Anmeldt av Vårt Land: «Katastrofen som evig mulighet»

I går dro jeg på kafé, og tok med meg Vårt Land, som jeg for tida mottar prøveabonnement på. Tanken var at jeg skulle lese den der, for så å legge den igjen til andre kafégåere, men da jeg bladde fram til kultursidene fikk jeg en overraskelse. Der var boka mi anmeldt!

Anmeldelsen ligger ikke på avisas nettsider, så de som gikk glipp av den kan lese den her:

Vårt Land, 22.11.2011.

Bortsett fra at anmelderen avslører store deler av tittelnovella er jo dette en fantastisk anmeldelse å få. Jeg er kjempeglad! 🙂 Og ble du nysgjerrig på novella han omtaler i første avsnitt, kan du høre og se meg lese den høyt her:

(Bildet øverst i anmeldelsen er forresten ikke av meg, for de som lurte. Det er nok brukt for å illustrere den underliggende angsten …)

Alle vet hvem du er, av Joakim Hunnes

I går leste jeg boka Alle vet hvem du er av Joakim Hunnes, en av mine meddebutanter i høst. Det er vanskelig å si noe om denne romanen uten samtidig å si noe som avslører slutten, men jeg skal prøve.

Tiden Norsk Forlag, 2011. Omslag: Exil Design.

Alle vet hvem du er er skrevet i tredjeperson, med synsvinkelen hos hovedpersonen Sindre, som akkurat har blitt atten år og tatt førerkortet. Han er sammen med Helena, som er litt yngre enn ham, og som tidligere var kjæreste med voldelige Mads. I et lite miljø er Mads fortsatt en person Sindre treffer på. Helenas storebror Richard er også en tidligere omgangsvenn, som har flytta til byen og begynt på universitetet der han studerer litteraturvitenskap og røyker hasj. Når sommeren og slåtta er i gang, kommer han hjem til bygda, der han blant annet hjelper til på gården til Sindres familie.

Sindre trekkes mellom på den ene sida vennskapet med Richard, ønsket om å ha et godt forhold til faren, om å passe inn i Helenas familie, og på den andre sida frustrasjonen over å bli fortalt hva han bør og ikke bør gjøre med livet sitt (og hvordan), desperasjonen over å føle seg svak i møte med bøller som Mads, og den destruktive frihetsfølelsen når han selv opplever å bli (stilltiende og passivt) deltaktig i voldskriminalitet.

Historien fortelles kronologisk (med enkelte tilbakeblikk, som til da Sindre og Helena ble sammen), og handlingsspennet går over en sommer. Spenningskurvene styres av valgene Sindre tar og hvordan de påvirker relasjonene hans til andre, og da spesielt forholdet han har til faren. Hunnes er god på å få fram de underliggende spenningene i familierelasjoner, som i samtalen rundt middagsbordet hos Helenas familie, der storebror Richard provoserer lillesøstra til et raserianfall. Dette er svært gjenkjennelig, og meget godt skildra, både innholdsmessig og språklig.

Språklig sett er boka svært gjennomarbeida, og det vises at forfatteren har jobba med denne romanen i tre år. Bjørn O. Mørch Larsen fra Bergensavisen lar seg også imponere:

«Debutant Hunnes har et direkte og effektivt språk som fryder. Uten å miste fokus, bytter han tid, perspektiv og dialogform i en og samme setning. Og gir historien livlig fremdrift.» (Sitat henta fra forlagets presentasjon av boka.)

Jeg er absolutt enig. Språket er jevnt over presist og tydelig, til tross for tidvise lange setninger og avsnitt der komma brukes framfor punktum. I andre sammenhenger er dette et grep jeg ofte syns at gjør narrasjonen tung og omstendelig, men det fungerer i denne romanen, som med sine 141 sider er svært lettlest. Sjøl pløyde jeg igjennom den på et par timer.

Dialogen er spesielt god. I en tekst som er fullstendig blotta for dialogmarkører (Ingen anførselstegn eller replikkstrek, svært få taleverb knytta til utsagnene) er det imponerende lett å følge samtalene og forstå hvem som sier hva, og på hvilken måte. Et godt eksempel på en slik samtale er den mellom Sindre og kompisen HP, som går over to sider (side 50-52) uten å forvirre leseren. Det hender selvfølgelig noen få ganger at leseren må stoppe og tenke seg om, men for min del skjedde dette sjeldnere enn i mange romaner jeg har lest der dialogen er mye tydeligere avgrensa fra resten av teksten.

Helhetsinntrykket mitt preges av slutten, som jeg ennå ikke har klart å gjøre meg opp en klar, entydig mening om. Min ambivalente holdning er kanskje et godt tegn for boka, i og med at den innebærer at jeg tenker over valget forfatteren har tatt når han avslutter historien slik han gjør det, og betydninga det har for resten av romanen. Tittelen og slutten sett i sammenheng sier mye om hva det som skjer innebærer for hovedpersonen. Likevel hadde jeg nok ønska å se mer av det jeg oppfatter Hunnes som spesielt dyktig på: De vanskelige mellommenneskelige relasjonene.

Forfatteren makter å holde på ei ubehagelig og spent stemning gjennom hele romanen, a sense of impending doom ville jeg sagt på engelsk. Sjøl i de mest harmoniske og lyse partiene av fortellinga hadde jeg som leser hele tida en følelse av at noe kan komme til å gå forferdelig galt. Et godt eksempel på dette er den fine fiskescena der Sindre og faren fisker i elva og de går over de glatte steinene, eller når Sindre slår gress under slåtta. Det er så mye som ligger og dirrer mellom menneskene i denne romanen. Skildringa av bygdemiljøet er også svært god.

Joakim Hunnes. Foto: Paal Audestad.

Jeg gratulerer med en sterk debut, og ser fram til andreboka, som forfatteren i et intervju sier at han så vidt har begynt på. Personlig håper jeg at Hunnes fortsetter å skrive fram den eksistensielle angsten og det klaustrofobiske trykket som han skildrer så godt, uten at han lar handlingen gå over i det for ekstreme og ensarta. Det interessante i denne boka ligger (etter min mening) i den ladde spenninga og ikke nødvendigvis i forløsninga av den.

Dyster satire

Jeg trenger noe lett og morsomt, tenkte jeg, midt i eksamenslesinga. Du vet du er et lesende menneske når du må ha ei bok å koble av med, innimellom de andre bøkene du holder på med.

Jon Niklas Rønning, komikeren som er en del av moroduoen Bye&Rønning og som i tillegg er en av Norges mest brukte humortekstforfattere, har skrevet boka Generasjon Facebook, eller: Da alle skulle bli noe med media. Det hørtes morsomt ut, og jeg liker humorister som tar ting på kornet, og sparker litt i alle retninger.

Innimellom kapitler om ulike tema, får vi presentert en rekke «nye regler» forfatteren mener bør gjelde, i tillegg til ulike definisjoner om menneskene som visstnok tilhører Generasjon Facebook:

«Du er en del av Generasjon Facebook når:
Du irriterer deg over generaliseringer, og mener at du er mer unik enn stereotypene som blir presentert i denne boka»

Selv om jeg ikke kjente meg igjen i alle de morsomme generaliseringene til Rønning (mens vi snakker om å bli tatt på kornet, liksom), må jeg vel kunne sies å være en del av Generasjon Facebook, jeg også. «Det er blitt mimret for mye om 1980-årene; nå er det på tide å rette blikket mot dem som vokste opp på 1990-tallet», står det på baksida av boka. Jeg er født i 1984, forfatteren i 1979.

Og joda, Rønning er morsom. Det er nok ikke uten grunn at han brukes som tekstforfatter, og – uten at jeg vil tro at han ikke er morsom nok på egenhånd – har det nok bare vært positivt at han har hatt Anne Kat. Hærland som manuskonsulent.

Hærland er jo kjent for å være nådeløs, mens jeg assosierer Rønning i mye større grad med en snill humor. En liten del av meg vil se for meg et scenario der Rønning skriver alle de melankolske, nostalgiske og gode delene, og Hærland springer etter og krydrer med slemhet og snert, noe à la idéen om at Gaiman og Pratchett skreiv samarbeidsprosjektet Good Omens ved at Gaiman skreiv plottet og Pratchett sprang etter og krydra med vitser:

How Good Omens Was Not Written. Bildet er henta fra LittleDogStar på DeviantArt, og var en gave fra kunstneren til Gaiman. Du kan kjøpe din egen print på DeviantArt: http://littledogstar.deviantart.com/art/How-Good-Omens-Was-Not-Written-135309745

Slik er det naturligvis ikke, verken når det gjelder Gaiman og Pratchett eller i dette tilfellet, hvor Hærland ikke har vært med på skrivinga, men kun vært Rønnings konsulent. Jeg må nok bare forholde meg til at Jon Niklas Rønning har snert så det holder på egenhånd. Hans Erik Næss fra Ny tid beskriver ham som «simpelthen nådeløs i sine popsosiologiske betraktninger», og jeg må si meg enig.

Dette er nemlig ikke noen snill bok. Den er morsom, men den er langt fra lett. Den er dyster og negativ, med et mørkt syn på dagens oppvoksende generasjon både når det gjelder verdisyn, potensial for lykke, nåtid og framtid. Det er rett og slett en god satire.

Jeg lo mange ganger, men av og til tenkte jeg at det var som å lese en gretten gubbes betraktninger om sine irriterende naboer. Det skal han ha, han inkluderer seg selv i Generasjon Facebook. I tråd med god komikeretikette må man gjøre narr av seg selv for å ha lov til å gjøre narr av andre til det fulleste.

Boka tar for seg mange ulike tema, med innslag av både selvbiografiske og fiktive små fortellinger om mennesker i ulike situasjoner og valgene de tar, fordi de er en del av Generasjon Facebook.  Noen av disse syns jeg traff godt, men mange virka som om de var henta ut av en verden jeg aldri har tatt del i (og knapt visste at eksisterte) som når han beskriver kokain- og amfetaminvaner blant c-kjendiser og modeller. Dette er fjernt fra min virkelighet, men kanskje nærmere det Rønning observerer i sin hverdag? (I så fall er det er jo ikke rart at mannen blir kynisk.)

Noe av det jeg likte best i boka, var Rønnings fokus på gleden over å gjøre godt arbeid, og hans refleksjoner rundt at det ikke alltid skal være lett å lykkes. Han påpeker en tendens i samfunnet som nok bare vokser, nemlig troen mange har på at de kan late seg rike, bli kjendiser bare ved å dyrke sin individualitet.  En vakker, men urealistisk optimisme:

«Finnes det en slags moral i alt dette, et snev av optimisme og håp for Generasjon Facebook, som jobber for harde livet for å bli kjendiser? Det er rekordmange påmeldinger til reality-tv-show. Vi går på regi- og programlederkurs og betaler 120 000 i året for å gå på privat skuespillerskole i Uruguay. Vi drømmer om å bli tv-journalister, går fire år på medieskole i Australia, for deretter å komme hjem og ende opp i kassa på 7-Eleven på Tåsen. Vi har dratt selvdyrkingen til det absurde og lagt lista for lykke så høyt at den er nærmest umulig ikke å rive. Det er deprimerende for mange at det virker så urealistisk å oppfylle alle drømmene om kreativ suksess. Likevel slutter vi ikke å drømme. Det er egentlig ganske vakkert at vi føler at det er så lett å nå toppen»

Boka er god, den er morsom, men det er på ingen måte ei feel good-bok. Etter å ha lest den følte jeg meg ikke i godt humør. Snarere tvert imot: Jeg følte meg trist på vegne av min generasjon. Rønning forsøker å avslutte med en optimistisk tone, men helhetsinntrykket er likevel dystert.

En nøkkel, en gåte og fire brev

Hentet fra Cappelen Damms produktbeskrivelse.

En nøkkel, en gåte og fire brev av Rebecca Stead ble gitt ut av Cappelen Damm i august i år. Jeg har lest boka på engelsk og likte den godt, så jeg tenkte jeg skulle skrive en liten anmeldelse. Boka handler om tolv år gamle Miranda og hennes hverdag med mora i storbyen New York. Den handler også om Albert Einstein, om tidsforståelse og om tidsreise. Sjangermessig vil jeg likevel plassere boka nærmere magisk realisme, for det er virkelig ikke annet science fiction-aktig over den enn det som har med tidsreise å gjøre (på mange måter slik A Time Traveler’s Wife er, for de som har lest den). Den handler i stor grad om livene til menneskene i boka, om vennskap, fordommer og tilhørighet.

Vi befinner oss i april 1980, og Mirandas mor har akkurat blitt trukket ut til å delta i TV-programmet $20 000-Pyramiden, et konkurranseprogram der hun kan vinne store penger. Miranda har utrolig nok fått vite på forhånd at dette skulle skje, i et brev hun har fått. Gjennom hele boka henvender hun seg til dette ukjente du-et, som har skrevet henne brevet fra framtida. Denne mystiske personen har bedt henne om å skrive ned alt det som har skjedd den foregående høsten og vinteren, etter at spådommene om at mora fikk bli med i konkurransen viste seg å være sanne.

Narrasjonen er i første person entall, fra Mirandas synspunkt, og historien veksler mellom på den ene sida refleksjoner og handling i presens og på den andre sida en noe kronologisk og etterstilt gjengivelse av hendelsene fra halvåret som har gått. Mot slutten av boka når vi frem til tekstens nåtid og beveger oss et lite stykke framover i tid. Det høres kanskje komplisert ut, men fra første kapittel av blir vi tatt rett inn i handlingen og gjennom boka møtes vi med en rekke hint som plasserer oss i tid og sted og motiverer oss til å lese videre. Det er overhodet ikke ei tung bok å lese!

Størsteparten av boka drives av tre grunnleggende spørsmål: Hvem er dette mystiske du-et som legger igjen lapper til Miranda og ser ut til å vite hva som vil skje i fremtiden? Hva er det som har skjedd med Mirandas tidligere bestevenn, Sal, som har gjort at de ikke er venner mer? Og hvordan kommer det til å gå med Mirandas mor i konkurransen, kommer hun til å vinne pengene de så sårt trenger?

$20 000-Pyramiden er en konkurranse som går på ord og assosiasjoner. Deltakerne må samarbeide med kjendiser for å få svarene rett (noen av dere husker kanskje showet fra da Joey i Friends var med der). I den første runda – the Round of Three – skal deltakeren og kjendisen veksle på å gi hint for å få den andre til å gjette ord i stilen Hint: «Det er ikke en kniv, ikke en gaffel, men en…» Svar: «skje!». Klarer deltakeren seg gjennom denne første runden, går han eller hun videre til The Winner’s Circle, der det gjelder å sette ord i rett bås; å gjette på en kategori som skal omfatte ulike ord deltakeren får høre. Dette finner vi også igjen i flertallet av kapitlene i boka, som har nettopp slike kategorier som navn, f.eks «Things that sneak up on you», «Things you keep secret», «Invisible things».

Enkelte kapittel skiller seg ut med en annen tittel, og de handler enten om Mirandas mor, eller om det mystiske du-et og lappene han sender. Historien når sitt klimaks i kapittelet «The last note», der fremtid og fortid møtes, et liv står på spill, og Miranda blir møtt med sin største utfordring, hennes egen tidsforståelse.Vi blir helt fra begynnelsen klar over at hun ikke er istand til å se på tid som noe annet enn en rett linje fremover. Dette diskuterer hun flere ganger med Marcus, genigutten i parallellklassen.

Eksemplet de bruker, er A Wrinkle in Time, en science fiction- og barnebokklassiker av Madeline L’Engle fra 1962. Boka handler om nettopp tidsreise, og dette er Mirandas yndlingsbok. Iløpet av narrasjonen får vi delvis gjengitt handlinga i L’Engles bok, og kan dra paralleller mellom denne og historien vi selv leser. Kort sagt handler boka (for Mirandas del) om hvordan hovedpersonen Meg reiser gjennom tid og rom for å redde faren sin og lillebroren, fra et monster kalt IT. Miranda leser kun denne boka, om og om igjen, og bruker den ofte for å forklare ting for seg selv – for eksempel det at hun ikke savner en far.

Når hovedpersonene i A Wrinkle in Time reiser ut i begynnelsen av boka får de høre at de vil være tilbake fem minutter før de drar. Dette er noe Marcus har hengt seg opp i. Han mener nemlig at hvis dette hadde vært sant, ville de kunne se seg selv komme tilbake før de dro. Miranda klarer ikke å forstå dette konseptet og nekter for at de kunne sett seg selv, fordi de ikke har vært der ennå. Marcus prøver å få henne til å se på tida som en konstruksjon istedet for en rett linje, og refererer til Einsteinsitater – han mener at hun tenker som hun gjør fordi hun forsøker å se på det hele med sunn fornuft, som i følge Einstein er «summen av våre fordommer når vi er atten år».

For meg fortona Mirandas vanskeligheter seg litt problematiske. Nå vet jeg ikke om det er fordi jeg har lest en del science fiction, men jeg hadde ingen problemer med å forstå dette konseptet, ei heller med å forstå hvem det mystiske du-et var (uten at jeg skal avsløre det her). Jeg skjønte det vel omtrent femti sider før Miranda kom fram til samme konklusjon. Dette med tidsreiser er jo en situasjon som tas opp i en rekke bøker, fra Donald Duck til Harry Potter og også i mer voksne romaner, for eksempel i A Time Traveler’s Wife. Fordi konseptet tas opp i så mange ulike kanaler, også retta mot barn, har jeg vanskelig for å forstå at Mirandas standardsyn kan være slik det er, at hun rett og slett ikke forstår ideen. Men for all del, det åpner jo for en rekke interessante diskusjoner mellom henne og Marcus.

Det at du-ets identitet er noe innlysende for (den voksne) leseren er ikke nødvendigvis negativt. Det lar oss følge bokens hendelser med et våkent øye og man får større glede av detaljer man kanskje ellers ikke ville lagt merke til. Noen uventede avsløringer får man likevel – om hvem Marcus’ store kjærlighet blir, om Marcus’ egentlige grunner for en slåsskamp og om hvorfor «the laughing man» i nabolaget går rundt og sparker i lufta og gjentar ordene «bag-book-pocket-shoe».

Språket i boken er relativt enkelt, med korte setninger, men med en svært nærværende jeg-person. Miranda reflekterer over egen narrasjon og tilværelse med humor og snert:

«’Nice tights,’ I snorted. Or I tried to snort, anyway. I’m not exactly sure how, though people in books are always doing it».

«If I’m afraid of someone on the street, I’ll turn to him (it’s always a boy) and say ‘excuse me, do you happen to know what time it is?’ This is my way of saying to the person, ‘I see you as a friend and there is no need to hurt me or take my stuff. Also, I don’t even have a watch and I am probably not worth mugging».

Innimellom serveres historien punktvis, med nummererte punkter – som når Miranda oppgir moras regler for livet i storbyen, eller i bokens klimakskapittel, der hun har blitt bedt om å være så spesifikk som mulig i brevet sitt til du-et, slik at han kan «save your friend’s life, and my own».

Miranda blir nødt til å forstå at ingenting av det som har skjedd det siste halve året i livet hennes kunne ha skjedd slik det skjedde dersom hun ikke hadde skrevet et brev til du-et slik at han kunne reise tilbake og få det til å skje. For å gjøre dette, må hun kaste fra seg både fordommer og det hun regner som sunn fornuft.

Men, En nøkkel, en gåte og fire brev handler også om vennskap og måten jenter samhandler på i tolvårsalderen. Den handler om hvordan det er sunt å ha flere venner enn én og om forskjellen mellom fattig og rik, om den første forelskelsen og om de positive og negative sidene ved et nøkkelbarns hverdag («Keys are power»). Ispedd dette får vi Mirandas mors synspunkter om menneskers rettigheter, fair trade og frivillighetsarbeid og mora sin kjæreste Richard sin trygghet og problemløsning; begge mennesker som påvirker Mirandas personlighet og fortellermåte.

Mot slutten av boka snøres trådene sammen med subtile referanser til begynnelsen, noe som rammer historien fint inn. På engelsk gjør forfatteren også en rekke allusjoner til tittelen som på engelsk er When You Reach Me. Du-et snakker om når han skal nå ut til Miranda, hun snakker om når hun skal nå ham med brevet sitt, men det handler også om å strekke ut en hånd – «reaching out» – å hjelpe mennesker. Iløpet av boka strekker Miranda seg både på tvers av egne fordommer og forbi sin egen frykt i sine relasjoner til andre.

En nøkkel, en gåte og fire brev er en interessant og god historie, som tar for seg et velkjent konsept fra science fiction uten å gjøre det for utilgjengelig og fjernt fra vår virkelighet. Fortellerstemmen er både morsom og lettlest, med en muntlig fortellerstil. Det er flere elementer som driver historien videre og holder på leseren, i tillegg til at viktige temaer blir tatt opp, både direkte og indirekte. Det enkle språket åpner for lesere helt ned i tiårsalderen, men innholdsmessig tror jeg også den er interessant for eldre lesere, både gutter og jenter.

Mer om boka hos Cappelen Damm.

Generasjon sex

Jeg har lest Generasjon sex, av Hannah Helseth. På Oslo bokfestival hørte jeg henne først i samtale med Marie Laland Ekeli og Ida Jackson, en diskusjon der Martine Aurdal var programleder. Ida Jackson er også kjent som bloggeren virrvarr, og hun er også aktuell med bok i høst. Både Jackson og Helseth har snakket med mange unge tenåringsjenter, og påpeker problematikken rundt realitygenerasjonen, forventningene til selveksponering, og at det ofte er sjenerte og usikre jenter som legger ut bilder av seg selv på nettet:

Marie Laland Ekeli står bak boka Bra damer, der flere kjente norske kvinner lar seg avbilde, mange av dem nakne. Under debatten ble det påpekt at det er problematisk at kvinner må kle av seg for oppmerksomhet, for å selge noe. Ekeli mente imidlertid at når det dreide seg om bilder av en kvinnekropp som ikke nødvendigvis fylte tidens skjønnhetsideal, så var det en helt annen sak. Hun forsvarer dette synspunktet i en artikkel på Kampanje, der hun svarer på kritikk fra Kristin Spitznogle:

«Noe av formålet med bildene i prosjekt Bra Damer har vært å vise noen andre kvinnebilder enn de glatte, upersonlige, flate variantene vi er vant til fra reklame og media. Vi er så lei! Det er en kjedelig estetikk, som fjerner personlighet og levd liv fra menneskene. Derfor har vi tatt bilder som viser at kvinner har porer, rynker, strekkmerker – simpelthen dybde.»

Om en kropp som viser tegn av tidens tann nødvendigvis er med på å vise et menneskes dybde, er noe jeg selv stiller meg skeptisk til. Debatten har gått på Twitter, i etterkant av Marianne Aulies nakenstunt, og Helle Vaaglands påfølgende svarbilde med bilringer og ironi. Selvsagt er det fint å gå i mot et strengt skjønnhetsideal, men hvorfor kan vi ikke sees som hele mennesker istedet for å reduseres til kropp? Hva med ord, meninger og aktive handlinger, fremfor å posere og bli tatt bilde av? Og hvorfor er det å være naken på nett, eller mellom to permer, et eksempel på hvor frie og selvstendige kvinner er anno 2010?

Som forfatteren Tom Egeland sier på Twitter: «Tanken på å kle av meg, ta bilde av det og legge det ut på Twitter er temmelig fjern. Selv som statement.» (Kilde). At vi står frie til å velge å gjøre det, betyr ikke at det å ta det valget understreker vår frihet som kvinner (selv om det viser at vi lever i et liberalt, vestlig samfunn.) Hva velger vi å vise og skjule av oss selv, og er det nødvendigvis bevisst og gjennomtenkt hos tenåringsjenter? De har, som Hannah Helseth påpeker, ganske strenge standarder å leve opp til, selv om de i teorien har muligheten til å velge dem bort.

Diskusjonen handla naturlig nok mye om internett, Marianne Aulie og deiligst.no, men den var også mer nyansert. Jeg er enig med Aurdal (i den første videosnutten) i at ut ifra omtalen og baksideteksten på boka, forventer man at den skal handle mer om internett og deiligst.no enn den gjør. På festivalens hjemmesider er arrangementet oppsummert med følgende beskrivelse: «De vil heller bli tatt på rumpa enn å bli oversett og legger seg halvnakne ut på deiligst.no. Gir seksualiseringen jenter makt eller bekrefter den avmakt?». Boka åpner og avslutter med Babydoll, ei anonym jente på nettstedet, og hennes tvetydige følelser knyttet til det å legge ut bilder av seg selv, men bokas hovedfokus er ikke en problematikk som har med internett å gjøre.

Snarere tar Helseth for seg gråsonene knyttet til både voldtekt, seksualitet og kjærlighet. En hel generasjon med tenåringsjenter ønsker bekreftelse og oppmerksomhet, noe som er helt naturlig når kroppen endrer seg og man utvikler sin identitet. (Vi trenger alle å bli sett. Selv Knausgård påberoper seg et umettelig behov for bekreftelse.) Tenåringsjenter har imidlertid ofte en uklar forståelse av hvilken type bekreftelse de har krav på, og hvilke typer oppmerksomhet de har rett til å føle seg ubekvemme med, og det fører ofte til at de sender uklare signaler til kanskje like forvirrede tenåringsgutter som ikke nødvendigvis forstår hvor grensene går. De fleste voldtekter skjer i nære relasjoner, men de voldtektene vi snakker om er de som er nærmere knyttet til vold enn til sex. Er ikke en voldtekt et faktum det øyeblikket en av partene har sagt «Nei»? Hannah Helseth tydeliggjør disse gråsonene, og viser til faglitteratur og undersøkelser som forteller oss at slik er det ikke.

Mange har en tendens til å tillegge offeret skyld – «Hvis hun først klina med ham, la hun opp til det», «Hvis hun hadde hatt sex med mange fra før var det hennes feil», «Hvis det var kjæresten som voldtok henne, er det ikke helt det samme.». Flere slike forståelser er veldig vanlige, ikke bare hos tenåringer, men også hos voksne jurymedlemmer og andre. Aller viktigst er det at tenåringsjenter (og -gutter) selv blir mer bevisste på egne grenser. Selv om de er kjærester, selv om de allerede har klint eller tatt av seg toppen, er det ikke sånn at de ha sex, men slik føler svært mange jenter det. Fjortenåringer gir uttrykk for bekymring over hvorvidt de har et spennende nok sexliv! Som Ida Jackson sa det på Oslo bokfestival: «Enkelte tenåringsjenter lurer på om kjæresten har krav på analsex! Ingen har da noensinne hatt krav på analsex!».

Hannah Helseth etterlyser en offentlig debatt, uten å påberope seg selv noen autoritet eller gi oss sin fasitsvar. Boka er lettlest, velformulert, poengtert og faglig relevant. Med Generasjon sex stiller Hannah Helseth svært viktige spørsmål, og jeg håper boka blir lest av mange, både menn og kvinner, gutter og jenter.

Omslagsbilde, hentet fra Manifest forlags nettsider.

Konstigt hur relationer förändras

Bare ikke deg av Katarina von Bredow er en voksen og realistisk historie om hvor lite som skal til for å rokke en relativt stabil tilværelse og gjøre den følelsesmessig vanskelig å takle. Jeg har lest boka på originalspråket og sitatene i denne anmeldelsen er derfor på svensk.

«Konstigt hur relationer förändras. På en dryg vecka har allt möjligt förskjutits och fått ny form, nya innebörder. Man tror att man vet var man har allt och alla, prydligt instoppade i små lådor i ens indre, men plötsligt gör man en oförsiktig rörelse så att alla lådorna far ut och innehållet hamnar huller om buller.» (s. 176)

Boka handler om tyve år gamle Emma, som akkurat har fått egen leilighet, den starter in medias res midt i flyttelasset hennes med venner som hjelper til, og vi følger henne deretter gjennom noen turbulente uker: Vennskapet med hennes nærmeste venn, Markus, settes på prøve når han begynner med kokain; Adrian, venninna Ellinors samboer kommer innom med ei hylle til veggen hennes og ei uventa nærhet og tiltrekning oppstår mellom dem; Emmas foreldre er skilte og forsøker fortsatt å «omgås som vanlige folk» uten hell, mens lillebroren Edwin på sytten år plutselig vil låne skummelt mye penger av henne. Intrigene skildres uten å føles unaturlige eller overdramatiserte, selv om Emma selv stusser over at alt skjer samtidig, og spør Markus «Har vi hamnat i någon dokusåpa, eller?» (s. 60)

Historien fortelles i første person entall, i presens, fra Emmas synsvinkel. Hennes tanker og spørsmål ovenfor verden gjør at narrativet oppfattes som særdeles realistisk og leseren befinner seg virkelig inne i hodet hennes og kjenner det hun går igjennom på kroppen. Katarina von Bredow er utrolig dyktig til å skildre de vare og lumske følelsene som legger grunnlaget for utroskap, som klemmen Adrian og Emma deler som varer akkurat litt for lenge, og betroelsene fra Adrian som han strengt skulle delt med Ellinor, og ingen andre.

Utviklinga i det hele beskrives imidlertid slik at man virkelig forstår både Adrian og Emmas handlinger, selv om man ser at det ikke er moralsk riktig. Den forbudte tiltrekninga, umuligheta ved det hele, skyldfølelsen omkring det – alt dette skildres både realistisk og med en sår og vakker vemodighet. Emma er frustrert over at det er nettopp Adrian hun skal ha alle disse følelsene for, hun kunne jo falt for hvem som helst. Fra dette sitatet kommer også bokens tittel: «Jag är dessutom singel. Jag får bli kär. I vem jag vill. Utom Adrian. Hör du det, Adrian? Det får vara precis vem som helst! Bara inte du.» (s. 158).

Tematisk sett må man si at utroskap er hovedtemaet i boken, men den tar også for seg andre viktige undertemaer, som vennskap, skilsmisse, forholdsproblemer og identitetssøken. Det er mye som skjer på en gang, men uten at det blir forvirrende eller vanskelig å følge med på – Snarere skaper det driv i teksten og en fin følelse av sammenheng når ulike hendelser i narrativet på interessant vis lenkes sammen.

Boka er på ingen måte moraliserende, men den beskriver både seksuell lyst, kokainrus og den forbudte lengselen i utroskapet med en nærhet og realisme som gjør at leseren kjenner det på kroppen. Vi grøsser av Emmas moralske dilemma, uten å dømme henne, men teksten inspirerer på ingen måte til å følge hennes eksempel. Denne fortellerevnen er relativt unik. Det finnes mange ungdomsbøker som tar for seg kjærlighet og lyst, men i Bare ikke deg tar Katarina von Bredow for seg de de mellommenneskelige vanskelighetene i nære forhold på en lett tilgjengelig og realistisk måte, uten på noen måte å forenkle, idyllisere eller fordømme. Det var i det hele og det store en veldig fin leseropplevelse.

Boka er oversatt og gitt ut på norsk av Gyldendal i år.