Poesi og bildekunst på Tromsø bibliotek.

I dag, mandag 10. oktober, var jeg på biblioteket og fikk med meg Ordkalottens siste arrangement i år.  Ole Karlsen er (hvis internett ikke lyver) professor ved institutt for kultur og litteratur her i Tromsø, og ved institutt for humanistiske fag på høgskolen i Hedmark. Han har nylig gitt ut praktboka Poesi og bildekunst, og åpna med å snakke om denne boka og om forholdet mellom poesi og bildekunst.

Både Jo Eggen og Liv Lundberg er bidragsytere i boka, og etter Karlsen var ferdig med å snakke, fikk de begge lese fra og snakke om sine egne ekfrasedikt. Konferansieren, Ingrid Kongsvik, understrekte hvor flott det var å se de faktiske kunstverkene som diktene omhandla når man blar i denne antologien Karlsen har satt sammen. Jeg har skrevet et lite referat fra samtalen, som jeg gjengir her på bloggen. Hadde dessverre glemt kameraet mitt, så bildene er knipsa med mobilkamera og er derfor ikke av den beste kvaliteta, men i det minste bedre enn ingenting.

Ingrid Kongsvik viser fram antologien Poesi og bildekunst.

Ekfrasen er formelt sett definert som en verbal representasjon av en visuell representasjon, men enkelte kritikere vil utvide definisjonen til å gjelde alle typer kunstverk. Poesi og bildekunst ble delvis til i Tromsø, der Ole Karlsen kunne fortelle at han har bodd i ti-elleve år. Her skreiv han i 2003 boka Ord og bilete som handla om forholdet mellom nettopp dikt og bildekunst, spesielt hos Gunvor Hofmo og hos Olav H. Hauge. Mens han jobbet med denne boka endte han med utrolig mye material som ikke ble brukt, og det førte etterhvert til denne flotte antologien.

Subsjangeren ekfrase har eksistert i poesien lenge, men fikk i norsk lyrikk en kraftig oppgang fra og med 1960-tallet, omtrent samtidig som innkjøpsordninga ble innført i Norge. Etter det har vi sett ei gradvis økning av ekfraser i lyrikken. Bokas omslag er Per Barclays «Vannhuset», som Steinar Opstad skreiv et dikt til rundt årtusenskiftet. Antologien tar for seg et utvalg av dikt fra 1840 til 2011.

Karlsen har alltid vært interessert i forholdet mellom tid og rom i ekfrasen. Diktet er en tidskunst, mens bildet er romlig organisert, og sammensmeltingen mellom disse er interessant. Diktet tematiserer gjerne tida som går, som i Olav H. Hauges retrospektive fortelling i «Til eit Astrup-bilete», fortellinga som fører fram til bildet, til det fastfrosne øyeblikket kunstverket representerer. Jan Erik Volds ekfrase «Fiskeskøyta/Furutreet», skrevet til et maleri av René Magritte er et annet eksempel på dette.

Etter 1960 har vi altså sett en økning i antall ekfraser i norsk poesi. Det var faktisk slik i en periode at man vanskelig fant ei diktsamling som ikke hadde minst én ekfrase. Det var imidlertid den figurative kunsten som sto i sentrum, og ikke den mer abstrakte. Et unntak fra dette er Tarjej Vesaas’ «Berget som gret», som ble skrevet til et abstrakt maleri av Sigmund Lystrup. Det omhandler en tragisk ulykke under utbygningen av et kraftverk i Telemark, og snakker om dødsbudskapet «han som laga biletet», altså malerpresten Lystrup, måtte overbringe til den dødes familie. Dette er en av svært få ekfraser i Tarjej Vesaas’ forfatterskap.

I 1893 ble det holdt en kunstutstilling i Christiania kalt Sort-hvitt-utstillingen, der Gerhard Munthe var sentral. Her presenterte han en serie utkast til det som seinere ble en rekke bilder man kan si tilhørte The Home Art Movement, på 1890-tallet. Obstfelder lot seg fascinere av et av disse bildene og skrev et dikt i form av en dialog, med tittelen «Mørkræd».

En annen kunstner som har vært sentral i ekfrasesjangeren og inspirert mange, er Edvard Munch. I 1890 malte han maleriet «Nat i St. Clou», som Vilhelm Krag lot seg inspirere av. Symbolisten Krag er ikke ulik Obstfelder i tonen når han skriver om Edvard Munchs maleri i diktet «Nat».

Einar Økland har skrevet prosadikt om skulpturer i Tavira, blant annet «Eit blått ansjosmonument» og «Skulpturen er ein betongkloss som liknar eit venteskur».

I noen tilfeller har ikke poetene vært ved kunstverket de beskriver, og noen ganger er det snakk om et bilde som faktisk ikke eksisterer i virkeligheten, men som dikteren har sett for seg at finnes. Dette kalles på engelsk notional ekphrasis, og Karlsen hadde også et begrep på norsk for det, som jeg dessverre ikke fikk med meg. Noen slike dikt er også gjengitt i antologien, men rundt 80% av diktene har et bilde som viser det diktet skildrer.

I diktet «(Dreielirespelaren)» apostroferer Paal Helge Haugen en figur i et maleri av Georges de La Tour, en maler fra 1600-tallet som ble gjenoppdaget på 1900-tallet. At dikteren påkaller den/det som er avbildet i kunstverket ser vi ofte i ekfrasen. Haugen var også spesielt interessert i det auditive, og ønsket å skrive sammen musikk, bildekunst og poesi.

Ekfrasen er en bestandig del av norsk lyrikkhistorie fra tidlig 1800-tall, og på 1900-tallet stadig mer, på grunn av det billedlige i den modernistiske diktningen, og da spesielt imagismen. Noen av problemstillingene som antologien Poesi og bildekunst reiser, kommenteres i Karlsens innledning til boka, og avslutningsvis skriver Gunnar Dambolt om ekfrasen fra et kunsthistorisk ståsted.

Etter Ole Karlsen hadde gitt oss denne lille gjennomgangen av ekfrasen i norsk lyrikk (med bilder fra boka og høytlesning av enkelte av diktene), fortalte han litt om de to poetene han satt sammen med på biblioteket i dag. Jo Eggen har skrevet boka Stavkirkedikt, der de rundt tretti stavkirkene i Norge har fått hvert sitt dikt tilegnet seg. I sin diktning har han også vært opptatt av den verbale representasjonen av det auditive og han har nylig hatt et dikt på trykk i Klassekampen der han eksperimenterer med såkalte «found words».

Liv Lundberg skrev i 1999 boka Iverksatt, som Karlsen mener befinner seg i hjertet av den problematikken antologien hans berører. I Poesi og bildekunst bidrar hun med diktet «Jeg skriver» … fra diktsamlinga Afrika. Skulpturmetaforikken i dette diktet er interessant, og Karlsen snakker litt om hvor viktig nettopp skulpturen har vært for norsk lyrikk. Spesielt på 1800-tallet var skulpturen sentral. Som ledd i det å styrke Norge som nasjon ble det bygget mange skulpturer, noe vi også ser i diktningen.

Jo Eggen fikk ordet og snakket litt om stavkirkediktene sine. Han har reist rundt i Norge og sett på stavkirker og opplevde at det vanskelige med å skrive om disse kirkene var rett og slett at det er så mye der. I ei stavkirke er det både innrissede runer, gjenlevninger fra middelalderen, bilder, graffitti og mer. Ofte handler diktene om det han ikke skreiv om, slik som det han bidrar med i Poesi og bildekunst, nemlig «Å sitte og se på et hjørne av Hedalen stavkirke». Denne kirka hadde både flotte smijernsornamenter og en treportal med dragedekor, noe han overhodet ikke var forberedt på. Han skreiv ikke om dette heller. Det var en overveldende kirke, og Eggen mener at «ikke» er det viktigste ordet i diktet om kirka.

Jo Eggen leser fra boka Stavkirkedikt

Middelalderutstyret var bevart i Hedalen stavkirke, noe katolske gjester satte pris på. Blant annet var det en gammel Madonnafigur der, som folk kom til og lovde noe for å få hjelp fra Maria. Han sier det kanskje er noe man finner spor av i diktet, som i følgende verselinjer:

Det må være noe det ikke
går an å komme fram til
det er det hjelp i

Han mener dikt i stor grad handler om å samtale, både med noe annet enn seg selv og med våre egne ferdige bilder: Forestillingene vi har om hvordan noe skal være. Ting han ikke visste om på forhånd kom ofte med i diktene om disse stavkirkene. Eggen leste tre stavkirkedikt for oss, inkludert det jeg siterer fra ovenfor. Vi fikk i tillegg vite mye om tilblivelsesprosessen, og hva som påvirka han mest når han skulle skrive om dem.

Slik jeg forsto det handler diktene i stor grad om opplevelsene i møte med kirka: Fargene, historiene han ble fortalt, kakene som ble servert, guida turer, treverk og lys. Det var det overraskende som ble igjen, og som i ettertanken skapte dikt, og slik finner vi «Stikkelsbærlyset» som et ord i et av diktene han leste, etter han ble servert vafler (eller var det sveler?) med syltetøy på et av besøkene.

Liv Lundberg leser fra boka Iverksatt.

Liv Lundberg leste først diktet «Jeg skriver …» fra diktsamlinga Afrika. Hun hadde ikke gitt ut dikt på ti år da hun reiste til Afrika, og et halvt år etter reisen satt hun i Tromsø om vinteren og skrev denne boka. Det ser vi også i diktet «Jeg skriver …», der hun skriver en svart skulptur som seinere i diktet kontrasteres med en isskulptur i januarlys. Videre leste hun også flere dikt fra Iverksatt.

Iverksatt, sa Lundberg, var en hel bok om kunstverk og forming. Hun fortalte at hun egentlig skulle bli billedkunstner da hun var ung. Hun pleide ikke å skrive så mye, men hadde talent for tegning og gikk kunst og håndverkskolen. Imidlertid ble det først sving på bildene hennes da de ble uttrykt i ord. De fleste diktene i Iverksatt er imaginære kunstverk, men hun skriver også ekfraser til faktiske bilder, og skulpturer.

Avslutningsvis sa Ole Karlsen noen ord om den kvinnelige ekfrasen. Tradisjonelt sett har efrasen blitt sett på som en mannlig sjanger som representerer mannens betraktende blikk og begjær for den kvinnelige modellen. Imidlertid skiller norsk lyrikkhistorie seg fra denne oppfatningen med svært mange betydelige kvinnelige poeter som skriver ekfraser.

Advertisements

4 thoughts on “Poesi og bildekunst på Tromsø bibliotek.

  1. Godt innlegg, vendte tankene mot «Til Stemorens Pris» av Mario Vargas Llosa, ekfratisk prosa, mannlig ståsted, hovedsaklig figurative malerier, men også verk av Fernando de Szyszlo.

  2. Ei vakkert laga bok med utruleg mykje innhaldsrikt innhald. Ei bok eg kan ta fram om og om igjen. Det er noko grunnleggjande i spenninga mellom det poetiske ordbiletet og biletet. Mellom litterær gestaltning og skulptur i rommet. Av og til spring det ein regnboge mellom biletet og diktet som gjer at denne boka inneheld eit tredje, usynleg, men ikkje uerfarbart, element. Veldig fint å få lov å ta del i noko av det som skjedde i bibliotekrommet òg.

    • Enig med deg, boka er virkelig flott. Det å kunne se bildene mens man leser, gjør at man også kanskje kan ane noe av inspirasjonen som lå bak, man ser enda et element, som du sier. Takk for fin kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s