Lesemaraton: Å lese – leser – leste – har zZZzzzZzzZzz

I totida i natt var jeg overraska over hvor våken jeg var, hvor opplagt og konsentrert jeg følte meg. Det var en god følelse, og nok til å faktisk få meg til å tro at jeg kanskje kom til å holde meg våken gjennom hele maratonet. Jeg burde kanskje visst bedre… Jeg er ingen natteravn lenger.

Som tenåring våka jeg ofte over, og mente at jeg «trengte mindre søvn enn andre». Jeg trodde jeg var b-menneske og var overbevist om at det ikke var meninga at «enkelte mennesker skulle måtte stå opp så tidlig om morran». Nå, i andre halvdel av tyveåra, har dette endra seg drastisk. Jeg står opp før kl 10 hver morgen, helst før kl 07 også. Jeg elsker å være våken tidlig, og har oppdaga at jeg jobber best og mest konsentrert tidlig på dagen.

Når jeg skriver eller jobber med konsulentoppdrag/tekstarbeid, jobber jeg ofte best i økter på rundt 40 minutter. Om jeg er konsentrert og effektiv, hender det jeg sitter lenger enn det av gangen, men da går det ofte ut over konsentrasjonen seinere på dagen, så når jeg er bevisst på det forsøker jeg alltid å ta korte avbrekk på 15-20 minutter innimellom, der jeg strekker på meg, spiser litt, lager te, sjekker mail/Twitter og lignende. Det gjør at hodet og tankene får hvilt seg litt og det gjør det lettere å fokusere på det jeg skal når jeg setter meg ned igjen.

Dette skulle jeg kanskje hatt i bakhodet under maratonet. I begynnelsen tok jeg rundt ti-femten minutters pause hver time, av og til litt lenger. I pausene sjekka jeg lesemaratonbloggen, deltok i konkurransene, lagde te/kaffe/mat og gjorde de nødvendige ærend på toalettet. Etterhvert fikk jeg det for meg at disse pausene kanskje påvirka hvor effektivt jeg leste. Hvis jeg skulle ta pause hver gang jeg var ferdig med ei bok (og etter klokka tre leste jeg kortere bøker), ville jeg kanskje miste fokus?

I etterpåklokskapens navn skulle jeg nok holdt meg til å ta pause hver time. Jeg satt der i sofakroken, under et pledd, med varm te og kaldt vann, puter i ryggen og… ble døsig. Kroppen merka også at jeg hadde vært på en lang spasertur tidligere på dagen (som jeg kanskje heller skulle lagt til kvelden, og ikke tatt mens konsentrasjonen var på topp), og jeg var tung og varm i beina. Sofakroken – min elskede, behagelige, mjuke sofakrok – viste seg i denne sammenhengen å være min Akilleshæl.

Jeg fortsatte imidlertid å lese, til tross for den synkende døsigheta. Den vanlige småkvalmen jeg alltid opplever når jeg ikke sover nok meldte sin ankomst, og neste gjest var frossenheta. Da jeg dro et ekstra pledd over meg, og så på klokka og tenkte at jeg sikkert kunne ta «en liten powernap» – bare tyve minutter, til neste bloggutfordring! – var nok slaget allerede tapt. Klokka var nok nærmere 06.

Men tapt slag? Det høres voldsomt dystert ut. Selv om jeg ikke var blant de som holdt ut i tjuefire timer, er jeg veldig glad for å ha vært med. Målet mitt var slett ikke at jeg skulle stresse med å holde meg våken. Jeg hadde bestemt meg for at dette lesemaratonet skulle bli så avslappende som mulig, så lite stress som mulig. Og sånn ble det, også. Kjempeglad for at jeg var med! Jeg vant til og med en premie på ei av bloggutfordringene.

Jeg holdt det gående i nesten tyve timer.
Jeg har lest sju bøker: To billedbøker, to diktbøker, to romaner og ei lydbok.
Jeg har avbrutt ei bok etter rundt tredve sider.
…Og jeg har virkelig kosa meg med å forsvinne inn i lesinga!

Hiver meg nok med neste gang også, men kanskje med litt bedre planlegging på forhånd da 😀

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s