Alle vet hvem du er, av Joakim Hunnes

I går leste jeg boka Alle vet hvem du er av Joakim Hunnes, en av mine meddebutanter i høst. Det er vanskelig å si noe om denne romanen uten samtidig å si noe som avslører slutten, men jeg skal prøve.

Tiden Norsk Forlag, 2011. Omslag: Exil Design.

Alle vet hvem du er er skrevet i tredjeperson, med synsvinkelen hos hovedpersonen Sindre, som akkurat har blitt atten år og tatt førerkortet. Han er sammen med Helena, som er litt yngre enn ham, og som tidligere var kjæreste med voldelige Mads. I et lite miljø er Mads fortsatt en person Sindre treffer på. Helenas storebror Richard er også en tidligere omgangsvenn, som har flytta til byen og begynt på universitetet der han studerer litteraturvitenskap og røyker hasj. Når sommeren og slåtta er i gang, kommer han hjem til bygda, der han blant annet hjelper til på gården til Sindres familie.

Sindre trekkes mellom på den ene sida vennskapet med Richard, ønsket om å ha et godt forhold til faren, om å passe inn i Helenas familie, og på den andre sida frustrasjonen over å bli fortalt hva han bør og ikke bør gjøre med livet sitt (og hvordan), desperasjonen over å føle seg svak i møte med bøller som Mads, og den destruktive frihetsfølelsen når han selv opplever å bli (stilltiende og passivt) deltaktig i voldskriminalitet.

Historien fortelles kronologisk (med enkelte tilbakeblikk, som til da Sindre og Helena ble sammen), og handlingsspennet går over en sommer. Spenningskurvene styres av valgene Sindre tar og hvordan de påvirker relasjonene hans til andre, og da spesielt forholdet han har til faren. Hunnes er god på å få fram de underliggende spenningene i familierelasjoner, som i samtalen rundt middagsbordet hos Helenas familie, der storebror Richard provoserer lillesøstra til et raserianfall. Dette er svært gjenkjennelig, og meget godt skildra, både innholdsmessig og språklig.

Språklig sett er boka svært gjennomarbeida, og det vises at forfatteren har jobba med denne romanen i tre år. Bjørn O. Mørch Larsen fra Bergensavisen lar seg også imponere:

«Debutant Hunnes har et direkte og effektivt språk som fryder. Uten å miste fokus, bytter han tid, perspektiv og dialogform i en og samme setning. Og gir historien livlig fremdrift.» (Sitat henta fra forlagets presentasjon av boka.)

Jeg er absolutt enig. Språket er jevnt over presist og tydelig, til tross for tidvise lange setninger og avsnitt der komma brukes framfor punktum. I andre sammenhenger er dette et grep jeg ofte syns at gjør narrasjonen tung og omstendelig, men det fungerer i denne romanen, som med sine 141 sider er svært lettlest. Sjøl pløyde jeg igjennom den på et par timer.

Dialogen er spesielt god. I en tekst som er fullstendig blotta for dialogmarkører (Ingen anførselstegn eller replikkstrek, svært få taleverb knytta til utsagnene) er det imponerende lett å følge samtalene og forstå hvem som sier hva, og på hvilken måte. Et godt eksempel på en slik samtale er den mellom Sindre og kompisen HP, som går over to sider (side 50-52) uten å forvirre leseren. Det hender selvfølgelig noen få ganger at leseren må stoppe og tenke seg om, men for min del skjedde dette sjeldnere enn i mange romaner jeg har lest der dialogen er mye tydeligere avgrensa fra resten av teksten.

Helhetsinntrykket mitt preges av slutten, som jeg ennå ikke har klart å gjøre meg opp en klar, entydig mening om. Min ambivalente holdning er kanskje et godt tegn for boka, i og med at den innebærer at jeg tenker over valget forfatteren har tatt når han avslutter historien slik han gjør det, og betydninga det har for resten av romanen. Tittelen og slutten sett i sammenheng sier mye om hva det som skjer innebærer for hovedpersonen. Likevel hadde jeg nok ønska å se mer av det jeg oppfatter Hunnes som spesielt dyktig på: De vanskelige mellommenneskelige relasjonene.

Forfatteren makter å holde på ei ubehagelig og spent stemning gjennom hele romanen, a sense of impending doom ville jeg sagt på engelsk. Sjøl i de mest harmoniske og lyse partiene av fortellinga hadde jeg som leser hele tida en følelse av at noe kan komme til å gå forferdelig galt. Et godt eksempel på dette er den fine fiskescena der Sindre og faren fisker i elva og de går over de glatte steinene, eller når Sindre slår gress under slåtta. Det er så mye som ligger og dirrer mellom menneskene i denne romanen. Skildringa av bygdemiljøet er også svært god.

Joakim Hunnes. Foto: Paal Audestad.

Jeg gratulerer med en sterk debut, og ser fram til andreboka, som forfatteren i et intervju sier at han så vidt har begynt på. Personlig håper jeg at Hunnes fortsetter å skrive fram den eksistensielle angsten og det klaustrofobiske trykket som han skildrer så godt, uten at han lar handlingen gå over i det for ekstreme og ensarta. Det interessante i denne boka ligger (etter min mening) i den ladde spenninga og ikke nødvendigvis i forløsninga av den.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s