Reiselektyre

Jeg vet ikke med dere, men om det er noen bestemt type litteratur som virkelig blir hos meg, treffer og vokser og henger ved, så er det poesien. Den egentlige grunnen til at jeg blogger om et dikt hver tirsdag er at jeg iløpet av de siste åra har innsett nettopp dette: Hvor mye poesien betyr for meg.

Det kan være et dikt jeg har lest for mange år siden som en dag bobler opp i meg. Av og til husker jeg ikke tittelen eller forfatteren, og noen ganger husker jeg ikke orda en gang, jeg bare kjenner følelsen og vet at jeg har hatt den før. Tenker på sidene i boka, teksten og tankene den teksten skapte i meg.

Likevel er jeg ikke så flink til å oppsøke poesi lenger. Av alle bøkene jeg leser på et år er nok ikke mer enn en fem-seks av dem diktsamlinger. Spesielt den siste tiden har jeg lest noveller og romaner og knapt hatt tid til diktene. Kanskje fordi dikt krever tid på en helt annen måte.

Ja, ei diktsamling er ofte lest raskere enn en roman, men jeg bruker lenger tid på å fordøye den. I tillegg kjennes det som om orda henger ved lenger, de blir der og de endrer kanskje betydning. Jeg kan huske dem, nesten som om de var mine egne minner, som Norunn Ottersen Seip så flott skriver om på sin blogg, Biblioteker og labyrinter.

På den måten blir dikt en slags reiselektyre for meg, i symbolsk forstand. Derfor passer det bra at ukas tirsdagsdikt har nettopp den tittelen, «Reiselektyre». Tittelen understreker diktet på en finurlig måte og gjør det sterkere, og diktet er skrevet av en av de poetene som jeg alltid vender tilbake til, nemlig Hans Sande. Her er diktet:

Reiselektyre

Når vi skar opp folk
for å granske hjarte og nyrer
la vi ikkje innmaten inn igjen
I staden fylte vi bolen
med knurva avispapir
før vi sydde ihop
Ofte var det nok med eit par lokalaviser
men somme måtte stappast
med fire–fem feite BT med bilag
for å sjå naturlege ut
Ein dag hadde eg gleda av å fylle buken
på byens beste pengepugar
med store mengder Klassekampen

På den tida hadde alle revolusjonane mine
sett seg fast i strupen
som stive strå
Mitt siste håp var eit opprør i Helvete

Diktet er henta fra diktsamlinga Gjer deg mjuk. Smyg deg inn. fra 2007. Som tenåring var jeg på litteraturleir der Hans Sande underviste to år på rad, og jeg må stadig vekk plukke opp ei av hans diktsamlinger. Sjøl om jeg har lest mange av dem flere ganger, finner jeg ofte noe nytt. Han har ikke bare skrevet dikt, men også noveller, romaner, billedbøker og en hel horv barne- og ungdomsbøker. Han er i tillegg billedkunstner og har sjøl illustrert noen av bøkene. Anbefales på det sterkeste!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s