Samtykket av Vanessa Springora

Samtykket av Vanessa Springora har skapt furore i Frankrike fordi hun utleverer den prisbelønte eldre forfatteren Gabriel Matzneff som overgriper. Boka er ikke bare en #metoo-skildring. Den er også en litterært vellykka, mangefasettert roman om skjev maktfordeling, om ung pubertet, om å bli sett for første gang – og i kraft av den andres blikk se seg selv. 

Jeg har hørt boka som lydbok på Audible.

Den 36 år eldre G. får ei voldsom makt over unge V. når han får fjortenåringen til å føle seg voksen og likeverdig. Det hjerteskjærende er at han nettopp begjærer henne fordi hun er det motsatte: Et barn.  

I begynnelsen av boka skriver Springora om eventyrene våre, fablene som ligger i bunn i kulturen. Om hvordan Snøhvit slett ikke unngår å spise eplet, hvordan Tornerose ikke klarer å la være å ta på den spisse teinen, og hvordan Rødhette tror blindt på ulvens ord. Det gir gjenklang i denne romanen. Vi forstår så godt hvorfor V. trekkes mot G. Begjær og seksualitet er enda tabu og ukjent for henne, noe usagt som hun ikke forstår. Barnets lengsel etter sann kjærlighet står i sterk kontrast til det relasjonen viser seg å være.

Boka tar også et oppgjør med den franske litterære offentlighet på 70-tallet, der barns seksualitet ble en del av den seksuelle frigjøringa mens barns rettigheter ikke ble snakka om. Hvorfor var kunstnere så beskytta? Hvordan kunne Gabriel Matzneff skrive bok etter bok om slike forhold uten at noen så nærmere på forbrytelsene hans? Han skrev til og med et essay om sitt begjær for unge gutter og jenter «Les moins de seize ans (De under 16)» i 1974.  Bernard Pivot intervjuet ham på TV om essayet mens publikum fniste. Etter boka til Springora kom ut, tvitret journalisten: 

På 70- og 80-tallet var litteraturen viktigere enn moralen; i dag er moralen viktigere enn litteraturen. Moralsk sett, er det framgang. Vi er mer eller mindre et intellektuelt og moralsk produkt av et land og særlig av en tidsepoke.

Bernard Pivot, 20.12.2019, min oversettelse.

I tillegg til det faktiske forholdet den voksne Gabriel utsetter barnet Vanessa for, skreiv han også sine egne versjoner av relasjonen i romanform. «Les livres peuvent être une piège», skriver Springora. Hun ble ikke bare en fange i forholdet, men fanget mellom to permer. Han ba aldri om unnskyldning.

Men – ikke hør på meg oppsummere boka – les den selv. Den er veldig god.

Så mye hadde jeg, av Trude Marstein

Opprinnelig publisert på Facebook 21. juli 2018, som en reaksjon på denne anmeldelsen i Dagbladet, 20. juli 2018.

Så mye hadde jeg, av Trude Marstein handler om så mye mer enn «det kompliserte forholdet mellom menn og kvinner», (og det gjelder forsåvidt også Marsteins tidligere romaner, som anmelderen reduserer på samme vis i ingressen.)

I boka følger vi Monika fra hun er 13 til hun er noen-og-femti, gjennom flere forhold, studier, familie, de store spørsmålene. Hele tiden følger jaget etter å komme videre i livet henne: «Er dette alt?»

Den er kronologisk fortalt fra barndom til voksenliv, men med tidshopp der noen år forsvinner mellom hvert kapittel. Kanskje er det disse ellipsene som irriterer Wulfsberg? Selv syns jeg tidshoppene tilfører romanen nettopp noe genuint og virkelighetsnært.

Trude Marstein krever av leseren det umulige vi krever av oss selv; å legge fra oss fortida når vi går videre til et nytt kapittel i livet. Å akseptere endringene. Det er tungt i starten og blir lettere etterhvert, og man venner seg til følelsen av savnet etter mer, samtidig som fortellinga beveger seg videre med nye situasjoner og følelser som alle danner et komplekst bilde av hvem hovedpersonen er og blir. Hele strukturen speiler noe vesentlig om hvordan livet kan oppleves.

Jeg liker så godt når jeg finner små setninger i romaner som peker på det teksten egentlig handler om, det boka prøver å uttrykke, og i Marsteins føltes dette lille avsnittet som om det var skrevet i relieff og beskriver min egen leseopplevelse:

«Flere ganger gjorde det han leste opp inntrykk på meg på en helt ny måte, liksom fysisk som en liten bølge av angst eller lykke, men flyktig, så jeg ble sittende frustrert å lete etter hva det var som skjedde, hva det han leste opp, hadde med meg å gjøre, og med en lengsel etter mer, eller etter å finne tilbake. Det var noe med en kopling mellom noe abstrakt og noe konkret, fravær og kaffekopp, utsikt og kleenex, og det oppsto noe både nytt og veldig velkjent, ekstremt velkjent.»

Så mye hadde jeg, Trude Marstein, Gyldendal, 2018.

Det er enormt reduserende å si at boka primært handler om forhold mellom kvinner og menn. Her er familie og det å være søsken også så viktig for hvem Monika blir, med de ulike valgene søstrene tar og følelsene Monika har rundt deres identitet og hva som gjør henne, eller søsteren lykkelig.

Det handler om de små tingene som velter de store, hvordan noe kan gå fra å være alt til å bli ubetydelig, det flyktige i en relasjon, forakt og beundring. Hvordan vi genuint kan mene og tro på noe helt til vi plutselig ikke gjør det mer. Det er ikke en enkel roman, men jeg liker den så veldig godt.

Jeg opplevde at romanens hovedagenda var å tegne et troverdig menneskeportrett, noe Marstein gjør på svært vellykket vis.

Lesersørvis-metoden og breddeformidling

Det er så givende å jobbe på fylkesbibliotek! Jeg jobber ut mot folkebibliotek i fylket, og driver blant annet med kurs- og kompetanseheving. Da får jeg også lære mye spennende selv. I vår fikk jeg delta på et nettkurs i formidlingsmetoden Lesersørvis. Jeg har også vært med på å arrangere bransjetreff for nordnorsk litteratur, og i den forbindelse holdt jeg webinaret ovenfor, som gir ei kort innføring i metoden, og mine tanke rom hvordan denne metoden kan bidra til at bredden i norsk litteratur når ut til potensielle lesere. Om du også brenner for norsk litteratur, anbefaler jeg å sette av 40 minutter til å se videoen. Fortell meg gjerne hva du syns i kommentarfeltet.

Leseåret 2018

Leseåret 2018: 143 bøker (pr 30.12.18)

107 kvinnelige forfattere
36 mannlige forfattere

64 lydbøker
79 papirbøker
Ingen e-bøker (!)

63 bøker på svensk (av disse 2 på papir, resten lydbok)
51 bøker på norsk (av disse 6 på lydbok, resten papir)
19 bøker på engelsk (av disse 7 på lydbok, resten papir)
8 bøker på dansk (papir)
2 bøker på fransk (papir)

57 fantasy- og science fiction-bøker
20 romaner
15 barne- og ungdomsbøker
12 krimbøker
11 sakprosabøker
9 tegneserier
7 diktsamlinger
7 bildebøker
2 bøker med scenetekst
2 humorbøker
1 kunstbok

Høydepunktene (i alfabetisk rekkefølge):
Alting blinker, av Naja Marie Aidt
Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage, av Naja Marie Aidt
Denne dagen, et liv. Astrid Lindgren, av Jens Andersen
Neiden 1970, av Ingeborg Arvola
Närmare kommer vi inte, av Anneli Furmark og Monika Steinholm
Høyere enn himmelen, av Klaus Hagerup (gjenlest)
En frivillig død, av Steffen Kverneland
Munch, av Steffen Kverneland
Hjem til meg, av Trude Marstein
Så mye hadde jeg, av Trude Marstein
Vicious, av V. E. Schwab
Tante Ulrikkes vei, av Zeshan Shakar
Til ungdommen, av Linn Skåber og Lisa Aisato
Leksikon om lys og mørke, av Simon Stranger
Tänk positivt annars kan du dö, av Marie Tillman
Nevermoor: The Trials of Morrigan Crow, av Jessica Townsend
Nullingen av Paul Abel, av Bjørn Vatne

Leseåret 2014: Overraskelsen

Boka jeg ikke hadde planlagt å lese, av en forfatter jeg egentlig ikke kjente til fra før, men som viste seg å være knallgod?

Undis Brekke av Gunnhild Øyehaug.

Humoristisk og alvorlig om å gi opp eller fortsette, om kontrasten mellom det man kommer fra, det man reiste til og alt man trodde man skulle bli. Alt sammen kommer tydelig fram på julebordet for humanistene ved høgskolen i hovedpersonen Undis Brekke si hjembygd.

Undis Brekke har brukt så lang tid på å ikke fullføre doktorgraden sin, at hun har blitt kasta ut fra universitetet i Bergen, og har flyttet hjem. Nå er hun blitt hun kollega med flere av sine tidligere forelesere på høgskolen, og starter jobben med det årlige julebordet. I tillegg er stillingen hun har takket ja til blitt ledig på grunn av et dødsfall, og personen hun overtar jobben etter, døde i huset hun har flyttet inn i. En gammel flamme fra studietida dukker også opp.

Et noe traumatisk bakteppe for et julebord med smalahove blir med Gunnhild Øyehaugs skarpe penn en meget humoristisk fortelling, med alvor i bunn. Undis Brekke er en akademiker-Bridget Jones med et ironisk blikk på sine omgivelser og en følelse av å ha mislykkes med sine prosjekter. Boka er kort og god. Anbefales spesielt for humanister med sjølironi. For hva skal vi egentlig brukes til, vi som helst vil fordype oss i utsigelsesinstansen i Rimbauds diktning?

Leseåret 2014: Høydepunkt #2

Noen bøker er så gode at du bare må gi dem videre til noen andre med en gang du har lest dem ut. Det er sånne bøker man ender med å lese, kjøpe selv, gi videre, kjøpe på nytt, låne bort, og ikke minst gi bort i gave.

Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi er ei sånn bok. Rishøi er en av favorittforfatterne mine, jeg har lest alle novellesamlingene hennes, samt Pling i bollen, den fabelaktige billedboka (illustrert av Bendik Kaltenborn) med rim og vers i Andre Bjerkes og Inger Hagerups tradisjon. Denne boka er ikke bare en trøst for alle oss som har grått over Inger Hagerups baker som en dag satt død i en haug med wienerbrød (Les Rishøis dikt Andre boller!), men også et meget godt eksempel på at Rishøis tekster egner seg for høytlesning.

Hun er en mester på rim og rytme, noe som er åpenbart i Pling i bollen, men når man leser novellene hennes merker man også at språket — tilsynelatende uanstrengt, talenært og enkelt — er så til de grader gjennomarbeida. Du kan høre hvor godt det flyter om du leser tekstene høyt.

I sitt forfatterskap gir Rishøi ofte stemme til de som kanskje ellers ikke ville fortalt sin historie. Man er tett på skyld, skam, det hjerteskjærende og dete enkle, altomfattende alvoret ved å være menneske.

Fengselsfuglen som skriver brev til sine døtre for å forklare alt; den unge alenemora som ikke har penger til bussen; jenta med dysleksi som får jobb på kirkegården; seksåringen som har fått en hamster hos en noe ustabil mor; jenta som tar med seg småsøsknene og rømmer fra barnevernet.

Fra den første novellesamlinga, La stå, via Historien om fru Berg, til Vinternoveller, har novellene blitt færre og lengre, men på ingen måte dårligere. Den siste boka består av tre historier. De er like vonde som de forrige, men denne overraska meg. Uten å røpe for mye, vil jeg si at hverdagsmirakelet har større plass enn katastrofen, selv om tekstene rommer mye av begge deler.

Denne boka vant Brageprisen i år, i åpen klasse: kortere litterær prosa, men var også nominert i klassen for skjønnlitteratur. Du får tak i hennes noveller i samleutgaven Noveller i samling 2007-2014, eller bok for bok. Jeg anbefaler henne på det varmeste.

Leseåret 2014: Høydepunkt #1

I år har jeg lest noen av bøkene «alle» snakka om, sånn som Stoner av John Williams og Svøm med dem som drukner av Lars Mytting. Begge var gode, men det er ikke de jeg umiddelbart tenker på når jeg skal trekke fram leseårets store høydepunkt.

Den boka jeg kanskje venta aller mest på i år, innfridde også forventningene jeg hadde til den, nemlig tredje og avsluttende bind i Carl Frode Tillers romanserie Innsirkling. Jeg sendte e-post til Aschehoug det øyeblikket jeg fant ut at den var planlagt utgitt til høsten, og ba om leseeksemplar, om så elektronisk, for denne måtte jeg lese, og så snart som mulig. Det sier litt om de to bøkene som allerede var kommet.

Premisset for fortellinga er enkelt: En annonse i ei avis. Kjenner du denne mannen? Han har mistet hukommelsen. Skriv det du husker om ham til denne e-postadressa.

Mannen det er bilde av i annonsen er David, og bøkene består av brev fra mennesker som husker ham, og utsnitt fra hverdagene til de som skriver. De to første handler om oppveksten og tenåra, den siste studietida og voksenlivet. Tiller er utrolig god på å peke på fordommer, klasseskiller og holdningsforskjeller mellom bygd og by, middelklasse og arbeiderklasse.

Ofte kommer vi tett på folk som går over streken i nære relasjoner, og som leser opplevde jeg noen ganger at jeg fikk sympati med temmelig usympatiske typer; Tiller tar oss med inn i tankerekkene til disse menneskene, og viser hvor lett det er å være svak, slem eller egoistisk. Hvor lett det er å såre noen uten at man egentlig ønsker det, eller til tross for at man vet at man gjør noe galt.

Det handler nesten mer om brevskriverne enn om David, men samtidig sirkles han gradvis inn, vi danner oss et noe uhyggelig bilde av denne unge mannen. Han er med selv i tredje boka. Jeg vil ikke avsløre noe, men jeg kan si at avslutningen innfridde, og at Innsirkling 3 var lysere, med mer håp i seg, enn de forrige bøkene. Det var i grunnen godt at den ikke var like mørk og dyster.

Jeg stemte på denne boka til Bokhandlerprisen, i begge stemmerundene. Boka fikk jeg leseeksemplar på omtrent samtidig som den ble utgitt. Bildet er et utsnitt fra omslaget til første boka.

Leseåret 2014: Guilty pleasures fra tenåringstida

Du flytter et helt nytt sted, og får plutselig tredve minutters gange på starten og slutten av hver arbeidsdag. Du bor der for å jobbe og tenker jobb hele tida, lærer nye ting, skal ha oversikt og kontroll, og har hodet fullt til enhver tid. Du trives med det, men kjenner at du må lese noe. Noe som ikke er så krevende.

I mitt tilfelle ble det lydbøker og e-bøker, og i begge tilfellene serier som de færreste vil kalle høyverdig litteratur. E-bøkene var mest et innfall, jeg pløyde meg gjennom de seks første bøkene av Sagaen om isfolket av Margit Sandemoe. Det er totalt førtisju bøker i serien, og jeg merka fort at det ikke akkurat føltes brennende nødvendig å lese alle sammen.

Likevel var det en fin opplevelse, fordi det minna meg om da jeg leste dem for første gang; om å være 13-14 og leke nødt eller sannhet og måtte lese kleine sexscener høyt til de andre på pysjpartiet; om fascinasjonen jeg følte for overtro og magi; om alle mytene og all religionshistorien jeg begynte å lese meg opp på, en interesse som delvis starta med disse bøkene, delvis med Peter Madsens Valhalla-tegneserie og Jostein Gaarders engleskildringer, og som seinere vokste med Sandman, Snorre og Edda.

Når man jobber mye med litteratur og tekst, blir man fort yrkesskada. Jeg kan ikke lenger pløye gjennom halvgodt eller dårlig språk uten å legge merke til det. Språket legger seg som ei hinne utenpå historien og skaper avstand hvis det er mye å irritere seg over.

Her har vi vel alle ting vi reagerer på, triggere som tar oss ut av handlingen og leseopplevelsen. Det kan være en forfatter som konsekvent bruker andre uttaleverb enn «å si»; en som alltid velger «kreative» løsninger som gryntet, lo, smilte, pep, hostet, brølte, gaulet, etc. Legger jeg først merke til det, blir jeg sprø av det.

Da kan det være en fordel å høre ei bok som lydbok, spesielt hvis det er en lang bokserie, kjent for å gjenta enkelte beskrivelser og personkarakteristikker om og om igjen. Jeg snakker om Wheel of Time av Robert Jordan. Fjorten bøker på rundt tusen sider hver, pluss en prequel satt tyve år før første boka. Verdensbygging på stor skala. Inspirert av myter og religion, med en stor kamp mellom det gode og det onde. Eller er den gjenfødte dragen egentlig god?

Det sjarmerende i denne fortellinga er kanskje utgangspunktet. Disse unge guttene og jentene man kan leve seg inn i, de som forlater den lille bygda si til en verden som vil prege dem; en verden som også vil endre stedet de kommer fra for alltid. Eventyret og virkeligheta. De sterke kvinnefigurene som vokser med ansvaret de får.

Jeg leste denne serien da jeg var sytten år og bodde i Frankrike, men ble aldri helt ferdig med den. Nå har jeg hørt meg gjennom alle bøkene og endelig fått et svar på hvordan det gikk med disse menneskene jeg ennå huska. Lydbokformatet gjorde at jeg kunne falle litt ut og inn av historien mens jeg gikk mellom hybelen og jobb, mellom jobb og hybelen, men jeg fikk så klart med meg det viktigste.

Og å lese om igjen denne historien, få den lest høyt, gjorde også at jeg husket detaljer fra Frankrike jeg trodde jeg hadde glemt. Busstoppet hvor jeg satt og leste blanda seg med biblioteket til Master Gil. Kantina på skolen blanda seg med bildene som lå lagra av byen Caemlyn, av Shadar Logoth; fantasibildene jeg lagde da jeg leste bøkene for første gang, fantes fortsatt et sted i hodet mitt, og dukket opp igjen, sammen med stedene jeg leste på, den gangen. Veldig fascinerende.

Leseåret 2014: Krim

Jeg er i utgangspunktet ganske pysete på krim. Krim er en sjanger jeg leser når det er lyst og varmt ute, og får jeg velge, foretrekker jeg klassisk krim i Agatha Christie-stil med mange mistenkte, der leseren selv blir detektiv, framfor «skrekkfilmkrim» der groteske mord beskrives i detalj. Jeg blir så skvetten av sånt! I år er nok den skumleste krimboka jeg har lest, Glassdukkene av Jorun Thørring, men det sier nok mer om meg enn om boka.

Thørring skriver tett på omgivelser jeg kjenner godt fra før, og Prestvannet var ikke like idyllisk for meg etter jeg hadde lest denne. Miljøskildringene er gode, det er flere mistenkte uten at man umiddelbart forstår hvem den skyldige er, og jeg liker måten Thørring bruker sitt eget fag, medisinen, når hun lager krimgåter. Aslak Eira er forøvrig en kul etterforsker.

Mer i Agatha Christie-kategorien kommer bøkene om K2 og Patricia, av Hans Olav Lahlum. Dette er ikke bøker som får deg til å titte deg nervøst over skuldra når du er ute og går tur, men snarere bøker som lar deg få leke mesterdetektiv mens du leser. Jeg har lest Lahlum før, og syns nok den første boka i serien, Menneskefluene, er den svakeste, uten at jeg vil si at den er direkte dårlig. Språket blir bedre utover i serien. Selv om det et ganske tørt hele veien, syns jeg det blir færre klisjeer etterhvert. Eller kanskje jeg bare har blitt vant til det?

I år har jeg lest Katalysatormordet, Maurtuemordene og Kameleonmennesker. Jeg anbefaler å lese Lahlums bøker kronologisk, selv om det går helt fint an å lese dem frittstående. Etterforskeren og forholdet mellom hovedpersonene utvikler seg en del iløpet av serien, og en biperson fra Katalysatormordet går igjen i to andre bøker, men med en litt annen rolle.

Lahlum er god på historiske detaljer, og jeg føler på mange måter at jeg får frisket litt opp i mine egne kunnskaper om vår nære fortid når jeg leser bøkene hans. Den første boka er satt i etterkrigstida, mens han beveger seg framover til syttitallet gjennom de neste.

Sist men ikke minst, når vi snakker om krim, har jeg lest CLUE-serien av Jørn Lier Horst. Undervannsgåten, Gravrøvergåten, Libertygåten og Esmeraldagåten. Bøkene markedsføres mot mellomtrinnet (9+), men leses langt oppover i ungdomsskolen. Språket er enkelt og funksjonelt, uten å være dårlig. Historien er delt inn i kapittelstruktur, og det er mange cliffhangers som gir deg lyst til å lese «bare ett kapittel til».

Ja, det er sjangerlitteratur med klassisk spenningsoppbygning.
Ja, det er enkelt språk og stor skrift.
Ja, det er en faktaboks om en filosof i hver bok, og lett tematisk tilknytning til samme filosof, men bøkene blir ikke for pedagogiske likevel.
Som voksen, erfaren leser, er dette en halvtimes avkobling.

Og med forbehold om at jeg er en dårlig detektiv: Hittil har jeg bare klart å gjette løsningen på ei av krimgåtene før jeg hadde lest ut boka. Det er ikke åpenbart hva som har skjedd og hvorfor, og vi voksne får være ikke bare leser, men også detektiv, noe jeg liker godt. Disse kan med fordel anbefales til voksne lesere med dysleksi, eller alle som vil ha en god, lettlest krim.

Det er ei gåte i hver bok, samt en større gåte som går over fire bøker (1-4, 5-8, osv). Det betyr at du bør starte med bok 1 eller 5, hvis du ikke vil gå glipp av detaljer fra den gåten som går over fire bøker. Jeg mener de bør leses kronologisk fra starten av, men gåten i bok 1-4 avsløres ikke i bok 5-8. Den første boka heter Salamandergåten.

*

(Jeg er butikksjef i bokhandel og får leseeksemplarer på mange nye bøker gjennom jobb for å kunne anbefale bøker til mine kunder. Glassdukkene har jeg kjøpt selv.)

Slå av lyset: En kortfilm basert på novella mi

I fjor på denne tida ble jeg kontakta av Kristina Gravdahl. Hun var elev ved Norges Kreative Fagskole i Trondheim, og hadde fått novellesamlinga mi i julegave. Sammen med noen medstudenter hadde hun lyst til å bruke ei av novellene i boka som grunnlag for en kortfilm de skulle lage til eksamen. «Vi kommer til å analysere novellen og skrive et manus utifra dens innhold og og følelser. Vi er begge veldig interessert i historien, og håper å få en stilren og visuelt pen film på rundt 10-20 minutter», skreiv Kristina, og jeg ga dem full tillatelse til å bruke novellene mine i prosjektet.

Underveis fikk jeg oppdatering om hvordan det gikk. Filmen ble spilt inn i løpet av våren, og ble vist for klassen i mai, før de gjorde siste finish etter å ha fått tilbakemeldinger fra forelesere og medstudenter. 14. juni ble den vist på Nova kino i Trondheim, og studentene fikk A på eksamen. Jeg har sett filmen og syns den ble en utrolig fin adapsjon av novella mi.

«Slå av lyset før du går», er er ei novelle fra debutboka mi, Snart er det oss, med en førstepersonsforteller — Karoline — som bor mutters aleine litt ute på bygda, og jobber i nærmeste svømmehall. Karoline er redd for alt som kan forårsake brann, og trekker ut alle stikkontakter før hun drar på jobb, og i teksten følger vi henne gjennom en dag på jobb. Vi forstår gradvis hvor hennes tvangshandlinger og tanker kommer fra, før hun får alt snudd på hodet og må revurdere sin egen virkelighetsforståelse. I novella har hun blitt singel og flytta for seg sjøl, og vi får vite forhistorien til bruddet i tilbakeblikk.

Filmen skiller seg fra novella på mange måter. Kjærlighetsforholdet er en større del av fortellinga, og slutten er mykere og gir flere svar enn teksten min. Da jeg skreiv teksten ble jeg så glad i denne såre jeg-personen og det var nesten litt vondt å skrive historien hennes slik den ble. Det var overraskede og fint å se henne få en helt annen slutt, mens filmen fortsatt var noenlunde tro til novella og hennes personlighet.

Filmen har fått tittelen «Slå av lyset». Jeg liker så godt skuespillerne i hovedrollen, jeg liker undervannsscenene og måten filmen forsøker å bevare den symbolikken jeg sjøl benytter meg av i teksten. Jeg håper dere liker den også. Den er omtrent 25 minutter lang, og kan sees på YouTube.

Filmen er lagd av studenter fra Norges Kreative Fagskole: Kristina T. Gravdahl (produsent), Jeanette B. Gravdahl (manus, foto, klipp), Silje M. Iversen (regi), Ole Kristian Nilsen (lys), Nikolai Eilertsen (A-lyd, lydetterarbeid og soundtrack), Matilde Frøystad (B-lyd).

Skuespillerne er: Jenny Kaatz, Richard Olsen, Marita Kristine Stendal, Ida Charlotte Skotnes, Gilbert Kolmor Rauhut, Ole Kristian Nilsen, Malin Rundgreen Iversen, Stine Hogstad.

Det er rart, men også utrolig fint å se noe man har lagd få nytt liv i et annet format. Jeg hadde litt den samme følelsen da jeg så omslaget til boka mi første gang. Noe nytt finnes på grunn av noe jeg har funnet på. Jeg har stor tro på at når teksten er ute i verden, tilhører den de som leser, de som lever seg inn i den og lager sine egne bilder, og det å få se nettopp det illustrert i en kortfilm er en fin opplevelse.

Hva syns dere om filmen? Noen som har lest novella også?