Debatten rundt debutantenes drukningsdød.

De snakker om oss på Kulturnytt. På Dagsnytt Atten og på Twitter. Debutantene. De som liksom forsvinner i alt «mylderet», i følge Dagsavisen. De som ikke får oppmerksomhet i media. De som drukner, i følge Juritzen forlags Tiger Garte. Så hva er løsninga? Å stå modell for ulovlige nakenmalerier på hotellvegger? Å skrive en kronikk der man legger ut om hvordan de største og eldste forlagene i Norge bare sitter på ræva og ikke backer opp debutantene sine? Desto viktigere, stemmer det? Drukner debutantene? Fortjener vi mer oppmerksomhet bare fordi vi gjør dette for første gang?

Nå skal ikke jeg snakke for resten av de noen-og-førti menneskene som har gitt ut bøker i år, men jeg har hatt et fantastisk år. Jeg har gitt ut ei novellesamling med elleve gjennomarbeida tekster og jeg har lært mye av prosessen. Jeg har lest på Ordkalotten, på Tante Ingers tehus, på Nordnorsk Bokdag i Narvik, og på Litteraturhuset i Oslo. Jeg har fått én knallgod anmeldelse i avisa Vårt Land, og en mellomgod i lokalavisa. Begge lokalavisene har intervjua meg, og jeg syns ikke det er «døllt» i det hele tatt.

Boka mi, Snart er det oss, er gitt ut i et opplag på 2000 eksemplarer. Det er langt fra for eksempel Rikard Spets’ Allahs tårer, som er gitt ut i et opplag på 7000 bøker, men så har jeg også skrevet ei novellesamling, ikke en spenningsroman. Anne Cecilie Remen som har skrevet kriminalromanen På direkten solgte over 200 bøker på lanseringa si, som hun hadde i Store Studio på NRK. Jeg lanserte boka mi på bokhandelen der jeg sjøl har jobba i fire år, studentbokhandelen Akademisk Kvarter. Jeg solgte ti eksemplarer av boka mi på lanseringa.

Sammenligninga er ikke gjort for å framstille meg sjøl som noe offer, men snarere for å vise at det er store forskjeller. Vi skriver dikt, noveller, kortprosa og romaner. Krim og romantikk og mindre definerbare fortellinger. Vi får ulik grad av oppmerksomhet. Jeg tror imidlertid ikke dette er utelukkende knytta til forlaget man debuterer på. Jeg tror heller ikke at det er et mål at disse forskjellene skal utjevnes. Vi er debutanter, og det betyr faktisk at vi er nye i gamet. Selvfølgelig føler vi oss urolige, for hva annet kan man føle når man for første gang sender ei bok ut i verden? Vi vil ha oppmerksomhet og bekreftelse og ros, slik de fleste som har lagd noe (og viser det fram) ønsker. Og om vi ikke ønsker det, så uroer vi oss i det minste for det motsatte: Slakt. Men vet dere hva? Det gjør vel alle som gir ut bok!

Personlig føler jeg ikke at jeg har fått for lite oppmerksomhet. Jeg er glad for den positive omtalen, og jeg er glad for at jeg har fått en anmeldelse. Jeg er takknemlig for at jeg (så langt) ikke har blitt slakta. Naturlig nok, slik tenker vel alle som har gitt ut noe? Ros er bra, ris er skummelt. Og akkurat disse følelsene, denne bekymringa for å ikke bli sett, å ikke bli lest, den er jeg temmelig sikker på at vil være der uansett. Om jeg ønsker å fortsette med dette, må jeg rett og slett lære meg å takle det. Vite at når boka er gitt ut, kan man ikke lenger ha noen kontroll på hvordan teksten leses, eller hva folk synes om den. Vi kan ikke styre hvordan boka blir mottatt.

Diskusjonen i media de siste ukene har ikke handla mye om debutantene. Debatten har handla om hva forlaget gjør eller burde gjøre for oss. Det har handla om media og bokhandlerne og PR, og framfor alt har det handla om hva Juritzen forlag mener de gjør bedre enn andre forlag, og de andre forlagenes reaksjon på nettopp dette. Hele tiden med denne underliggende påstanden om at debutantene er usynlige. Men vi er jo ikke det! Vi får mye oppmerksomhet. Det er en offerrolle jeg ikke føler meg hjemme i. Vi føler oss kanskje usynlige, urolige, for hva annet skal vi føle? Vi har ikke kontroll. Det er første gangen vi gjør dette.

Jeg tror vi trenger denne opplevelsen av å ikke bli sett. Vi har tross alt bare gitt ut ei bok. Det blir publisert mange bøker i Norge. Hva skjer når vi gir ut bok nummer to? Vi får ikke gruppebilde i Dagbladet eller Aftenposten sammen med de andre som gir ut andreboka. Vi blir ikke bedt på debutanttreff hos Den norske forfatterforeningen eller Norsk forfattersentrum. Vi inviteres ikke på debutantseminar på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Vi får ikke vårt eget arrangement på Litteraturhuset der kjente forfattere presenterer og skryter av boka vår. Vi må stå på egne bein, slik alle de andre som gir ut bøker i Norge for andre, tredje eller tiende gang gjør. Tekst bygger tekst, og vi skriver oss inn i et større bilde, men det er vi som må gjøre jobben. Da må vi lære oss å takle uroa, den snikende følelsen av å være usynlige.

Jeg er så takknemlig for å ha fått være med på alt dette i år. Jeg er glad for å ha et forlag som ønsker å samarbeide videre med meg og som leser tekstene mine med et kritisk blikk slik at de blir så gode som mulig. Istedenfor å klage over manglende oppmerksomhet i media er jeg mer opptatt av å skrive videre på nye prosjekter, og av å komme meg ut på oppdrag for Norsk forfattersentrum slik at jeg har noe å leve av mens jeg skriver. Vi er heldige som får gi ut bøker i et land som Norge, med stipendordninger og innkjøpsordninger. Vi har ei forfatterforening som hjelper både medlemmer og ikke-medlemmer om det skulle oppstå konflikt. Vi har dyktige og entusiastiske oppdragsformidlere i Norsk forfattersentrum.

Jeg er glad for å få skrive videre og jeg forventer ikke mer enn det jeg har fått. Jeg holder meg flytende. Alt som kommer i tillegg til dette, tar jeg som en bonus.

Reklamer

2 tanker om “Debatten rundt debutantenes drukningsdød.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s