Masterforedrag om strikka kunst

«Strikket kunst er en lite kjent genre i kunstverden, til tross for at det er mange kunstnere som bruker teknikken, både i Norge og ellers i verden.»

Slik åpner Facebookinvitasjonen til masterforedraget som ble holdt på Café des Beaux Arts i Tromsø, 7. oktober. I samarbeid med det kunstfaglige fakultet ved Universitetet i Tromsø arrangerer nemlig Tromsø Kunstforening en rekke masterforedrag i høst, slik at publikum får innblikk i hva kunstvitenskapstudentene velger å fordype seg i.

Når det nå skulle dreie seg om strikking, var det ekstra interesssant for min del. Jeg har strikka ganske mye og ofte de siste syv-åtte åra, og jeg har i tillegg ei mor som har studert både norsk folkekunst og kreativ maskinstrikk. Mamma har forresten nettopp fått seg blogg, og blir glad for kommentarer!

Mamma og meg på Tromsø Kunstforening.

Mamma og meg på Tromsø Kunstforening.

Masteroppgaven hadde tittelen «Strikket kunst – en undersøkelse av det mediespesifikke, kjønn og humor i tre utvalgte verk fra utstillingen Strikknikk» og foredraget ble holdt av Liv-Ragna Garden som i 2009 tok sin master i Kunstvitenskap ved Universitetet i Tromsø. Hun snakka om hvordan hun hadde latt seg inspirere av utstillinga Strikk07 i Hordaland, der seksten kunstnere stilte ut sine verk. De benytta seg av ulike materialer; det eneste fellestrekket var teknikken – strikking.

Garden forklarte at hun i sin oppgave har valgt å definere et kunstverk som noe som er «produsert av en kunstner med kunstfaglig bakgrunn», og at hun har tatt for seg 70 artikler og anmeldelser av utstillinger. Tre tema gikk oftest igjen, nemlig humor, kjønn og det mediaspesifikke. Videre fortalte hun litt om strikkinga sin historie. At strikking ofte er nært tilknytta kvinner og kvinners sfære faktisk er ganske nytt. Laugsvesenet var forbeholdt menn helt fram til dronning Elizabeth I. vedtok en lov om at også kvinner skulle ha lov til å strikke, samtidig som hun bestemte at menn skulle bruke lue når de dro til kirka – Dermed hadde altså kvinnene også et marked å strikke for!

Som kunstform ser vi strikking først brukt i den italienske arte povra-bevegelsen, der Marisa Mertz i 1968 stilte ut kunstverket «Bea». Hun hadde strikka dattera sitt navn i nylontråd og det hele sto utstilt på ei strand, satt fast i sanda med de store strikkepinnene. Hun hadde altså ikke felt av strikkinga ennå, og det fremhever det skjøre, både i et barn som vokser opp og i kunstverket hun har produsert. Videre stilte Annette Messenger i 1971-1972 ut kunstverket «Les Pensionnaires», som viste masse små døde spurver (ikke faktiske ekte spurver, de var også lagd til av fjær) med små strikkagensere. «Det morsomme i det uvante er et tema jeg ofte så i kunstverka jeg tok for meg», kunne Garden fortelle.

Liv-Ragna Garden holder foredrag.

Liv-Ragna Garden holder foredrag.

Videre gikk det ei stund før tekstilkunsten fikk en oppsving på 90-tallet. Her så man et stort mangfold i materialvalg og metoder, og strikking var bare én av mange teknikker. Garden ville gjerne dele et utvalg bilder fra seint nittitall til i dag, av ulike kunstnere. Jeg kan ikke gjengi disse her på bloggen uten tillatelse fra opphavsmann eller -kvinne, så jeg oppfordrer dere til å google litt rundt om dere vil vite mer om de ulike kunstnerne. Noen steder har jeg linka til (og sitert fra) artikler og hjemmesider lenger nede i blogginnlegget.

«Untitled (Domestic Interior)» (2000) av Janet Morton var ei fullstendig lita stue strikka inn i hvitt garn. Interiøret var som tatt ut av 60-tallet, med en gammeldags støvsuger i forgrunnen. Det at alt sto strikka inn og i ro var nesten litt spøkelsesaktig. «Coup de Grâce!» (2007) av Kjersti G. Andvig var en giljotin kledd i rødt, rettstrikka materiale. Tittelen betyr «nådestøt». Giljotinen gir assosiasjoner til den franske revolusjonen, og ble først avskaffa på 1970-tallet, av Mitterand. Garden kunne fortelle at under revolusjonen var henrettelse en offentlig sak, og i den forbindelse ble kvinner hyra inn for å sitte og strikke under seansene.

De skulle sitte der med strikketøyet, og hver gang giljotinbladet falt, skulle de med vilje la ei maske falle, slik at man i ettertid kunne se hvor mange som hadde blitt henretta. De var betalt for dette og var der for å oppildne massene. Å strikke en giljotin inn på den måten er en klar måte å passivere den, den kan ikke lenger gjøre skade. Andvig er også motstander av dødstraff og har i så måte flere ganger brukt kunsten for å illustrere sine synspunkt, f.eks i «Personne ici n’est innocent» (2008) der hun har strikka ei dødscelle modellert på ei faktisk celle der en mann hadde sittet i ni år og venta på straff.

Videre gjorde Garden et hopp til noe mer humoristisk, nemlig et kunstverk som forestilte ei lysegul, strikka osteskive, pressa gjennom en ostehøvel. Verket heter «Cheese» og ble lagd av kunstneren Anu Tuoninen i 2002. Den engelske tittelen er tvetydig og humoristisk, og Garden kan fortelle oss at Tuominen i stor grad benytter seg av «found objects» for å få oss til å se på hverdagsgjenstander på en ny måte. Kunstneren har også lagd verket «Fru Albers fargelære», der man ser flere fargetablåer som er strikka av primærfargene blå, gul og rød. Garden snakka om hvordan verket indirekte stiller spørsmålet ved hvem som skriver (kunst)historien. Kan det ha vært Fru Albers med strikketøyet som egentlig oppdaga fargelæra?

Fra skarpe farger til det mer duse, viste Garden oss et bilde av verket «Tegn» av Heidi Kennedy Skjerve (2008). Det var et stort rektangel i duse, monotone farger som dekka en hel vegg. Verket var skapt av rettstrikk og spiker, og kunstneren skal ha vært opptatt av det nøytrale og upersonlige. For henne var det viktig at kunstverket ikke skulle uttrykke noe. Når det ikke henger på veggen lenger, eksisterer det ikke. Hun skal ikke ha vært opptatt av at strikking nødvendigvis var teknikken, men ha hatt et sterkt fokus på tida det tok å lage kunstverket og prosessen som utgjorde tilblivelsen. For meg var dette heller uinteressant og ikke spesielt dekorativt heller. Når kunsten ikke skal formidle noe, og ikke var (etter mi mening) spesielt vakker, ser jeg på en måte ikke hensikta. Men hver sin smak, og så videre… Det er sikkert noen som synes det er veldig fint.

Neste verk vi fikk se var performancestrikking. Jeg kjente jo fra før til geriljastrikking, eller yarn bombing som det også heter, og ble spent. Det dreide seg om Liv Reidun Brakstads «Knit-it»-prosjekt som kunstneren selv har gjennomført flere ganger. Hovedrammene rundt performancestuntet er at det må være offentlig strikking som skal skje på viktige steder, hellige plasser. Alle som deltar skal være kledd i sorte dresser, hvit skjorte og røde slips, mens strikketøyet må være hvitt. Man kan spørre seg hva hun ønsker å oppnå med dette, og hvorfor hun har satt nettopp disse reglene. Garden mente det handla om å synliggjøre kontraster mellom kvinner og menn, makt og avmakt. Brakstad har fortalt at hun ikke ønsker å provosere, men at hun flere ganger har opplevd regelrett aggressjon fra tilfeldig forbipasserende.

Den neste kunstneren Garden snakka om var Dave Cole. 11.september i 2002, ett år etter 9/11, satte han opp kunstverket «The Knitting Machine», en konstruksjon der han fikk to gravemaskiner til å strikke det amerikanske flagget med stridshodelignende lyktestolper som strikkepinner. Der og da handla det kanskje om den samlende effekten flagget hadde på nasjonen, men da han seinere gjentok stuntet i 2007 var det som en kritisk kommentar på krigen i Afghanistan etter flere unge amerikanere hadde dødd og blitt sendt hjem i kister draperte med det amerikanske flagg. Samme kunstneren har også eksperimentert med ulike materialer. Han har for eksempel lagd kunstverket «Lead Teddy Bear» og «Tar Baby #2», begge i 2007. Førstnevnte er 16 cm høy og lagd av bly, og er dermed livsfarlig å ta på. Den andre er lagd av glava, som jo heller ikke er direkte sunt å kose med. Kontrasten mellom motiv og materialvalg er slående og interessant. Du kan se en av teddybjørnene avbilda i denne artikkelen.

Noe annet som kan gi hyggelige assosiasjoner er tevarmere, og det ekperimenterer kunstneren Freddie Robins med, i verket «Knitted Homes of Crime» (2002). Hun har strikka tevarmere modellert etter sju forskjellige hus, alle sammen hus hvor kvinner har begått mord. Hvert kunstverk kommer med en historie om mordet, alle fortellinger fra perioden 1800-1940. Garden påpekte her at det ofte oppfattes som mer grusomt når kvinner dreper enn når menn gjør det, og at kvinner ofte får strengere straff for samme type forbrytelse. Kunstneren spiller tydelig på det mjuke og antatt ufarlige i strikking.

Det kvinnelige i en modern verden er noe mange kunstnere leker seg med. Kunstverket «Come Dancing» (1998) av Susie Freeman og Dr. Liz Lee er en kjole lagd av 6000 strikka lommer, der hver lommer rommer en p-pille, til sammen nok til 25 års bruk for en fruktbar kvinne. På kjolens bryst er det strikka en spiral, for å vise et alternativ, mens kjolens tilbehør, ei rosa veske, besto av mange små lommer med smertestillende medisiner.

Den lekne og tilsynelatende tittelen står også her i kontrast til formen, som først blir tydelig når du kommer nærmere og når du har kjennskap til hva kjolen er lagd av. De samme kunstnerne står også bak verket «A Packet a Week» som forestiller ei gravid kvinne ikledd en kjole bestående av sigarettstumper. Du kan se bilder fra disse kunstnerne her. På hjemmesida til utstillinga, som samla heter Pharmacopoeia, står det:

«For over a decade, the body of artwork called Pharmacopeia has engaged viewers in the debate around our relationship with medical treatments, encouraging us to examine our own medical and pharmacological history. It continues to explore the tension between the dependence of our society on pharmaceuticals and the ambivalence we feel towards them»

Til slutt i foredraget tok Garden for seg kunstneren Kari Steihaug som har ulike kunstverk der tradisjon og gjenbruk spiller en viktig rolle. I «Madonna med vanter» (2004) har hun strikka en tradisjonell Madonna med opprekte hansker uten at tråden er kutta over. Hanskene henger ned, halvveis rekt opp, under «maleriet» hun har strikka.

Garden kunne fortelle at Kari Steihaug samla på lopper og var veldig opptatt av historien i plagga. Det handla om spor etter kvinnehender og levd liv, og om lavmælte historier som ellers ikke fortelles. Hun har også latt seg inspirere av andre kunstformer, f.eks av maleriet Des glaneuses («Aksplukkerne» på norsk,1857) av Millet:

Henta fra Wikipedia.

Henta fra Wikipedia.

Inspirert av kunstverket ovenfor, skapte Kari Steihaug «Søndag ettermiddag» (2009), der hun i detalj gjenskaper maleriet i strikka form, og materialet er forkasta strikketøy fra kvinner, som ligger utover gulvet med trådene ennå fast i kunstverket, som en forbindelse til de hardtarbeidende kvinnene, både de som sto bak strikketøyet og de på maleriet. Du kan se noen bilder fra ei utstilling hun har hatt her, og noen andre her.

Garden viste oss også kunstverket «4. klasse» (2007-08) som var et klassebilde strikka av en rekke gensere som ennå hang på knagger under, som om i en skolegang. Steihaug har også lagd innretninga «Rewind», en kjole som var spesiallagd til ei utstilling ved Kunstindustrimuseet i Bergen. Kjolen var 11 1/2 meter lang og var satt opp i en slags opprekningsmekanisme sånn at den gradvis ble rekt opp iløpet av utstillinga, og var helt nøsta opp nøyaktig ved utstillinga sin slutt.

Om man har noen som helst kjennskap til strikking forstår man hvilket presisjonsarbeid det er å lage noe sånt. Samtidig kan det oppfattes som provoserende, det er jo det motsatte av å produsere noe. Steihaug er opptatt av tida det tar og av å sette strikkinga inn i nye kontekster, sa Garden.

Avslutningsvis oppsummerte hun med at strikking og strikka kunst åpna for stor variasjon. Det kunne brukes til å sette fokus på utallige problemstillinger, til å engasjere og til å provosere; strikking er også kunst. Nå er det mulig at mamma og jeg kanskje hadde annen bakgrunn enn man forventa fra tilskuerne, men jeg opplevde dette som en presentasjon av mange ulike kunstverk der strikking var hovedteknikken snarere enn et foredrag som skulle ta for seg alt det en masteroppgave innebærer.

Det var imidlertid svært interessant å se bilder av disse ulike kunstverka, og gjøre seg sine egne tanker rundt dem. I tillegg fungerte nok foredraget som det skulle, det gjorde meg nemlig nysgjerrig, og jeg har nå funnet ut at Liv-Ragna Gardens masteroppgave ligger ute på nett. Om du også fikk lyst til å vite mer, kan du lese den her og se bilder av kunstverka hun snakka om på presentasjonen. Det skal jeg gjøre!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s