Forfatterstudiet i Tromsø 2011-2012.

Omtale i avisa iTromsø

Det har vært et utrolig flott år på forfatterstudiet i Tromsø sitt påbygningsemne, og det er litt vemodig å vite at vi i klassen nå går ulike veier. At femten personer med ulike prosjekter har fått jobbe sammen i tekstverksted – med tillit og åpenhet og rom for kritikk – tror jeg vi alle sammen har lært noe av; det er høyt nivå på antologien, og vi er stolte av det vi har fått til. Spesielt fint er det jo for oss som har fulgt disse prosjektene vi nå publiserer utdrag av helt fra begynnelsen av. Det skjer mye med en tekst iløpet av et år.

Jeg vil skrive litt om det året som har gått, og samlingene vi har hatt på studiet. Når man skal oppsummere på den måten er det alltid en fare for at det hele virker overfladisk, men jeg vil likevel ikke gå helt i dybda på hver samling. Vi har snakka om hverandres tekster i et lukka rom med femten til sytten mennesker, og fått ulik type tilbakemelding fra forskjellige gjestelærere. Jeg kommer ikke til å legge ut noe fra tekstgjennomgangene her. Det handler om tillit. Det vi imidlertid også har med oss, er en rekke mer generelle råd og tanker om litteratur og skriving som arbeid. Det blir derfor mest de grove trekkene jeg går innom her.

Du bærer ikke preg av å ha gått på et skrivestudium, fikk jeg høre av en som leste tekstene mine. Han mente det positivt, fordi han hadde gjort seg opp ei mening om at de som studerte skrivekunst ofte hang seg opp i form og finurligheter, men gjerne ikke hadde noe å si. At forfatterstudier dyrker fram slike tekster, er ikke noe jeg kjenner meg igjen i. Det er sikkert slik at noen skriver uten å ha noe å fortelle, men det har i så fall ikke vært tilfelle med vårt kull. Ikke bare har det med kullet å gjøre at det har vært høyt nivå, men også kravene studiet stiller til oss. Vi har arbeida med holdninga til tekst og lesning, og lært mye om skriving og grunner for å skrive gjennom det. Allerede på første samling sa Staffan Söderblom til oss, at litteraturen aldri blir bra av å være dyktig. Det holder ikke å være flink.

Hva har man da å bidra med, kan man spørre seg sjøl. Det er lett å føle seg overflødig i et litterært landskap der stadig flere debuterer og stadig flere har forfatterambisjoner. Hvorfor skal man skrive? Det er ikke sikkert litteraturen trenger meg, men jeg trenger litteraturen og er en del av den, sa Liv Lundberg, mens Staffan Söderblom understrekte at sjøl om forfatterutdanning ofte handler om å bygge opp tro og tillit, var det ikke bare snakk om tilliten til seg sjøl og egen skriving, men tilliten og troa på litteraturens og skrivingens mulighet til å nå ut til andre mennesker og oppheve den eksistensielle ensomheten. Ensamme är vi så det räcker endå. I slike rom som tekstverkstedene bygger vi broer mellom hverandres ensomhet, og håpet er at ei bok i publisert form også kan nå ut på samme måte. (I så måte er det en fordel at tekstgjennomgangen på forfatterstudier ikke dreier seg om salgbarhet.)

Før handla poetikk om reglene for hvordan man bør og skal skrive (jmf. Aristoteles, Boileau, etc), mens i dag brukes ikke begrepet like normativt lenger. Vi kan snakke om de elementene som styrer måten vi skriver på, og det å forstå en kunstners poetikk handler om å forstå nettopp nødvendigheta av det kunstneriske uttrykket. Hva skriver vi? Hva skriver vi ikke? Hvordan skriver vi for å skrive det vi egentlig vil fortelle? Språket og strukturen uttrykker noe på egenhånd, og når man undersøker en tekst finner man ofte ei iboende holdning til litteraturen, bevisst eller ubevisst.

Ved å gå inn i teksten, som leser, med den tilnærminga, er det lettere å åpne rom som kan være til nytte for den som har skrevet det man leser. I musikk snakker man om personstil – som skiller Mozart fra Bach – og verkstil, som skiller ett verk fra et annet. Dette brukte vi mye tid på både på den første og siste samlinga. Vi hadde samme gjesteleser på disse to samlingene, Staffan Söderblom fra Litterär Gestaltning, og han kunne dermed si noe om utviklinga i tekstene våre fra august 2011 til mai 2012.

Under Ordkalotten internasjonale litteraturfestival hadde vi samling med Gunnar Wærness som gjesteleser. Han snakket en del om dikotome geografier i diktningen; tendensen til å skape ei grense når vi skriver, noe utenforliggende som vi ikke kan nå, berøre eller skrive. Vi kaller det gjerne mørket, djupet eller det ubegripelige (Rilke), og det blir ei grense i diktet, noe vi ikke vil vise fram. Han oppfordra oss til å gå gjennom og inn i dette uforståelige og ikke la det få bli uhåndgripelig. Ved å kalle tankene og ideene deres for ubegripelige, floker eller kaotiske, blir de det, sa Gunnar. Hver for seg skal tankene være tydelige; om man beskriver ei tømmerfloke stokk for stokk, så er det ikke lenger ei floke. Ikke bare kall kaos for kaos, undersøk kaoset. Kan man krysse tekstens grenser? Gå bananas minst to ganger i uka! Riv opp golvplankene i huset du forsøker å bygge!

Også han var opptatt av at litteraturen ikke bare handler om ei ytre fortelling som skal fortelles på vakrest mulig vis. Vi skriver for å finne ting, og språket er en fortrolighetsstruktur.Vi snakka en del om realistiske detaljer og det at «realistisk» i seg selv er et leserbetinga begrep. Teksten i seg selv har ikke slike egenskaper, de tilføres av leserens tolkning. Da var det langt virkeligere med effektivitet, sa Gunnar. Hvor mye/lite info må du gi for at overenstemmelsen mellom leser og tekst skal være effektiv? Virkeligheta er uansett en konstruksjon, og dermed kunne man heller se for seg distinksjoner som levende vs. ikke-levende framfor realistisk vs. urealistisk. Rekvisittene i teksten kan være innganger til nye rom i teksten, og det er viktig å ikke se alt med den samme distansen.

Tor Eystein Øverås som vi også hadde som gjesteleser var opptatt av tekstens og skrivingas mulighet til å leve seg inn i en annen. Å sette seg inn i den andres sted er romanens poetikk, sa han. Han understrekte hvor viktig det var å ikke fokusere på skrivingas begrensninger. En kunstner verken skal eller bør noe som helst; å skrive er ei prinsipielt regelløs virksomhet. De premissene man sjøl setter i skrivinga er en slags kontrakt man gjør med seg sjøl, og med leseren. Skriving er en jobb. Det eneste som kan endre seg over tid er antallet personer som kan la seg affektere av det som skrives.

Thure Erik Lund snakka om det å skrive som et stableverk. Fordi fortelleren bygger noe vi vil at skal være stødig, er en følgekonsekvens at ingenting skaper uhygge som en upålitelig forteller. Driv i teksten kan man skape på mange måter, og ofte er det man ikke beskriver viktigere enn det som faktisk skildres. Vi leser det vi leser, men også alt som ikke står der. De hvite feltene i en tekst er svarte hull. Hva mangler? Hva er det meninga at skal mangle? Når man skriver en roman er det viktig å ha linjene i det store bygget klart for seg; det er lett å fortape seg i detaljer. Du trenger ikke tilstrebe enkelthet, men å skrive fra A til B er også et strukturerende prinsipp. Thure Erik oppfordra oss til å etablere noe å jobbe mot, noe å holde igjen i teksten. Noen ganger må også det forventede fullføres og skrives ut, for seinere å kunne bryte med det. Spill ping-pong med forventningene.

Både Thure Erik, Tor Eystein og Staffan var opptatte av forholdet mellom sannhet og virkelighet. Det er ingen sak å være sannferdig i sakprosa når man forteller sannferdige ting, sa Thure Erik, men i skjønnlitteraturen – i løgnen – kan en annen troverdighet oppstå mellom forteller og leser. Staffan snakka om forskjellen mellom kunnskap og erfaring. Alle mennesker har potensial til å vite alt, og vi kan formidle en kunnskap i en skjønnlitterær tekst som er langt fra den faktiske, reelle erfaringa, men som likevel er like sann.Alle mennesker har potensial til å vite alt, og vi kan formidle en kunnskap i en skjønnlitterær tekst som er langt fra den faktiske, reelle erfaringa, men som likevel er like sann. Josefine Klougart er inne på noe av det samme i et intervju med Klassekampen, der hun sier at [f]orfattere har alltid brukt skånselsløst fra sitt eget liv når de skriver. Om man skal skrive om noe, er man nødt til å ha erfart det. Men det betyr noe annet enn å ha opplevd det.

Erling Kittelsen var gjesteleser på den femte samlinga på studiet. Han snakka om at det var viktig å gjøre seg ferdig med et råutkast før man begynte å redigere, noe jeg vet at jeg sjøl må bli flinkere til. Hvilket rom i meg sjøl skriver jeg fra? Hvor kommer teksten fra? Når man har tømt det rommet, da er man ferdig, da kan man bearbeide, sa Erling. Noen kronglete setninger i et førsteutkast må stå slik til de løser seg opp og blir slik de skal. Når vi retter dem opp før vi er ferdige med teksten, risikerer vi å glemme hvorfor de er der, hva de egentlig skulle fortelle. Han snakka også om at vi måtte spørre oss sjøl hva vi ikke tør å skrive. Hva er det leseren ikke får vite, og hvorfor? Hva må jeg fortelle, som jeg kanskje ikke vil fortelle? Det må ut. Når virkeligheta melder seg, sa Erling, går historien videre. Det som er alminnelig er også det som til alle tider er brutalt og dramatisk. Samtidig er ikke realismen nok. Realismen holder ikke, alt kan gå under. Vi må ha et indre feste.

Staffan snakka om noe av det samme. Språket og verden henger ikke sammen, sa han, og igjen, tilbake til den dyktige litteraturen. Problemet med en litteratur som fungerer for bra, er at den bare gjør det. Det måste vara nåt som vägrar att riktigt fungera. Vi bærer alle på kunnskap som ikke fungerer. Kvalitet står alltid i relasjon til noe. Av og til rekker ikke forestillingene om hva som er bra til. Det er først når det er noe i teksten vi ikke kjenner igjen at vi lærer noe. Jag är mest fascinerad av det jag inte förstår. Da er litterær integritet viktigere enn litterær kvalitet.

Beklager til de flotte gjesteleserne våre om jeg har klart å feilsitere noen, og kjære Staffan, om du leser dette, unnskyld for at svensken sannsynligvis er feilstava.

Jeg ønsker meg et like lærerikt og givende år når jeg nå skal gå grunnkurset på samme forfatterstudium, men med ny klasse. Tusen takk til det fine påbygningskullet jeg har vært en del av: Sammen har vi skapt et læringsmiljø som fungerte, et rom i tekstene og ensomheta, et rom som virka. Det rommet trenger vi ikke lukke døra til. La oss holde kontakten.

Reklamer

Hurra for jobb, studier, festival, skriving, fine folk og tekst på trykk!

Det har skjedd så mye siden sist at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne, og det er kanskje grunnen til at det har gått ei stund siden forrige blogginnlegg. Da var jeg opptatt med å vente, vente, mens nå har jeg fått svar på det aller meste:

  • Jeg fikk jobben jeg helst ville ha og jobber nå 53% på bokhandelen ARK Tromsø. Hurra!
  • Jeg fikk avslag fra forfatterstudiet i Bø, men kom inn både på Skrivekunstakademiet i Hordaland og på Forfatterstudiet i Tromsø sitt grunnkurs. I og med at jeg nettopp har fått en jobb jeg stortrives i her i byen, og i tillegg var så heldig at både kjæresten min og venninna mi kom inn på forfatterstudiet i Tromsø, takka jeg nei til Bergen og blir værende nordpå.

Ikke bare det, men på tirsdag leverer jeg tekst fra det nye prosjektet mitt til forlaget. Det er et stykke på vei nå. Denne gangen har jeg tatt steget fra novelleformatet og over i et romanprosjekt, som jeg har jobba med siden før jul i fjor. Det blir neppe ferdig med det første, men det er godt å være i gang.

Torsdag starter siste samling på forfatterstudiet her i Tromsø (Hva forno? Går du på forfatterstudiet allerede? Vi trodde du akkurat hadde kommet inn? Hæ? Jo, nå skal dere høre. Jeg går i skrivende stund på forfatterstudiets påbygningsemne, men uten å ha gått grunnkurset først. Det jeg nettopp har kommet inn på er forfatterstudiet i Tromsø sitt første år, som man vanligvis begynner med. Litt bakvendt, men det går nok bra). Vi har levert eksamensinnleveringer på 40-60 sider som vi får tilbakemelding på i tekstverkstedsform, i tillegg til at vi skal lansere en antologi med tekster fra alle i klassen.

  • Vi skal ikkje bindes saman lanseres på Café de Beaux-Arts på Tromsø Kunstforening, lørdag 26. mai kl 20.00. Håper så mange som mulig har anledning til å komme og høre på oss. Her er link til Facebookhendelsen. Du kan også like Forfatterstudiet i Tromsø på Facebook.
  • For de som ikke har muligheten til å legge turen innom Tromsø 26.mai, skal vi også presentere antologien på Litteraturhuset i Oslo, 7.juni kl 19.00.

For min del blir det enda mer action før den tid. Etter siste påbygningssamling, tar jeg turen til Lillehammer og Norsk litteraturfestival. Der skal jeg være med på debutantseminar, i tillegg til at jeg håper på å få med meg så mye som mulig av det øvrige programmet. Vet at flere fra bloggosfæren og Twitter også skal dit, pluss flere fra klassen min på forfatterstudiet, så det blir forhåpentligvis både sosialt og lærerikt! Dessverre kolliderer festivalen med lanseringa av klimaantologien SNU, et prosjekt som har vært i gjære ei stund. Cappelen Damm skriver følgende om antologien:

«Kunstnere, forskere, tegneserieskapere og kjente kulturpersonligheter som Knut Nærum, Lars Saabye Christensen og Åsne Seierstad bidrar i denne fargerike antologien. Boken er et forsøk på å mane til ettertanke og handling i klimakrisen.»

I tillegg til disse kjente personlighetene, er også betraktelig mer ukjente stemmer med. For eksempel meg! Jeg bidrar med ei slags science fiction-novelle, som har fått tittelen «Guida tur». Gleder meg til å se den ferdige boka, og håper den vil bli lest av mange. Det er en viktig sak. Sjøl om jeg går glipp av lanseringa, håper jeg andre som er i Oslo på den tida, kan få med seg arrangementet. Den lanseres 30. mai, på Internasjonalen kl 20.00.

Fra Lillehammer går turen til Oslo, der jeg skal ha tekstgjennomgang med forlaget, i tillegg til at klassen, som jeg nevnte, skal lansere antologien vår på Litteraturhuset. Akkurat nå irriterer jeg meg grønn over at jeg reiser hjem 8.juni, fordi det betyr at jeg går glipp av enda ei spennende lansering, nemlig Cappelen Damms debutantantologi Signaler 2012, der både klassekamerat Ingebjørg Liland og min venninne Monika Steinholm er med i år. Hurra for dem, og for de som er i Oslo 8.juni: Hold av kvelden!

Og i og med at jeg, som jeg nevnte i begynnelsen av innlegget, skal sende fra meg alt jeg har skrevet til nå – et slags råutkast – til forlaget på førstkommende tirsdag, bør jeg kanskje gjøre noe annet enn å sitte her og skrive blogginnlegg. Med det sier jeg à la prochaine og ha det bra så lenge!

Sporadisk oppdatering: Vente, skrive, tenke.

Sporadiske oppdateringer har blitt mer regelen enn unntaket på bloggen i det siste. Det har sin naturlige forklaring. Jeg skriver. Forsøker å skrive. Jeg har fått kontorplass på fine Stabburet, et skrivekollektiv i nordbyen, og jeg sitter noen ganger der, noen ganger hjemme. I dag frister det lite å gå ut. Det renner sørpe og vann i gatene, det drypper fra trær og takrenner, det rauser snø og is fra hustak. (Det er ikke våren. Det kommer mer snø. Snart fryser det til igjen. Det går bra. Jeg har valgt å bo her oppe.)

Det er vanskelig å konsentrere seg når man ikke vet hvordan hverdagen blir om noen få måneder. Jeg har søkt på flere jobber, 50%-stillinger, og vært på flere jobbintervju. Jeg har søkt på master i engelsk litteratur, PPU; bachelor i psykologi, fysioterapi og pedagogikk; skrivekunst- og forfatterstudier i Bergen, Bø, Tromsø og Göteborg. Sistnevnte er nok sjansene smale for å komme inn på, men det virker nesten dumt ikke å søke. Likevel, hva skal jeg gjøre dersom jeg kommer inn i Göteborg? Hva gjør jeg om jeg kommer inn i Tromsø og Göteborg? Eller om jeg ikke kommer inn på noen av skrivestudiene?

Jeg har ikke lyst til å undervise, men med skolefagene fransk og engelsk, samt PPU (eller psykologi/pedagogikk), har jeg grunnlag for å søke master i logopedi. Master i engelsk litteratur appellerer til meg på grunn av det faglige, alt jeg vil lære, masteroppgaven jeg har lyst til å skrive. Samtidig er det ikke ei utdanning som leder mot et konkret yrke. Jeg vet at jeg er flink nok til å gjøre det bra. Bra nok til å kanskje kunne fortsette med doktorgrad og lignende. Det hadde vært fint å undervise på universitetsnivå, men jeg er litt bakvendt i så måte. Å arbeide på universitetet appellerer mer til meg på grunn av faste 8-15 dager og det å få undervise et fag man brenner for til noen som er interessert i det, enn på grunn av muligheten til å forske. Det kan hende jeg endrer mening om det hvis jeg skriver en mastergrad. Hvem vet.

Og hva skal jeg nå egentlig med mer utdanning, mer studielån? Sistnevnte er iallfall et problem. Jeg har ennå tre år igjen med støtte, men det skal jo betales tilbake igjen også. Jeg ville vært lykkelig student resten av livet om det ikke var for studielånet — Tenk å bare kunne fortsette å lære! Men det kan (og bør) man jo gjøre på egenhånd.

I forrige uke var jeg på et jobbintervju der de spurte meg hva min drømmejobb var. Å leve av skrivinga, sa jeg. Og la til at det var langt fra realistisk, men det var mer realistisk nå enn det var for fem år siden. Samtidig tenker jeg mer og mer at drømmejobben er nettopp ei 50%-stilling i en jobb der man har fri når man har fri, har klare oppgaver, får ekspedere, hjelpe og veilede kunder uten å være redusert til en bipper i kassa på OBS (der har jeg jobba før, det er helt greit, men ikke akkurat givende eller intellektuelt utfordrende). I bokhandel, som hotellresepsjonist, på et sentralbord … En jobb der man ikke bruker opp den delen man trenger til skrivinga, men likevel trives og får brukt det man kan til noen som har nytte av det. Jeg kunne levd og skrevet lenge og godt med en sånn jobb. Kanskje jeg får én. Da trenger jeg ikke studere til høsten. Og får jeg jobben, og kommer inn på forfatterstudiet her i Tromsø, lar det seg til og med kombinere. Det er så ideelt at det er skummelt å kjenne at jeg håper, håper, håper på akkurat det.

Dette var en digresjon, tro det eller ei. Kort sagt: Jeg venter på svar på jobb- og studiesøknader, jeg redigerer tekst til forfatterstudiesamling, jeg planlegger uke for uke, og er urolig og spent på hva som venter om ei uke, tre uker, to måneder, til høsten. Og så jobber jeg med et romanprosjekt. Det går framover, men det går ikke fort. Jeg skal ikke skrive så mye om det her, det er ennå så mye igjen. Jeg er på kladdestadiet, råutkastet er ikke ferdig engang, men det blir bra og jeg koser meg når jeg skriver. Når jeg får til å skrive. Som dere skjønner er konsentrasjon en mangelvare akkurat nå, men det er naturlig, omstendighetene tatt i betraktning. Nå har jeg endelig kommet i gang med trening igjen, så da går det forhåpentligvis lettere utover våren. Jeg har etter hvert skjønt at fysisk aktivitet (styrketrening, yoga og jogging, i mitt tilfelle) er et verktøy som gjør at jeg konsentrerer meg og skriver bedre. Ei nødvendighet for å leve dette livet jeg vil ha.

Sa jeg virkelig «kort sagt» i forrige avsnitt? Akk. Vel, nå har dere fått ei lita oppdatering fra meg, for de som følger med. Jeg har det bra, og jeg har mye å se fram til, uansett hvordan høsten blir.

Å pynte et pepperkakehus (Pepperkakehus, pepperkakeknus).

Det var flere år siden sist jeg lagde pepperkakehus, men i år følte jeg meg inspirert. Pappa kom innom på lille julaften med tre bokser ferdig pepperkakedeig, og jeg hadde liggende former som stikker ut et enkelt hus (fire rektangel til langvegger og tak, to kortsider og ei pipe).

Når man skal sette sammen et pepperkakehus, er det best å bruke smelta sukker, men dette krever god planlegging og koordinasjon: Smelta sukker kan gi alvorlige brannskader, så selve monteringa må gjøres av en voksen, så kan heller barna hjelpe til når huset skal pyntes.

Pepperkakerønne

Sjøl om huset ble noe vaklevorent, gikk monteringa greit for seg, uten brannskader eller store vanskeligheter. Det er jo også fordelen med et såpass enkelt og lite hus. Å lage et større arkitektonisk byggverk er nok litt av ei utfordring når man skal lime alt ihop. I år kunne man alltids skylde på Dagmar, men om huset skal holde seg oppe hele jula og er mer komplisert enn dette, må man planlegge godt og være nøye. Dette skriver SINTEF Byggforsk tenkt på, og man kan lese om og laste ned deres pepperkakebyggeregler og -forskrifter her.

Husk å bruke tre- eller metallredskaper om du må røre i sukkeret (ispinner er kjekt, de kan du kaste). Metall kan bli veldig varmt, plast kan smelte (temmelig raskt også). Om du har fått stivna sukker på f.eks en kniv, kan du sette den i kaldt vann i noen timer, så løsner det. Det lønner seg forresten å ta vare på det sukkeret som blir til overs. La det stivne i panna og bruk det som base til en karamellpudding (nam!).

Base til karamellpudding

Når huset har fått stått ei stund og sukkeret er helt kaldt og alt henger sammen, er det på tide å pynte huset. Det fins mange kreative måter å gjøre det på, og om man googler litt rundt er det lett å finne inspirasjon. Men en ting er helt sikkert: Du trenger melisglasur. Jeg brukte tre eggehviter, en boks melis og noen dæsjer sitronsaft. Visp eggehvitene stive med håndmikser, bland inn melisen og så sitrondråpene. Med det blandingsforholdet blir glasuren tjukk og seig nok til at den holder godteriet på plass uten å renne mye.

Om du er forsiktig, kan du bruke en brødpose til å sprøyte melis med, men det kan være lurt å ha flere framme, og ikke ha all melisen i én pose. De kan fort rakne, eller så utvider hullet du klipper til seg, og så må du lage ny. Det er kanskje greiere med ferdige kakedekoreringsposer med munnstykker av ulike fasonger til å få det skikkelig fint, men siden jeg ikke har sånt fylte jeg brødposen, knyttet knute øverst og klippa et lite hull i det ene hjørnet. Fungerte veldig bra, men nå var det jo ikke noe mesterverk jeg lagde, heller.

En annen viktig ting man trenger er så klart godteri:

Paljetten er klar

Jeg syntes det var nyttig å sortere smågodtet etter farger. Da kan man fargekoordinere takstein når man limer dem på, og se hvilke farger som passer sammen og hva man kan gjøre med godteriet. Det kan bli skikkelig stilig om man velger å begrense seg til bare noen få farger (f.eks så jeg noen fine hus som var dekorert i kun rødt og hvitt), men i entusiasmens ånd ble mitt hus noe mer fargerikt. Jeg leita lenge etter tips til pynting, men fant ikke så mange konkrete råd, bare en hel del bilder av fine hus, så jeg tenkte jeg skulle lage ei liste over pyntetips sjøl:

Tips til å pynte pepperkakehus (se også bildene lenger ned):

  • Du kan lage troverdige «glassvinduer» ved å lime stive gelatinplater bak vindusåpningene med melis. Disse er lurt å feste før du limer platene sammen, men på en såpass enkel konstruksjon som mitt hus, gikk det helt fint å feste dem på et ferdigmontert hus.
  • En annen måte å lage vinduer på, er å knuse kamferdrops eller lignende inni vinduene når man steker veggene. Dette har jeg ikke prøvd, men hører flere snakke om at det blir pent.
  • Grønne Non-Stop kan limes sammen til snøkledde juletrær om man har tålmodighet til å vente på at melisen stivner litt mens man limer sammen, lag for lag. Jeg hadde ikke så veldig mye tålmodighet, så mitt tre ble ganske lite…
  • Såkalte «viskelær» fra smågodthyllene kan settes over hverandre for å bygge snømenn, og om man får tak i hvite karamellkuler (som de hadde i smågodtdisken på Spar der jeg handla), kan disse brukes som hoder. Marshmallows fungerer sikkert også som de nederste kulene i snømannen, men smågodtviskelær er stivere, og jeg innbiller meg at de står stødigere.
  • Om man finner stjerneforma smågodt er dette fint å feste i juletrær man lager (enten de er av pepperkaker, eller Non-Stop). Jeg fant også ut at man med hell kan skjære av «armene» til sånne stjerner og bruke dem som nese til snømenn.
  • Det finnes tusjer man kan bruke til å tegne på mat og kaker med. Jeg kjøpte mine på Sweet Heart i Tromsø, men jeg ser at man også finner slikt på nett. Jeg brukte dem til å tegne øyne, munn og knapper på snømennene og til å skrive et 12-tall på husveggen (siden vi bor i gatenummer 12 her jeg bor. Huset ligner ellers ikke noe særlig på huset vårt).
  • Lakrisstenger kan brukes til takrenne. Om du finner sånne fylte stenger med hvitt fyll, kan dette se ut som snø. Jeg fant røde jordbærstenger med hvitt pulverfyll. Det ser muligens mer troverdig ut om man fjerner fyllet og har melis i takrenna. Denne må festes godt langsmed taket for å ikke falle ned, spesielt hvis du også vil lage istapper.
  • Istapper kan du lage ved å feste ei rund kule melis og la den «dryppe» til den henger som en istapp langs taket.
  • Vinduslemmer kan du lage ved å bruke lakrisfirkanter, eller lignende firkantet, flatt godteri. Det går sikkert an å skjære til andre typer godteri så det passer også. En skarp og liten kniv er viktig om man vil skjære i smågodt, fordi det kan være ganske seigt.
  • «Skolekritt» kan deles på midten og brukes som snøballer i f.eks ei snølykt. Jeg forsøkte å fylle snølykta jeg lagde med gule Non-Stop, så det skulle se ut som at det lyste fra dem, men det vistes ikke gjennom melisen. Her går det sikkert an å finne på noe annet lurt.
  • Om man vil ha lys i pepperkakehuset, anbefales sånne elektriske telys med batteri framfor ordentlige telys. Sistnevnte kan nemlig bli veldig veldig varme og det kan være brannfarlig å sette dem inne i et tett pepperkakehus. Telys skal alltid ha skikkelig underlag som er lagd for telys (om man bruker fat som er beregna på andre lys, kan fatet faktisk sprekke). Jeg kjøpte ei sekspakning telys med batteri fra Elkjøp som var ferdige til bruk med en gang man tok dem ut av pakken, og det ble ganske fint.
  • Seigmenn, skumnisser og marsipangriser kan brukes som pepperkakehusbeboere. Jeg brukte svarte lakrisseigmenn.
  • Om huset står på et brett, kan man fylle brettet med kokosmasse eller bomull for å lage snø. Helt til slutt, når man er ferdig å pynte, kan man dekke alt sammen med et lite dryss melis, så det ser ut som om det nettopp har snødd.

Her noen bilder av huset slik det ble etter jeg hadde pynta meg ferdig:

Pynta pepperkakehus. Uten lys inni.

To seigmenn har nettopp bygd en snømann og begynt på nummer to.

Vinduer av gelatinplater, med vinduslemmer og mursteinsdekor rundt og istapper langs taket.

Kortside, med svarte juletrær langs husveggen.

Juletre av Non-Stop, med "supersur" stjerne på toppen. Kokosmassesnø.

Vindusdetalj

Snølykt, snølyktbygger og takrennedetalj.

Med elektriske telys inne i huset

Frontbilde, med lys.

Et ferdig pepperkakehus skal selvfølgelig også knuses, og mitt tantebarn på tre og et halvt år hadde sett seg ut en rosa Non-Stop hun ville spise lenge før vi skulle ta knekken på byggverket. Om huset har stått lenge, smaker det ikke nødvendigvis så godt (mitt ble satt sammen tredje juledag og hadde bare stått i fire dager), men det er uansett morsomt å få slå løs med hammer på en sirlig sammensatt sukkerdekt søtsak. Jeg gjorde krav på en snømann (karamellkulene smaker fantastisk), og lot ellers tantebarna ta seg av knusinga:

Eeeen... toooo.... TRE!

Snølykta

Huset ble utsatt for omfattende ødeleggelse, men det var ingen personskader å rapportere.

"Kan æ få ødelegge det litt mere nu?"

Har du noen gode tips og råd til pynting av pepperkakehus? Noe smågodt som egner seg spesielt godt, for eksempel?

Et slags nyttårsbrev (2011 i ord og bilder).

Jeg har fått meg en ny kalender, og da må man gå igjennom fjorårets for å overføre diverse informasjon, som bursdager og andre merkedager. De korte notatene og avtaleskribleriene mine ga ei fin mulighet til å sette seg ned og oppsummere året som gikk, og dermed følge opp fjorårets tradisjon.

Januar

"F.elske" f.eks

"F.elske" f.eks

Jeg fikk meg smarttelefon og en rekke morsomme #feilrettinger i tekstmeldingene mine. 14. januar kom Simen hjem fra juleferie, og vi lagde fredagspizza og lada opp til filmfestivalen som begynte allerede uka etter. Under TIFF fikk jeg besøk av Oda, som bodde hos meg i fire dager. Det var kjempekoselig, med sushi, te, tweetup, samtaler til langt på natt og høyt filminntak.

Klar for film!

Klar for film!

Filmene jeg så var:

  • Will You Marry Us?: Desillusjonert aleinemamma jobber på rådhuset og vier folk, når hun møter igjen sin ungdoms store kjærlighet og faller for ham pånytt. Problemet er bare at han er der for å gifte seg med ei anna dame.
  • Basilicata Coast to Coast: En gjeng mer eller mindre hårete mannfolk bestemmer seg for å danne band, og delta på en festival. Som et PR-stunt blir de enige om å dit til fots, og de får med seg en journalist. Underveis oppstår det en rekke forviklinger.
  • Black Swan: Nevrotisk perfeksjonistballerina gjør alt for den store rollen. Ekkel og ubehagelig. Dobbeltgjengermotiv, noen billige skremmetriks, men alt i alt en god filmopplevelse.
  • Sizzle: A Global Warming Comedy: Tittelen sier vel det meste. Jeg har i tillegg blogga bittelitt om denne filmen tidligere.
  • Winter’s Bone: Denne anbefales. Sørstatsfilm. Sterkt om ei jente som må finne sin kriminelle far for å berge familien, når de trues med å kastes ut hjemmefra. Det er imidlertid ikke bare-bare å oppsøke farens slekt og bekjente og stille spørsmål folk ikke vil forholde seg til. Se traileren:

  • Run If You Can: Ben sitter i rullestol, og har terrorisert enhver hjemmesykepleier til å slutte. Helt til Christian dukker opp. De faller imidlertid begge for den nydelige fiolinistjenta som sykler forbi leiligheta. Et merkelig trekantdrama beveger seg over i magisk realisme og surrealisme. Om jeg husker riktig. Den var fin, og med mange gode mellommenneskelige skildringer, tragikomiske episoder og hjerteskjærende virkelighet, men de mer surrealistiske partiene ble litt for sære for meg, og jeg mener å huske at det slo beina under det mer seriøse. Men det må sies, denne er virkelig vag i hukommelsen. Jeg tror jeg gråt litt?
  • Le Quattro Volte: En film delt inn i årstider og episoder, rundt ei bygd der de driver med… kullproduksjon? Og geiter? De heiser også opp et stort juletre, og en gammel gjeter kjøper kirkestøv som han rører ut i vann og drikker for å bli frisk. Det blir han ikke. Denne filmen var veldig lite narrativ, og de fire delene hang ikke så godt sammen, men det var fint å bare lene seg tilbake og ta inn ulike inntrykk, selv om man stadig forsøkte å knytte delene sammen. Jeg likte nok best den delen som handla om geitene.
  • Bright Star: Kostymedrama om forholdet mellom Fanny Brawne og John Keats. Husker den som helt grei, noen veldig fine deler. Gråt nok litt.
  • For the Love of Movies: Dokumentar om filmkritikk. Interessante greier!
  • Loose Cannons: Italiensk film om familiekonflikter. Yngstesønnen skal endelig avsløre at han er homofil. Problemet er bare at storebroren kommer ham i forkjøpet, og reaksjonene som følger gjør at han sjøl venter. Det blir imidlertid vanskeligere å holde det skjult når kjæresten kommer (i den tro at de nå er ute av skapet), sammen med noen veldig homofile kompiser. Forviklinger og identitetsforvirring. Husker denne som litt vel karikert?
  • The Clink of Ice: Et høydepunkt under årets TIFF! Morsomt, absurd og småsært om en forfatter som oppsøkes av kreftsvulsten han sliter med, inkarnert som en dresskledd og melankolsk skapning. Anbefales! Her er traileren (den er riktignok på fransk, men pytt!):


I slutten av måneden så jeg KråkesølvDriv. Pappa ble 59. Jeg var i ferd med å komme meg etter kyssesyka, og hadde akkurat fått beskjed om at jeg kunne begynne å trene igjen, men med tydelig anmodning om å begynne forsiktig. Som sagt, så gjort. Det ble noen rolige turer og treningsøkter på stepmaskin.

Februar

Jeg studerte britisk og amerikansk kriminallitteratur på universitetet, leste manus for Gyldendal og skreiv mye sjøl. Var en hel masse på Tante Ingers tehus,  og blogga begeistra om stedet. Dro på kino og så Jeg reiser alene sammen med Siri. Bestemte meg for å lese boka (Charlotte Isabel Hansen, heter den vel), men kom aldri så langt. Den står fortsatt på leselista. Simen fikk beskjed fra Cappelen Damm om at han kom med i Signaler 2011, og ble intervjua av lokalavisa. Jeg oppdaga Macks solbærdrikk og ble helt hekta.

Eple- og solbærjuice fra Mack

Eple- og solbærjuice fra Mack. Og Simen. Og en pc. Og en lesesal. Hu og hei.

Mars

Starta måneden med Fredlaus på teater sammen med Siri, en teateradapsjon av Ragnar Hovlands ungdomsroman. Det gjorde varig inntrykk (og jeg blogga så klart om det hele også).

Drømmeaktige telefonsamtaler. Foto: Ola Røe / HT

Drømmeaktige telefonsamtaler fra Fredlaus. Foto: Ola Røe / HT

19. mars reiste Simen til York, England, på studietur. Jeg så Doctor Who med Jørn og Lene, og gleda meg stort over den nye doktoren, spilt av Matt Smith. Så Jørgen + Anne = sant på kino med Siri. Den var fin, tydelig Amélie-inspirert (på en god måte!), og faktisk ganske skummel.

April

Simen kom hjem fra England 1. april, jeg ble 27 år og ble sakte, men sikkert i stadig bedre form. 14.april så jeg En folkefiende sammen med Siri (eller Merethe? Nå ble jeg jammen usikker). Blogga om det gjorde jeg iallfall! Feira bursdagen min 30. april, med hyggelig selskap av gode venner. Vi spiste mye omelett, og Simen begynte på sine kjøkkeneksperimenter med å duplisere 4 Roser sin hvite sjokoladekake.

Mai

I mai fikk jeg ortopediske fotsenger til skoene mine (fordi den ene foten er kortere enn den andre, og jeg har «hulfot») og kjøpte meg snasne joggesko i samme slengen. Klar for jogging, med masse motivasjon og et treningsprogram på åtte uker. Reiste sørover til Trøndelag i niesa mi sin konfirmasjon, og hadde en bitteliten Melodi Grand Prix-fest 14.mai med Anne og Johnny. Underholdning til folket!

I likhet med 2010 hadde jeg eksamen dagen før MGP-flirfullheta, og det var deilig å være ferdig med universitetsfagene for våren og bedre kunne konsentrere seg om skrivinga. Omtrent på samme tidspunkt ga jeg opp «365 bilder på 365 dager«-prosjektet mitt (som jeg blogga om i januar). Jeg glemte en av dagene, og orka ikke å jukse, så da ble det med 126 dager på det opplegget. Moro var det uansett, men jeg tror ikke jeg skal prøve meg på det i 2012. Kanskje i 2013?

15. mai dro Simen og jeg på vårkonsert med Tromsø Brass i Grønnåsen kirke, noe vi begge syns var veldig fint. De spilte kjenningsmelodien til Jurassic Park og mye mer. Vi ble enige om å gå mer på konserter, og som sagt så gjort: 17.mai fikk vi med oss Nasjonaldagskonserten på rådhuset (som jeg blogga om), før vi feira videre hos Jørn og Lene med grilling og hyggelig selskap.

I månedsskiftet mai/juni reiste Simen og jeg til Oslo for å være med på lanseringa av Signaler 2011, Cappelen Damms debutantantologi. Simen var så flink til å lese at jeg nesten må legge ut videoen av det hele:

Jeg fikk i tillegg tid til et møte med forlaget, for å gå igjennom tekst og planlegge sommeren. På dette tidspunktet var jeg så hekta på jogginga at jeg til og med hadde med joggeskoene til Oslo og jogga i Slottsparken i sjutida om morgenen. Vi hadde en hektisk, men veldig fin tur.

Juni

Delta

2.juni var vi på tur med Andreas, Anne og nydelige lille Delta, valpen de nylig hadde fått seg. Jørn og Lene feirer bursdagen sin 4. juni, med mye folk og masse gode kaker. Og muligens middag? Jeg syns jeg husker ei rødbetsuppe, men det tror jeg var en annen gang. Hyggelig var det i alle fulle fall. Juni ble en måned full av oppturer, både i overført og bokstavelig forstand.

Jeg fikk beskjed om at jeg kom inn på forfatterstudiets påbygningsemnet ved universitetet i Tromsø, og i tillegg tusla jeg en hel del i fjellet. Det var nydelig sommervær i Tromsø, med over tyve grader. Simen og jeg dro til Ørnfløya 11.juni og det var så varmt at vi begge bada i Sandvika etterpå.

Sandvika 11. juni

Sandvika 11. juni

Dagen etter gikk vi til Slaktarhaugen på Kvaløya med mamma, og dagen etter det igjen gikk Lene og jeg til Movikhamran. En dags pause var nok før jeg igjen måtte ut, og Simen og jeg dro til Nordfjellet før han reiste hjem til Kiberg på sommerferie.

Her er vi, omtrent midtveis, på vei mot toppen.

Nordfjellet var en skikkelig tung tur, men det gikk fint både opp og ned, selv om stigninga var bratt mot toppen. Det var imidlertid en del råtten snø helt øverst, der det var lett å synke igjennom, og på et tidspunkt ble jeg stående til over knærne i snø, så Simen måtte dra meg opp. Utsikta var utrolig og gjorde hele turen og strevet verdt det!

Sliten, men fornøyd.

25. juni sprang jeg Midnight Sun Marathon, minimaratonet på 4,2 kilometer, på 25 minutter. Storfornøyd med ny personlig temporekord meldte jeg meg kort tid etterpå inn som medlem på Actic treningssenter, to minutt unna der jeg bor. Jeg lunsja med Merethe, og ble invitert til jentekveld hos Lene. Vi så Mary and Max på dvd.

Juli

I slutten av juni og begynnelsen av juli var niesene mine fra Trøndelag, Silje, Ingrid og Elin her. Iallfall tror jeg det må ha vært da, fordi jeg har en kinobillett fra Bad Teacher 5.juli, og jeg er ganske sikker på at jeg så den med dem. De var iallfall på besøk i sommer, og det var kjempefint å se trønderjentene mine igjen! Og så så store og voksne de blir… Det er jo nesten så en føler seg gammel sjøl!

7. juli døde bestemor. Begravelsen var den 13. juli, og jeg reiste oppover til Hammerfest. Det var fint å få være der, og møte resten av familien på farsida igjen. Jeg leste et dikt under gudstjenesten, og klarte nesten å holde tårene tilbake. Stemmen holdt! Før begravelsen var jeg på Harry Potter-premieren av Deathly Hallows Part 2, og jeg kom hjem til Buktafestivalen, så sorgen ble ramma inn av andre sterke opplevelser (Ja, Harry Potter er en sterk opplevelse, iallfall når man har vært så investert i bøkene som jeg har vært). Gøril og meg på Bukta:

"Vi e ikkje kald i det _hele_ tatt!"

Etter 22.juli gikk jeg meg en lang tur til Åsfjellet helt aleine, for å få pusterom og komme meg litt vekk fra tv-skjermen og nyhetene. Jeg tror ikke jeg skriver mer om det her.

I slutten av juli så jeg Pelle Politibil går i vannet med yngste tanteungen min, Silja og Målselvtantebarna Andrea og Kristian. Den var faktisk temmelig fornøyelig.

August

I august kom Elin en tur til byen, og vi dro på Tante Ingers tehus sammen. Jeg klipte meg kort, og dro til Oslo for å være med på Dagbladets debutanttreff på Operataket og for å skrive kontrakt med forlaget. Rakk også en lang og hyggelig tekstsamtale og middag med konsulenten min, Torgeir Schjerven, før jeg raskt fikk truffet Ida Kristine med ektemann, slik at de fikk bryllupsgave av meg. Hun gifta seg nemlig i begynnelsen av august. Jeg kom hjem på kvelden den 11.august med en kraftig halsbetennelse (noe jeg nesten alltid tar med meg hjem fra hovedstaden), men den gikk fort over, og dagen etterpå kom Simen hjem fra sommerferie og vi flytta sammen offisielt. Hurra!

17.august begynte første samling på Forfatterstudiet i Tromsø. Staffan Söderblom var gjesteforeleser, og det var både sosialt og lærerikt. Kjempefin klasse å bli en del av. Jeg sleit med å skrive noe nytt på denne tida, fordi jeg var i helt i sluttfasen av Snart er det oss, novellesamlinga som skulle utgis samme høst, men jeg fikk da skrevet noe, om enn ikke det beste jeg har produsert. Er veldig glad for å at jeg kom inn på forfatterstudiet slik at jeg kom i gang med noe nytt relativt raskt.

27. august var Simen og jeg i Tromsdalen og så på hundeutstilling sammen med Anne og Gøril. Vi så mest på schnauzere, rottweilere og kinesiske nakenhunder, men fikk også med oss Agility, som var kjempegøy! Fint innslag for oss allergikere, det gikk jo greit i og med at det var utendørs, men vi tok begge allergimedisin på forhånd for sikkerhets skyld. Synd vi aldri kan få en sånn liten firbeint en, men fint å bli venner med dem!

September

1. september dro Siri og jeg på teater og så Grensen på HT. Det var underholdende, men jeg enda litt usikker på om Ida Holten Worsøe snakka tullerussisk eller ordentlig russisk. Om det er tullerussisk blir en rekke ting ved stykket relativt problematiske, men hvis ikke er det solide greier. Morsomt var det i alle tilfeller, og fint å se to skuespillere med så godt samspill. Det hjelper kanskje at de er kjærester på privaten også. Koreografien var fantastisk, satt opp i samarbeid med Jo Strømgren Kompani.

6. september så jeg Få meg på, for faen sammen med Siri, før hun reiste til USA og ble borte i tusen år. September ble tydeligvis kinomåneden i 2011 (om vi ser bort fra TIFF), for 10. september var det tilbake til kinosalen. Simen og jeg så Oslo 31. august sammen (jeg likte den, uten å være supermegaoverbegeistra slik mange av kritikerne var), og 18. september så vi Tree of Life sammen med Jørn og Lene. Det var en temmelig sær opplevelse, og jeg syntes selv filmen ofte føltes som en Alain Robbe-Grillet-roman (kanskje med unntak av de bidige gjentakelsene Robbe-Grillet kommer med); det var litt som om den var lagd for at folk skulle sitte og tolke den ihjel og komme med halvpretensiøse uttalelser om identitet, religion og skapelse. Men jeg er glad for at jeg så den, det var deler av filmen jeg satte pris på, akkurat som jeg faktisk likte Sjalusi av Robbe-Grillet, også.

Ellers gikk måneden med til skriving, noen kaféavtaler og et par konsulentoppdrag. Mye jobb med å få boka helt ferdig, også. Siste korrektur, etc.

Oktober

Andre samling på forfatterstudiet var i begynnelsen av oktober, under Ordkalotten, og jeg leste fra boka mi på arrangementet Ferske bøker. I tillegg leste jeg med klassen, da forfatterstudentene hadde arrangement på Verdensteateret. Gunnar Wærness var gjesteforeleser på studiesamlinga. Det ble en hektisk, men kjempefin start på måneden. Etterpå roa jeg litt ned med noen konsulentoppdrag og litt vikarjobbing på sentralbordet til universitetet.

Jeg leser på boklanseringa

13. oktober kom Siri hjem (Hurra! \o/) og 22. oktober så vi Gutten og gullfuglen på HT. Uka som fulgte ble hektisk, den også, med frisørtime, The Black Rider på HT, The Thing på kino med Simen, Jørn og Lene og sist, men ikke minst: Boklanseringa mi, på Akademisk Kvarter! Mange inntrykk på en gang, og rart å skulle oppsummere nå. Jeg tror jeg likte både teaterstykkene og filmen, selv om de alle tre egentlig er gode eksempler på relativt enkle uttrykk, uten de store intellektuelle og tolkningsmessige utfordringene. Men enkel underholdning kan da også være god.

November

I november drakk jeg te på Tante Ingers tehus med twitterbekjentskapet Heidi, som var innom Tromsø i forbindelse med Ibby-konferansen. Allti hyggelig å møte andre som er glad i både te, litteratur og yoga, så det ble et hyggelig treff! På Tante Ingers tehus var jeg også 16. november, for å lese høyt fra boka mi, før jeg etter et par dagers pusterom dro videre til Narvik for å være med på Nordnorsk bokdag.

Narvik

Deretter var det klart for tredje samling på forfatterstudiet, med Tor-Eystein Øverås som gjesteforeleser. Rett før samlinga fikk jeg en flott anmeldelse i Vårt Land, og jeg fikk i tillegg knallgod tilbakemelding på det jeg jobba med, og har fortsatt å jobbe med det utover høsten og videre. 28. november, dagen etter samlinga, reiste jeg sørover til Oslo for å være med på debutanttreff (hos Norsk Forfattersentrum og Den norske Forfatteforeningen), og for å delta på De store debutantdagene på Litteraturhuset.

Jeg leser

Det ble en kjempefin tur, som jeg også blogga om. Høydepunktet var kanskje å høre Johan Harstad introdusere boka mi så fint, eller da redaktøren min sa «Dette vil vi gi ut, nå må du bare skrive videre!» Med andre ord har jeg fått grønt lys på prosjektet mitt! Jeg skal ikke si så mye mer om det her, annet enn at jeg jobber med en roman, og at det nok ennå gjenstår mye arbeid før den er ferdig. November var full av fine og oppmuntrende ord om skrivinga mi, og jeg gleder meg til å skrive videre.

Desember

Jeg ble i Oslo til 3. desember, og tok (tradisjonen tro) en halsbetennelse med meg hjem denne gangen også. Det tok lang tid før jeg ble ordentlig frisk, gikk egentlig og hangla hele desember, men fikk meg nå litt ut av huset likevel. Dro blant annet på Rå med Jørn, Lene, Siri og Simen og spiste nydelig sushi, etter å ha vært på veiledning hos regnskapsfører og endelig lært meg hvordan jeg skal føre regnskap for forfatterskapet mitt på best mulig måte.

Første helga i desember fikk vi besøk av Simens mamma, som var i byen på kontroll på UNN. Det var kjempehyggelig å ha henne på besøk her, og vi dro ut og spiste med mamma, pappa, Simens mamma og Silja, niesa mi, som mamma var barnevakt for. Vi dro på Lotus og hadde en trivelig kveld. 20. desember møtte jeg Merethe på Café Sånn for å utveksle julegaver. Det ble en lang og hyggelig samtale om livet, kjærligheten, framtiden og alt det andre viktige man må snakke om når man ikke har sett hverandre på ei stund, før vi gikk på kino og så New Year’s Eve. Den prøvde veldig hardt å være Love Actually, bare med litt mindre sympatiske hovedpersoner og nyttårsaften som den store høytida.

Bittelille julaften fikk jeg en veldig hyggelig overraskelse: Nok en fin anmeldelse, denne gangen fra Stavanger Aftenblad. Jula ble feira hos mamma og pappa, med julefrokost der storebror, Marlen og Silja (3 år) kom innom. Julekvelden var det bare oss tre, rolig og fint. Julegavehøydepunktene var Scrabble, egen hammer, Sydentur (!), Brevvekslinga mellom Olav H. Hauge og Bodil Cappelen i bokform, ei fotobok med bilder av Elliott Erwitt og et nydelig smykke i form av en skrivemaskin. I romjula kom søstra mi, med familie, fra Trøndelag, og det ble liv og røre i heimen! Kjempekoselig å få besøk av dem, og fint å være samla på nyttårsaften. Det var faktisk første året på femten år at alle søsknene var sammen på nyttårsaften. (Så får det så være at vi var tretten til bords, vi er da ikke overtroiske heller!)

Hadde ei kjempefin julefeiring, med mye natterangling. Natt til julaften bakte jeg pepperkaker og pepperkakehus. Natt til første juledag leste jeg ut Olav H. Hauges Dagbok i utval, og natt til andre juledag leste jeg ut brevvekslingsboka. I tillegg ble jeg liggende oppe på nyttårsaften for å gjøre ferdig Ingelin Røsslands Minus meg, mens det ennå kjentes som 2011 og før niesa mi Ingrid reiste sin vei (jeg lånte nemlig boka av henne). Jula 2011 blir nok også huska som den jula vi spilte Scrabble en hel masse, både på «ordentlig» og i digital form på Wordfeud. Ellers ble det mye god mat og drikke, en lang tur rundt Sydspissen sammen med Karen og Frode, og mange tanker om alt man skal få ut av det nye året, 2012.

Ting man kan gjøre når man er forkjøla (og ikke bør gå ut, og ikke klarer å konsentrere seg lenge om gangen):

  • Henge opp julegardiner (medberegn pause, kaldsvette og selvmedlidende sofasyt etter hver gardinlengde).
  • Vanne blomster (gråte når man oppdager at orkidéen er i ferd med å avblomstre).
  • Pakke inn én og én julegave.
  • Smøre inn nesa med mentholatum gjentatte ganger så den ikke faller av.
  • Vaske hendene skummelt ofte.
  • Drikke litervis med te.
  • Akke og uffe seg på gammelmannsvis hver gang man må reise seg.
  • Spise mandariner (og klage over at det ikke lukter jul, fordi man er tett i nesa).
  • Få kjæresten til å lage middag.
  • Stappe ett papirlommetørkle i hvert nesebor og late som man er julenissen.
  • Foddøke å kommudisede med sabboedded. Iddse at had bare ler av lydede du laged.
  • Lese litt. Bli sliten i øya. Sove litt. Se litt på tv. Bli sliten i øya. Sove litt. Kope foran datamaskinen. Bli sliten i øya. Sove.

Minibuss, mørketid, Nordnorsk bokdag og Blixprisen 2011.

Nordnorsk bokdag 2011

Nordnorsk bokdag arrangeres årlig av Norsk Forfattersentrum Nord-Norge, og arrangementet ambulerer mellom de tre nordligste fylkene. I år var opplegget lagt til Narvik, og jeg fikk invitasjon til å være med. Jeg hadde ikke gjort meg opp så mange forventninger til det hele på forhånd, bortsett fra at jeg grua meg litt til den fire timer lange bussturen. Det viste det seg imidlertid at jeg ikke hadde noen grunn til!

Vi kjørte fra Tromsø i en blå minibuss grytidlig på lørdag 19. november (kl 07:30), og den første timen var det ennå helt mørkt rundt oss. Jeg blir lett kvalm og reisesjuk i bil, buss og båt, men jeg satt sånn at jeg så veien godt og sjåføren kjørte jevnt og fint hele veien. På øret hadde jeg Eline Grønvoll, og mens lyset og dagen gradvis kom og forsvant i det snøkledde vinterlandskapet sang hun blant annet om den merkelige mørketida: Der mørket rår / har lyset ei stille makt.

Narvik, med biblioteket i bakgrunnen.

Vel framme i Narvik, hadde vi en liten halvtime på oss til å sjekke inn på hotellet og gjøre oss klare til formiddagsprogrammet. Det var ikke obligatorisk, men jeg tenkte at når vi først var der var det dumt å ikke få med seg så mye som mulig av arrangementet. På biblioteket hadde de satt opp utstilling i anledning arrangementet, der mange av de tilreisende forfatterene kunne se sine bøker utstilt. De hadde ikke fått inn Snart er det oss, men Løsrivelse sto i hylla, så det var da noe:

Utstilling, Narvik bibliotek.

Formiddagsprogrammet starta med at kultursjefen ønska velkommen og erklærte to utstillinger for åpna: Vandreutstillinga Elias Blix 175 år, samt ei utstilling av elevarbeid basert på Endre Lund Eriksens Alvin Pang-bøker, der barna har sett for seg hva foreldrene finner på etter barna har lagt seg, og tegna tegninger ut ifra dette.

Neste programpost var ei dame som framførte en bit av Eva Erikssons Bare en liten uke, ei bildebok jeg husker utrolig godt (og har blogga om før), der Bella kjeder vettet av seg og ikke kan leke med lillebroren (som er så liten at han ikke skjønner noenting), så hun begynner å ringe tilfeldige telefonnummer. Til slutt tar Gustav telefonen, og han vet akkurat hva hun snakker om. Han har nemlig ei lillesøster! Han inviterer Bella i bursdagsselskap, men det er jo ei hel uke til! Boka anbefales. Er litt usikker på hvem som sto for dette på programmet i Narvik, men ifølge plakaten skal det være innslaget der Catharina Fors forteller om vennskap, selv om Eriksson ikke er nevnt.

Asbjørn Gildberg

Asbjørn Gildberg var nestemann, og han leste høyt fra si bildebok Børre Bever og vannverket. Til tross for teknologisvikt som gjorde at kun forsideillustrasjonen vistes (istedenfor en ny Powerpointslide for hver bokside), fulgte ungene godt med, og så ut til å like historien om bevrene, demninga og vannet i byen. Utrolig synd at vi ikke fikk sett resten av tegningene, som er veldig flotte. Det er Charlotte Helgeland som har illustrert boka.

Jan Tore Noreng lagde stemmer og gestikulerte

Det var ganske dårlig oppmøte på formiddagen, og det gjorde det litt vanskelig for barne- og ungdomsbokforfatterne som skulle lese. De få barna som var der, var ca 3-8 år, og et stykke unna målgruppa til Jan Tore Noreng og hans bok Dødens skole. Istedenfor å lese om smeltende ansikt og øyer som detter ut av øyehula, måtte han velge noen av de snillere partiene fra boka. Det var imidlertid tydelig at Noreng er en dyktig formidler. Han forklarte, gestikulerte, lagde stemmer og ungene hang med.

Ingeborg Arvola

Etterpå leste Ingeborg Arvola fra boka Ingen dager uten regn. Den handler om sjetteklassingen Silja som flytter fra Tromsø til Narvik og blir bestevenninne med Tove. Det hun leste tok for seg begynnelsen på dette vennskapet, og den noe hensynsløse væremåten til Siljas nye venninne. Sigrid Merethe Hanssen som også står på programmet, måtte dessverre avlyse, så hun var ikke der.

Aslaug Eidsvik og Pedro Carmona-Alvarez

Aslaug Eidsvik fra Norsk forfattersentrum Nord-Norge introduserte Pedro Carmona-Alvarez, som framførte sitt essay Til ungdommen: 22.juli, skrevet til boka Respons 22/7. Det var virkelig en skam at ikke flere var og hørte på! At ikke ungdom var der, at ikke flere fikk det med seg. Han har klart å formidle den utrolige ordløsheta etter tragedien, uten å ty til floskler eller klisjéer. Det reiv opp i sorgen og traff der det skulle treffe.

Pedro Carmona-Alvarez

Etter dette var det bokbad med Helge Stangnes som sto for tur. Han har jeg hørt lese før, og jeg visste at han også skulle lese seinere på kvelden, så jeg tillot meg ei brødskive og noen timers søvn på hotellrommet før de av oss som deltok på arrangementet møttes til middag på Rallaren kro. Sjøl om det tok litt tid, var maten absolutt verdt å vente på. Jeg spiste elg, og det var nydelig! Hyggelig selskap hadde jeg også:

Middag på Rallaren

Etter maten dro vi ned til Mørkholla, som er Narvik kulturhus sin Black Box. Konferansier for kvelden var Jan Erik Teigen, som snakka litt mellom hver opplesning, og introduserte alle. De musikalske innslagene sto Moonpedro and the Odd for. De åpna det hele med en cover av The Magnetic Fields’ The Book of Love. Her er et lite utdrag:

Etterpå kom Caroline Kaspara Palonen på scenen og leste fra sin debutroman Xeroxdager. Du kan høre henne lese her:

Da Caroline var ferdig, ble Henning Howlid Wærp introdusert. Han leste fra sin diktsamling En avhandling kanskje, om noe vakkert. Gyldenlær. Etter ham leste fribyforfatter Easterine Kire og Inga Ravna Eira. Begge leste dikt, og sistnevnte joika også, mora hennes sin joik.

Henning Howlid Wærp

Easterine Kire

Inga Ravna Eira

Og så var det min tur. Jeg leste tittelnovella, som jeg har lest før (på Ordkalotten), og fikk god tilbakemelding på den også denne gangen. Det var til og med ei dame som kom og fortalte meg at hun hadde grått litt, og det er jo alltid hyggelig å høre (?). Høytlesninga fra Ordkalotten ligger på YouTube, for de som vil høre det jeg leste. Når jeg leser den, tenker jeg ofte på rockeband som gir ut sin beste og mest catchy singel først. Dette er nok den novella i boka som egner seg best til høytlesning. Den er slående og trist. Skulle ønske jeg kunne lese den på Litteraturhuset i Oslo også, men der har vi bare tre minutter på oss, så da må jeg finne på noe annet. Uansett, on with the show!

Jeg leser

Etter meg leste Ingeborg Arvola fra sin nyeste roman Grisehjerter, og Olava Bidtnes fra si nyeste diktsamling tenke på kva havet heiter ein regnfull dag. Olava er forøvrig også en dyktig fotograf, og står blant annet for bildet på plakaten for arrangementet.

Olava Bidtnes

Ingeborg Arvola

Moonpedro and the Odd avslutta første bolk med litt musikk, og etter pausen var det Ingvild Solstad-Nøis som sto for tur. Hun leste fra sin debutroman Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit:

Neste ut var Lene E. Westerås som leste fra diktsamlinga Elefantenes sorgdepot, etterfulgt av Øystein Olsen som har skrevet boka Livet på vidda om sin sagnomsuste bestefar og Kine Hellebust, som snakka om den fotodokumentariske praktboka som har blitt lagd i forbindelse med Divisjonsmusikken i Harstad sitt hundreårsjubileum.

Lene E. Westerås

Øystein Olsen

Kine Hellebust

Helge Stangnes var nest siste ut og deklamerte dikt etter hukommelsen fra den nyeste diktsamlinga, Vintersang:

Før kvelden var over, skulle imidlertid Blixprisen 2011 deles ut. Petter Kjærnes og Kine Hellebust sto for utdelinga, og du kan se sistnevnte lese opp juryens begrunnelse og Ingvild Holvik motta prisen her:

Ingvild Holvik

Ingvild Holvik fikk avslutte kvelden med å lese fra romanen hun ble tildelt prisen for, Lykkefeltet. Den er jeg forøvrig halvveis ferdig med sjøl nå, og jeg skjønner så godt at hun har fått den. Anbefales!

Bussturen hjem gikk faktisk bra den også (ingen antydning til kvalme og knallvakkert vær), og alle var enige om at det hadde vært en fin tur …