Tirsdagstanker på T

En blogger jeg har stor glede av å følge er Bai,  og hennes Bokleseblogg. Jeg har anbefalt henne før, og en av de tingene hun gjør som jeg liker spesielt godt er å lage oppgaver om dikt, basert på bokstavene i alfabetet. Jeg er kanskje litt treig å oppdage akkurat dette, i og med at hun allerede har kommet til bokstaven T, men pytt! Man kan jo alltids gå tilbake og finne oppgavene igjen, hvis man har behov for litt inspirasjon til blogginga?

Siden jeg blogger om dikt på tirsdager, tenkte jeg at jeg rett og slett skulle bruke dagens tirsdagstanker på å besvare oppgavene Bai har kommet fram til for bokstaven T.

1. Eit tablå er eit omgrep som er inspirert av biletkunsten. Eit tablå er noko som viser fram ein situasjon. I litteraturen finn vi det oftast brukt i dramatikken, som eit levande oppstilt bilete, med form som eit maleri. Vi kan også finne det i lyrikken. Nokre dikt maler eit bilete, eller eit tablå. Vis fram eit slikt dikt.

Når jeg leser dette tenker jeg umiddelbart på John Keats og hans «Ode on a Grecian Urn», et dikt jeg har hatt på pensum flere ganger og et dikt jeg er ganske glad i. Det er imidlertid både langt og vanskelig, pluss at det er vel mer en ekfrase enn et tablå.  Jeg går for et kort og billedlig ett av Ezra Pound, som gir et lite stillbilde fra undergrunnen, nemlig «In a Station of the Metro».

Jeg syns det er så fint hvordan det lille semikolonet knytter de to bildene sammen og gjør dem til det samme bildet. Sånn sett er det kanskje mer enn «bare» et tablå, fordi semikolonet skaper sammenligning og symbolikk. Men pytt, vi kjører på:

In a Station of the Metro
The apparition of these faces in the crowd;
Petals on a wet, black bough.

Dette diktet har jeg forøvrig analysert ihjel på en engelskeksamen i moderne lyrikk. Jeg syntes jeg var så flink, trakk paralleller til overgang, en stasjon mellom to stadier, Styx/Lythe og de våte greinene. Betydninga av ordet «apparition». Ordlyden. Det er veldig mye man kan ta fatt i og få ut av dette diktet om man jobber med det. Over til neste oppgave:

2. Tid er noko som ofte blir tematisert i diktform. For kva er tida, og korleis er forskjellen mellom den subjektive opplevinga av tida og tida som verkeleg går? Presenter eit dikt som – på eit eller anna nivå – tematiserer tida.

Oj, oj, oj, her er det mye å velge mellom. Jeg skreiv en gang oppgave om Andrew Marvell og diktet «To His Coy Mistress». Han er en av de mange, såkalt metafysiske, poetene som i overdådige sammenligninger og store ord beskrev tidens gang, sin egen dikteriske storhet og hva tiden gjør med skjønnheten.

En foreleser sa noe sånt som at de briljerte bevisst for å få jenter til sengs, sjøl om han nok også understrekte at det måtte vi ikke skrive på eksamen. Men det er noe i det, for eksempel når John Donne i «The Flea» argumenterer med at siden loppa har bitt dem begge og blandet blodet deres, så kan de like så gjerne utveksle andre kroppsvæsker også.

Diktet er særdeles mer poetisk enn som så, og overdådig med tanke på hvordan poeten får senga der de to personene ligger til å bli et komprimert univers, der de to er de eneste levende, og må nyte det hele. Men det var Andrew Marvell jeg tenkte på først, kanskje på grunn av diktets åpning. Her er det:

To His Coy Mistress
Had we but world enough, and time,
This coyness, Lady, were no crime
We would sit down and think which way
To walk and pass our long love’s day.
Thou by the Indian Ganges’ side
Shouldst rubies find: I by the tide
Of Humber would complain. I would
Love you ten years before the Flood,
And you should, if you please, refuse
Till the conversion of the Jews.
My vegetable love should grow
Vaster than empires, and more slow;
An hundred years should go to praise
Thine eyes and on thy forehead gaze;
Two hundred to adore each breast,
But thirty thousand to the rest;
An age at least to every part,
And the last age should show your heart.
For, Lady, you deserve this state,
Nor would I love at lower rate.
But at my back I always hear
Time’s wingèd chariot hurrying near;
And yonder all before us lie
Deserts of vast eternity.
Thy beauty shall no more be found,
Nor, in thy marble vault, shall sound
My echoing song: then worms shall try
That long preserved virginity,
And your quaint honour turn to dust,
And into ashes all my lust:
The grave ‘s a fine and private place,
But none, I think, do there embrace.
Now therefore, while the youthful hue
Sits on thy skin like morning dew,
And while thy willing soul transpires
At every pore with instant fires,
Now let us sport us while we may,
And now, like amorous birds of prey,
Rather at once our time devour
Than languish in his slow-chapt power.
Let us roll all our strength and all
Our sweetness up into one ball,
And tear our pleasures with rough strife
Thorough the iron gates of life:
Thus, though we cannot make our sun
Stand still, yet we will make him run.

Både Marvell og Donne brukte tida som pressmiddel. Det er vakkert, da? Tiden går, vi kan ikke få den til å stå stille, men vi kan få den til å gå fort, slik tida gjerne gjør når man har det gøy. Samtidig hyller poeten sin utkåredes skjønnhet i diktet, men insisterer på at både skjønnhet og kropp bør brukes mens man har den, hvis ikke er det bare marken i jorda som vil penetrere henne (!). Framfor alt er det fornøyelig skrevet. Jeg liker begge disse diktene, faktisk.

3. Presenter eit dikt av ein forfattar på T

Forfatteren jeg har valgt meg er Natasha Trethewey. Hun ble født i Missippi i 1966, mens det ennå var ulovlig med ekteskap mellom svart og hvit. På fødselsattesten hennes sto det «colored» bak moren og «Canadian» bak faren. Hun var sjøl veldig lys i huden. Vi trenger ikke denne bakgrunnsinformasjonen for å lese eller forstå diktet, men jeg syns det ga det ekstra tyngde. Diktet heter «White Lies»:

White Lies
The lies I could tell,
when I was growing up’
light-bright’ near white,
high-yellow, red-boned,
in a black place,
were just white lies.

I could easily tell the white folks
that we lived up town,
not in the pink and green
shanty-fied shotgun section
along the tracks. I could act
like my homemade dresses
came straight out the window
of Mason Blanche. I could even
keep quiet, quiet as kept,
like the time a white girl said
(squeezing my hand), Now
we have three of us in the class
.

But I paid for it everytime
mama found out.
She put her hands on me
then washed out my mouth
with ivory soap. This
is to purify
, she said
and cleanse your lying tongue.
Believing her I swallowed suds
thinking they’d work
from the inside out.

Reklamer

6 tanker om “Tirsdagstanker på T

  1. Takk for spennande bidrag (og takk for gode ord!). Eg er einig i at Ezra Pound sitt stillbilete seier veldig mykje. Trethewey var eit heilt nytt namn for meg (og alle desse nye diktarane eg får vite om er jo hovudmotivasjonen bak utfordringa). Dette er eit forfattarskap som skal utforskast nærmare.

    • Jeg syns det er et veldig flott initiativ, og en god måte å oppdage nye dikt og diktere på 🙂 Hiver meg nok på utfordringa flere ganger, eller klikker meg bakover i tid og svarer på gamle oppgaver.

      Fikk lyst til å skrive mer om Ezra Pound, men det ble så langt slik det var. Det var forøvrig dette diktet jeg analyserte da sensor mente jeg hadde lagt altfor mye i ordlyden i diktet. Jeg mener at med assosiasjonene ordene allerede gir, kan lydbildet understreke meninga.

  2. Ikkje høyr på sensor – ordlyden er viktig! Eg er superfan av Merleau-Ponty og Gumbrecht som litteraturteoretikarar. Ein skal ikkje kimse av den sanselege opplevinga, altså.

    • Sjøl er jeg veldig glad i Sjklovski, eller hvordan man nå staver det (pugga det utenat til eksamen i litteraturteori, men det satt ikke så lenge), men jeg tror ikke han sa så mye om ordlyden. Bare kom på det, mens vi snakker om litteraturteori, liksom 😉

  3. Både Station og Coy Mistress har jeg lest før, men ikke «White Lies»! For et vakkert dikt. Tror sannelig jeg skal finne mer av henne.

    Forøvrig så haata jeg Station når jeg først leste det. Jeg syntes det var helt meningsløst. Men så oppdaga jeg, årevis etter at jeg først leste det, at det satt i, jeg hadde huska det, og det nekta å gi slipp. Det er et veldig underfundig lite dikt. Jeg er fremdeles skeptisk til det. Men jeg hater det ikke.

    • Takk og jeg kan skjønne hva du mener ang. Station. Har hørt flere si det samme. Jeg syntes det ikke SA så mye, først, men jeg likte ordlyden og det melankolske over det. Etter å ha analysert det opp og i mente satte jeg større pris på det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s