Dyster satire

Jeg trenger noe lett og morsomt, tenkte jeg, midt i eksamenslesinga. Du vet du er et lesende menneske når du må ha ei bok å koble av med, innimellom de andre bøkene du holder på med.

Jon Niklas Rønning, komikeren som er en del av moroduoen Bye&Rønning og som i tillegg er en av Norges mest brukte humortekstforfattere, har skrevet boka Generasjon Facebook, eller: Da alle skulle bli noe med media. Det hørtes morsomt ut, og jeg liker humorister som tar ting på kornet, og sparker litt i alle retninger.

Innimellom kapitler om ulike tema, får vi presentert en rekke «nye regler» forfatteren mener bør gjelde, i tillegg til ulike definisjoner om menneskene som visstnok tilhører Generasjon Facebook:

«Du er en del av Generasjon Facebook når:
Du irriterer deg over generaliseringer, og mener at du er mer unik enn stereotypene som blir presentert i denne boka»

Selv om jeg ikke kjente meg igjen i alle de morsomme generaliseringene til Rønning (mens vi snakker om å bli tatt på kornet, liksom), må jeg vel kunne sies å være en del av Generasjon Facebook, jeg også. «Det er blitt mimret for mye om 1980-årene; nå er det på tide å rette blikket mot dem som vokste opp på 1990-tallet», står det på baksida av boka. Jeg er født i 1984, forfatteren i 1979.

Og joda, Rønning er morsom. Det er nok ikke uten grunn at han brukes som tekstforfatter, og – uten at jeg vil tro at han ikke er morsom nok på egenhånd – har det nok bare vært positivt at han har hatt Anne Kat. Hærland som manuskonsulent.

Hærland er jo kjent for å være nådeløs, mens jeg assosierer Rønning i mye større grad med en snill humor. En liten del av meg vil se for meg et scenario der Rønning skriver alle de melankolske, nostalgiske og gode delene, og Hærland springer etter og krydrer med slemhet og snert, noe à la idéen om at Gaiman og Pratchett skreiv samarbeidsprosjektet Good Omens ved at Gaiman skreiv plottet og Pratchett sprang etter og krydra med vitser:

How Good Omens Was Not Written. Bildet er henta fra LittleDogStar på DeviantArt, og var en gave fra kunstneren til Gaiman. Du kan kjøpe din egen print på DeviantArt: http://littledogstar.deviantart.com/art/How-Good-Omens-Was-Not-Written-135309745

Slik er det naturligvis ikke, verken når det gjelder Gaiman og Pratchett eller i dette tilfellet, hvor Hærland ikke har vært med på skrivinga, men kun vært Rønnings konsulent. Jeg må nok bare forholde meg til at Jon Niklas Rønning har snert så det holder på egenhånd. Hans Erik Næss fra Ny tid beskriver ham som «simpelthen nådeløs i sine popsosiologiske betraktninger», og jeg må si meg enig.

Dette er nemlig ikke noen snill bok. Den er morsom, men den er langt fra lett. Den er dyster og negativ, med et mørkt syn på dagens oppvoksende generasjon både når det gjelder verdisyn, potensial for lykke, nåtid og framtid. Det er rett og slett en god satire.

Jeg lo mange ganger, men av og til tenkte jeg at det var som å lese en gretten gubbes betraktninger om sine irriterende naboer. Det skal han ha, han inkluderer seg selv i Generasjon Facebook. I tråd med god komikeretikette må man gjøre narr av seg selv for å ha lov til å gjøre narr av andre til det fulleste.

Boka tar for seg mange ulike tema, med innslag av både selvbiografiske og fiktive små fortellinger om mennesker i ulike situasjoner og valgene de tar, fordi de er en del av Generasjon Facebook.  Noen av disse syns jeg traff godt, men mange virka som om de var henta ut av en verden jeg aldri har tatt del i (og knapt visste at eksisterte) som når han beskriver kokain- og amfetaminvaner blant c-kjendiser og modeller. Dette er fjernt fra min virkelighet, men kanskje nærmere det Rønning observerer i sin hverdag? (I så fall er det er jo ikke rart at mannen blir kynisk.)

Noe av det jeg likte best i boka, var Rønnings fokus på gleden over å gjøre godt arbeid, og hans refleksjoner rundt at det ikke alltid skal være lett å lykkes. Han påpeker en tendens i samfunnet som nok bare vokser, nemlig troen mange har på at de kan late seg rike, bli kjendiser bare ved å dyrke sin individualitet.  En vakker, men urealistisk optimisme:

«Finnes det en slags moral i alt dette, et snev av optimisme og håp for Generasjon Facebook, som jobber for harde livet for å bli kjendiser? Det er rekordmange påmeldinger til reality-tv-show. Vi går på regi- og programlederkurs og betaler 120 000 i året for å gå på privat skuespillerskole i Uruguay. Vi drømmer om å bli tv-journalister, går fire år på medieskole i Australia, for deretter å komme hjem og ende opp i kassa på 7-Eleven på Tåsen. Vi har dratt selvdyrkingen til det absurde og lagt lista for lykke så høyt at den er nærmest umulig ikke å rive. Det er deprimerende for mange at det virker så urealistisk å oppfylle alle drømmene om kreativ suksess. Likevel slutter vi ikke å drømme. Det er egentlig ganske vakkert at vi føler at det er så lett å nå toppen»

Boka er god, den er morsom, men det er på ingen måte ei feel good-bok. Etter å ha lest den følte jeg meg ikke i godt humør. Snarere tvert imot: Jeg følte meg trist på vegne av min generasjon. Rønning forsøker å avslutte med en optimistisk tone, men helhetsinntrykket er likevel dystert.

Reklamer

2 tanker om “Dyster satire

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s