Leseåret 2014: Guilty pleasures fra tenåringstida

Du flytter et helt nytt sted, og får plutselig tredve minutters gange på starten og slutten av hver arbeidsdag. Du bor der for å jobbe og tenker jobb hele tida, lærer nye ting, skal ha oversikt og kontroll, og har hodet fullt til enhver tid. Du trives med det, men kjenner at du må lese noe. Noe som ikke er så krevende.

I mitt tilfelle ble det lydbøker og e-bøker, og i begge tilfellene serier som de færreste vil kalle høyverdig litteratur. E-bøkene var mest et innfall, jeg pløyde meg gjennom de seks første bøkene av Sagaen om isfolket av Margit Sandemoe. Det er totalt førtisju bøker i serien, og jeg merka fort at det ikke akkurat føltes brennende nødvendig å lese alle sammen.

Likevel var det en fin opplevelse, fordi det minna meg om da jeg leste dem for første gang; om å være 13-14 og leke nødt eller sannhet og måtte lese kleine sexscener høyt til de andre på pysjpartiet; om fascinasjonen jeg følte for overtro og magi; om alle mytene og all religionshistorien jeg begynte å lese meg opp på, en interesse som delvis starta med disse bøkene, delvis med Peter Madsens Valhalla-tegneserie og Jostein Gaarders engleskildringer, og som seinere vokste med Sandman, Snorre og Edda.

Når man jobber mye med litteratur og tekst, blir man fort yrkesskada. Jeg kan ikke lenger pløye gjennom halvgodt eller dårlig språk uten å legge merke til det. Språket legger seg som ei hinne utenpå historien og skaper avstand hvis det er mye å irritere seg over.

Her har vi vel alle ting vi reagerer på, triggere som tar oss ut av handlingen og leseopplevelsen. Det kan være en forfatter som konsekvent bruker andre uttaleverb enn «å si»; en som alltid velger «kreative» løsninger som gryntet, lo, smilte, pep, hostet, brølte, gaulet, etc. Legger jeg først merke til det, blir jeg sprø av det.

Da kan det være en fordel å høre ei bok som lydbok, spesielt hvis det er en lang bokserie, kjent for å gjenta enkelte beskrivelser og personkarakteristikker om og om igjen. Jeg snakker om Wheel of Time av Robert Jordan. Fjorten bøker på rundt tusen sider hver, pluss en prequel satt tyve år før første boka. Verdensbygging på stor skala. Inspirert av myter og religion, med en stor kamp mellom det gode og det onde. Eller er den gjenfødte dragen egentlig god?

Det sjarmerende i denne fortellinga er kanskje utgangspunktet. Disse unge guttene og jentene man kan leve seg inn i, de som forlater den lille bygda si til en verden som vil prege dem; en verden som også vil endre stedet de kommer fra for alltid. Eventyret og virkeligheta. De sterke kvinnefigurene som vokser med ansvaret de får.

Jeg leste denne serien da jeg var sytten år og bodde i Frankrike, men ble aldri helt ferdig med den. Nå har jeg hørt meg gjennom alle bøkene og endelig fått et svar på hvordan det gikk med disse menneskene jeg ennå huska. Lydbokformatet gjorde at jeg kunne falle litt ut og inn av historien mens jeg gikk mellom hybelen og jobb, mellom jobb og hybelen, men jeg fikk så klart med meg det viktigste.

Og å lese om igjen denne historien, få den lest høyt, gjorde også at jeg husket detaljer fra Frankrike jeg trodde jeg hadde glemt. Busstoppet hvor jeg satt og leste blanda seg med biblioteket til Master Gil. Kantina på skolen blanda seg med bildene som lå lagra av byen Caemlyn, av Shadar Logoth; fantasibildene jeg lagde da jeg leste bøkene for første gang, fantes fortsatt et sted i hodet mitt, og dukket opp igjen, sammen med stedene jeg leste på, den gangen. Veldig fascinerende.

Advertisements

2 thoughts on “Leseåret 2014: Guilty pleasures fra tenåringstida

  1. Veldig fint innlegg som det er lett å kjenne seg igjen i. Og jeg har ikke lest bøkene du nevner i dette innlegget selv og hører i tillegg sjelden på lydbøker, men jeg har slike bøker selv, bøker som tar meg tilbake til stedet der jeg først leste dem og bøker som var med å vekke fascinasjonen for eventyr og alt det andre som jeg finner særdeles interessant. Jeg syns forøvrig aldri at man skal føle seg skyldig for noe man liker eller har likt og det kan være fordi jeg som musikalelsker og fan av animasjonsfilmer og tv-serier der målgruppen er tenåringer sikkert har mye jeg sikkert kunne følt meg skyldig for, men mer fordi alt er en del av en og på sin måte viktig.

    Og denne kommentaren ble litt lang og rotete, men poenget er at dette er fint, velformulert og tankevekkende 🙂

    • Ja, jeg går ikke rundt og føler meg skyldig for å ha lest dem, men det er kanskje ikke bøker jeg ville brukt mye tid på uten nostalgien jeg knytter til dem og mangelen på overskudd til mer krevende lesning. Derav begrepet 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s