En folkefiende, ei kvinne med makt og et tårn på vei mot himmelen

I vår har Hålogaland teater satt opp Ibsens En folkefiende, ei oppsetning min gode venninne Siri (som har bursdag i dag, hurra!) har blogga om flere ganger. Jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive noe om stykket, og i og med at dette er siste dagen du kan få med deg En folkefiende i Tromsø, fant jeg ut at det virkelig var på tide.

En folkefiende av Henrik Ibsen

Med: Kristian Fr. Figenschow jr, Ulla Marie Broch, Guri Johnson, Maryon Eilertsen, Marius Lien, Julia Bache-Wiig, Terje Skonseng Naudeer, Terje Ranes, Nils Utsi
Regi og Musikk: Øyvind Osmo Eriksen
Scenografi og Kostyme: Nora Furuholmen
Koreografi: Ida Wigdel
Lysdesign: Jon H. Paulsen
Lyddesign: Jim Oddvar Hansen

Kort oppsummert handler stykket om badelegen Thomas Stockmann og hans kamp mot politikerne, der iblant ordføreren, Peter Stockmann, som også er Thomas’ bror. Doktoren har tidligere har kjempet for at byen skal få et kurbad, men når de nå har fått det har han oppdaget at vannet er forurenset og at det rett og slett er helseskadelig å bade der. Han har tatt vannprøver og mener han kan bevise dette, men hva har slike papirer å si i den store sammenheng, når de som sitter med makta oppdager hvor mye det vil koste å gjøre noe med problemet?

Fra å være byens uoffisielle folkehelt (hyllet av avisredaktør Hovstad og leder i huseierforbundet, Aslaksen), går Stockmann til å bli sett på som en folkefiende, en som ønsker byens undergang – for hva skal vel samfunnet leve av om badet, hovedinntektskilden, må bygges om og legges ned i to år?

En folkefiende ble skrevet etter skandalestykket Gengangere, et teaterstykke som ingen ville spille og som ble sendt i retur til Ibsens forlegger fordi det solgte så dårlig. (Jeg har hatt Gengangere på pensum før, og blogga bittelitt om det.) Stykket er, i følge Merete Morken Andersens i Ibsenhåndboken, det Ibsenstykket som spilles minst på teater i dag, selv om lokalavisene i Tromsø trekker fram at det har blitt satt opp så mange ganger.

(Det var imidlertid veldig populært i 1882, da det først kom ut, men uten å provosere på samme måte som Gengangere gjorde. Som Narve Fulsås,  redaktør for åtte av de 33 bindene i Henrik Ibsens skrifter og hovedansvarlig for å kommentere Ibsens brev,  påpekte på rødvinsseminar om En folkefiende, er det interessant at Ibsen selv nettopp valgte å føye seg etter majoriteten når han skulle skrive dette stykket. Han skrev noe han selv var sikker på (og garanterte ovenfor sin forlegger) at ville falle i smak både hos de radikale og de mer konservative.)

Hålogaland teater har valgt å gjøre noen endringer i sin oppsetning av dette stykket. Blant annet har de gjort bror til søster; Peter Stockmann til Petronella Stockmann, og svigerfar til svigermor. Valget er interessant og jeg forstår godt Hålogaland teaters begrunnelse med at de ønsker å tilpasse Ibsen til et moderne samfunn, der det er like sannsynlig at ordføreren er en kvinne som en mann.

Jeg måtte imidlertid gå i meg selv når det gjelder Petronella, maktfiguren, den kalde og kalkulerende som må beskytte sitt eget rykte. Nettopp fordi hun var kvinne i maktposisjon, tok jeg meg selv i å ha sympati med henne i begynnelsen av stykket. Jeg ønsket henne vel, og jeg irriterte meg over måten de gjorde narr av hennes livsstil som enslig, tedrikkende og treningsglad. For mange av oss som er vokst opp med likestilling og feminisme som bakteppe for måten vi tenker på, vil nok dette kunne være en konsekvens av kjønnsendringa i stykket.

Makta ville kanskje vært kaldere og mer ensidig om det hadde vært en mann som var ordføreren, men jeg syns det å ha en kvinnelig maktfigur gjør stykket mye mer interessant. Det skaper nyanser i hvordan man ser Petronella og det skaper kontraster når vi ser henne være så kalkulerende og maktfokusert som hun er. Hun blir ikke mindre autoritær av å være kvinne.

Ulla Marie Broch er svært dyktig i rollen som Petronella, både når det gjelder kroppspråk og når det gjelder diksjon. Vekslinga mellom forfinet dialekt og kav nordnorsk i flekkene (som regel når hun er opprørt), fungerer svært godt og er med på å understreke at Ibsen faktisk også tenkte på stykket som et lystspill. Det skulle underholde, ikke bare sette problemer under debatt, slik Georg Brandes etterlyste.

Jeg må bare håpe på at dette også er hensikten med Julia Bache-Wiigs rolletolkning av Stockmanns datter Petra. I Ibsens tekst er hun er sterk kvinnefigur, som diskuterer og drikker med mannfolkene, og som selv vil blande sin egen drink og ha kontroll over det som skjer. Hun støtter sin far ukritisk, og står for det hun mener. Når Hovstad avslører at han har baktanker med å trykke farens artikkel, at han ønsker å komme henne nærmere, reagerer hun og sier ifra om det. Man skal handle med overbevisning og engasjement i forhold til saken, mener Petra.

I Hålogaland teaters oppsetning slår ikke Petra meg som en spesielt moden person. Kroppspråket hennes er overdrevet og tonefallet nærmere et barns enn en voksen og reflektert kvinne. Kanskje oppfatter jeg henne slik fordi barneskuespillerne er så dyktige? De to barna som er på scenen er svært gode i sine roller, og spiller sin alder godt, mens Petra, som tross alt er lærerinne og burde sitte inne med en viss autoritet, slo meg som mer trassig og barnslig enn de som faktisk er barn i denne oppsetninga.

Jeg kan forstå at hun spilles slik, som en av de personene med sterkest engasjement i stykket, og samtidig i et stykke som også skal være et lystspill.  For meg ble det dessverre mer et irritasjonsmoment enn noe annet, men jeg tror hun skiller seg ut i stor grad fordi hun står i kontrast til de andre skuespillerne i tonefall og gester.

God koreografi, mellomscener/overganger med overdrevet kroppspråk og samspill mellom de andre skuespillerne får hennes kroppspråk til å skille seg ut, fordi de opptrer utenom de mellomscenene der de andre skuespillerne tar hardt i og i kontrast til mer behersket og presist kroppspråk i samhandling med de andre.

Spesielt var Ulla Marie Broch dyktig, som jeg nevnte ovenfor, men også Terje Skonseng Naudeer skilte seg ut. Nettopp fordi han hadde et gjennomgående godt kroppspråk og godt samspill med de andre personene, var det spesielt merkbart i de scenene der han og Julia Bache-Wiig spilte mot hverandre. Her syns jeg hennes overspill smittet over på ham, både når det gjelder tonefall og kroppsspråk. Marius Lien er en annen person med tidvis overdrevet kroppspråk, men i hans tilfelle er det mer presist og underholder snarere enn å irritere.

Barneskuespillerne var som sagt svært gode og troverdige. Også Nils Utsi og Guri Johnson var gode bipersoner i stykket. Johnson spiller Stockmanns kone, Katrine, som blir en jordnær og fornuftig motpol til hans brennende engasjement. Hun tenker pragmatisk og er opptatt av de konkrete konsekvensene Stockmanns utspill får for familien, mens han er mer opptatt av de store idéene og sin egen rolle i det hele. Likevel er hun alltid lojal mot sin mann, spesielt utad. Både en familie og en by skal styres, og familiebåndene settes på prøve i En folkefiende. Guri Johnson og Ulla Marie Broch portretterer to svært ulike kvinnefigurer som prioriterer vidt forskjellige ting i sine liv.

Fotograf: Ola Røe. Med på bildet: Guri Johnson, Ulla Marie Broch

På høyre del av scenen var det noen høye pinner, der skuespillerne noen ganger beveger seg som om de går blant høye siv. Det var også tidvis fuglekvitter i bakgrunnen, og i en overgangsscene skyter redaktør Hovstad opp i lufta og en fugl faller til jorda. Også mot slutten er det noe som faller fra himmelen, kanskje fuglefjær? Disse symboltunge innslagene fikk meg til å tenke, og jeg likte dem godt. Her det rom for tolkning, men jeg skal ikke gå nærmere inn på det akkurat her.

Fotograf: Ola Røe. Med på bildet: Julia Bache-Wiig

Scenografien er interessant (som den jo pleier å være på HT), med et elleve meter høyt tårn på midten av scenen. Det snurret rundt av og til, og var som ei stor boligblokk, der vi hadde innblikk i de ulike beboernes liv. Det skjedde hele tida noe på scenen, også i bakgrunnen, så det var mye å følge med på, og alt ettersom hvor man satt i salen, kunne man se og legge merke til ulike ting. Et slags tverrsnitt av ei maurtue, om du vil.

Fotograf: Ola Røe

I programmet omtales tårnet som et Babels tårn. Iren Reppen sa på rødvinsseminar om stykket at de så på dette som en måte å speile Tromsø som by, byens høye tanker om seg selv, og de store prosjektene om å bygge og arrangere og skape. Det er en spennende tankegang, og kan gi assosiasjoner både til OL-prosjekter, havneutbygging og annet. Som turistguide kjenner jeg Tromsøpatriotismen godt, og det er både betenkelig og fint med optimismen rundt hva man kan få til på et lite sted som Tromsø.

Men hva skjer så når man følger Babelfortellinga videre? Hvordan straffes byen for Babeltårnet? Hva er konsekvensene? Teatersjefen selv ønsket ikke å svare på hva de la i begrepet utover det å bygge seg inn i himmelen, og understreket at det var bare noe de hadde kalt tårnet, at flere tolkninger var mulig og at tolkningene var opp til publikum, og ikke henne.

Som litteraturviter forventer jeg aldri at noen skal gi meg en fasit, eller én korrekt tolkning av noe, men man kan problematisere det å benytte seg av et slikt begrep i programmet uten å legge mer i det. Det høres flott og fint ut å kalle et høyt tårn for «Babels tårn», men begrepet med alle sine bibelske allusjoner skaper også forventninger om noe mer enn bare et høyt tårn. Selv hadde jeg nok ønsket å vite mer om tanken bak fra teaterets side. Det er en hel del interessante spørsmål å ta fatt i her for de som ønsker å ta tolkninga videre.

Hvor er den babelske forvirringa? Er det noen som snakker forskjellige språk her? Man må jo tenke seg at dette prosjektet med badet er Stockmanns babelske tårn, og det bygges (etterhvert) med stor oppslutning fra lokalbefolkninga. Er straffen at vannet er forgiftet? Når det gjelder språk, er det mye å si. Tilfellene av dårlig kommunikasjon og språklig manipulering er mange.

Under folkemøtet blir Aslaksen ordstyrer, og legger lokk på Stockmanns budskap. Fordi han ikke kommer til orde, blir fokuset et ganske annet enn han i utgangspunktet hadde planlagt, og han når ikke fram til sitt publikum. Hans (manglende) evne til å kommunisere sitt budskap er også en av grunnene til at han må stå alene. Måten Hålogaland teater satte opp folkemøtet på, likte jeg svært godt. De bryter den fjerde veggen og gjør publikum til en del av folket.

Folkemøtet. Fotograf: Ola Røe

Her briljerer Kristian Fredrik Figenschow når Stockmann blir provosert inn i sin argumentasjon om overmennesker og hvem som bør styre samfunnet. Han er godt egnet til å få fram kontrastene i dette stykket og i personen Thomas Stockmann. Det er spenn og spenning mellom den sympatiske (og morsomme) idealisten og folkevennen og det dømmende elitemennesket som gir uttrykk for at den rådende majoritet er dumme og at både badet og samfunnet bør desinfiseres.

En folkefiende på Hålogaland teater var en god opplevelse som i aller høyeste grad åpner for ettertanke og refleksjoner rundt egen samtid. Dersom du ikke har sett det ennå, oppfordrer jeg deg på det sterkeste til å få billetter til kveldens forestilling, den siste.

*

En folkefiende anmeldt:

  • av Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet: «[G]jøglende satire»
  • av Øystein Rostad for Tromsoby.no: «[Kristian Fredrik Figenschow] bærer oppsetningen på en både humoristisk og overbevisende måte»
  • av Tord Olander Pedersen i Nordlys: «[V]elkomponert koreografi»
Advertisements

One thought on “En folkefiende, ei kvinne med makt og et tårn på vei mot himmelen

  1. Tilbaketråkk: Et slags nyttårsbrev (2011 i ord og bilder). « ziarah sier:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s