Språket spraker i hjertet (eller hjernen, men det går vel for det samme).

Hay un baño por aquí? spør jeg. Jeg lurer på om de har toalett på restauranten, og veit at jeg kan si baño, det betyr «bad», jeg gjør meg forstått, men lar meg likevel more av at det uttales banjo, og av å se for meg et scenario der jeg istedenfor å spørre etter toalettet ba om musikkinstrumentet, og prøver å tenke på hvorfor i alle dager jeg skulle ha behov for en banjo, eller hvilken type person som faktisk ville bedt et vilt fremmed menneske om en banjo.

Todo recto, y a la derecha, sier han — eller, han sier ei hel remse med ord, men jeg får med meg det, og et claro, «klart det» — og jeg veit hva essensen av det han sa betyr. Jeg veit at jeg skal rett fram og til høyre, men mens jeg følger instruksjonene ser jeg nesten ikke på bordene jeg går forbi, jeg er opptatt med å vrenge hjernen fordi jeg huska hva høyre betydde idet han sa det, derecha, men jeg klarer ikke å huske hva venstre er.

Etter å ha forklart mange ganger på gebrokkent spansk iblanda engelsk at kjæresten min — my boyfriend — falt og skada ankelen sin, og at no es fractura, det er ikke brudd, husker jeg endelig hva «kjæreste» er på spansk. Novio. På apoteket noen dager seinere sier jeg feil, og forteller at jeg trenger sportsteip til jentekjæresten min, mi novia. Apotekeren stussa med en gang — noVIA o novIO? — og etterpå tenker jeg at jeg ikke skulle ha retta meg sjøl, han kunne godt ha tenkt at jeg hadde jentekjæreste, og at det var det jeg mente.

Vi kjøpte sportsteip for å teipe igjen plastposer rundt beinet til Simen i dusjen, så ikke gipsen ble våt. Sportsteip var ikke bare-bare å forklare, det heller, men jeg pekte på teipdispenseren på apotekerens skrivebord, como eso, pero por la pierna?  før jeg la til et prøvende sport? Jogging? og gjorde løpebevegelser med armene. Til slutt skjønte han hva jeg mente. På vei hjem til hotellet langs med strandpromenaden fra Puerto Rico husker jeg plutselig at «venstre» heter izkierda på spansk.

Seinere sitter orda lettere og jeg klarer å forklare i hele setninger at kjæresten min har en benda som han skal fjerne snart — va a quittarla –, men cuando va a ducharse es dificil, y no tiene «sports tape» por las bolsas plasticas, he comprado hace tre días, pero ahora no hay mas. Vi hadde brukt opp sportsteipen, og det var vanskelig med plastposene da. Dama i kassa skjønte hva jeg mente, og forklarte at sportsteip slapp igjennom fuktighet, og at vi heller måtte kjøpe en gjenbrukbar pose med borrelås som hun hadde, som var lagd nettopp for å holde gipsen tørr.

Ok, nå ble det mye forstuelse og gips her, men hovedpoenget mitt er ikke at Simen forstua foten mens vi var på Gran Canaria, hovedpoenget er nok nærmere banjoen, egentlig.

Jeg kom til Amadores på Gran Canaria om natta 14. januar og måtte anstrenge meg for å huske hvordan jeg sa «207» (romnummeret vårt) — dos cientas y siete –, og iløpet av de to ukene som fulgte falt ord ned i hodet mitt, enten fordi jeg overhørte dem og plutselig huska hva de betydde, eller fordi jeg hørte noe som hadde med noe å gjøre, eller fordi jeg ville si noe, eller fordi jeg konstant gikk rundt og konstruerte setninger i hodet mitt (ting jeg skulle ha sagt, ting jeg kunne si, ting jeg skulle si neste gang jeg var i en butikk/på frokostbuffeten/på hotellet/i en taxi/etc). Venstre. Kjæreste. Fortidsendinger og verbsamsvar. Banjo.

Det var merkelig. Å bli fortalt av hovmesteren at hun fra nå av kun ville høre spansk fra meg. Å forklare en butikkselger at norsk og svensk er veldig likt, så jeg skjønner hva han mener sjøl om han sier «tjugo» og ikke «tjue». Å ende opp i (forsøk på) lengre utredninger om historien til Norge og Sverige, Norge og Danmark, og språkutvikling, og være fullstendig uten evne til å uttrykke seg akademisk, men likevel gjøre seg mer eller mindre forstått. Å forsøke å forklare at vi trodde vi kanskje hadde blitt matforgifta, uten å fornærme kokken. Å plutselig møte franskmenn og måtte skifte til enda et språk, og i ti lange minutter konsentrere meg intenst om å snakke rett språk og ikke si noe merkelig, for fransk kan jeg jo.

Det er merkelig. Å kjenne på at språkene samhandler på et vis i hodet mitt. De dytter i hverandre, det ene gjør noe med det andre. Det er slitsomt og fint på en gang. Å skjelve i et språk. Å kjenne at sjøl om jeg ikke prøver, så er det der. Det faller ord ned. Inn i hodet mitt. Ut av kjeften.

Å kjenne at noe kommer tilbake, eller at det har vært der hele tida, (å angre bittert på at jeg ikke flytta til Bergen og studerte spansk rett etter videregående, da språket var ferskt, da jeg kunne alle fortidene og så vidt hadde begynt å lære meg konjuktivbøyningene, men det er en parantes, for) mest av alt er dette jeg bærer på en følelse av mestring.

I en samtale på et språk jeg bare så vidt behersker er hvert svar fra den jeg snakker med en bekreftelse på at jeg mestrer språket, eller ei mulighet til å forklare hva jeg egentlig mente om jeg blir misforstått. Hver gang jeg overhører noe, eller leser noe, hver gang et ord detter inn i hodet mitt, kan det brukes. Det er som om noe løsner, som om hjernen strekker på musklene, og jeg elsker det.

(Med forbehold om skrivefeil i spansken)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s