kommer tilbake til festivaltematikken igjen når han påpeker at det gjennom hele teksten er en tilstedeværelse av trusselen «den endelige ankomst» representerer. «Det er sterkt og det rører, selv om det ikke er sentimentalt.»

Ragnar Hovland på Kafé Sånn under Ordkalotten 2010.

«Det var en spennende tid, på en negativ måte.» forklarer Hovland. «Det var usikkert hvor det gikk, men tida og dagene ellers bestod jo av mye av det samme. Jeg leste bøker, hørte musikk, traff venner.» sier han. «Ja, bortsett fra dumme ting som strålebehandling og lignende» legger han til. Endre Lund Eriksen spør ham om han har forandra seg, om han har brutt opp på noe vis. «Jeg oppdaga i denne perioden at dødsangsten forsvant.» forteller han. «Det betydde ikke noe lenger at jeg kanskje ikke fikk skrevet ferdig ei bok, at jeg ikke fikk lest alle de gode bøkene i verden. Siden har imidlertid dødsangsten kommet sigende tilbake igjen, og livet mitt er ikke så annerledes nå enn det var før.»

Oppdatering: Våren 2011 satte Hålogaland teater opp Fredlaus som teaterstykke. Les min anmeldelse her.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s