Anmeldt av Vårt Land: «Katastrofen som evig mulighet»

I går dro jeg på kafé, og tok med meg Vårt Land, som jeg for tida mottar prøveabonnement på. Tanken var at jeg skulle lese den der, for så å legge den igjen til andre kafégåere, men da jeg bladde fram til kultursidene fikk jeg en overraskelse. Der var boka mi anmeldt!

Anmeldelsen ligger ikke på avisas nettsider, så de som gikk glipp av den kan lese den her:

Vårt Land, 22.11.2011.

Bortsett fra at anmelderen avslører store deler av tittelnovella er jo dette en fantastisk anmeldelse å få. Jeg er kjempeglad! 🙂 Og ble du nysgjerrig på novella han omtaler i første avsnitt, kan du høre og se meg lese den høyt her:

(Bildet øverst i anmeldelsen er forresten ikke av meg, for de som lurte. Det er nok brukt for å illustrere den underliggende angsten …)

Alle vet hvem du er, av Joakim Hunnes

I går leste jeg boka Alle vet hvem du er av Joakim Hunnes, en av mine meddebutanter i høst. Det er vanskelig å si noe om denne romanen uten samtidig å si noe som avslører slutten, men jeg skal prøve.

Tiden Norsk Forlag, 2011. Omslag: Exil Design.

Alle vet hvem du er er skrevet i tredjeperson, med synsvinkelen hos hovedpersonen Sindre, som akkurat har blitt atten år og tatt førerkortet. Han er sammen med Helena, som er litt yngre enn ham, og som tidligere var kjæreste med voldelige Mads. I et lite miljø er Mads fortsatt en person Sindre treffer på. Helenas storebror Richard er også en tidligere omgangsvenn, som har flytta til byen og begynt på universitetet der han studerer litteraturvitenskap og røyker hasj. Når sommeren og slåtta er i gang, kommer han hjem til bygda, der han blant annet hjelper til på gården til Sindres familie.

Sindre trekkes mellom på den ene sida vennskapet med Richard, ønsket om å ha et godt forhold til faren, om å passe inn i Helenas familie, og på den andre sida frustrasjonen over å bli fortalt hva han bør og ikke bør gjøre med livet sitt (og hvordan), desperasjonen over å føle seg svak i møte med bøller som Mads, og den destruktive frihetsfølelsen når han selv opplever å bli (stilltiende og passivt) deltaktig i voldskriminalitet.

Historien fortelles kronologisk (med enkelte tilbakeblikk, som til da Sindre og Helena ble sammen), og handlingsspennet går over en sommer. Spenningskurvene styres av valgene Sindre tar og hvordan de påvirker relasjonene hans til andre, og da spesielt forholdet han har til faren. Hunnes er god på å få fram de underliggende spenningene i familierelasjoner, som i samtalen rundt middagsbordet hos Helenas familie, der storebror Richard provoserer lillesøstra til et raserianfall. Dette er svært gjenkjennelig, og meget godt skildra, både innholdsmessig og språklig.

Språklig sett er boka svært gjennomarbeida, og det vises at forfatteren har jobba med denne romanen i tre år. Bjørn O. Mørch Larsen fra Bergensavisen lar seg også imponere:

«Debutant Hunnes har et direkte og effektivt språk som fryder. Uten å miste fokus, bytter han tid, perspektiv og dialogform i en og samme setning. Og gir historien livlig fremdrift.» (Sitat henta fra forlagets presentasjon av boka.)

Jeg er absolutt enig. Språket er jevnt over presist og tydelig, til tross for tidvise lange setninger og avsnitt der komma brukes framfor punktum. I andre sammenhenger er dette et grep jeg ofte syns at gjør narrasjonen tung og omstendelig, men det fungerer i denne romanen, som med sine 141 sider er svært lettlest. Sjøl pløyde jeg igjennom den på et par timer.

Dialogen er spesielt god. I en tekst som er fullstendig blotta for dialogmarkører (Ingen anførselstegn eller replikkstrek, svært få taleverb knytta til utsagnene) er det imponerende lett å følge samtalene og forstå hvem som sier hva, og på hvilken måte. Et godt eksempel på en slik samtale er den mellom Sindre og kompisen HP, som går over to sider (side 50-52) uten å forvirre leseren. Det hender selvfølgelig noen få ganger at leseren må stoppe og tenke seg om, men for min del skjedde dette sjeldnere enn i mange romaner jeg har lest der dialogen er mye tydeligere avgrensa fra resten av teksten.

Helhetsinntrykket mitt preges av slutten, som jeg ennå ikke har klart å gjøre meg opp en klar, entydig mening om. Min ambivalente holdning er kanskje et godt tegn for boka, i og med at den innebærer at jeg tenker over valget forfatteren har tatt når han avslutter historien slik han gjør det, og betydninga det har for resten av romanen. Tittelen og slutten sett i sammenheng sier mye om hva det som skjer innebærer for hovedpersonen. Likevel hadde jeg nok ønska å se mer av det jeg oppfatter Hunnes som spesielt dyktig på: De vanskelige mellommenneskelige relasjonene.

Forfatteren makter å holde på ei ubehagelig og spent stemning gjennom hele romanen, a sense of impending doom ville jeg sagt på engelsk. Sjøl i de mest harmoniske og lyse partiene av fortellinga hadde jeg som leser hele tida en følelse av at noe kan komme til å gå forferdelig galt. Et godt eksempel på dette er den fine fiskescena der Sindre og faren fisker i elva og de går over de glatte steinene, eller når Sindre slår gress under slåtta. Det er så mye som ligger og dirrer mellom menneskene i denne romanen. Skildringa av bygdemiljøet er også svært god.

Joakim Hunnes. Foto: Paal Audestad.

Jeg gratulerer med en sterk debut, og ser fram til andreboka, som forfatteren i et intervju sier at han så vidt har begynt på. Personlig håper jeg at Hunnes fortsetter å skrive fram den eksistensielle angsten og det klaustrofobiske trykket som han skildrer så godt, uten at han lar handlingen gå over i det for ekstreme og ensarta. Det interessante i denne boka ligger (etter min mening) i den ladde spenninga og ikke nødvendigvis i forløsninga av den.

Dyster satire

Jeg trenger noe lett og morsomt, tenkte jeg, midt i eksamenslesinga. Du vet du er et lesende menneske når du må ha ei bok å koble av med, innimellom de andre bøkene du holder på med.

Jon Niklas Rønning, komikeren som er en del av moroduoen Bye&Rønning og som i tillegg er en av Norges mest brukte humortekstforfattere, har skrevet boka Generasjon Facebook, eller: Da alle skulle bli noe med media. Det hørtes morsomt ut, og jeg liker humorister som tar ting på kornet, og sparker litt i alle retninger.

Innimellom kapitler om ulike tema, får vi presentert en rekke «nye regler» forfatteren mener bør gjelde, i tillegg til ulike definisjoner om menneskene som visstnok tilhører Generasjon Facebook:

«Du er en del av Generasjon Facebook når:
Du irriterer deg over generaliseringer, og mener at du er mer unik enn stereotypene som blir presentert i denne boka»

Selv om jeg ikke kjente meg igjen i alle de morsomme generaliseringene til Rønning (mens vi snakker om å bli tatt på kornet, liksom), må jeg vel kunne sies å være en del av Generasjon Facebook, jeg også. «Det er blitt mimret for mye om 1980-årene; nå er det på tide å rette blikket mot dem som vokste opp på 1990-tallet», står det på baksida av boka. Jeg er født i 1984, forfatteren i 1979.

Og joda, Rønning er morsom. Det er nok ikke uten grunn at han brukes som tekstforfatter, og – uten at jeg vil tro at han ikke er morsom nok på egenhånd – har det nok bare vært positivt at han har hatt Anne Kat. Hærland som manuskonsulent.

Hærland er jo kjent for å være nådeløs, mens jeg assosierer Rønning i mye større grad med en snill humor. En liten del av meg vil se for meg et scenario der Rønning skriver alle de melankolske, nostalgiske og gode delene, og Hærland springer etter og krydrer med slemhet og snert, noe à la idéen om at Gaiman og Pratchett skreiv samarbeidsprosjektet Good Omens ved at Gaiman skreiv plottet og Pratchett sprang etter og krydra med vitser:

How Good Omens Was Not Written. Bildet er henta fra LittleDogStar på DeviantArt, og var en gave fra kunstneren til Gaiman. Du kan kjøpe din egen print på DeviantArt: http://littledogstar.deviantart.com/art/How-Good-Omens-Was-Not-Written-135309745

Slik er det naturligvis ikke, verken når det gjelder Gaiman og Pratchett eller i dette tilfellet, hvor Hærland ikke har vært med på skrivinga, men kun vært Rønnings konsulent. Jeg må nok bare forholde meg til at Jon Niklas Rønning har snert så det holder på egenhånd. Hans Erik Næss fra Ny tid beskriver ham som «simpelthen nådeløs i sine popsosiologiske betraktninger», og jeg må si meg enig.

Dette er nemlig ikke noen snill bok. Den er morsom, men den er langt fra lett. Den er dyster og negativ, med et mørkt syn på dagens oppvoksende generasjon både når det gjelder verdisyn, potensial for lykke, nåtid og framtid. Det er rett og slett en god satire.

Jeg lo mange ganger, men av og til tenkte jeg at det var som å lese en gretten gubbes betraktninger om sine irriterende naboer. Det skal han ha, han inkluderer seg selv i Generasjon Facebook. I tråd med god komikeretikette må man gjøre narr av seg selv for å ha lov til å gjøre narr av andre til det fulleste.

Boka tar for seg mange ulike tema, med innslag av både selvbiografiske og fiktive små fortellinger om mennesker i ulike situasjoner og valgene de tar, fordi de er en del av Generasjon Facebook.  Noen av disse syns jeg traff godt, men mange virka som om de var henta ut av en verden jeg aldri har tatt del i (og knapt visste at eksisterte) som når han beskriver kokain- og amfetaminvaner blant c-kjendiser og modeller. Dette er fjernt fra min virkelighet, men kanskje nærmere det Rønning observerer i sin hverdag? (I så fall er det er jo ikke rart at mannen blir kynisk.)

Noe av det jeg likte best i boka, var Rønnings fokus på gleden over å gjøre godt arbeid, og hans refleksjoner rundt at det ikke alltid skal være lett å lykkes. Han påpeker en tendens i samfunnet som nok bare vokser, nemlig troen mange har på at de kan late seg rike, bli kjendiser bare ved å dyrke sin individualitet.  En vakker, men urealistisk optimisme:

«Finnes det en slags moral i alt dette, et snev av optimisme og håp for Generasjon Facebook, som jobber for harde livet for å bli kjendiser? Det er rekordmange påmeldinger til reality-tv-show. Vi går på regi- og programlederkurs og betaler 120 000 i året for å gå på privat skuespillerskole i Uruguay. Vi drømmer om å bli tv-journalister, går fire år på medieskole i Australia, for deretter å komme hjem og ende opp i kassa på 7-Eleven på Tåsen. Vi har dratt selvdyrkingen til det absurde og lagt lista for lykke så høyt at den er nærmest umulig ikke å rive. Det er deprimerende for mange at det virker så urealistisk å oppfylle alle drømmene om kreativ suksess. Likevel slutter vi ikke å drømme. Det er egentlig ganske vakkert at vi føler at det er så lett å nå toppen»

Boka er god, den er morsom, men det er på ingen måte ei feel good-bok. Etter å ha lest den følte jeg meg ikke i godt humør. Snarere tvert imot: Jeg følte meg trist på vegne av min generasjon. Rønning forsøker å avslutte med en optimistisk tone, men helhetsinntrykket er likevel dystert.

En nøkkel, en gåte og fire brev

Hentet fra Cappelen Damms produktbeskrivelse.

En nøkkel, en gåte og fire brev av Rebecca Stead ble gitt ut av Cappelen Damm i august i år. Jeg har lest boka på engelsk og likte den godt, så jeg tenkte jeg skulle skrive en liten anmeldelse. Boka handler om tolv år gamle Miranda og hennes hverdag med mora i storbyen New York. Den handler også om Albert Einstein, om tidsforståelse og om tidsreise. Sjangermessig vil jeg likevel plassere boka nærmere magisk realisme, for det er virkelig ikke annet science fiction-aktig over den enn det som har med tidsreise å gjøre (på mange måter slik A Time Traveler’s Wife er, for de som har lest den). Den handler i stor grad om livene til menneskene i boka, om vennskap, fordommer og tilhørighet.

Vi befinner oss i april 1980, og Mirandas mor har akkurat blitt trukket ut til å delta i TV-programmet $20 000-Pyramiden, et konkurranseprogram der hun kan vinne store penger. Miranda har utrolig nok fått vite på forhånd at dette skulle skje, i et brev hun har fått. Gjennom hele boka henvender hun seg til dette ukjente du-et, som har skrevet henne brevet fra framtida. Denne mystiske personen har bedt henne om å skrive ned alt det som har skjedd den foregående høsten og vinteren, etter at spådommene om at mora fikk bli med i konkurransen viste seg å være sanne.

Narrasjonen er i første person entall, fra Mirandas synspunkt, og historien veksler mellom på den ene sida refleksjoner og handling i presens og på den andre sida en noe kronologisk og etterstilt gjengivelse av hendelsene fra halvåret som har gått. Mot slutten av boka når vi frem til tekstens nåtid og beveger oss et lite stykke framover i tid. Det høres kanskje komplisert ut, men fra første kapittel av blir vi tatt rett inn i handlingen og gjennom boka møtes vi med en rekke hint som plasserer oss i tid og sted og motiverer oss til å lese videre. Det er overhodet ikke ei tung bok å lese!

Størsteparten av boka drives av tre grunnleggende spørsmål: Hvem er dette mystiske du-et som legger igjen lapper til Miranda og ser ut til å vite hva som vil skje i fremtiden? Hva er det som har skjedd med Mirandas tidligere bestevenn, Sal, som har gjort at de ikke er venner mer? Og hvordan kommer det til å gå med Mirandas mor i konkurransen, kommer hun til å vinne pengene de så sårt trenger?

$20 000-Pyramiden er en konkurranse som går på ord og assosiasjoner. Deltakerne må samarbeide med kjendiser for å få svarene rett (noen av dere husker kanskje showet fra da Joey i Friends var med der). I den første runda – the Round of Three – skal deltakeren og kjendisen veksle på å gi hint for å få den andre til å gjette ord i stilen Hint: «Det er ikke en kniv, ikke en gaffel, men en…» Svar: «skje!». Klarer deltakeren seg gjennom denne første runden, går han eller hun videre til The Winner’s Circle, der det gjelder å sette ord i rett bås; å gjette på en kategori som skal omfatte ulike ord deltakeren får høre. Dette finner vi også igjen i flertallet av kapitlene i boka, som har nettopp slike kategorier som navn, f.eks «Things that sneak up on you», «Things you keep secret», «Invisible things».

Enkelte kapittel skiller seg ut med en annen tittel, og de handler enten om Mirandas mor, eller om det mystiske du-et og lappene han sender. Historien når sitt klimaks i kapittelet «The last note», der fremtid og fortid møtes, et liv står på spill, og Miranda blir møtt med sin største utfordring, hennes egen tidsforståelse.Vi blir helt fra begynnelsen klar over at hun ikke er istand til å se på tid som noe annet enn en rett linje fremover. Dette diskuterer hun flere ganger med Marcus, genigutten i parallellklassen.

Eksemplet de bruker, er A Wrinkle in Time, en science fiction- og barnebokklassiker av Madeline L’Engle fra 1962. Boka handler om nettopp tidsreise, og dette er Mirandas yndlingsbok. Iløpet av narrasjonen får vi delvis gjengitt handlinga i L’Engles bok, og kan dra paralleller mellom denne og historien vi selv leser. Kort sagt handler boka (for Mirandas del) om hvordan hovedpersonen Meg reiser gjennom tid og rom for å redde faren sin og lillebroren, fra et monster kalt IT. Miranda leser kun denne boka, om og om igjen, og bruker den ofte for å forklare ting for seg selv – for eksempel det at hun ikke savner en far.

Når hovedpersonene i A Wrinkle in Time reiser ut i begynnelsen av boka får de høre at de vil være tilbake fem minutter før de drar. Dette er noe Marcus har hengt seg opp i. Han mener nemlig at hvis dette hadde vært sant, ville de kunne se seg selv komme tilbake før de dro. Miranda klarer ikke å forstå dette konseptet og nekter for at de kunne sett seg selv, fordi de ikke har vært der ennå. Marcus prøver å få henne til å se på tida som en konstruksjon istedet for en rett linje, og refererer til Einsteinsitater – han mener at hun tenker som hun gjør fordi hun forsøker å se på det hele med sunn fornuft, som i følge Einstein er «summen av våre fordommer når vi er atten år».

For meg fortona Mirandas vanskeligheter seg litt problematiske. Nå vet jeg ikke om det er fordi jeg har lest en del science fiction, men jeg hadde ingen problemer med å forstå dette konseptet, ei heller med å forstå hvem det mystiske du-et var (uten at jeg skal avsløre det her). Jeg skjønte det vel omtrent femti sider før Miranda kom fram til samme konklusjon. Dette med tidsreiser er jo en situasjon som tas opp i en rekke bøker, fra Donald Duck til Harry Potter og også i mer voksne romaner, for eksempel i A Time Traveler’s Wife. Fordi konseptet tas opp i så mange ulike kanaler, også retta mot barn, har jeg vanskelig for å forstå at Mirandas standardsyn kan være slik det er, at hun rett og slett ikke forstår ideen. Men for all del, det åpner jo for en rekke interessante diskusjoner mellom henne og Marcus.

Det at du-ets identitet er noe innlysende for (den voksne) leseren er ikke nødvendigvis negativt. Det lar oss følge bokens hendelser med et våkent øye og man får større glede av detaljer man kanskje ellers ikke ville lagt merke til. Noen uventede avsløringer får man likevel – om hvem Marcus’ store kjærlighet blir, om Marcus’ egentlige grunner for en slåsskamp og om hvorfor «the laughing man» i nabolaget går rundt og sparker i lufta og gjentar ordene «bag-book-pocket-shoe».

Språket i boken er relativt enkelt, med korte setninger, men med en svært nærværende jeg-person. Miranda reflekterer over egen narrasjon og tilværelse med humor og snert:

«’Nice tights,’ I snorted. Or I tried to snort, anyway. I’m not exactly sure how, though people in books are always doing it».

«If I’m afraid of someone on the street, I’ll turn to him (it’s always a boy) and say ‘excuse me, do you happen to know what time it is?’ This is my way of saying to the person, ‘I see you as a friend and there is no need to hurt me or take my stuff. Also, I don’t even have a watch and I am probably not worth mugging».

Innimellom serveres historien punktvis, med nummererte punkter – som når Miranda oppgir moras regler for livet i storbyen, eller i bokens klimakskapittel, der hun har blitt bedt om å være så spesifikk som mulig i brevet sitt til du-et, slik at han kan «save your friend’s life, and my own».

Miranda blir nødt til å forstå at ingenting av det som har skjedd det siste halve året i livet hennes kunne ha skjedd slik det skjedde dersom hun ikke hadde skrevet et brev til du-et slik at han kunne reise tilbake og få det til å skje. For å gjøre dette, må hun kaste fra seg både fordommer og det hun regner som sunn fornuft.

Men, En nøkkel, en gåte og fire brev handler også om vennskap og måten jenter samhandler på i tolvårsalderen. Den handler om hvordan det er sunt å ha flere venner enn én og om forskjellen mellom fattig og rik, om den første forelskelsen og om de positive og negative sidene ved et nøkkelbarns hverdag («Keys are power»). Ispedd dette får vi Mirandas mors synspunkter om menneskers rettigheter, fair trade og frivillighetsarbeid og mora sin kjæreste Richard sin trygghet og problemløsning; begge mennesker som påvirker Mirandas personlighet og fortellermåte.

Mot slutten av boka snøres trådene sammen med subtile referanser til begynnelsen, noe som rammer historien fint inn. På engelsk gjør forfatteren også en rekke allusjoner til tittelen som på engelsk er When You Reach Me. Du-et snakker om når han skal nå ut til Miranda, hun snakker om når hun skal nå ham med brevet sitt, men det handler også om å strekke ut en hånd – «reaching out» – å hjelpe mennesker. Iløpet av boka strekker Miranda seg både på tvers av egne fordommer og forbi sin egen frykt i sine relasjoner til andre.

En nøkkel, en gåte og fire brev er en interessant og god historie, som tar for seg et velkjent konsept fra science fiction uten å gjøre det for utilgjengelig og fjernt fra vår virkelighet. Fortellerstemmen er både morsom og lettlest, med en muntlig fortellerstil. Det er flere elementer som driver historien videre og holder på leseren, i tillegg til at viktige temaer blir tatt opp, både direkte og indirekte. Det enkle språket åpner for lesere helt ned i tiårsalderen, men innholdsmessig tror jeg også den er interessant for eldre lesere, både gutter og jenter.

Mer om boka hos Cappelen Damm.

Generasjon sex

Jeg har lest Generasjon sex, av Hannah Helseth. På Oslo bokfestival hørte jeg henne først i samtale med Marie Laland Ekeli og Ida Jackson, en diskusjon der Martine Aurdal var programleder. Ida Jackson er også kjent som bloggeren virrvarr, og hun er også aktuell med bok i høst. Både Jackson og Helseth har snakket med mange unge tenåringsjenter, og påpeker problematikken rundt realitygenerasjonen, forventningene til selveksponering, og at det ofte er sjenerte og usikre jenter som legger ut bilder av seg selv på nettet:

Marie Laland Ekeli står bak boka Bra damer, der flere kjente norske kvinner lar seg avbilde, mange av dem nakne. Under debatten ble det påpekt at det er problematisk at kvinner må kle av seg for oppmerksomhet, for å selge noe. Ekeli mente imidlertid at når det dreide seg om bilder av en kvinnekropp som ikke nødvendigvis fylte tidens skjønnhetsideal, så var det en helt annen sak. Hun forsvarer dette synspunktet i en artikkel på Kampanje, der hun svarer på kritikk fra Kristin Spitznogle:

«Noe av formålet med bildene i prosjekt Bra Damer har vært å vise noen andre kvinnebilder enn de glatte, upersonlige, flate variantene vi er vant til fra reklame og media. Vi er så lei! Det er en kjedelig estetikk, som fjerner personlighet og levd liv fra menneskene. Derfor har vi tatt bilder som viser at kvinner har porer, rynker, strekkmerker – simpelthen dybde.»

Om en kropp som viser tegn av tidens tann nødvendigvis er med på å vise et menneskes dybde, er noe jeg selv stiller meg skeptisk til. Debatten har gått på Twitter, i etterkant av Marianne Aulies nakenstunt, og Helle Vaaglands påfølgende svarbilde med bilringer og ironi. Selvsagt er det fint å gå i mot et strengt skjønnhetsideal, men hvorfor kan vi ikke sees som hele mennesker istedet for å reduseres til kropp? Hva med ord, meninger og aktive handlinger, fremfor å posere og bli tatt bilde av? Og hvorfor er det å være naken på nett, eller mellom to permer, et eksempel på hvor frie og selvstendige kvinner er anno 2010?

Som forfatteren Tom Egeland sier på Twitter: «Tanken på å kle av meg, ta bilde av det og legge det ut på Twitter er temmelig fjern. Selv som statement.» (Kilde). At vi står frie til å velge å gjøre det, betyr ikke at det å ta det valget understreker vår frihet som kvinner (selv om det viser at vi lever i et liberalt, vestlig samfunn.) Hva velger vi å vise og skjule av oss selv, og er det nødvendigvis bevisst og gjennomtenkt hos tenåringsjenter? De har, som Hannah Helseth påpeker, ganske strenge standarder å leve opp til, selv om de i teorien har muligheten til å velge dem bort.

Diskusjonen handla naturlig nok mye om internett, Marianne Aulie og deiligst.no, men den var også mer nyansert. Jeg er enig med Aurdal (i den første videosnutten) i at ut ifra omtalen og baksideteksten på boka, forventer man at den skal handle mer om internett og deiligst.no enn den gjør. På festivalens hjemmesider er arrangementet oppsummert med følgende beskrivelse: «De vil heller bli tatt på rumpa enn å bli oversett og legger seg halvnakne ut på deiligst.no. Gir seksualiseringen jenter makt eller bekrefter den avmakt?». Boka åpner og avslutter med Babydoll, ei anonym jente på nettstedet, og hennes tvetydige følelser knyttet til det å legge ut bilder av seg selv, men bokas hovedfokus er ikke en problematikk som har med internett å gjøre.

Snarere tar Helseth for seg gråsonene knyttet til både voldtekt, seksualitet og kjærlighet. En hel generasjon med tenåringsjenter ønsker bekreftelse og oppmerksomhet, noe som er helt naturlig når kroppen endrer seg og man utvikler sin identitet. (Vi trenger alle å bli sett. Selv Knausgård påberoper seg et umettelig behov for bekreftelse.) Tenåringsjenter har imidlertid ofte en uklar forståelse av hvilken type bekreftelse de har krav på, og hvilke typer oppmerksomhet de har rett til å føle seg ubekvemme med, og det fører ofte til at de sender uklare signaler til kanskje like forvirrede tenåringsgutter som ikke nødvendigvis forstår hvor grensene går. De fleste voldtekter skjer i nære relasjoner, men de voldtektene vi snakker om er de som er nærmere knyttet til vold enn til sex. Er ikke en voldtekt et faktum det øyeblikket en av partene har sagt «Nei»? Hannah Helseth tydeliggjør disse gråsonene, og viser til faglitteratur og undersøkelser som forteller oss at slik er det ikke.

Mange har en tendens til å tillegge offeret skyld – «Hvis hun først klina med ham, la hun opp til det», «Hvis hun hadde hatt sex med mange fra før var det hennes feil», «Hvis det var kjæresten som voldtok henne, er det ikke helt det samme.». Flere slike forståelser er veldig vanlige, ikke bare hos tenåringer, men også hos voksne jurymedlemmer og andre. Aller viktigst er det at tenåringsjenter (og -gutter) selv blir mer bevisste på egne grenser. Selv om de er kjærester, selv om de allerede har klint eller tatt av seg toppen, er det ikke sånn at de ha sex, men slik føler svært mange jenter det. Fjortenåringer gir uttrykk for bekymring over hvorvidt de har et spennende nok sexliv! Som Ida Jackson sa det på Oslo bokfestival: «Enkelte tenåringsjenter lurer på om kjæresten har krav på analsex! Ingen har da noensinne hatt krav på analsex!».

Hannah Helseth etterlyser en offentlig debatt, uten å påberope seg selv noen autoritet eller gi oss sin fasitsvar. Boka er lettlest, velformulert, poengtert og faglig relevant. Med Generasjon sex stiller Hannah Helseth svært viktige spørsmål, og jeg håper boka blir lest av mange, både menn og kvinner, gutter og jenter.

Omslagsbilde, hentet fra Manifest forlags nettsider.

Konstigt hur relationer förändras

Bare ikke deg av Katarina von Bredow er en voksen og realistisk historie om hvor lite som skal til for å rokke en relativt stabil tilværelse og gjøre den følelsesmessig vanskelig å takle. Jeg har lest boka på originalspråket og sitatene i denne anmeldelsen er derfor på svensk.

«Konstigt hur relationer förändras. På en dryg vecka har allt möjligt förskjutits och fått ny form, nya innebörder. Man tror att man vet var man har allt och alla, prydligt instoppade i små lådor i ens indre, men plötsligt gör man en oförsiktig rörelse så att alla lådorna far ut och innehållet hamnar huller om buller.» (s. 176)

Boka handler om tyve år gamle Emma, som akkurat har fått egen leilighet, den starter in medias res midt i flyttelasset hennes med venner som hjelper til, og vi følger henne deretter gjennom noen turbulente uker: Vennskapet med hennes nærmeste venn, Markus, settes på prøve når han begynner med kokain; Adrian, venninna Ellinors samboer kommer innom med ei hylle til veggen hennes og ei uventa nærhet og tiltrekning oppstår mellom dem; Emmas foreldre er skilte og forsøker fortsatt å «omgås som vanlige folk» uten hell, mens lillebroren Edwin på sytten år plutselig vil låne skummelt mye penger av henne. Intrigene skildres uten å føles unaturlige eller overdramatiserte, selv om Emma selv stusser over at alt skjer samtidig, og spør Markus «Har vi hamnat i någon dokusåpa, eller?» (s. 60)

Historien fortelles i første person entall, i presens, fra Emmas synsvinkel. Hennes tanker og spørsmål ovenfor verden gjør at narrativet oppfattes som særdeles realistisk og leseren befinner seg virkelig inne i hodet hennes og kjenner det hun går igjennom på kroppen. Katarina von Bredow er utrolig dyktig til å skildre de vare og lumske følelsene som legger grunnlaget for utroskap, som klemmen Adrian og Emma deler som varer akkurat litt for lenge, og betroelsene fra Adrian som han strengt skulle delt med Ellinor, og ingen andre.

Utviklinga i det hele beskrives imidlertid slik at man virkelig forstår både Adrian og Emmas handlinger, selv om man ser at det ikke er moralsk riktig. Den forbudte tiltrekninga, umuligheta ved det hele, skyldfølelsen omkring det – alt dette skildres både realistisk og med en sår og vakker vemodighet. Emma er frustrert over at det er nettopp Adrian hun skal ha alle disse følelsene for, hun kunne jo falt for hvem som helst. Fra dette sitatet kommer også bokens tittel: «Jag är dessutom singel. Jag får bli kär. I vem jag vill. Utom Adrian. Hör du det, Adrian? Det får vara precis vem som helst! Bara inte du.» (s. 158).

Tematisk sett må man si at utroskap er hovedtemaet i boken, men den tar også for seg andre viktige undertemaer, som vennskap, skilsmisse, forholdsproblemer og identitetssøken. Det er mye som skjer på en gang, men uten at det blir forvirrende eller vanskelig å følge med på – Snarere skaper det driv i teksten og en fin følelse av sammenheng når ulike hendelser i narrativet på interessant vis lenkes sammen.

Boka er på ingen måte moraliserende, men den beskriver både seksuell lyst, kokainrus og den forbudte lengselen i utroskapet med en nærhet og realisme som gjør at leseren kjenner det på kroppen. Vi grøsser av Emmas moralske dilemma, uten å dømme henne, men teksten inspirerer på ingen måte til å følge hennes eksempel. Denne fortellerevnen er relativt unik. Det finnes mange ungdomsbøker som tar for seg kjærlighet og lyst, men i Bare ikke deg tar Katarina von Bredow for seg de de mellommenneskelige vanskelighetene i nære forhold på en lett tilgjengelig og realistisk måte, uten på noen måte å forenkle, idyllisere eller fordømme. Det var i det hele og det store en veldig fin leseropplevelse.

Boka er oversatt og gitt ut på norsk av Gyldendal i år.

Bolle og Gordon: Pappaen med de store skoene.

For ei perle av ei bok! Bolle og Gordon: Pappaen med de store skoene er et vakkert lite utsnitt av hverdagen til tolv og et halvt år gamle Bolle: Skilsmissen familien hennes går igjennom, vennskapet med Gordon, forelskelsen i Lino, pubertet og klassedynamikk, hennes fars depresjon og identitetssøken – Alt sett fra Bolles perspektiv, ispedd underfundig formulert livsvisdom og ei herlig trygghet på livet.

Til tross for at boka er både kort og med stor, lettlest skrift, rekker leseren iløpet av de 118 sidene å bli både kjent med og glad i personene som skildres. Jeg har lest boka på originalspråket, og sitatene i denne anmeldelsen er derfor på svensk.

Historien fortelles i korte kapitler, i første person entall, med Bolle som jeg-person. Vi følger henne kronologisk i tiden frem mot sommeren i sjette klasse, men narrasjonen har et anekdotisk preg, med tilbakeblikk spesielt til det siste året, men også noen som går lenger tilbake i tid. Selv om boken i stor grad omhandler skilsmisse, er det langt ifra et dystert narrativ.

Bolle forteller om de gode og de dårlige tingene ved å være skilsmissebarn, uten å på noen måte verken idyllisere eller overdramatisere:  «Nej, det var inte så hemskt att vara skilsmässobarn som jag hade trott. Oftast var det bra. För mamma och pappa kom ihåg att älska mig och Bento ihop, fast de inte bodde ihop.» (s 37),  «Då brukar jag ta Bento med mig hem till mamma. Det är också en bra sak med att vara skilsmässobarn. Att man alltid kan gå nån annanstans.» (s 46).

De uskrevne reglene som er klare for alle skilsmissebarn, understrekes også, og forklares, med logikk og livsvisdom:

«Så fort de pratade om pappa och skilsmässan gick Bento och jag och fiskade. Det fins inget värre än när folk snackar skit om ens föräldrar. Den enda som får snacka skit om ens föräldrar är en själv. Och då måste det vara med någon som gillar dem, eller med en hund, eller ett gosedjur. Bento och jag fiskade väldigt mycket på mammas semester.» (s 38),

«– Och papp…, fortsatte jag men tystnade snabbt. Alla skilsmässobarn vet säkert redan att man helst inte ska prata om den andra föräldern. För antigen börjar de prata skit om varandra, fast de påstår att de inte gör det, eller så blir de lite för nyfikna och försöker ta reda på allt. Särskilt sånt som man vet att den andra aldrig skulla berätta själv. Sånt som är självklart att berätta när man är ihop, men plötsligt blir stora hemligheter när man skiljer sig.» (s. 100)

Bolle lager til og med ei liste med «fördelar» og «nackdelar». Listene hun lager er noe som går igjen gjennom hele boka. De er satt i egen font, som en illustrasjon, med linjer og håndskrift, og er med på å gjøre boka mer lettlest, samtidig som de tilfører den humor på en interessant måte. Slik klarer for eksempel situasjonen rundt det at foreldrene skal gå fra hverandre å gis en varm undertone av galgenhumor:

«Det finns alltid något men när föräldrar talar om hur mycket de älskar en. Typ:

A) Vi älskar er, men vi ska flytta til Bortre Urkmenistan. Var ligger det?
B) Vi älskar er, men vi har en dödlig sjukdom och kommer att dö på onsdag.
C) Vi älskar er, men vi måste få åka semester själva och simma med vilda delfiner. Precis det man drömt om hela livet.
D) Vi älskar er, men ni får inte följa med på nyårsfesten utan ni måste vara hos farmor. Det har hänt på riktigt och var så tråkigt att både jag och Bento somnade långt innan nyårsklockorna ringde.
E) Vi älskar er, men vi ska skiljas.

Efter ungefär tjugotvå sekunder insåg jag att E var det värsta alternativet. Eller möjligtvis B.» (s 20-21)

Den veslevoksne fortellerstemmen gir tidvis assosiasjoner til Endre Lund Eriksen, både i sin bruk av humor, observasjon og i sin særegne barnelogikk:

«Jag hatar att ljuga. Det får mig alltid att må dåligt. Men ibland måste man ljuga för att inte ens föräldrar ska må dåligt. Så egentligen kan en lögn vara en fin handling. Tänk bara hur dåligt mamma hade mått om hon fått veta att brännsåret som aldrig ville läka kom från Tex moppe som jag var strängt förbjuden att åka på. Hon skulla ha legat sömnlös i nätter och tänkt på hur jag hade kunnat dö om och om igen. Men det hadde inte varit det värsta. Både hon och pappa skulle ha blivit så besvikna. Och sagt med sina sorgnaste röster att «[Bolle], du har svikit vårt förtroende. Vi som trodde att vi kunde liiita på dig.» Att svika sina föräldrars förtroende är ett större brott än krigsförbrytelser och mord. I alla fall i min familj. Så det är klart att man måste ljuga ibland, inte för sin egen skull, utan för föräldrarnas.» (s11)

Tittelen sier mye om boka: Handlinga sentrerer rundt nettopp Bolle, Gordon og pappaen med de store skoene. Ved å beskrive Bolles forhold til bestevennen og faren, tar Moni Nilsson opp viktige tema, som tilhørighet, gruppepress og selvtillit. Faren hennes er kjendis, og en særdeles liten mann, bare rundt en seksti høy. Til gjengjeld har han veldig store sko: «Ingen har så stora skor som han. Det ser kul ut. Först kommer skorna, sen kommer pappa en stund senare.» (s 9). Og vi snakker enorme sko her – sko som man kan bruke som båt i badekaret eller kiste for døde dukker!

Iløpet av boka forstår vi at Bolles pappa ikke har det helt greit med seg selv. Han har ei mor som nekta ham å ha kjærester eller kompiser helt til han var tjueseks og insisterte (og selv da satt hun i garderobeskapet hans og gråt, så han ikke fikk pakket klærne sine). Etter skilsmissen har han en hel del kjærester, og står mye og ser trist ut, mens han stirrer ut av vinduet: «Mamma säger att pappa inte är mer än tolv år ibland. En liten ledsen osäker pojke som hatar att vara ensam. Och att det är därför pappa har så många tjejer, men att ingen duger, för att han själv inte tycker att han duger innerst inne. Jag är verkligen glad att jag tycker att jag duger, trots mitt fula, raka hår.» (s. 80)

Kontrasten mellom Bolles trygge selvfølelse og farens tvil om at han duger er noe som går igjen gjennom boka, og vi smiler fordi Bolle selv er så klar på hvem hun er og hvem hun vil være, men har medfølelse med faren: «Jag såg att jag är rätt lik min pappa. Samma gröna ögon och samma långa näsa och raka hår. Fast mina ögon såg gladare ut. Det är kanske för att jag både älskar och accepterar mig själv. Plötsligt insåg jag att jag var absolut nöjd med att vara jag. Med eller utan fult rakt hår. Jag blev ledsen för pappas skull.» (s. 95).

Dette med å være trygg på hvem man er, til tross for hva andre syns, er noe Bolle får testa i sitt vennskap med Gordon. Gordon er nemlig sånn at han ikke bryr seg det grann om hva noen som helst tenker om ham: «Han är aldrig rädd för någon eller något, och säger alltid precis vad han tycker. Det gör i och för sig jag också, men efteråt bryr jag mig desto mer och undrar vad folk ska tro om mig. (…). ̶ Varför ska man skämmas? brukar Gordon säga. ̶ Det finns väl ingen mening med det?».

I tillegg er han ikke akkurat en gjennomsnittlig tolvåring. Han lager seg briller av doruller og portvinsglass og går rundt og leiter etter parallelle verdener og alternative univers ved å dulte borti ting! Sånn sett er han ikke akkurat den kuleste i klassen, men han er like fullt Bolles beste venn, selv om det ikke alltid er lett:

«Ibland är det inte så lätt att vara bästis med Gordon. De flesta tycker jo att han bara är ett miffo [=tosk, idiot]. De kan inte se det jag kan se. Att han är den coolaste, roligaste, tokigaste, klokaste och snällaste människan i hela världen. Gordon bryr sig inte det minsta om vad folk tycker. Men jag kan inte låta bli att göra det för att. A) Det känns inte bra i magen när folk skrattar åt ens kompis. B) Man vill ju inte bli känd som ett ufo själv. (Jag vet att det är hemskt att tänka så.)» (s. 52)

Kjærlighet og forelskelse er også et gjennomgående tema i boka. Gordon er nok forelska i Bolle, og hun har konkludert med at om han virkelig er det, så må hun kanskje bare gifte seg med ham til slutt, selv om hun er mest forelska i Lino, en av de tøffe gutta i klassen. Hun er nemlig fullstendig «Gordonavhengig»: «Förresten tror jag inte att jag skulle kunna leva om inte han fanns.». De øver seg på tungekyssing sammen og blåser i hva folk måtte tenke, men kjærester er de ikke.

Boka tar altså for seg viktige tema på en enkel og morsom måte, men den er langt fra platt når det kommer til det språklige. Den er full av underfundige formuleringer og vakre skildringer, som når foreldrene har funnet ut at de skal skille seg, og lufta er full av tunge sukk: «När jag kom hem från Gordon, den där tisdagen för ett år sedan, satt mamma i köket i sina träningskläder och stirrade rätt ut i tomma intet. Jag märkte på en gång att något var fel. Hela köket var fyllt av tunga suckar. Till och med brödburken suckade när jag kollade om det fanns något att äta.» (s 19).

Følelser som kan være vanskelig å sette ord på, beskrives også godt, som denne følelsen av at et eller annet er galt: «Det började pirra och killa i magen. Inte på nåt skönt sätt, som när man fyller år och hör hur de tänder tårtljusen bakom den stängda dörren. Nej, det här pirriga killet var läskigt. Hade jag varit en seriefigur hade mitt hår stått rätt ut.» (s19-20)

Jeg kan ikke gjøre annet enn å anbefale denne boka varmt og av hele mitt hjerte. Den er utrolig vakker i sin enkelthet og tar for seg viktige tema på en veldig fin måte. Den er ikke en tragisk skilsmisseskildring, slike det fins så mange av, men tvert imot en tekst som tar for seg både de gode og de dårlige sidene ved situasjonen uten å stigmatisere eller overdrive. Med humor som gjennomgående virkemiddel, tror jeg boka vil appellere til både gutter og jenter, og med layouten og skriftstørrelsen den går for, egner den seg veldig godt for uerfarne lesere. Moni Nilsson klarer å formidle noe viktig om selvfølelse og tilhørighet, i en språkdrakt som er vakker og underfundig uten at dette gjør den utilgjengelig eller vanskelig. Det er litt av et kunststykke.

Boka er gitt ut av Gyldendal nå i år.

Pernicious hubble-bubble!

Mrs. Dalloway av Virginia Woolf er kanskje ikke en roman som er direkte lett å lese, men etter å ha fulgt narrativet og hennes «stream of consciousness»-teknikk i en tyve-tredve sider, følte jeg at noe gled på plass – teksten fløyt lettere og jeg hang med. Innimellom den stadige vekslinga av synsvinkel, var boka full av interessante tankesprang og fine formuleringer, og da mener jeg ikke bare innslag av slagkraftige britiske gloser som «silly, flimsy nincompoops!» eller overskrifta til dette innlegget.

«And now Elisabeth […] thought him an old fogy; laughed at her mother’s friends. Ah well, so be it. The compensation of growing old, Peter Walsh thought, coming out of Regent’s Park, and holding his hat in hand, was simply this; that the passions remain as strong as ever, but one has gained — at last! — the power which adds the supreme flavour to existence, — the power of taking hold of experience, of turning it round, slowly in the light.»

Jeg likte påminnelsen om tida som går, de stadige klokkeslagene: «the hour, irrevocable». De ulike personene i historien reagerer forskjellig på klokkeklangen (og samme personer reagerer ulikt på ulik tid i narrativet), noe som også er interessant. Woolfs arbeidstittel på boka var forøvrig The Hours.

Det var interessant å være inne i hodet på så mange personer, og jeg likte også besjelingen som ga stemme til døde ting. Narrativet åpner også for at vi kan se de ulike personene utenfra gjennom andre personers øyne.

Så, med den skiftende synsvinkelen, hvem handler egentlig boka om? Mange mener den handler om Septimus og hans galskap, mens andre vil påpeke at i sammensuriet av stemmer fremstår galskapen hans snarere som normal, eller de dagligdagse tankene til alle andre som like sprø. Det blir kanskje en subjektiv sak? For meg handler boka mest om Clarissa Dalloway selv, eller kanskje om Peter? Vil gjerne høre hva dere andre som har lest den mener.

Man kan kritisere boka for å mangle noe essensielt, for å være en roman uten en stor konflikt, uten et mysterium, uten dramatisk utvikling. Jeg likte den likevel. Jeg syntes tankesprangene og den gjennomgående tematikken i personenes tanker var gjenkjennelig og realistisk. Å si at den ikke handler om noe, og å redusere den til ei fortelling om ei dame som går for å kjøpe blomster og som deretter forbereder en fest er virkelig å forenkle.

Mrs. Dalloway handler om ensomhet, identitet, om å være en i mengden og om det å bli gammel. Den handler om det indre liv kontra det ytre liv, om øyeblikkets makt, om frihet, ekteskap, likestilling og kjønnsroller. Den handler om England vs utlandet, om krig og post-traumatisk stress, om eksistensiell angst og om galskap.

På mange måter handler den kanskje også om det å være menneskelig? Følelsene vi kan gå igjennom på en kort dag, hvordan noe egentlig urelatert kan slenge deg tilbake i tid, eller inn i vemod, glede eller angst.

Beatles, Bly og Bisettelsen

Fjerde bok, femte og åttende bok jeg har lest i år ble Lars Saabye Christensens B-trilogi, Beatles, Bly og Bisettelsen.

Beatles leste jeg første gang for rundt ti år siden, og det var helt spesielt å lese den om igjen i voksen alder. Den var naturlig nok blitt ei helt anna bok, i kraft av at jeg er en annen leser. Som tenåring la jeg mange forventninger i narrativet, om kjærlighet, om vennskap og om slutten. De ble ikke innfridd, og jeg husker at jeg nesten var litt skuffa over slutten, jeg ønska meg noe mer forsonende. Fokuset mitt lå i stor grad på de ytre omstendighetene ved historien, på tanker omkring hva jeg ønska at skulle skje mellom personene.

Når jeg nå leste den om igjen, var jeg i mye større grad fascinert og opptatt av hovedpersonens uttrykksmåte og tankeprosesser, sammenhengen mellom handlingene hans og angsten han plages med. Jeg ble ikke skuffa over at personene ikke fungerte som forbilder. I mye større grad så jeg dem som mennesker og var interessert i utviklingen til enkeltpersonene som skildres. Saabyes unike bildespråk gjorde sterkere inntrykk på meg nå enn da.

Det første jeg reagerte på da jeg begynte å lese Bly var at språket var blitt hakket mer konservativt, selv om vi fulgte samme forteller. Tankene hans og følelseslivet oppleves kanskje som mildere og mindre eksplosivt, men til gjengjeld er bildebruken både mer markant og mye mer poetisk. Jeg måtte stadig vekk skrible ned formuleringer jeg satte pris på. Saabye Christensen klarer ofte å uttrykke noe allmenngyldig og gjenkjennelig om følelseslivet på en enkel måte, uten å bli banal og selvfølgelig. Som amatørskribent blir jeg stadig mer klar over hvor beundringsverdig det faktisk er. At fortellerstemmen uttrykker seg med en anelse færre a-endinger i denne boka føles naturlig, og det er kanskje med på å understreke at tid har gått, at han er blitt eldre og at han har tilbrakt mye tid utenlands. Noen sitater som fikk meg til å smile:

«Det hadde kommet niognitti passasjerer opp fra undergrunnen. Og alle så like forbauset ut. Det var egentlig rart. Når de kom opp trappene, med en sur, muggen vind i ryggen, og møtte den mjuke, selvlysende kvelden, dens hamrende lyder og ovale himmel, var det akkurat som om de hadde stått opp fra de døde. En hel kirkegård hadde våknet der nede, børsta jord av ansiktet og var klare for en avtale på Karl Johan.»

«Jeg våknet av meg selv. Det var nesten det verste. Jeg turde ikke åpne hele blikket. Jeg løftet bare det første øyet. Det andre lot jeg bli igjen i mørket. Jeg løftet det første øyet opp i lyset og jeg trodde det ikke. Jeg lå i en eggpakke. Jeg var et egg. Jeg måtte åpne det andre øyet også. Da så jeg at jeg ikke lå i en eggpakke, men på utsiden av en eggpakke. Det var underlige tider.»

«Og akkurat det ga meg en sånn underlig følelse, å sitte sammen, i solen, drikke kaffe, jeg ville si noe om det, at det kanskje var det fineste jeg hadde vært med på, men jeg fikk det ikke til, det ville blitt så alminnelig, det ville kanskje ødelagt alt. Kanskje hun ikke hadde forstått hva jeg mente, og så måtte jeg begynne å forklare, og da var det gjort»

Noe annet som også slo meg mens jeg leste var parallellene til Hamsuns Sult. Kim Karlsen og fortelleren i Sult har mange fellestrekk. Selv om Kim ikke er på langt nær like ekstrem som hovedpersonen i Sult, er han impulsiv med merkelige tankesprang; han har en hang til å lyve om egen identitet, om navnet sitt; han gjør pussige ting han ikke er sikker på hvorfor han gjør i gjerningsøyeblikket og han sloss med en eksistensiell angst. Kim sløser bort pengene sine relativt ukritisk gjennom boka, får penger fra en romantisk forbindelse og mønstrer på en båt for å tjene til livets opphold. Bly refererer også direkte til Sult flere ganger – de snakker om boka, og Kim registrerer at de driver og filmatiserer den i nærheten av der han bor.

Bisettelsen åpner i kjent narrativ stil med et postkort fra Kim adressert til en av de andre Beatles-gutta, men Saabye skifter ganske raskt til en ukjent, ekstern forteller, også i første person, som aldri identifiseres, men som det raskt blir klart at kanskje ikke bare er ekstern i forhold til Kims liv, men muligens også ekstern for denne verden. Han forteller oss en noe fragmentert og forvirrende fortelling om en femti år gammel Kim, hvor anmerkninger om fortellerens presise natur – at han ikke slurver med noe, at han holder det han lover (og at han også holder det han ikke lover(!)) – er jevnlige innslag i narrativet:

«Men ennå er det, som dere sier i pene strøk, tid.
Jeg bruker ikke den målestokken. Tid er som før sagt, ikke mitt gebet, snarere tvert imot. Tiden er en lumsk partner. Tiden er en lommetjuv med den ene hånden og fattigmanns trøst med den andre, men du veit aldri sikkert hvilken det er snakk om. Tida kaster blår i øynene deres. Jeg liker bedre det nøyaktige ordet avstand.
Derfor sier jeg: Det er ennå avstand.
Når du er midt oppi det er avstand alt du ønsker deg. Det kan dreie seg om en meter eller milevils. Det kommer an på hvor du står. Så saklig er jeg.» 

Kim Karlsen våkner opp på et hotellrom i Sortland, et sted han også var innom i Bly. Mye av symbolikken fra de tidligere bøkene føres videre og brukes på alluderende vis. I grunnen er hele boka spekka med referanser til de tidligere bøkene, og jeg ser ikke for meg at en leser uten et allerede etablert kjennskap til persongalleriet og historien, vil ha like stor glede av boka. Jeg skal forsøke å si litt om hva Bisettelsen inneholder uten å avsløre for mye.

De første hundre sidene er noe treige, fragmenterte, rare og forvirrende. Men les videre. Hvis du er glad i de to første bøkene vil du ikke angre. Du får lese bruddstykker fra et «speilvendt manuskript», de delene som Kim skrev på Nesodden som ble utelatt i Beatles. Du får vite nye (og nesten sjokkerende) ting om familien Karlsen. Du treffer igjen både Vivi, Cecilie og Nina, og hvis du satt igjennom hele Bly og ventet på å få høre hva som egentlig skjedde med den gravide kvinnen i første boka, får du svar på det også. Vennskapet mellom gutta sees i et helt nytt lys, og de kommer hverandre nærmere. Jeg gråt.