Fredlaus

Hålogaland teater spiller for tida ei teateroppsetning basert på Ragnar Hovlands ungdomsroman, Fredlaus. Jeg var så heldig å bli invitert med på premieren av min venninne Siri, som siden da har hinta om at hun syns jeg burde blogge om stykket (noe hun forøvrig har gjort allerede).

Fredag 11.mars var vi i tillegg på Tromsø biblioteks litterære matpakke, eller teatralske matpakke, som de kalte den denne uka.  Jeg hadde ikke lest noe om det på forhånd og visste bare at det skulle handle om Fredlaus. Håpa på å få høre litt mer om overgangen fra bok til teaterstykke, men det viste seg å være et arrangement der skuespillerne spilte noen utdrag fra stykket for de av oss som hadde møtt opp på biblioteket i lunsjen. Og det var igrunnen greit, sjøl om jeg hadde sett det før, for da fikk jeg enda ei påminning om at det var på tide å skrive litt om stykket her på bloggen.

Espen Østman og Marius Næss. Foto: Ida Z. Sagberg

Teatralsk matpakke, Espen Østman og Marius Næss. Foto: Ida Z. Sagberg

Det er Carl Jørgen Kiønig som har regi og står for dramatiseringa av romanen, og de fire skuespillerne Marius Næss, Espen Østman, Cecilie Lundsholt og Morten Svartveit spiller stykkets sytten-atten forskjellige roller. Overgangen fra rolle til rolle syns jeg de håndterte godt, og det var tydelig å se forskjellene mellom de ulike personene som ble framstilt. Her må det legges til at jeg er imponert over tidvis ekstremt raske kostymeskift!

Foto: Simen G. Fangel/Hålogaland Teater

Fredlaus-gjengen. Foto: Simen G. Fangel/HT

Fredlaus handler om tenåringen Anders som får beskjed om at foreldrene vil gå fra hverandre. Han nekter å godta dette, og for å vise sin motstand, rømmer han hjemmefra og flytter ut i skogen. Han blir boende i et fraflytta hus, med ekko av både gamle kjærlighetshistorier og sorg. Her bodde Dobbel-Aksel og Dobbel-Marta en gang, men Dobbel-Aksel hang seg i treet utenfor hytta da Dobbel-Marta forlot ham. De to får vi også se i et tilbakeblikk.

Anders trosser frykta og blir værende i skogen. Han får imidlertid ikke fred der ute, men blir stadig vekk oppsøkt av mennesker som vil ham noe. Det er kjæresten Katrin, kompisen Thomas, lillesøstra, et søskenpar i skogen som minner mistenkelig om Hans og Grete, en luskende ulv, torpedoen Kristoffersen, et dresskledt forfrossent orkester og ikke minst, Hilmar frå skogane.

Hovlandsk surrealisme. Foto: Ola Røe / HT

Hovlandsk surrealisme. Foto: Ola Røe / HT

I møte med disse ulike personene må Anders definere seg sjøl og stå for valget om å bli i skogen. Han må bli voksen nå, da er det på tide med røyk og øl og kaffe, og kanskje må han skyte noe? Børsa til Dobbel-Aksel henger igjen i hytta, vinteren nærmer seg og Anders ser stadig noe som lusker i skyggene.

Marius Næss. Foto: Ola Røe / HT

Noe lusker i skyggene. Foto: Ola Røe / HT

Med så mange surrealistiske innslag, både i form av bipersoner, tidshopp, uforklarte profeter, ran, eventyrbarn og ulver, er det ikke bare-bare å skille virkelighet fra fantasi, og det er heller ikke nødvendigvis et mål for tilskueren. Nettopp denne uklarheta gjør at også slutten er både vond og fin, uten at jeg skal si noe mer om det her.

Drømmeaktige telefonsamtaler. Foto: Ola Røe / HT

Drømmeaktige telefonsamtaler. Foto: Ola Røe / HT

Scenografien var ikke like slående god som på mange av Hålogaland teaters tidligere oppsetninger, men det skal dog mye til for å holde seg på det nivået. Hele stykket ble spilt ut i de samme kulissene uten store endringer, annet enn et lite bord som ble flyttet litt på. Det kunne av og til føles litt forvirrende, som om kulissene bare var provisoriske og kunne brukes etter formål, men uten at det var spesielt planlagt.

At man skal oppfatte det slik, kan jo ha vært gjort med vilje, som for å speile Ragnar Hovlands fortellerstil, men for min del fungerte det ikke så bra. Ola Bråten står for både scenografi og lysdesign. Det må sies at jeg ikke irriterte meg stort over scenografien, men jeg tok meg i å tenke at det kunne vært gjort bedre.

Måten skuespillerne bevegde seg på var godt gjort, og det må sikkert koreograf Karsten Oelmann også ha en del av æra for. Marius Næss var god i rollen som Anders. Historien var dramatisert slik at Anders kunne stoppe opp midt i ei scene og fortelle eller forklare det som skjer, eller hva han tenker og føler om det. Det gir et innblikk i tankene til hovedpersonen vi ellers ikke ville hatt. I tillegg til å dele tanker og følelser får han en fortellerfunksjon som åpner for fine tidshopp og ellipser. Her må Kiønig roses for regien, det er et fint grep som fungerer.

Det gikk imidlertid litt fort i svingene for hovedpersonen på premieren. Det var høyt tempo på replikkene og f0rtellerstemmen, og Næss snubla i ordene et par ganger og var var tidvis litt uartikulert. Det var ikke så ille at man ikke hang med på narrasjonen, og han hørtes dessuten mye bedre ut på den teatralske matpakken, så det var nok bare premierenerver!

Teatralsk matpakke. Cecilie Lundsholt og Marius Næss. Foto: Ida Z. Sagberg

Teatralsk matpakke, Cecilie Lundsholt og Marius Næss. Foto: Ida Z. Sagberg

Også Cecilie Lundsholt var dyktig og tydelig i sin framstilling av de ulike rollefigurene. Hun var spesielt god som den gamle dama i skogen, med rulator og et fantastisk kroppspråk. Det var riktignok ganske lett å høre at hun ikke var nordnorsk i de rollene der hun hadde nordnorsk dialekt. Espen Østman briljerte med sine hyppige rolleskift. Han er ekstremt god på kroppspråk og status og det var flott (og underholdende) å se hvor lett han gikk fra barn til tenåring; fra torpedo til klyse og tilbake til tenåring igjen.

Morten Svartveit og Espen Østman. Foto: Ola Røe

Morten Svartveit og Espen Østman. Foto: Ola Røe

Mest imponert var jeg riktignok over Morten Svartveit. Han var utrolig god som den mystiske Hilmar frå Skogane. Selv om det var mye humor her, spilte han med følelse og alvor, og han var veldig presis når det kom til timing av replikker og kroppspråk. Kjemien var god mellom han og Marius Næss, og de var kanskje spesielt gode på å få pauser til å bety noe.

Foto: Ola Røe / HT

Marius Næss og Morten Svartveit. Foto: Ola Røe / HT

Nå var imidlertid stykket såpass hurtigående ellers at enhver pause kanskje ville blitt slående i kontrast, men det var spesielt virkningsfullt mellom disse to. Syns også han var god i rollen som gammel lærer og som Anders’ far, selv om det også i hans tilfelle såvidt hørtes at han ikke egentlig er fra Nord-Norge.

Les mer om stykket på Hålogaland teaters hjemmesider. Det spilles fram til 1.april her i Tromsø, og så reiser de på turné til Hammerfest, Honningsvåg, Lakselv, Karasjok, Tana, Båtsfjord, Vadsø og Kirkenes.

Her kan du se et lite utdrag som Hålogaland teater har lagt ut på YouTube:

*

Jeg har blogga om Ragnar Hovland før. Han var på Ordkalotten i 2010 og ble intervjua av Endre Lund Eriksen, og du kan lese et referat av samtalen her.

Reklamer

3 tanker om “Fredlaus

  1. Tilbaketråkk: Ordkalotten 2010: Oppbrudd og ankomst – Ragnar Hovland. « ziarah sier:

  2. Tilbaketråkk: Et slags nyttårsbrev (2011 i ord og bilder). « ziarah sier:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s