Treige teatertanker: Et drømspill.

Det er lenge siden jeg begynte å kladde dette blogginnlegget. Faktisk så jeg Hålogaland Teaters oppsetning av Strindbergs drømspill allerede i begynnelsen av oktober. Før Ordkalotten, før mørketida, før jeg hadde hatt tid til å tenke på at det snart var jul og snart 2011.

Et drømspill går ikke lenger på HT, du kan med andre ord ikke få det med deg sjøl for så å gjøre deg opp ei mening om det jeg skriver om det nå. En anmeldelse har ikke den store praktiske funksjonen lenger. Likevel kommer jeg stadig tilbake til stykket i tankene, og det samme gjelder de andre teaterstykkene jeg har vært så heldig å få med meg i høsten som var. Derfor disse noe forsinka teatertankene, lenge etter de egentlig skulle ut i verden.

Høsten 2010 tok jeg drama på allmenn litteraturvitenskap, et fag som tok for seg teaterhistorien med utvalgte stykker fra antikken og fram til i dag. I utgangspunktet hadde vi August Strindbergs Fröken Julie på pensum, men siden HT satte opp Ett drömspel ble pensumlista endra. Stykket har ry på seg for å være vanskelig å sette opp, med en setting som i beste fall kan beskrives som metafysisk. Høy frekvens i sceneskift og kulisser, drømmeaktige, glidende skift og endringer. Plutselig har slottet i bakgrunnen vokst en ny fløy (eller flygel som jeg trodde, da jeg først leste stykket og ikke konsentrerte meg om svensken, men det var i og for seg nesten like absurd å se for seg at et stort piano plutselig poppa fram på sida av bygget).

Rollene er også noe vanskelig å følge, vi har en rekke ulike figurer som gudedattera Indra møter i sitt opphold på jorda. Hun syns synd på menneskene, og har blitt sendt ned av sin far for å oppleve hvordan det er å være menneskelig, og sliter etterhvert med å komme seg ut av den tilværelsen. Stykket var i tekstform en utfordrende, men svært interessant leseropplevelse. Fantasien har færre begrensninger enn teaterscenen og mens jeg leste var jeg spent på hvordan de skulle klare overgangen.

Hålogaland Teater hadde av en eller annen merkelig grunn valgt å promotere stykket med «Ja, livet e vanskelig, men kjærligheta overvinn alt! Kom og se!». Etter min mening sender dette en hel rekke misvisende signaler. De av dere som har lest eller sett Ett drömspel kan vel være enige med meg om at dette ikke er verken en kjærlighetshistorie eller en historie om hvordan livets vanskeligheter overvinnes.

Foto: Gisle Bjørnby for Hålogaland Teater.

Foto: Gisle Bjørnby for Hålogaland Teater.

Valget av setting overraska meg, de har nemlig valgt å legge handlingen til et sinnsykehus, slik at spørsmålene om slottet som vokser, for eksempel forklares som en hallusinasjon, og Indras reiser likeså. Det fungerer på mange måter godt, og både scenografien og musikken er svært god. Akkompagnert av dramatisk cellospill (noen låter av Apocalyptica bl.a.) utspilte flere scener seg samtidig, og den grimme kontrasten mellom det slitte, grå sykehuset og de hvite uniformene er slående. Det samme gjelder lyset bak døra, den offiseren stadig vender tilbake til i sitt frieri til Victora.

Imidlertid er det verdt å diskutere hvordan stykket endrer seg når handlingen flyttes til et gammeldags galehus. Det er så mange fargesprakende scenebeskrivelser som aldri blir spilt ut. De flytende grensene mellom drøm og virkelighet, sannhet og dikt blir på mange måter klarere, mens HT framhever et annet spørsmål: Hva er galskap, og hvem er gale i dette stykket? Det tar imidlertid fokuset vekk fra drømmen, som jo bør være framtredende i Et drømspill.

Terje Skonseng Naudeers får ros for sin rolletolkning av blant annet Lasse Jangås i Nordlys, som skriver at «[han] overbeviser virkelig som den barnlige og naive Offiseren». Jeg kunne ikke vært mer uenig. I teksten oppfatta jeg offiseren som en tragisk skikkelse, forelska og oppslukt av kjærligheten, men likevel moden. Naudeer spiller ham som et lite barn, til tross for at han er en voksen mann. Dette er så overtydelig i skuespillet hans at det må være gjort med vilje, men jeg forstår ikke hensikten med det. Er det for at han skal passe inn blant de «gale» pasientene?

For meg ga det ham et revyaktig og useriøst preg og det slo beina under det tragiske ved offiseren. Slutten, der han hulker og gråter og regnet slår ned over ham på scenen blir direkte melodramatisk, kanskje nettopp på grunn av denne rolletolkninga. Når Naudeer sier «Du. Du-uuu», fremstår han som en masende seksåring fra baksetet i en bil, ikke som en desperat forelska mann.

Jan Lundberg står for scenografien, og det er nok mye takket være den jeg kan si meg enig i det Dagsavisen skriver om stykket, nemlig at det er scenene med lite eller ingen tekst som fungerer best. Det er synd, når jeg tenker på hvor gripende jeg opplevde stykket som leseropplevelse, og for min del er det at replikkene ikke evner å bære stykket et signal om at noe ikke fungerer i måten det spilles ut på.

Foto: Gisle Bjørnby for Hålogaland Teater.

Foto: Gisle Bjørnby for Hålogaland Teater.

Guri Johnson fungerer i rollen som Indra, og Kristian Fr. Figenschow jr har for en gangs skyld ikke blitt typecasta som komisk figur, men viser seg som dyktig i de mange scenene uten dialog som han er med i. Ketil Høegh er imidlertid den som i høyeste grad utmerker seg blant skuespillerne i oppsetningen. Han formidler et alvor som han aldri rister helt av seg, og evner å få fram det tragiske både ved hans egen og Indras skjebne.

Stykket var alt i alt en god opplevelse, om jeg ser bort i fra Naudeer, noe jeg dessverre har litt problemer med å gjøre. Jeg irriterte meg stadig vekk over både tonefall og kroppspråk, men jeg velger å tro at det er gjort med overlegg og skal ha en slags hensikt som jeg ikke evner å se. Det er et utfordrende og vanskelig stykke å sette opp på scenen, og Hålogaland Teater løser det hele på en innovativ og interessant måte.

Forestillinga varte i to timer og tyve minutter, inkludert pause, og det er svenske Hilda Hellwig som hadde regien. Hun har jobbet ved teatre i hele Europa og er prisbelønt for arbeidet sitt. Hellwig er til vanlig professor i regi ved Dramatiska institutet i Stockholm. Ragnar Olsen har oversatt stykket til nordnorsk.

Fikk du med deg stykket da det gikk på Hålogaland Teater i Tromsø?
Har du sett andre oppsetninger av Ett drömspel?

Advertisements

4 thoughts on “Treige teatertanker: Et drømspill.

  1. >Som nevnt på Twitter har jeg vært med og satt opp Ett Drömspill selv; spilte 3 roller, mener jeg å huske, og var med i scenografi-gruppa.Vi løste sceneskiftproblematikken ved å bruke PC og videokanon for å kunne skifte scene/setting raskt. Vi hadde også et godt lydsystem, med flinke lydteknikere, og vi hadde til og med laget en liten videosnutt (til sekvensen som inneholder bl.a. en båt?). På vår lille scene fungerte dette bra, og vi fikk masse skryt for forestillingen.Det er ei gammal dame her i byen som har sett absolutt alle teateroppsetninger av 3.vg trinn ved Steinerskolen i Trondheim siden skolen ble stiftet, og hun skrøyt hemningsløst av oss.:)Kjenner jeg får lyst til å lese stykket igjen; er nok mye jeg har glemt/fortrengt av det hele.

  2. Tilbaketråkk: 2010, måned for måned (i god gammeldags julebrevstil). « ziarah sier:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s