En nøkkel, en gåte og fire brev

Hentet fra Cappelen Damms produktbeskrivelse.

En nøkkel, en gåte og fire brev av Rebecca Stead ble gitt ut av Cappelen Damm i august i år. Jeg har lest boka på engelsk og likte den godt, så jeg tenkte jeg skulle skrive en liten anmeldelse. Boka handler om tolv år gamle Miranda og hennes hverdag med mora i storbyen New York. Den handler også om Albert Einstein, om tidsforståelse og om tidsreise. Sjangermessig vil jeg likevel plassere boka nærmere magisk realisme, for det er virkelig ikke annet science fiction-aktig over den enn det som har med tidsreise å gjøre (på mange måter slik A Time Traveler’s Wife er, for de som har lest den). Den handler i stor grad om livene til menneskene i boka, om vennskap, fordommer og tilhørighet.

Vi befinner oss i april 1980, og Mirandas mor har akkurat blitt trukket ut til å delta i TV-programmet $20 000-Pyramiden, et konkurranseprogram der hun kan vinne store penger. Miranda har utrolig nok fått vite på forhånd at dette skulle skje, i et brev hun har fått. Gjennom hele boka henvender hun seg til dette ukjente du-et, som har skrevet henne brevet fra framtida. Denne mystiske personen har bedt henne om å skrive ned alt det som har skjedd den foregående høsten og vinteren, etter at spådommene om at mora fikk bli med i konkurransen viste seg å være sanne.

Narrasjonen er i første person entall, fra Mirandas synspunkt, og historien veksler mellom på den ene sida refleksjoner og handling i presens og på den andre sida en noe kronologisk og etterstilt gjengivelse av hendelsene fra halvåret som har gått. Mot slutten av boka når vi frem til tekstens nåtid og beveger oss et lite stykke framover i tid. Det høres kanskje komplisert ut, men fra første kapittel av blir vi tatt rett inn i handlingen og gjennom boka møtes vi med en rekke hint som plasserer oss i tid og sted og motiverer oss til å lese videre. Det er overhodet ikke ei tung bok å lese!

Størsteparten av boka drives av tre grunnleggende spørsmål: Hvem er dette mystiske du-et som legger igjen lapper til Miranda og ser ut til å vite hva som vil skje i fremtiden? Hva er det som har skjedd med Mirandas tidligere bestevenn, Sal, som har gjort at de ikke er venner mer? Og hvordan kommer det til å gå med Mirandas mor i konkurransen, kommer hun til å vinne pengene de så sårt trenger?

$20 000-Pyramiden er en konkurranse som går på ord og assosiasjoner. Deltakerne må samarbeide med kjendiser for å få svarene rett (noen av dere husker kanskje showet fra da Joey i Friends var med der). I den første runda – the Round of Three – skal deltakeren og kjendisen veksle på å gi hint for å få den andre til å gjette ord i stilen Hint: «Det er ikke en kniv, ikke en gaffel, men en…» Svar: «skje!». Klarer deltakeren seg gjennom denne første runden, går han eller hun videre til The Winner’s Circle, der det gjelder å sette ord i rett bås; å gjette på en kategori som skal omfatte ulike ord deltakeren får høre. Dette finner vi også igjen i flertallet av kapitlene i boka, som har nettopp slike kategorier som navn, f.eks «Things that sneak up on you», «Things you keep secret», «Invisible things».

Enkelte kapittel skiller seg ut med en annen tittel, og de handler enten om Mirandas mor, eller om det mystiske du-et og lappene han sender. Historien når sitt klimaks i kapittelet «The last note», der fremtid og fortid møtes, et liv står på spill, og Miranda blir møtt med sin største utfordring, hennes egen tidsforståelse.Vi blir helt fra begynnelsen klar over at hun ikke er istand til å se på tid som noe annet enn en rett linje fremover. Dette diskuterer hun flere ganger med Marcus, genigutten i parallellklassen.

Eksemplet de bruker, er A Wrinkle in Time, en science fiction- og barnebokklassiker av Madeline L’Engle fra 1962. Boka handler om nettopp tidsreise, og dette er Mirandas yndlingsbok. Iløpet av narrasjonen får vi delvis gjengitt handlinga i L’Engles bok, og kan dra paralleller mellom denne og historien vi selv leser. Kort sagt handler boka (for Mirandas del) om hvordan hovedpersonen Meg reiser gjennom tid og rom for å redde faren sin og lillebroren, fra et monster kalt IT. Miranda leser kun denne boka, om og om igjen, og bruker den ofte for å forklare ting for seg selv – for eksempel det at hun ikke savner en far.

Når hovedpersonene i A Wrinkle in Time reiser ut i begynnelsen av boka får de høre at de vil være tilbake fem minutter før de drar. Dette er noe Marcus har hengt seg opp i. Han mener nemlig at hvis dette hadde vært sant, ville de kunne se seg selv komme tilbake før de dro. Miranda klarer ikke å forstå dette konseptet og nekter for at de kunne sett seg selv, fordi de ikke har vært der ennå. Marcus prøver å få henne til å se på tida som en konstruksjon istedet for en rett linje, og refererer til Einsteinsitater – han mener at hun tenker som hun gjør fordi hun forsøker å se på det hele med sunn fornuft, som i følge Einstein er «summen av våre fordommer når vi er atten år».

For meg fortona Mirandas vanskeligheter seg litt problematiske. Nå vet jeg ikke om det er fordi jeg har lest en del science fiction, men jeg hadde ingen problemer med å forstå dette konseptet, ei heller med å forstå hvem det mystiske du-et var (uten at jeg skal avsløre det her). Jeg skjønte det vel omtrent femti sider før Miranda kom fram til samme konklusjon. Dette med tidsreiser er jo en situasjon som tas opp i en rekke bøker, fra Donald Duck til Harry Potter og også i mer voksne romaner, for eksempel i A Time Traveler’s Wife. Fordi konseptet tas opp i så mange ulike kanaler, også retta mot barn, har jeg vanskelig for å forstå at Mirandas standardsyn kan være slik det er, at hun rett og slett ikke forstår ideen. Men for all del, det åpner jo for en rekke interessante diskusjoner mellom henne og Marcus.

Det at du-ets identitet er noe innlysende for (den voksne) leseren er ikke nødvendigvis negativt. Det lar oss følge bokens hendelser med et våkent øye og man får større glede av detaljer man kanskje ellers ikke ville lagt merke til. Noen uventede avsløringer får man likevel – om hvem Marcus’ store kjærlighet blir, om Marcus’ egentlige grunner for en slåsskamp og om hvorfor «the laughing man» i nabolaget går rundt og sparker i lufta og gjentar ordene «bag-book-pocket-shoe».

Språket i boken er relativt enkelt, med korte setninger, men med en svært nærværende jeg-person. Miranda reflekterer over egen narrasjon og tilværelse med humor og snert:

«’Nice tights,’ I snorted. Or I tried to snort, anyway. I’m not exactly sure how, though people in books are always doing it».

«If I’m afraid of someone on the street, I’ll turn to him (it’s always a boy) and say ‘excuse me, do you happen to know what time it is?’ This is my way of saying to the person, ‘I see you as a friend and there is no need to hurt me or take my stuff. Also, I don’t even have a watch and I am probably not worth mugging».

Innimellom serveres historien punktvis, med nummererte punkter – som når Miranda oppgir moras regler for livet i storbyen, eller i bokens klimakskapittel, der hun har blitt bedt om å være så spesifikk som mulig i brevet sitt til du-et, slik at han kan «save your friend’s life, and my own».

Miranda blir nødt til å forstå at ingenting av det som har skjedd det siste halve året i livet hennes kunne ha skjedd slik det skjedde dersom hun ikke hadde skrevet et brev til du-et slik at han kunne reise tilbake og få det til å skje. For å gjøre dette, må hun kaste fra seg både fordommer og det hun regner som sunn fornuft.

Men, En nøkkel, en gåte og fire brev handler også om vennskap og måten jenter samhandler på i tolvårsalderen. Den handler om hvordan det er sunt å ha flere venner enn én og om forskjellen mellom fattig og rik, om den første forelskelsen og om de positive og negative sidene ved et nøkkelbarns hverdag («Keys are power»). Ispedd dette får vi Mirandas mors synspunkter om menneskers rettigheter, fair trade og frivillighetsarbeid og mora sin kjæreste Richard sin trygghet og problemløsning; begge mennesker som påvirker Mirandas personlighet og fortellermåte.

Mot slutten av boka snøres trådene sammen med subtile referanser til begynnelsen, noe som rammer historien fint inn. På engelsk gjør forfatteren også en rekke allusjoner til tittelen som på engelsk er When You Reach Me. Du-et snakker om når han skal nå ut til Miranda, hun snakker om når hun skal nå ham med brevet sitt, men det handler også om å strekke ut en hånd – «reaching out» – å hjelpe mennesker. Iløpet av boka strekker Miranda seg både på tvers av egne fordommer og forbi sin egen frykt i sine relasjoner til andre.

En nøkkel, en gåte og fire brev er en interessant og god historie, som tar for seg et velkjent konsept fra science fiction uten å gjøre det for utilgjengelig og fjernt fra vår virkelighet. Fortellerstemmen er både morsom og lettlest, med en muntlig fortellerstil. Det er flere elementer som driver historien videre og holder på leseren, i tillegg til at viktige temaer blir tatt opp, både direkte og indirekte. Det enkle språket åpner for lesere helt ned i tiårsalderen, men innholdsmessig tror jeg også den er interessant for eldre lesere, både gutter og jenter.

Mer om boka hos Cappelen Damm.