Man får en egen stemning i en heis

De første diktene jeg leste var Roald Dahls dyrerim og André Bjerkes Morovers. Jeg kan ikke ha vært mer enn en fem-seks år gammel, men jeg husker det utrolig godt. En hel sommer leste jeg barnerimene til André Bjerke, om og om igjen. Det var kanskje første gangen jeg lot meg inspirere, første gangen jeg dikta noe sjøl, utover den diktninga som foregår i all barnelek.

Når jeg seinere begynte å skrive dikt med romantiske tenåringsambisjoner om å bli poet, var André Bjerke fortsatt en viktig figur. Jeg fikk både hans og Inger Hagerups samlede dikt i gave, og jeg leste og skreiv, leste og skreiv. Rim og rytme satt djupt i meg og jeg var ennå ikke belest nok til å gjenkjenne de geniale versene mine som klisjérike og melodramatiske.

Én ting er sikkert og det er at det jeg skreiv fra jeg var 15 til jeg var 20 var utrolig god øvelse. Jeg eksperimenterer stadig mer med frie vers, men føler meg fortsatt aller mest komfortabel i bunden form. Det er noe med å finne en uttrykksform uten å stivne i den, og det jobber jeg fortsatt med. Det tror jeg man som skribent alltid vil jobbe med, man utvikler seg jo i skrivinga gjennom hele livet.

Det ble en lang introduksjon til ukas tirsdagstanker.  Jeg satt med ei diktsamling av André Bjerke her om dagen, og da ble jeg naturlig nok nostalgisk. Ukas dikt handler om poesien i hverdagen, og de øyeblikkene som er nærmere det lyriske enn det prosaiske.

Heisen

Man får en egen stemning i en heis:
en stemning av å være underveis.

Mot hva? Mot noe ganske ubestemt,
mot noe fjernt, mot noe man har glemt.

Man stiger – i et glimt fornemmer man
en perlefisker stige gjennom vann.

Man er ham selv! Sin dagsbevissthet kobler
man ut – og stiger i et slør av bobler.

Men heisen stanser! Og en korridor
blir fylt av folk som iler til kontor.

Og poesien drukner i en os av
det virkelige liv – hvis navn er prosa!

Diktet er henta fra samlinga Hverdagsmirakel og andre efterlatte dikt (2001), utgitt posthumt. André Bjerke er forøvrig ikke den eneste som har skrevet om det lille øyeblikket før heisen stopper. Også Halldis Moren Vesaas skreiv om det, men hennes dikt er mer et kjærlighetsdikt enn et dikt om diktning. Du kan lese det hos Bharfot, som også forteller om filmen Møte med Halldis. Jeg har ikke sett den, men fikk veldig lyst til å se den av å lese det Oda skriver om den.

Advertisements

3 thoughts on “Man får en egen stemning i en heis

  1. Fine André Bjerke! Har også brukt mange tenåringstimer med en av diktsamlingene hans, hvor jeg skrev og leste, leste og skrev! Det er ikke så ofte jeg blar opp en av samlingene nå, men setter allikevel pris på diktene når jeg kommer over dem.

    • Ja, det sitter i, det der, de første dikta man ble glad i. Inger Hagerup var nok poeten over alle poeter for meg, men André Bjerke er en god nummer to.

  2. Tilbaketråkk: Tenåringspoesi | Verda til Villkatta:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s