Leseåret 2014: Krim

Jeg er i utgangspunktet ganske pysete på krim. Krim er en sjanger jeg leser når det er lyst og varmt ute, og får jeg velge, foretrekker jeg klassisk krim i Agatha Christie-stil med mange mistenkte, der leseren selv blir detektiv, framfor «skrekkfilmkrim» der groteske mord beskrives i detalj. Jeg blir så skvetten av sånt! I år er nok den skumleste krimboka jeg har lest, Glassdukkene av Jorun Thørring, men det sier nok mer om meg enn om boka.

Thørring skriver tett på omgivelser jeg kjenner godt fra før, og Prestvannet var ikke like idyllisk for meg etter jeg hadde lest denne. Miljøskildringene er gode, det er flere mistenkte uten at man umiddelbart forstår hvem den skyldige er, og jeg liker måten Thørring bruker sitt eget fag, medisinen, når hun lager krimgåter. Aslak Eira er forøvrig en kul etterforsker.

Mer i Agatha Christie-kategorien kommer bøkene om K2 og Patricia, av Hans Olav Lahlum. Dette er ikke bøker som får deg til å titte deg nervøst over skuldra når du er ute og går tur, men snarere bøker som lar deg få leke mesterdetektiv mens du leser. Jeg har lest Lahlum før, og syns nok den første boka i serien, Menneskefluene, er den svakeste, uten at jeg vil si at den er direkte dårlig. Språket blir bedre utover i serien. Selv om det et ganske tørt hele veien, syns jeg det blir færre klisjeer etterhvert. Eller kanskje jeg bare har blitt vant til det?

I år har jeg lest Katalysatormordet, Maurtuemordene og Kameleonmennesker. Jeg anbefaler å lese Lahlums bøker kronologisk, selv om det går helt fint an å lese dem frittstående. Etterforskeren og forholdet mellom hovedpersonene utvikler seg en del iløpet av serien, og en biperson fra Katalysatormordet går igjen i to andre bøker, men med en litt annen rolle.

Lahlum er god på historiske detaljer, og jeg føler på mange måter at jeg får frisket litt opp i mine egne kunnskaper om vår nære fortid når jeg leser bøkene hans. Den første boka er satt i etterkrigstida, mens han beveger seg framover til syttitallet gjennom de neste.

Sist men ikke minst, når vi snakker om krim, har jeg lest CLUE-serien av Jørn Lier Horst. Undervannsgåten, Gravrøvergåten, Libertygåten og Esmeraldagåten. Bøkene markedsføres mot mellomtrinnet (9+), men leses langt oppover i ungdomsskolen. Språket er enkelt og funksjonelt, uten å være dårlig. Historien er delt inn i kapittelstruktur, og det er mange cliffhangers som gir deg lyst til å lese «bare ett kapittel til».

Ja, det er sjangerlitteratur med klassisk spenningsoppbygning.
Ja, det er enkelt språk og stor skrift.
Ja, det er en faktaboks om en filosof i hver bok, og lett tematisk tilknytning til samme filosof, men bøkene blir ikke for pedagogiske likevel.
Som voksen, erfaren leser, er dette en halvtimes avkobling.

Og med forbehold om at jeg er en dårlig detektiv: Hittil har jeg bare klart å gjette løsningen på ei av krimgåtene før jeg hadde lest ut boka. Det er ikke åpenbart hva som har skjedd og hvorfor, og vi voksne får være ikke bare leser, men også detektiv, noe jeg liker godt. Disse kan med fordel anbefales til voksne lesere med dysleksi, eller alle som vil ha en god, lettlest krim.

Det er ei gåte i hver bok, samt en større gåte som går over fire bøker (1-4, 5-8, osv). Det betyr at du bør starte med bok 1 eller 5, hvis du ikke vil gå glipp av detaljer fra den gåten som går over fire bøker. Jeg mener de bør leses kronologisk fra starten av, men gåten i bok 1-4 avsløres ikke i bok 5-8. Den første boka heter Salamandergåten.

*

(Jeg er butikksjef i bokhandel og får leseeksemplarer på mange nye bøker gjennom jobb for å kunne anbefale bøker til mine kunder. Glassdukkene har jeg kjøpt selv.)

Advertisements

2/52: «Jentene mine» av Ingvild H. Rishøi

«Jentene mine» av Ingvild H. Rishøi er ei nydelig novelle om en mann som må takle at kjæresten går inn i en depresjon og at hun ikke klarer å ta seg av ungene. Han klarer ikke å hjelpe henne, selv om han prøver så godt han kan. Utilstrekkeligheta, håpløsheta og den vanskelige hverdagen gjør at han tar noen valg han nok ellers ikke ville ha tatt, som får konsekvenser både for kjæresten, barna og ham selv.

Bokdesign og sats: Blæst | Aud Gloppen

Teksten er henta fra Rishøis nyeste novellesamling, Historien om Fru Berg (2011), og er én av totalt fem tekster. Denne novella er den siste i samlinga, og ei av de jeg liker aller best.  Novella er skrevet som et brev fra hovedpersonen til den eldste dattera hans, ei slags forklaring. Fortellerstemmen er troverdig og tonen i teksten er sår. Måten hovedpersonen illustrerer følelsene sine på er konkret og slående:

«Men du veit, hjernen min, den funka ikke […] Alt var så rotete rundt meg. Frø fra trærne datt ned i safta. Jeg fikk ikke sove. Jeg glemte forskjellen på verb og substantiv […] Og Solveig, det blei en lyd i huet mitt når jeg så henne, hun lå i senga når jeg kom hjem, og den durelyden starta i hodet, som en maskin der noe var ødelagt» (s. 106)

«Mens jeg sto sånn, blei asfalten prikkete av regn. Alt forandra seg på likt. […] Hun prøvde ikke å smile engang. Men jeg hadde egentlig visst det hele dagen, jeg skjønte det på skyene og sjukebilene og regnet, noe holdt på å gå helt i stykker» (s. 109)

«Jeg kjente da jeg gikk der at jeg holdt på å miste alt. At alt dreiv og glapp ut av hendene på meg. Som om fingra mine hadde sovna» (s. 113).

Novella er skrevet på en måte som viser både kjærligheta hans til kjæresten og døtrene, og hvor vanskelig kjærestens depresjon var for ham. Leseren kan forstå valgene han ender med å ta og hvordan det ble som det ble. Man sitter med et håp om at alt skal gå bra likevel, på tross av alt, gjennom hele teksten håper og frykter man. Jeg skal ikke si noe om hvordan det går, men anbefaler denne novella, og samlinga i sin helhet.

Noe å slekte på?

Jeg drømte om å bli forfatter og dikter allerede i sjuårsalderen. På den tida hadde jeg naturlig nok ikke spesielt kompliserte konsepter om arv og miljø eller store spekulasjoner om hva som former oss som menneske. Det jeg imidlertid visste (og så rundt meg) var som følger:

  • Farmora mi skreiv dikt på rim til høytidelige anledninger. Jeg husker vi tulla med å snakke på rim, en lek der hun måtte svare noe som rimte på det jeg nettopp hadde sagt.
  • Morfar hadde arbeidsrom, og etterhvert skrivemaskin, der han skreiv dikt og andre ting. Jeg husker ennå den gangen jeg fikk prøve skrivemaskinen hans.
  • Han kunne fortelle at min oldemor, Signe Rytter Sagberg, ga ut tre diktsamlinger i sin tid. Hennes søster, Ragna Rytter, ga ut hele åtte diktsamlinger.

Alt dette behøver ikke å bety noe for et menneske, og i voksen alder har jeg nok slått fra meg idéen om at jeg har diktninga i blodet. Likevel er jeg vokst opp med kommentarer som «Du har noe å slekte på» og «Ja, vi vet jo hvor du har det fra». Jeg husker den merkelige følelsen av å lese et dikt Ragna Rytter hadde skrevet som var skremmende likt noe jeg selv hadde funnet på.

Vi formes så klart av menneskene rundt oss, av det vi opplever, det vi blir fortalt og av det vi leser. Jeg skal ikke gå inn i «Født sånn eller blitt sånn»-diskusjonen, fordi jeg tror svaret på den diskusjonen alltid vil være «Begge deler, i ulik grad». Likevel setter jeg stor pris på slektshistorien, å se tilbake og se at det fins mennesker i slekta mi som har kjent på trangen til å skrive, de også.

Også Ragna Rytter var interessert i slektshistorie. Hun skreiv, i tillegg til diktsamlingene, boka Rytter-ætta frå 1600–1950, ei bok med slektstrær og informasjon om folk i slekta. Der kan man blant annet lese om Henrik Rytter, en forfatter og oversetter som har fått lite oppmerksomhet i norsk litteraturhistorie.

Jeg er i slekt med Henrik Rytter, langt langt ute, men kun i den grad at vi begge nedstammer fra samme rota tilbake på 1600-tallet, så noe reelt slektskap er det vel ikke der, utover det. Han tilhørte den greina av Rytter-ætta som holdt til i Øksendalen, og sjøl «nedstammer» jeg fra de som dro til Trøndelag, og etterhvert ble del av Sagbergslekta. Spennende er det likevel å lese om denne mannen som jeg visste så lite om, til tross for hans store litterære prestasjoner.

Olav H. Hauge var begeistra for Henrik Rytter, og uttrykte sin bekymring for at han fikk lite oppmerksomhet i litteraturhistorien. I januar i år kom det ut ei bok som tar tak i Henrik Rytters liv og virke og trekker ham fram i lyset igjen.

Omslagsdesign: Aina Griffin

Det er Vidarforlaget som gir ut boka Skrift og strid – Essay om Henrik Rytter redigert av Sindre Hovdenakk og Leif Høghaug. Her er et utdrag fra forordet:

Henrik Rytter (1877-1950) var ein av dei største litteratene Noreg har fostra. Han skreiv dikt, skodespel og essay, og som omsetjar var han i si levetid utan like. Han omsette 23 av Shakespeares skodespel, han omsette Beowulf og Dantes Den guddomlege komedien. På oppdrag frå Det Norske Teatret gav han Henrik Ibsens Peer Gynt nynorsk språkdrakt.

I boka kan du lese om Henrik Rytters store oversettelsesprosjekt, om hans liv og virke, hans rolle i den norske språkutviklinga, hans tanker om den nordiske folkeånden og mye mer. I tillegg er ei av novellene fra Decameronen i hans oversettelse med i boka, og ti av hans dikt.

Siden jeg ikke la ut noen tirsdagstanker på bloggen i går, deler jeg ett av dikta til Henrik Rytter med dere nå istedet. Rytter vokste opp ved havet og skildrer her hva som skjer med de kjente omgivelsene etter en storm:

Havsalt
Stormen kom over ville hav,
då brandgule kveldsglimen slokna av,
og mørkret valt fram og rådde.

Eg levde gjennom ei stormnattri;
det var ikkje anna enn desse tri:
stormen, havet og mørkret.

Då dagen gråna fram, bleik og arm,
eg hustrande stod ved min vindaugskarm,
og glaset var åldekt av havsalt.

Eg skimta mi øy med havet kring;
men alt var så framandt: eg såg kvar ting
gjennom beiske lag av havsalt.

Diktet ble først utgitt i diktsamlinga Øya (1920), men jeg fant det altså i Skrift og strid – essay om Henrik Rytter (2011). Anbefaler boka varmt.

Så kjære blogglesere, har dere noen spennende figurer i slektshistorien? Et forhold til havets fremmedgjørende effekt? Ei mening om denne essaysamlinga om Henrik Rytter? Del gjerne i kommentarfeltet, det er gøy å høre hva andre tenker.

Etter å ha begynt på denne essaysamlinga, måtte jeg leite opp navnet i Ragna Rytters Rytter-ætta. For de av dere som vil lese hva hun i 1956 skreiv om Henrik Rytter, kan dere gjøre det nedenfor. Det er ganske langt, og jeg kan godt skjønne om dere hopper over det, men jeg legger det altså ut likevel, for spesielt interesserte:

Henrik Rytter (1877—1950), […] var fødd i Bjørnør. Men så flytte dei til Haramsøya nord for Ålesund, og der vaks Henrik opp. Havet, det mektige og nådelause, lærte han tidleg å kjenne. Han tok mellomskuleeksamen i Volda 1892, var privatlærar eit par år, tok eksamen ved «Trondhjems tekniske læreanstalt» 1897, og lærerskoleeksamen i Volda 1899.

Han vart fyrst lærar i Vanse på Lista, 1899—1900, så på Hildrestrand på Sunnmøre 1900—1901, og så lærar i Kristiansund til 1907, da han vart lærar ved Møre folkehøgskule i Ørstavik. I 1913 skipa han Nordmøre folkehøgskule på Gimnes, og styrte skulen til 1916, da vart garden teke frå han ved odelssøksmål.

Rytter flytta da til Hvalstad i Asker, var ei tid bladstyrar for «Norsk Ungdom», men levde som diktar og fri åndsarbeidar. Han var ei tid konsulent for Det norske Teatret, og styrte «Ung Norig» i 1 ½ år, 1924 til 1926. Kunstnarløn fekk han frå 1946.

Under krigen budde han mest i Ustedalen ved Geilo. Han budde fyrst i Eimeholtet, ein plass oppunder skogholtet med fint utsyn over dalen, seinare budde han på Tufte. Han sat arrestert på Bredtvedt eit halvt år 1942. I 1946 bygde han Rytterhaugen, i Ustedalen. Det er bygd. i hyttestil, med mange koselege rom, ei stor peisestue med kvitskura langbord med ein stor, vakkert utskore Nordlands-stol som høgsæte, og eit fint Numedalsskåp. I sengkammerset innanfor ei stor bokhylle — der stod mellom anna Goethe, Schiller, Dickens, Wergeland, Bjørnson — og Tambs Lyche: Kringsjå.

Henrik Rytter døydde der på Rytterhaugen 1950. Og etter hans eige ynske vart urna med oska hans nedsett i innvigd jord i bakken ved hytta, og i 1952 reiste venene hans i Ustedalen ein minnestein på gravplassen, ein 2 meter høg, uhoggen stein, med portrettrelief.

Steinen vart avduka olsok 1952, skyldfolk og vener frå bygda var møtt mannjamt opp, og det vart sagt mange varme ord om den store venskapen som hadde vore mellom Henrik Rytter og Ustedølene. I 18 år var han i Ustedalen. På denne tida sette han om Shakespeares drama, 10 bind, sette om Ibsen: Per Gynt til nynorsk, og Dante: Divina komedia. Og ei mengd bladstykke og foredrag har vorte til der, han var ofte ute og tala, i dalen der, og i Oslo.

Olav Sletto heldt minnetalen, og sonen, Olav Rytter, takka for minnesteinen, og tala om korleis faren hadde vunne fram til si diktargjerning gjennom ytre og indre strid. Han var på leitarveg, både i landet for å finne ein plass å slå seg til ro på, og i ide-verda for å vinne fram til ei stode. —

Elles var det helsingar frå forfattarforeninga ved Ragnvald Skrede, og frå Rytters heimbygd og Vest-Noreg ved Henrik Straumsheim, og song av Hol og Geilo songlag.

— Da Rytter døydde skreiv Olav Sletto i Hallingdølen mellom anna:

«Det fylgde ikkje minste tokke av alderdom med Henrik Rytter, inga kjensle av nedgang eller stans korkje åndeleg eller lekamleg. Han gjekk på vegane mellom Geilo og Ustedalen fri ok og vak som ein ungdom, aldri noko sjukdom med han. Han hadde sin lyse smil, sitt livsmot, sin vakne tanke, sin raske fyndige måte å samtale på som i yngre år.

Han fylgde med i åndsliv og politikk heime og ute, han skreiv aktuelle innlegg i blada med samme klårskap og skrivekunst som før. Når døden kom så brått, måtte det kjennast uventa for oss alle. Han vil bli sakna i heimegrenda si, Ustedalen, på ein inderlegare måte enn i nokon annan del av landet».

Rytterhaugen gjekk naturleg over til dei fire borna til Henrik Rytter, som etter hans ynske skulle eiga han saman. Då oskeurna vart nedsett i 1951, sa Lars Fossgard i tala si mellom anna: «Ei bøn har vi bygdefolket til Rytter sine næraste idag: La Rytterhaugen for all framtid få stå som idag, som ein freda stad. Det er ikkje for sterkt å seia at den dag Rytterhaugen vert endra vil vi her i bygda kjenna det som vi miste noko av Henrik Rytter sjølv. For han og denne staden var eitt».

Ustedølene gjekk til Rytter, dei lydde på alt han hadde å seie, og han var lukkeleg når dei kom. I eit av dei siste dikta sine seier han: Eg veit min stad, min stille dal, ved fjord innunder ås. — Og om bygdefolket:

Kjem milde kvinne, gode mann og helsar blidt på meg
eg dukar opp så godt eg kan, og seier: Signe deg!

— Olav Midttun skriv om Henrik Rytter:

«Han var ein mann med sterke indre motsetnader, ei blanding av praktisk realisme og høgfløygd idealisme. Han var ein gløgg intelligens med stor fantasi, las mykje og hadde evne til å vinne seg eit sjølvstendig innhald, fann lett råkande ord, og fekk etter kvart eit overlag stort ordtilfang. Han var av dei som det brann i.

Hans livlege ånd femnde om alt åndsliv i landet. For han var ånd ein berande realitet, ei verkande makt. Det var Wergeland og Goethe som var hans menn, og Krapotkin og Spencer. Han hadde mange drag av Wergeland som åndstype.

Hans ungdom var fyllt av oppgløding for Noregs fulle politiske sjølvstende, og for kulturell norsk reising. Han var ein vekkjande lærar, og ein fengjande eldfull talar, med store syner attende i soge og folkevokster, utetter i verda og inn i framtida med fantasifulle bilete, som fengsla åhøyrarane, og kunne gi ungdomen kveik og livsglede, og vekkje dei til personleg åndsliv.

Han hadde planar om nyskipnad av folkehøgskulen, ei nærare sambinding av det praktiske bondearbeidet og det kulturelle framgangsstrevet til å nye oppatt den ekte norske bondekulturen. Det vart eit hardt slag for han da han måtte slutte med skulearbeidet, så vel som han høvde til det. Det vart ei krisetid for han nokre år. Det drog vel og at han hadde hug til å vera diktar og bokmann.

I 1907 gav han ut lagnadsspelet «Dømde», i 1915 eit stort epos «Himmel og jord», frå rennessansetida i Firenze, om idealisten og forkynnaren Savonarola. I 1917 tok han opp til gransking sine nasjonale draumar om bondekulturen og sine folkehøgskuleidear, i skodespelet «Bråhamaren». «Hermann Ravn», (1924), er likeeins ei oppgjerd, for han personleg og for folket. «Våren» (1926) er eit lystspel, «Elva» eit slag draumspel.

Det beste dramaet kom 1939, «Prestegarden og øya», om den djevrve, tiltakshuga ungdomen som røyner seg og vil finne nye framgangsvegar. 1919—1928 sender han ut 6 diktsamlingar: «Båra», «Øya,, «Jordsonen», «Skålene», «Vokune», «Eros». Ei avspegling av diktarsyner som teiknar indre sjeleovringar og livssamanstøytar.

Han var ein framifrå omsetjar til nynorsk. Har m.a. sett om 22 skodespel for Det norske Teatret, mellom dei Per Gynt og Kongsemnerne, og ei mengd lyriske dikt av Goethe, Schiller, Byron o.fl. Storverket hans er at han sette om Shakespeare sine drama berre på 3 år, 1930 til 1933, og det vil bli ståande etter han som eit framifrå verk. Han fekk og Dantes «Divina komedia» omsett og mest ferdig i manuskript.

Eit merkeleg dikt av Henrik Rytter er «Norden har ordet», 1937, der han gjer opp med dei tyske raseteoriane, og kjem med flengjande kritikk over det einsynte snakket om den framifrå norske rasen. I staden gjev han eit åndfullt inntrengjande oversyn over den verkelege nordiske ånd, som ho lever og kjem i dagen i den 1000 årslina i ånds- og kulturlivet han ofte hadde peika på. Det var eit logande stridsskrift mot den politiske einsretting og nasisttyranniet — eit tidleg og ålvorleg varselsord. Det var ikkje rart at det vart ei av dei fyrste bøkene tyskarane tok og fekk laga til «tjørepapp», etter hersetjinga».

Den siste diktsamlinga hans «Likevel» kom ut etter han var død, i 1950. Der står hans testamente til det norske folket:

«Og likevel, ja likevel,
mi ånd i nattemyrke lidingsstunder
trur enn på livsens store morgonunder».

NM i kaffekunst (Latte Art)

Heart048/365The one that got awayIMG_5692047/365Man with hat
042/365IMG_5552IMG_5447IMG_5446IMG028IMG_5335
Tools of the trade. Well, of the amateur experimenting, anyway.015/365Hot cocoaFishyFishier008/365
005/365Two friendsSmiling coffeeMore fishCodfishCocoa with marshmallows

Coffee, a set on Flickr.

Nå har NM i kaffekunst blitt avholdt, på det lille stedet Ulsteinvik[1]. Vinneren og norgesmesteren ble ingen andre enn kaffeansvarlig barista på stamstedet mitt, De 4 Roser Tromsø, Arne Risø Nilsen.

Da jeg oppdaga dette, ble jeg samtidig klar over at jeg har skrevet om både kaffebaren c8h10n402 og Tante Ingers tehus her på bloggen, men at jeg faktisk ikke har blogga om stamkaféen, kaféen over alle kaféer (selv om de staver kafé med c, men det er faktisk greit[2]).

Det er vanskelig for meg å skrive nøytralt og kritisk om et sted jeg har et så varmt forhold til, det føles litt som å skrive om en god venn. Eller som en jeg er nyforelska i. Jeg ser bare de gode tingene.

De 4 Roser ligger sentralt, i Grønnegata, sør for biblioteket, og ikke så langt fra Grand hotell. De lager byens beste kaffe, noe jeg stadig får bekrefta fra andre som jevnlig tester kaffen på ulike kaféer i Tromsø.

Det er egentlig et todelt konsept, med fancy restaurant i andre etasje og kafé med litt billigere husmannskost i første etasje. De har blant annet relativt billige frokostmenyer (til rundt hundrelappen) fram til kl 15 hver dag, nydelig tapas, og studentrabatt på dagens middag.

De 4 Roser starta egentlig i Harstad[3], og der har de det samme opplegget med kafé og restaurant.

Jeg har gått på De 4 Roser i Tromsø siden sommeren 2009, men begynte vel å være der ofte iløpet av 2010 en gang. Betjeninga er hyggelige og kunnskapsrike (spør dem om kaffe, de kan masse!), maten er god og kaffen er himmelsk.

At de er flinke har de nå fått bekrefta enda en gang, når kaffekunstnorgesmesteren Arne Risø Nilsen har fått fornya sin tittel i årets NM. På De 4 Rosers Facebookside kan du nå også se filmklipp fra NM.

De aller fleste av bildene du ser øverst i dette innlegget er tatt på De 4 Roser, med noen unntak. Håper dere setter pris på kaffekunsten, og at dere tar turen innom De 4 Roser dersom dere skulle være i Tromsø en dag.

*

1. der jeg en gang var på Ten Sing-leir som sangglad agnostisk tenåring

2. De 4 Roser er så bra at rettskrivningsentusiasten i meg overser både det, de store bokstavene der det skal være små og tallet som skulle vært skrevet i bokstaver. Og jeg vet at når jeg nå påpeker det så høres det ut som om jeg faktisk bryr meg om det, men det plager meg ikke. Jeg tenkte kanskje noen andre ville kommentere det (Hah, jadda, jeg tror det fins andre der ute som er like pirkete som meg), og da føltes det viktig å understreke at rettskrivninga drukner i alt det andre

3. noe jeg må bemerke og understreke her, for ikke å få harstadværingene på nakken. Jeg vet, jeg vet, vi har dere å takke for den fantastiske kaféen! All ære til Harstad.

Musikktips: Eline Grønvoll

Før jul var jeg på konsert og hørte på Eline Grønvoll. Jeg skulle egentlig blogge om det kort tid etterpå, men alt går så fort og så plutselig husker man noe igjen. Derfor blir dette et blogginnlegg som handler om både hvordan jeg oppdaga Eline Grønvoll, om Døgnvill 2009 og om konsertopplevelsen før jul.

Jeg hadde lest litt om Eline Grønvoll før Døgnvill 2009, fordi jeg leste korrektur for gratisavisa GRUS på den tida, og vi hadde en sak om henne før festivalen. Etter å ha hørt litt på henne på Myspacesiden hennes, tok jeg med meg mitt trofaste Canon Ixus-kamera og filma litt under konserten på Døgnvill:

Det hele ga mersmak, og jeg kjøpte meg til og med EP-en hennes den høsten, og hørte en del på den. Hun, etter å ha bodd i England, en sjarmerende engelsk aksent, i tillegg til rolige og fine låter med undertoner av folkemusikk. Mange av tekstene hennes er også reint gull.

Rundt ett og et halvt år seinere, så jeg plutselig at Eline Grønvoll skulle ha konsert på Teaterkaféen på Hålogaland teater, og da fikk jeg med meg Siri for å høre på. Det var en koselig og litt intim konsert, med mye latter og mange som tydelig kjente artisten godt blant publikum.

Musikerne i bandet hennes briljerte med ulike musikkinstrumenter (ukulele, banjo, trekkspill, gitar, bass, fele) og Eline sjøl spilte både ukulele, gitar og kazoo. Siri skriver egentlig mye bedre om konsertopplevelsen, så det kan dere lese hos henne, men her er noen bilder og et videoklipp fra kvelden:

Eline Grønvoll med band.

Eline Grønvoll med band.

Broren til Eline var med i bandet.

Ukulelemusikk ♥

Innlevelse på scenen

Innlevelse på scenen

Du kan følge Eline Grønvoll på Facebook, eller høre på musikken hennes på Myspace. Hun har også en egen YouTube-kanal.

Verdt å lese hos andre

Det er på tide å skrive et lite innlegg med noen pekere til andre blogger. Jeg følger ganske mange, og bruker Google Reader til å holde oversikt over dem og få med meg når folk oppdaterer. De jeg leser oftest, linker jeg til i denne bloggens høyremarg.

Av og til snubler jeg over noen innlegg som er så gode at jeg bare vil dele dem med flere umiddelbart. Som regel tvitrer jeg om det da, men i dag tenkte jeg at jeg skulle skrive et blogginnlegg og forklare litt hva jeg liker med de ulike innleggene jeg har bitt meg merke ved den siste tida.

Aller først vil jeg trekke fram KNIRK, eller @LiseGrimnes som hun heter på Twitter. Hun har organisert et samlesningsprosjekt, der bloggere har hevet seg med fra begynnelsen eller etterhvert for å lese og skrive om de bøkene som i år har blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris. Det har vært kjempespennende å følge med og se hva de ulike bloggerne syns, og jeg er glad for at Lise har starta dette prosjektet. Det eneste negative med hele greia er at jeg ikke har hatt tid til å bli med sjøl, men det er jo strengt tatt ikke hennes feil 😉

Et anna prosjekt jeg har hatt lyst til å hive meg med på er novelleprosjektet Bai har starta, 52 noveller på 52 veker. Mange bokbloggere har blitt med her også, og en av dem er Sesselja (Fri og freidig) som blogger om Bjarte Breiteig her. Jeg har bare lest noen få noveller av Breiteig, men husker dem som svært gode, og når jeg følger novelleblogginga får jeg lyst til å lese mer av både ham og andre forfattere.

Bais bokleseblogg kan man også følge serien Lyrikk på ein søndag, der det legges ut tre oppgaver for hver bokstav i alfabetet, en bokstav hver søndag. Jeg har hatt lyst til å svare på flere av dem, og håper å kunne blogge litt om disse diktoppgavene etterhvert. Det er en fin idé å ta utgangspunkt i en bokstav for å lage seg sjøl arbeidsoppgaver og det åpner også for å oppdage nye poesi, eller se på dikt på en ny måte. Jeg forklarer kanskje dårlig, men om dere for eksempel tar en titt på blogginnlegget for bokstaven R, så skjønner dere hva jeg mener. Jeg oppdager ofte at det er når jeg må skrive om og rundt dikt at jeg virkelig får noe ut av dem; jeg oppdager så mye mer enn jeg gjør ved første gangs lesning.

Det er mange andre bloggere som gir meg leselyst, og en av dem er Rullerusk, som regelmessig deler dikt under overskrifta Poesi mens vi puster. Her er det siste diktet hun delte, som minna meg på at jeg lenge har tenkt på å lese mer av Paul Auster, og da spesielt poesien hans.

En annen litteraturblogg er Hildekatblogg, der Hilde Kat Eriksen skriver om litteratur og kultur, og ofte om det som skjer i Tromsø. Her forteller hun for eksempel om planene om et litteraturhus i Tromsø. Hun skriver imidlertid ikke bare om Tromsørelatert stoff, men legger også ut en rekke bokanmeldelser (f.eks denne her), så det anbefales å følge med der, også for de som ikke har et forhold til Tromsø. (De som har det, eller ønsker å få det, kan også ta en titt på denne artikkelen i avisa iTromsø, om bloggere fra Tromsø)

En av de som nevnes der er bloggen Marienborg observerer, derdu denne uka blant annet kan lese om hennes markering av kvinnedagen. En annen som skriver om kvinnedagen er Hanne på bloggen Hannes hjørne. Hun har lagt ut et viktig og poengtert innlegg som understreker hvor viktig det ennå er å fokusere på likestilling. Anbefales!

Til slutt vil jeg også anbefale bloggen Store verk – med fotnoter – og popmusikk, blant anna for det fine innlegget om A Lover’s Discourse av Roland Barthes som ga meg lyst til å lese boka umiddelbart (noe jeg dessverre ikke har fått tid til ennå… Akk og ve!).

Tante Ingers tehus, for deg som elsker te.

Det er åpna en ny kafé i Tromsø og den må kunne kalles det eneste skikkelige tehuset i byen. Tante Ingers tehus ligger i Skippergata i et gammelt, verneverdig trehus fra 1800-tallet. Huset er bygd i empirestil og tilhører Tromsøs gamleby. Om du går nordover langs storgata til Stortorget og så krysser torget ned mot havet til den gata som går parallelt med Storgata og følger den videre nordover, finner du huset.

Det ser sånn ut:

Screenshot fra Google Maps, Streetview av Skippergata 11.

Om du går inn den store røde døra og så inn ei dør til høyre, finner du Tante Ingers tehus. Kaféen er åpen fra 11-18 fra mandag til lørdag. Om du er glad i te, kommer du til å elske stedet. Her får du skikkelig utvalg i sort og grønn te, i tillegg til både hvit te, oolong og flere smaksatte sorte teer. For de som vil ha noe koffeinfritt serveres det også rooibos, som teknisk sett ikke er te (altså, ikke blader fra teplanten), men blader fra ei rød busk, rooibosplanten (forøvrig veldig sunt!).

Hyggelige priser.

Teen som serveres er levert fra franske Palais de Thés, og det var skikkelige greier. Det serveres også cappuccino og vanlig kaffe, men ærlig talt: Besøker du Tante Ingers tehus bør du drikke te. Når du bestiller, får du ei lita kanne med tre desiliter te i, som er nok til én veldig stor kopp, eller to små. Det koster et sted mellom 35 og 45 kroner, avhengig av hvilken type te du vil ha. Du får ei lita digital nedtellingsklokke med deg som sier ifra når teen er ferdig trukket, og du får selv velge deg kopp i koppehylla:

Fine kopper.

Tante Ingers tehus reklamerer ikke bare med te av høy kvalitet, men også med rolige og avslappende omgivelser. Begge deler stemmer. Da jeg kom til tehuset, i tolvtida, var det rimelig fullt, og klientellet var på alder med min mor. Iløpet av dagen ble det roligere, og mye større variasjon i alder på de som var innom. Her var det både studenter, turister, pensjonister, damer i førtiåra med lunsjpause og andre. Det var lett å føle seg hjemme der, man fikk ikke følelsen av at det var et sted som retta seg mot ei bestemt gruppe mennesker. Vel, bortsett fra oss tesnobber da!

Alt av møbler er kjøpt inn på loppemarked, kunne "tante" Inger fortelle.

Etter klokka tre ble det ganske rolig og stille, og jeg var tidvis den eneste i lokalet. Det var fint, men jeg håper flere oppdager dette stedet, slik at det vil lønne seg for dem å holde åpent også på ettermiddagen. De har god lunsjmat, med en foccaccia som var så god at min venninne Monika måtte bestille to på rappen. Hun er riktignok gravid, men det må da likevel være et tegn på kvalitet? Jeg har også testa den, og er enig i at den virkelig var god. Godt var det også med aniskringle, som jeg fikk servert med hvitost og hjemmelagd aprikoschutney på:

Mmm, aniskringle!

Det er ikke trådløst nett på tehuset, men for min del var det faktisk en lettelse. Jeg hadde med meg den bærbare datamaskinen og fikk gjort utrolig mye. For tida jobber jeg meg igjennom novellesamlinga jeg skriver på, linje for linje, og redigerer. Tante Ingers tehus er dog kanskje ikke stedet for å sette seg å jobbe. Da må man i så fall satse på å få det ene bordet som er høyt nok til å sitte med pc, i god arbeidsstilling:

Hendig nok er det også en stikkontakt like ved dette bordet.

Jeg klarte ikke helt å okkupere et så stort bord aleine uten dårlig samvittighet, så jeg passa på å si til folk som så seg rundt at det var ledig hvis de ville sette seg. Etterhvert fikk jeg heldigvis selskap av Siri (som seinere også ble med på kino for å se Jeg reiser alene og på De 4 Roser for å skravle til kuene kom hjem (eller iallfall veldig lenge)):

Siri fyller koppen med mangote.

Det må sies at de andre stolene så gode ut, de også, hvis man ikke har papirarbeid og pc med seg. Jeg tror dette er det ideelle stedet for å ta med seg ei god bok, synke ned i en lenestol og kose seg med en kopp te. Om du finner en tetype du liker godt, går det også an å kjøpe med seg hjem en pakke eller to:

Rikt utvalg av te fra Le Palais de Thés.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å anbefale dette stedet varmt. Jeg elsker te og drikker periodevis over en liter om dagen, så dette var virkelig en kafé der jeg følte meg hjemme. Du kan også bli med i Tante Ingers tehus’ Facebookgruppe. Oppfordrer folk til å stikke innom og bruke penger i tida som kommer, slik at tilbudet blir værende. Tromsø trenger et sted for teelskere, og på Tante Ingers tehus kan de virkelig lage god te!

Her er noen flere bilder fra kaféen:

Nydelige tekanner fra Le Palais de Thés.

Den største og fineste koppen.

Lærerikt lesestoff.