Ordkalotten 2010: Tomas Espedal, «Den umulige boken»

Tema for Ordkalotten i år var «karavane», og tilknytta det overordna temaet er en rekke stikkord som oppbrudd, ankomst, reise, stedet og reiseforberedelser, alle gode ord som kan diskuteres rent konkret eller i overført betydning. Reiseforberedelser kan også handle om hva vi tar med oss inn i skriveprosessen, hvordan vi forbereder oss til å skrive, eller til å lese. Dette gikk igjen i Tomas Espedals foredrag på biblioteket lørdag 9.oktober. Han snakka også om forventninger til teksten og sjangeren.

Aslaug Eidsvik introduserer Tomas Espedal.

Aslaug Eidsvik introduserer Tomas Espedal.

Aslaug Eidsvik fra Norsk Forfattersentrum nord introduserte Espedal og sa litt om ham som forfatter. Han debuterte med boka En vill flukt av parfymer i 1988, og har fram til i dag skrevet ti bøker under merkelappen romaner. Likevel er han kjent for sin sjangerdiffuse stil, han er vanskelig å plassere og romanene hans har innslag av essayistiske passasjer, noveller, dikt, i tillegg til sterke selvbiografiske tendenser. Aslaud Eidsvik beskriver ham som «opprivende blottstillende, uten å bli privat».

Tomas Espedal har skrevet i over tyve år, men det er først i de senere år at han har slått igjennom for ei større lesergruppe. Boka Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv ble nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2006, og Imot kunsten fikk fikk han både Gyldendalprisen og Kritikerprisen for i 2009. Førstnevnte beskriver Eidsvik som ei «Espedalsk reiseskildring med essaypreg».

Forandring og bevegelse, arbeid og ro, flytting og bofasthet er alle temaer som går igjen i Espedals forfatterskap, og det er dermed ingen overraskelse at han ble invitert til Ordkalotten akkurat i år. Videre korrigerer Eidsvik programmet, som hadde skrevet foredragets tittel «Den umulige boken» med a-ending; bergensere bruker jo ikke slikt!

Tomas Espedal.

Tomas Espedal.

Når Espedal overtar mikrofonen, begynner han med å snakke om Arthur Rimbaud, og det fanger selvfølgelig min oppmerksomhet relativt effektivt. Da jeg som syttenåring dro på utveksling til Frankrike ble jeg oppslukt av de franske symbolistene og slukte Rimbaud, Verlaine og Baudelaire.

Rimbaud var kjent for sine lange landstrykerekspedisjonene der han gikk til fots rundtom i Europa, noen ganger sammen med Verlaine. Det å gå har jo også vært viktig for Espedal (jmf. Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv). I videoen nedenfor kan du se Espedal snakke om hvordan han gikk i Rimbauds fotspor, og høre ham lese sin egen oversettelse av et brev Rimbaud skreiv til sin lærer:

Espedal forteller at han, i likhet med Rimbaud, har hatt vanskelig for å innordne seg etter regler og forventninger. Han kommer fra en familie med industriarbeidere, og etter å ha jobbet på fabrikk i femtenårsalderen bestemte han seg for at han aldri ville jobbe mer, han ville ikke ha en «vanlig jobb». Når han fikk skrivemaskin av mora var det som om han «fant friheten som ikke fantes».

Videre snakker han om sjangerblanding og bøkene hans som kalles romaner. Han ønsker å utvide romanen som sjanger, gjøre den mer elastisk. Hvorfor kan ikke en roman ha lyriske elementer, eller essaypreg? «Jeg har stjålet det lyriske jeget og skrevet det inn i en ytterkant der det berører romanens tredjeperson» sier Espedal. I 1991 skreiv han for første gang sitt eget navn inn i en roman, og selv om han fortsatt skrev om en fiktiv romanfigur ga det en slags slagkraft.

Han påpeker selv at han slett ikke er aleine om dette, og at Proust var en inspirasjonskilde. For Espedal handler det om «friheten til å skrive seg selv om, til å vise hvordan det kunne ha vært». Drømmen om den fullkomne boka har vært en motivasjon for ham, og han snakker om hvordan form også er innhold, og at innholdet bør kunne få ny form:

Vi skal ikke være redd for å utfordre leserne, sier han videre. Som forfatter må man kunne ha de aller største ambisjoner:

Espedal problematiserer ideéen om at bøker handler om leseren. «Hvordan vil litteraturen bli hvis den alltid skal tilfredstille leserens behov?» spør han. Det handler om et individuelt opprør hos forfatteren, «vi kan ikke forandre verden, men vi kan forandre oss selv». En rekke kjente historiske personer var også forfattere, som Napoleon og Stalin. Churchill fikk Nobels litteraturpris.

Tomas Espedal mener, i det han kaller historisk etterpåklokskap, at de kanskje burde holdt seg til å skrive bøker. Er det ikke allerede et politisk valg å bli forfatter? Når man velger å skrive bøker, velger man samtidig å leve i samfunnets ytterkant. Man bør skrive mot alt og alle, også mot seg selv. Budskapet hans synes å være at vi må utfordres, både som lesere og som forfattere: «Jeg er for en litteratur som gjør alt vanskeligere, for den som leser og for den som skriver» avslutter Espedal.

Tomas Espedal.

Tomas Espedal.

Hvis du vil lese mer om Tomas Espedals forfatterskap har Bernhard Ellefsen en artikkel i Vagant 3/2010 om hans 00-tallsromaner, med tittelen «Tapet, arbeidet og bøkene» (Om tidsskriftet på Underskog.). Bokvennen 2/2010 trykka også intervjuet «Den aristokratiske arbeideren», der Espedal intervjues av Marius Fossøy Mohaugen og Kristian Meisingset.

Reklamer

2 tanker om “Ordkalotten 2010: Tomas Espedal, «Den umulige boken»

  1. Tilbaketråkk: Ordkalotten 2010: Vendela Vida « ziarah sier:

  2. Tilbaketråkk: Ordkalotten 2010: Vida, Espedal, Stueland og Larsen leser « ziarah sier:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s