Klapp katten

Ukas tirsdagsdikt er henta fra Den store lyrikkboken. Norske dikt gjennom tidene (Havnevik (red.), 1998, s. 411) og er skrevet av Harald Sverdrup. Han har mange flotte dikt med naturtematikk, men uten et idylliserende og romantisk syn på naturen. Både dyrelivet og menneskenaturen har rom for død, ødeleggelse og grusomhet. Likevel er det ikke et ensidig syn på verden og livet i negativ forstand, men heller noe mer nyansert, og for min del noe som treffer mer.

Klapp katten

Hvis du er nedfor
så gre håret.
Hvis du fortsatt er nedfor
så klapp katten.
Jeg sier ikke det er feigt
å ta eget liv.
Å leve krever stort mot
og en katts villskap,
tenk å være låst inne
i en sekk med stein
og senket i vann
(jeg har sett en katt
med liv nummer ti i behold
gi seg mot sin ni-
foldige drapsmann).

Dette diktet, som i utgangspunktet fortoner seg som ganske enkelt, kan deles i flere deler. Først har du oppfordringa, diktets råd mot nedstemthet. Til tross for de enkle løsningene på en komplisert livssituasjon, tar diktet den eksistensielle angsten på alvor. Når diktet videre konstaterer at det ikke er feigt å ta livet av seg sier det mye om jegets holdning til livet og jegets forståelse av livets utfordringer.

Det sier noe om hvor vanskelig det kan være å leve, hva det krever av oss. Dette utbroderes med å si at vi trenger en katts villskap for å leve, noe som illustreres med det slående og grusomme bildet av katta som har blitt forsøkt drukna, men fortsatt er lojal til sin eier. Til tross for livets grusomhet, bør vi klamre oss til tilværelsen, istedet for å velge sjølmord. Den villskapen framstår som et ideal for jeget. Det illustrerer ganske effektivt hvor utrolig menneskets pågangsmot og livsvilje er, og jeget beundrer nettopp dette.

De enkle rådene i begynnelsen står i kontrast med den kompliserte situasjonen. Hva sier de egentlig, disse rådene? Kan man tenke seg at det å gre håret uttrykker omsorg for seg sjøl, mens det å klappe katta er ei oppfordring til å ta vare på andre? Eller til å søke mot de rundt oss med omsorg og kjærtegn?

Det andre rådet, «Klapp katten», understrekes ved å også være diktets tittel. Sett i lys av diktets slutt, er det ikke bare ei oppfordring om å ta vare på andre, men også ei oppfordring om å ta avstand fra den nifoldige drapsmannen, å gjøre annerledes.

Om katta representerer oss, mennesket, og drukninga representerer livets utfordringer, er jo oppfordringa også retta mot noe større, og kan sees som et ønske om at vi skal bli behandla bedre av livet, av menneskene rundt oss, av naturen (av Gud?).

Jeg legger kanskje mye i noen korte linjer, men dette var virkelig et dikt som åpna for refleksjon og ettertanke. Hva syns dere?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s